Den som er gavmild, blir belønnet
«GAVMILD sjel blir mett,» sier Bibelen. (Ordspr. 11: 25, dansk overs. av 1931) Den som praktiserer sann gavmildhet, behøver ikke å være redd for at han på grunn av dette skal komme til å mangle noe.
Å stole på at dette er sant, er imidlertid noe som krever tro. Bibelen forbinder i virkeligheten gavmildhet med tro. I Jakob 2: 14—17 leser vi: «Hva nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hva nytter det? Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i seg selv.»
En person kan tenke som så: ’Hvis jeg gavmildt gir av mine midler for å hjelpe trengende brødre og søstre, vil jeg kanskje ikke ha noe å falle tilbake på hvis jeg senere skulle få økonomiske problemer. Hvis det skjer, hvem skal da hjelpe meg?’ En slik tenkemåte kan avholde en person fra å være gavmild. Det krever derfor avgjort tro å stole på at en ikke vil bringe sin egen sikkerhet i fare senere ved å være gavmild nå. Ja, det krever tro å stole på at hvis vi noen gang skulle komme i virkelig nød, vil Guds ånd som virker på våre medtroendes sinn og hjerte, tilskynde dem til å komme oss til unnsetning.
En som viser gavmildhet, må også gjøre det med det rette motiv. Hvis han for eksempel mangler kjærlighet, har hans gavmildhet ingen verdi i Guds øyne. Apostelen Paulus understreket dette sterkt da han skrev: «Om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» — 1 Kor. 13: 3.
De som gir for å vinne menneskers bifall, oppnår kanskje å få de smigrende lovord de søker. Men dette er også den eneste belønning de oppnår. Jesus Kristus viste tydelig dette da han advarte mot å gi med et slikt motiv. Han sa: «Når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for deg, som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av menneskene; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, for at din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» — Matt. 6: 2—4.
Det har ingen verdi å gi av sin tid, sine midler eller sine evner bare for å imponere andre eller for å oppnå personlige fordeler. Kristen gavmildhet bør være fullstendig uselvisk. Jesus Kristus sa: «Om I låner til dem som I håper å få igjen av, hva er det å takke eder for? Også syndere låner til syndere for å få like igjen. Men . . . lån uten å vente noe igjen! så skal eders lønn være stor, og I skal være den Høyestes barn; for han er god mot de utakknemlige og onde.» — Luk. 6: 34, 35.
De som hørte Jesu ord, var mennesker som var forpliktet til å holde Moseloven, som allerede påbød at de ikke skulle kreve renter når de lånte penger til trengende landsmenn. (2 Mos. 22: 25) Det ville derfor ikke være noe spesielt bemerkelsesverdig om en som hadde et dårlig rykte, en ’synder’, lånte penger uten å kreve renter til en som var i stand til å betale tilbake. ’Synderen’ lånte kanskje ut penger i den hensikt å oppnå framtidige fordeler hos låntageren. Den form for gavmildhet som Jesus Kristus oppmuntret til, gikk imidlertid lenger enn til den en ’synder’ kunne vise. Den krevde at giveren etterlignet Jehovas gavmildhet, en gavmildhet som omfatter til og med utakknemlige, uforstående personer. Jesu Kristi innvigde etterfølgere bør derfor være villige til å hjelpe virkelig trengende personer hvis økonomiske omstendigheter er slik at de kanskje aldri vil være i stand til å betale tilbake. Dette krever virkelig kjærlighet og tro.
En som gir med et urett motiv og mangler tro, kan gjøre seg skyldig i en meget alvorlig synd. Dette blir illustrert i tilfellet med Ananias og Saffira. De så hvordan andre frivillig solgte sine eiendeler og stilte det de fikk for dem, til rådighet for apostlene, slik at de kunne bruke midlene til å hjelpe trengende medtroende. Ananias og Saffira ønsket øyensynlig å bli rost av andre for sin gavmildhet. Men de manglet tro på Guds omsorg. Selv om de ikke var forpliktet til det, solgte de en åker og ble så enige om å gi bare en del av de pengene de hadde fått for den, i bidrag. De forsøkte imidlertid å få det til å se ut som om de var mer gavmilde enn de i virkeligheten var, ved å gi inntrykk av at de ga alt det de hadde fått. Gjennom apostelen Peter avslørte Gud deres overlagte bedrag og avsa dødsdommen over dem. — Ap. gj. 5: 1—11.
Hvis Jehova skal ha behag i vår gavmildhet, må den derfor være ekte. Jehova vil belønne gavmilde personer, velsigne dem og styrke dem i vanskelige tider, slik at de kommer gjennom dem uten å miste sitt åndelige liv. Jehova vil ikke svikte sine gavmilde tjenere ved å overlate dem til seg selv i en fortvilt situasjon. Selv om de midlertidig kan oppleve vanskelige tider og til og med bli stilt overfor en rekke økonomiske problemer, vil de ikke bukke under av fortvilelse og håpløshet. Et bibelsk ordspråk sier: «Sju ganger faller den rettferdige og står opp igjen.» (Ordspr. 24: 16) Salmisten gir uttrykk for sin tillit på denne måten: «Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hva skulle kjød kunne gjøre meg?» — Sl. 56: 5.
Når andre ser en meget gavmild person komme i virkelig nød, vil de dessuten være langt mer tilbøyelige til å hjelpe ham enn en som har vært påholdende. Når det gjelder dem som tilhører den kristne menighet, virker Guds ånd på deres sinn og hjerte og tilskynder dem til å hjelpe trengende medtroende. Gjennom medtroende lønner Jehova Gud således gavmilde gjerninger.
Sann gavmildhet er i virkeligheten et uttrykk for kjærlighet. Og til sine tider gjør kjærlighet det nødvendig å begrense gavmildheten. Noen mennesker er for eksempel ansvarsløse, dovne og uvillige til å ta seg jobb selv om det finnes arbeid som de kan utføre. Det ville være til skade for dem hvis de fikk lov til å utnytte andres gavmildhet. Når det gjelder slike personer, får følgende bibelske regel sin anvendelse: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.» — 2 Tess. 3: 10.
En persons forhold kan også begrense omfanget av hva han kan gi andre. Omsorgen for familiens medlemmer kommer for eksempel først. Det vil derfor være galt av en far å gi til andre hvis det hindrer ham i å sørge for sin familie på rette måte. — 1 Tim. 5: 8.
Men selv en som har lite i materiell henseende, kan være gavmild. Han har kanskje anledning til å tilbringe litt tid sammen med dem som er ensomme. Han kan kanskje oppmuntre dem ved å snakke med dem. Eller han kan kanskje gjøre noe oppbyggende sammen med andre; det kan ganske enkelt bestå i at de går en tur sammen i parken eller i skogen. Noen kan også gi av sin fysiske styrke ved å gjøre noe praktisk for andre.
Selv om det er begrenset hva en person kan gjøre for andre, kan han likevel nyte godt av å være en «glad giver». (2 Kor. 9: 7) Hvis han er gavmild med det han har, og er fornuftig når han gir til andre, vil han bli belønnet med en indre glede og tilfredshet. Han vil være tilfreds fordi han vet at han har handlet i harmoni med Guds vilje. Derfor kan han være forvisset om at Gud fortsatt vil ha omsorg for ham og velsigne og veilede ham.
Når vi er oppriktig interessert i andres ve og vel, vil vi bli tilskyndt til å være oppmerksomme på deres behov og gavmildt gi av vår tid, vår styrke og våre midler. Når vi gjør det, vil vi fortsatt bli rikelig belønnet som Guds godkjente tjenere.