Hva sier Bibelen om «fortsatt liv etter døden»?

 1. Hvilke spørsmål oppstår på grunn av de budskaper en britisk offiser sa at han mottok fra krigens ofre?

«VI HAR det bra.» «Sørg ikke over oss. Det er vi som er heldige. Vi har aldri vært så lykkelige som vi er nå.» Slik lød mange budskaper som kom fra det usynlige under den annen verdenskrig. Enda disse budskapene kom derfra, var de ikke sørgmodige, men lot til å være beregnet på å fordrive sorg og være til trøst. Hvor kom slike merkverdige budskaper fra? De kom fra menn som døde i tjenesten for sitt land under krigen! Det påsto iallfall han som mottok disse budskapene i 1943, nemlig Lord Dowding, forhenværende sjef for det britiske luftvåpen. Han ønsket å oppmuntre dem som hadde mistet venner og slektninger i krigen, og dem som kanskje ville dø før stridighetene i verden tok slutt. Han sa: «Jeg har et stort antall budskaper fra mennesker som har vandret over i løpet av denne krigen. Det jeg ønsker å framheve, er at disse budskapene hovedsakelig går ut på følgende: ’Vi har det bare bra,’ og ’Sørg ikke over oss. Det er vi som er heldige. Vi har aldri vært så lykkelige som vi er nå.’» Lord Dowding fortsatte: «Det er en stor organisasjon av luftvåpnets menn på den andre siden, og jeg får ofte budskaper fra dem.» Han kom samtidig med en bekreftelse på sin tro på spiritismen ved at han i påhør av en offentlig forsamling i London leste et brev som han trodde var diktert av en død sjømann. Avisen New York Times fikk telegram fra London om dette den 1. september 1943, og dagen etter ble det offentliggjort i denne avisen under overskriften «Dowding sier at døde sender ham budskaper». Mange lesere begynte da utvilsomt å spekulere på følgende spørsmål: Er det de som dør i krigen, som er heldige? Er det vi som overlever, som er uheldige?

 2, 3. Hvorfor har prestens krigsbønn og offiserens budskaper meget til felles?

² Godt og vel ni måneder senere framsa den katolske pater Thomas Lester Graham følgende krigsbønn under en høymesse i St. Patricks katedral i New York: «Vi ber at disse menn som gjør slik en heltemodig innsats for oss, må vite at vi vandrer med dem i hvert skritt de tar på korsets vei. Vi ber for deres mødre, fedre, hustruer og kjærester om at deres byrder må bli lettet, og om at de må bli gjenforent med sine kjære og aldri mer bli skilt fra dem av den sykdom som krigen er. For dem som har gitt alt, ber vi om at den allmektige Gud må motta dem i sitt rike som martyrer og gi deres sjel fred.» Han oppfordret til bønn i kirken for «våre døde martyrer». — Fra en melding i New York Times dagen etter, mandag 12. juni 1944.

³ Begge disse uttalelser, både budskapet fra den forhenværende sjef for det britiske kongelige flyvåpen og denne bønnen som ble bedt av den katolske presten, var basert på en tro de har felles, nemlig troen på «fortsatt liv etter døden».

 4. Hvilken tro om menneskesjelen har mange mennesker felles?

⁴ Denne felles tro går ut på at menneskesjelen ikke dør, men er udødelig og således ikke kan dø, og når dens tilhengere ser at det menneskelige legeme dør og smuldrer til støv, mener de i denne forbindelse at det må finnes noe i mennesket som overlever legemets død, og dette noe må være et eller annet usynlig og uhåndgripelig som kalles «sjelen» eller «ånden». Etter som dette noe etter deres mening overlever legemets død, mener de også at det er noe annet enn det forgjengelige menneskelige legeme, og at det kan atskilles fra legemet. Det atskilles fra kroppen når den dør, og etter som det er usynlig, blir det ikke lenger holdt tilbake i menneskekroppen for å ha sin bolig der, men har frihet til å bevege seg omkring i det usynlige eller i åndeverdenen og til å stige opp for å leve på plan som ligger høyt over jorden. Det kommer over til alle åndeverdenens mysterier, og vet derfor mer enn da det var hemmet av menneskekroppen, og det skal leve i den usynlige, immaterielle verden i all evighet.

 5, 6. Hva viser denne tros store utbredelse og gamle opprinnelse med hensyn til uttrykkene «sjel» og «ånd»?

⁵ Kristenhetens religioner i sin alminnelighet, også den romersk-katolske, lærer at sjel og ånd mange ganger kan brukes om hverandre. Spiritistene derimot skjelner mellom de to uttrykkene: «I spiritistisk terminologi betyr ’ånd’ en persons eteriske legeme som har alle vedkommendes eiendommeligheter. Man må skille klart mellom uttrykkene ’sjel’ og ’ånd’. Den førstnevnte er vag og uhåndgripelig og har ingen bestemt størrelse eller form, mens den sistnevnte er det nøyaktige motstykke til den fysiske del av en person.» — Spiritualism in India — Theori and Practice, av V. D. Rishi, side 8, 2. utgave, 1946.

⁶ Uansett hvorvidt det skjelnes mellom uttrykkene «sjel» og «ånd», så hevder de som tror på fortsatt liv etter døden, at de døde ikke er døde i det hele tatt, men at de er så levende som aldri før og befinner seg i en åndeverden som vi ikke kan se, den såkalte «neste verden». Videre hevder de at vi ikke må la oss bedra med hensyn til det fortsatte liv etter døden bare fordi vi kan se at menneskekroppen dør. Denne tros store utbredelse og gamle opprinnelse blir oppfattet som et sterkt og urokkelig bevis for at den er sann. Rishi anbefaler denne troen med følgende uttalelser på første side i sin ovennevnte bok:

«Troen på at den neste verden eksisterer, og på at det er mulig å komme i forbindelse med de bortvandrede sjeler, finnes i nesten alle de hellige bøker i Østen og Vesten, den eldste bok Rigveda [eller Sangenes veda] inneholder omtale av pitriene [de avdøde forfedre; halvguddommelige fedre og patriarker]. I Mahabharata og Ramayana kan vi lese om at hustruene til kauravaene [pandavaenes 100 søskenbarn] hadde den glede å samtale med sine avdøde ektemenn, og om at kong Dasharath etter sin død viste seg for Sri Ramachandra. Bibelen er full av uttalelser angående fortsatt liv etter døden og kontakt mellom de døde og de levende. . . . Det er grov materialisme å se bort fra alle disse vitnesbyrd om fortsatt liv etter døden.»

 7. Hva framgår av svært mange menneskers oppførsel overfor døde slektninger og andre døde mennesker?

⁷ Overalt på jorden kan troen på fortsatt liv etter døden forklare mange menneskers oppførsel og handlemåte, for eksempel det at mange setter ut mat, blomster, røkelse eller andre gaver på små altere til helgener eller døde slektninger, og det at den japanske keiser Hirohito, som for anledningen var iført spesielle høytidsklær og ble betjent av to yngre brødre, tilba i tre helligdommer i palasset i Tokio den 3. september 1945 og personlig «underrettet» de keiserlige forfedre om at Japan hadde tapt krigen. — New York Times.

 8. Hvordan besvarer spiritister og andre de spørsmål som oppstår hvis man godtar læren om «fortsatt liv etter døden»?

⁸ Hvis man godtar læren om fortsatt liv etter døden, oppstår det øyeblikkelig en rekke rimelige spørsmål: Kan vi komme i forbindelse med de døde? Kan vi gjøre noe for dem? Kan de gjøre oss noe godt eller noe ondt? Kan vi få forbindelse med den «neste verden», eller er det forbindelse mellom de «to verdener»? De forskjellige religionene besvarer disse spørsmålene slik at svarene stemmer overens med deres øvrige tro, men den religion som heter «spiritismen», svarer med et bestemt Ja. Selv om noen spiritister hevder at jødenes og de kristnes bibel er basert på spiritisme eller lærer og støtter spiritismen, bruker ikke spiritistene Bibelen eller andre kjente hellige skrifter som sin viktigste støtte. De forsikrer med bestemthet at bevisene for at det er en åndeverden, og for at menneskene fortsetter å leve etter døden, består i faktiske hørbare, synlige og følbare tilkjennegivelser fra åndeverdenen og i utallige, regelmessige eksempler på at de levende kommer i berøring med de døde og mottar budskaper fra gjenkjennelige døde personer. På side 7 i sin bok fører Rishi opp følgende som et av spiritismens prinsipper: «Muligheten for forbindelse mellom de synlige og de usynlige, nemlig mellom de levende og de døde, ved hjelp av medier,» og han tilføyer så: «Man gjør vel i å huske at de ovennevnte prinsipper ikke er basert på noe skrift, noen tradisjon eller noen institusjon, men på observerte kjensgjerninger og fenomener.»

 9. Hvilken holdning inntar moderne vitenskapsmenn til spiritistiske fenomener?

⁹ Selvsikre spiritister har villig latt sine spiritistiske seanser undersøke og granske av nøkterne, materialistiske vitenskapsmenn. Det er nok så at meget som har gått for å være spiritisme, og som er blitt utnyttet kommersielt, er blitt avslørt som bedrag, men ikke desto mindre har mange vitenskapsmenn trukket seg tilbake fra sine undersøkelser i stor forundring over resultatene av sine sikre prøver. De har vært nødt til å innrømme at det finnes levende, fornuftbegavede krefter i det usynlige. I en artikkel som heter «De vender aldri tilbake», siterer Lester David følgende av Hereward Carrington, direktøren for American Psychical Institute: «Trass i det bedrag og den svindel og overtro som uheldigvis er blitt forbundet med dette, finnes det faktiske psykiske fenomener som den moderne vitenskap ikke kan forklare.» I neste avsnitt sier så Lester David om det fenomen at de døde dukker opp og viser seg: «Det amerikanske selskap for psykisk forskning mottok engang 30 000 svar på et spørreskjema som det hadde sendt rundt i forbindelse med denne sak. Etter å ha studert beretningene, kom det til dette resultat: ’Det finnes en forbindelse mellom dødsfall og det at den døende viser seg for andre, som ikke bare kan tilskrives tilfeldighetene. Dette anser vi som en bevist kjensgjerning.’» — Mechanix Illustrated for desember 1952, sidene 166, 167.

10, 11. Hvordan blir enkelte definisjoner av ektoplasma knyttet til læren om fortsatt liv etter døden?

¹⁰ Som et resultat av sine undersøkelser har moderne vitenskapsmenn oppdaget noe de kaller «ektoplasma», det vil si menneskelig materie som strømmer ut fra forskjellige deler av spiritistmediets kropp og frambringer visse fenomener eller antar spesielle former. Fordi dette stoffet er protoplasma som er drevet ut fra mediets legeme, blir ektoplasma i Websters ordbok definert som «utdrevet protoplasma». Marcus Bach beskriver det på følgende måte på side 112 i sin bok They Have Faund a Faith [De har funnet en tro] (1946):

«Grunnen til at mediet blir skjult . . . er at det blir brukt et rødt lys under en materialiserings-seanse. Selv et svakt lys virker forstyrrende på frambringelsen av det ektoplasma som skal til for å bygge opp åndeskikkelser. Kabinettet skjermer mediet i løpet av den tiden denne kraften blir samlet, og når skikkelsen så er fullstendig, kan den tåle lysstrålene lenge nok til at den kan bli sett av dem som sitter utenfor kabinettet — fra tretti sekunder til tre eller fire minutter. Mediet som befinner seg i trance, virker også av og til forstyrrende på tilskuerne. Det er ikke et behagelig estetisk syn — særlig ikke mens materialiseringen står på, for ektoplasmaet utskilles fra hennes munn og legeme i form av en tåkeaktig, røklignende substans som de åndelige kjemikere danner figurer av.»

¹¹ Rishi sier (på side 3 i sin ovennevnte bok):

«Flere vitenskapsmenn i Europa og Amerika har gjort interessante oppdagelser i denne vitenskap. Noen mennesker er klar over oppdagelsen av ektoplasma, en hvit, snølignende materie som strømmer ut fra mediets legeme. Uansett hvor kraftig uvitende og bedragerske personer benekter at dette stoffet eksisterer, så er det både veid og analysert av store vitenskapsmenn.» (Side 2) «Beviset angående fortsatt liv etter døden er hovedsakelig skaffet til veie ved et mediums iboende psykiske krefter, og det fenomen som medienes virke er, anerkjennes derfor som den moderne spiritismes eneste grunnleggende faktor. Det er umulig å definere eller beskrive denne kraft, liksom det ikke er mulig å definere elektrisitet eller magnetisme, til tross for at vi alle oppfatter deres virkninger hver dag.»

12. Hva framgår av de studier som er blitt foretatt av mediet Mrs. Piper?

¹² De uforklarlige ting Mrs. Leonore Piper har utført, har gjort henne til et av de største kjente medier. Forskere av psykiske fenomener, blant mange andre den amerikanske psykolog William James, dr. Richard Hodgson, Sir Oliver Lodge og dr. Walter Leaf, studerte Mrs. Piper i en årrekke. De fikk endog detektiver til å skygge henne for å finne ut om hun skaffet seg sine opplysninger på normalt vis. Det var forgjeves. De kunne ikke finne ut noe. Mrs. Piper begynte å skrive når hun kom i dyp trance. Hun kunne da gi opplysninger om for eksempel navn, data og alle slags kjensgjerninger som hun umulig kunne ha fra seg selv. William James skrev at hun hadde en viten som hun ikke kunne ha skaffet seg ved en normal bruk av sine øyne og ører og sin forstand.

13—15. Hva er vitenskapen blitt stilt overfor når den har undersøkt overnaturlige fenomener?

¹³ Det foreligger også andre beviser for at det finnes hemmelige eller okkulte krefter som setter alminnelige mennesker i stand til å gjøre overmenneskelige ting eller ting som det ordinært er umulig for et menneske å klare, og som vitenskapen ikke kan forklare eller gjøre rede for. I forbindelse med praktiseringen av voodoo (vodun, som befolkningen på Haiti kaller det), er det blitt utført mangt og meget som er utenom det vanlige. Den franske naturforsker Descourtilz, som var slått av undring over de okkulte krefter, beskriver for eksempel en kvinne som under besettelse av sin gud tok en bit gloende kull i sin hånd uten å brenne seg. På Gullkysten i Afrika blir mediene kalt woyei, og de mener at de er talerør for gudene og for de døde. Når et medium der blir besatt av de okkulte krefter, heter det at «hun taler med en røst som ikke er hennes egen, men som er større enn noe menneskelig vesens røst». Når et medium er besatt av de mystiske krefter, virker det slik at hun ryster og skjelver over hele kroppen og holder seg på bena i en stadig bevegelse i timevis. Hun viser ofte en utholdenhet som det ville vært umulig å etterligne for alminnelige mennesker. — Religion and Medicine of the Gã People, av M. J. Field.

¹⁴ Den medisinske vitenskap er ute av stand til å forklare foreteelser av den art som ble omtalt i New York Times etter innledningsordene «Bombay, India, 19. feb. 1950 (United Presstelegram)»:

«Store menneskemengder så i dag [søndag] en 45 år gammel yogi, Swami [mester] Ramdasji, bli gravet levende ut fra en ’lufttett’ sementkrypt hvor han hadde vært ’begravet’ i åttisju timer [eller tre dager og femten timer] liggende på et spikerbrett. Mystikeren hadde vært ’fullstendig dekket’ av vann fra kl. 16.00 lørdag [18. februar] til han ble sloppet ut kl. 7.30 i dag [søndag]. Han steg ned i trekisten kl. 17.00 onsdag [15 februar]. Han lå på et spikerbrett, og fra sidebordene i kisten stakk det også fram spiker som boret seg inn i kjøttet på ham. Kisten var forseglet inne i en sementkrypt som målte 2,4 x 2,4 x 1,8 m. Ramdasjis disipler satt ved krypten dag og natt og sang bønner fra Veda samtidig med at de holdt en hellig ild ved like. Lørdag [18. februar] boret hans disipler et lite hull inn til krypten, skjøv inn en slange og dekket helt denne hinduen som alt var ’uten luft, med vann. Tusenvis av tilskuere fulgte spent med da disiplene slo sementen i stykker med hakker og løftet Ramdasji, som fremdeles var i trance, over på en estrade. Tilhengerne masserte Ramdasjis hode, armer og kropp til han åpnet øynene og smilte. Dr. Jal Rustom Vakil, en hjertespesialist, undersøkte Ramdasji like etterpå. Doktoren sa at Ramdasjis åndedrett var langsomt, men at han ellers var normal på alle måter.»

En slik behandling ville ifølge legevitenskapen ha drept et alminnelig menneske på to eller tre timer.

¹⁵ Når folk har gått uskadd på ild, noe man har sett eksempler på både i India og andre steder, er det vanligvis blitt tilskrevet en eller annen okkult påvirkning eller kraft, men vitenskapsmenn har til en viss grad klart å bevise at det i denne forbindelse blir brukt tricks som bygger på naturlover, slik at dette ikke kan henregnes til de virkelig okkulte fenomener. Men jo mer vitenskapen undersøker, desto tydeligere blir den stilt overfor beviser for at okkulte krefter virkelig eksisterer, og at usynlige krefter frambringer overnaturlige handlinger og hendelser blant menneskene.

16. I hvor stor utstrekning har folk i våre dager for vane å søke trøst, opplysninger eller veiledning ved å ty til spiritisme?

¹⁶ Enten de er overtroiske eller ikke, er det mange mennesker som har en spesiell interesse for det okkulte, for krefter med en skjult kilde og for overnaturlige hendelser. Det finnes også mange sørgende mennesker som nærer sterke ønsker om å komme i kontakt med sine døde. Det er da ganske naturlig at de er tilbøyelig til å oppsøke medier som gir seg ut for å kunne komme i forbindelse med de døde, for derved å oppnå den trøst dette tilsynelatende må gi. Stadig flere mennesker bekymrer seg over alt det usikre i livet, står overfor store problemer eller grubler sterkt på hvordan det skal gå når det gjelder politikk, handel, sport eller andre forhold, og de ønsker en viss veiledning med hensyn til framtiden. De søker en høyere, skjult makt — uten hensyn til om den er udefinerbar — som lover å forutsi framtiden og derved veilede dem, befri dem for frykt, sikre dem mot mulige farer eller skaffe dem framgang. Det er derfor mange som vanligvis ikke utgir seg for å være spiritister, og som kanskje også er medlemmer av ortodokse kirkesamfunn, som likevel tyr til spiritistiske handlemåter. I Amerika er det 131 100 som bekjenner at de er spiritister eller medlemmer av spiritistiske samfunn, men det er mange fler som har med spiritismen å gjøre. Det er blitt populært å søke spiritismen, ikke bare blant alminnelige menn og kvinner som i sin sorg og fortvilelse ønsker å finne trøst, eller blant overtroiske og forvirrede mennesker eller blant bekymrede forretningsmenn som jager etter framgang, men også blant folk i de høyeste politiske kretser over hele verden.

Politikeres befatning med okkulte krefter

17. Hva er alminnelig kjent med hensyn til den siste russiske tsars forbindelse med Rasputin?

¹⁷ Den 17. juli 1918, den dag da Nikolai Romanoff ble henrettet av bolsjevikene, er ikke lenger borte enn at det er mulig for mange av oss å huske den siste av de russiske tsarer, Nikolai II. Det store amerikanske oppslagsverk The Encyclopedia Americana (bind 20, side 315) har følgende å si om ham: «Hans overtroiskhet ga seg utslag i at han rådspurte spåmenn, spiritister, mystikere og sjarlataner i ønske om å sikre seg en mannlig arving, etter som alle hans fire første barn var piker.» Han er meget godt kjent for sin forbindelse med den beryktede russiske munk Gregory Novikh med det treffende tilnavnet «Rasputin», som betyr «tøylesløs, ryggesløs, utsvevende, usedelig». Rasputin var av en bondeætt som hadde gitt ham mesmeristiske evner i arv. Han dannet en ny kultus hvor dans og utsvevelser var forent med mystiske seanser. Han kom inn ved det keiserlige russiske hoff, der han i en årrekke øvet en mektig innflytelse over Nikolai II, som beholdt ham ved sitt hoff til tross for at andre reiste protester.

18—21. a) Hvilken rolle spilte astrologien i forbindelse med offentlige anliggender i gammel tid? b) Hvordan er astrologien blitt brukt i forbindelse med offentlige anliggender i vår tid?

¹⁸ I vår tid blir ikke politiske spørsmål avgjort bare ved hjelp av den politiske vitenskap. Astrologien spiller også inn. «Astrologi» betydde opprinnelig «vitenskapen om stjernene». Nå betyr det studium av stjernene i den hensikt å forutsi begivenheter blant menneskene og på jorden ut fra stjernenes stilling; som om stjernene skulle ha noen hemmelig eller okkult innvirkning på jordens innbyggere eller på jorden selv. Langt tilbake i tiden ble astrologi praktisert av kaldeerne, egypterne, grekerne, romerne, araberne og andre. Det hele utviklet seg på grunnlag av troen på fortsatt liv etter døden og troen på at stjernene var betydningsfulle mennesker som etter døden var blitt ført av sted til stjernenes og planetenes plass, for å øve sin innflytelse over jordens anliggender derfra.

¹⁹ I det trettende århundre bevirket prester fra India at astrologien ble tatt i bruk ved det siamesiske hoff, og etter den tiden har både kongene og folkets brede lag kviet seg for å gå til handling uten først å undersøke sitt horoskop eller planetenes stilling i forhold til de tolv bildene i dyrekretsen. Alle de siamesiske kongene utnevnte deretter en kongelig astrolog som sin rådgiver, og disse rådgivere fikk adelig rang. Kong Mongkut var den eneste monark som nektet å la seg tjene av en kongelig astrolog. Han var selv en kjent astrolog og foretrakk å tyde sitt eget horoskop. I 1932 ble det slutt med det uinnskrenkede monarki i Siam, men astrologenes innflytelse i politiske spørsmål ble heller sterkere enn svakere. Tallrike parlamentsmedlemmer planla sin politiske karriere først etterat de i hemmelighet hadde rådført seg med astrologer. Ut fra sine egne erfaringer sier siameserne selv: «Politikere blir de beste astrologer, og astrologene blir de heldigste politikere.» Fordi politikerne tilbringer så meget tid sammen med astrologer, lærer de seg å stille horoskop. Det antas at astrologene på sin side har hell med seg som politikere fordi de ut fra stjernene bestemmer når de skal gi seg i kast med offentlig virksomhet, og det kan godt være tilfelle når praktisk talt hele folket hengir seg til astrologi. Astrologien har en sterkere innflytelse på folket i Siam eller Thailand enn noen annen vitenskap eller religion.

²⁰ Astrologien blir også tatt i betraktning av moderne herskere i den vestlige verden, og det til og med når det gjelder krigføring. Mechanix Illustrated for januar 1952 hadde følgende å si: «Et av de mest forbausende og minst kjente fakta angående den annen verdenskrig er at de allierte faktisk benyttet seg av astrologien i krigen mot Hitler. Britene var klar over at naziføreren tok sitt horoskop uhyre alvorlig [samtidig med at han var katolsk], og opprettet derfor et byrå som fikk navnet Psychological Research Bureau [Psykologisk forskningsbyrå], med en kjent astrolog, Louis de Wohl, som sjef. Kaptein de Wohl stilte Hitlers og hans viktigste hjelperes horoskoper, og holdt så godt som mulig regning med ’gode’ og ’dårlige’ dager. Britene visste derfor til enhver tid hva Hitlers astrologer hadde å fortelle ham. De Wohl sa senere at det var første gang siden trettiårskrigen at det ble ført krig på astrologisk grunnlag.» Det er ikke så å forstå at de allierte ble hjulpet til å vinne krigen mot nazistene og fascistene og aksemaktene i det hele tatt ved å ty til astrologi, men dette tjener til å vise hvor villige endog herskere som gir seg ut for å være kristne, er til å søke råd hos okkulte krefter for å oppnå selviske fordeler. Det minner om hva den kaldeiske kong Nebukadnesar i fortiden foretok seg da han dro av sted for å erobre Palestina seks hundre år før Kristus. Han kom til et veiskjell hvor den ene veien førte til Rabba, hovedstaden i Ammons land mot øst, og den andre førte til Jerusalem, mot vest. Bibelen sier: «Babels konge står på veiskjellet, ved begynnelsen av de to veier, for å la seg spå; han ryster pilene, han spør husgudene, han ser på leveren. I sin høyre hånd får han loddet: Jerusalem; der skal han stille opp murbrekkere, åpne munnen til krigsskrik, løfte røsten med hærrop — stille opp murbrekkere mot portene, kaste opp en voll og bygge skanser.» (Esek. 21: 19—22) Nebukadnesar dro da av sted mot Jerusalem, og han erobret byen.

²¹ Amerikanerne har nå slagordet «In God we trust» [Til Gud setter vi vår lit] på sine sølvmynter og frimerker, men det at det finnes så mange astrologer i Amerika som blir så flittig brukt til å spå folk, vitner om et forvirret og usikkert Amerika. Dette har John R. Saunders i Washington, landets hovedstad, uttalt. Som en av direktørene ved det amerikanske naturhistoriske museum sa han følgende i 1946: «I Washington er det 10 000 klienter som konsulterer hovedstadens astrologer hver uke. . . . Noen av våre mest framstående folk søker spåmenn eller spåkvinner av et eller annet slag. Astrologen Evangeline Adams tjente 50 000 dollar på et år. J. P. Morgan, Mrs. Leslie Carter, Mary Garden og Richard Harding Davis var blant hennes klienter. For en del år siden sløyfet hertugen av Windsor en reise på grunn av et horoskop. Hitler hadde et helt rede av spåmenn i Berchtesgaden [til tross for at han var en anerkjent katolikk]. Både Mussolini, Napoleon, Hitler, Julius Cæsar og Alexander [den store] trodde på og talte om sin stjerne. I Washington går det fremdeles frasagn om at president Harding og hans hustru hadde en personlig ’seer’ som hver uke spådde dem i Det hvite hus.» Han fortsatte med å si at alskens spåvirksomhet «blomstrer nå i Washington, der en hel del av våre framstående kongressmedlemmer etter hva det fortelles, har sine personlige seere. Ett kongressmedlem får hver uke stilt sitt horoskop på sitt kontor. Etter dets diktat stemmer han så for det ene lovforslaget og mot det andre». — The American Weekly for 21. juli 1946.

22—25. Hvilke andre alvorlige og bemerkelsesverdige eksempler har vi på at amerikanske og kanadiske politiske ledere har befattet seg med spiritisme?

²² Det er ganske vanlig at politikere stoler på psykometri eller det å finne ut bestemte kjensgjerninger eller skjult kunnskap om en gjenstand eller dens eier ved å beføle eller berøre gjenstanden. Connecticut-avisen New Haven Register for 19. oktober 1952 offentliggjorde følgende uttalelse av Fulton Oursler: «Jeg har faktisk sett rapporter fra psykometrister bli sendt til nøkkelmenn i vår regjering, og har fått være med fremtredende kongressmedlemmers hustruer til seanser.»

²³ Det var derfor ikke akkurat noen rystende overraskelse at den populære radiokommentator Drew Pearson kom med en rapport om spiritismen i Det hvite hus i sin faste spalte om Washington, som blir publisert over hele landet. I en rekke aviser for 24. august 1953, blant andre i Oregon Journal, berettet Pearson at en «kjent spåkvinne» i løpet av våren og sommeren hadde avlagt visitter i Det hvite hus. Han siktet til Mrs. Jeanne Dixon, som for øvrig hadde med seg en krystallkule ved disse besøkene. Hun hadde spådd general Eisenhowers frue, Mamie, i ti år. Etterat Mamie flyttet inn i Det hvite hus, er så Mrs. Dixon fortsatt blitt tilkalt av og til for å holde landets første dame underrettet om hva hun kan vente seg i framtiden, og denne spåkvinnen har endog «til sine tider kikket i krystallkulen for presidenten selv». Mrs. Dixon har sagt at hun kan benytte seg av tre spiritistiske midler — krystallkule, kiromantikk og astrologi. Hun pekte på et stjerneformet merke i sin egen håndflate og forklarte at det var kjennetegnet på det «sanne medium». Den framgangsmåten hun vanligvis benytter seg av, er imidlertid å berøre klientens fingertupper og samtidig kikke over skulderen sin og inn i krystallkulen. Mrs. Dixon ville ikke snakke om Eisenhowers eller sitt øvrige klientel. Men folk som står Det hvite hus nær, sier at hun har forbløffet president Eisenhower ved å lese hans golfresultater i krystallkulen.

²⁴ På det politiske område varslet Mrs. Dixon delingen av India, president Harry S. Trumans overraskende seier over Thomas E. Dewey i 1948 og republikanernes seier i presidentkampanjen i 1952, som førte til at general Eisenhower ble plasert i Det hvite hus. Mrs. Dixon er eiendomsmegler av profesjon og tar seg ikke betalt for sine spiritistiske tjenester. Hun gir ikke seg selv æren for sine okkulte krefter, men sier: «Bibelen framholder at alle begivenheter er forutsagt. Jeg er bare meddelelsesmidlet.» Den offentliggjorte rapport om at spiritismen har gjort sitt inntog i presidentboligen Det hvite hus ved dette medium, er aldri blitt motsagt, benektet eller motbevist.

²⁵ La oss nå rette vår oppmerksomhet mot Canada, U.S.A.’s naboland i nord. Også der har spiritismen funnet veien til regjeringskretsene. Det var tidligere ikke alminnelig kjent at den avdøde W. L. MacKenzie King, som engang var statsminister i Canada, var en hemmelig spiritist på tross av at han helt til sin død den 22. juli 1950 var medlem av den presbyterianske kirke liksom president Eisenhower. Forfatteren Bruce Hutchison åpenbarer Kings dype spiritistiske overbevisning i sin biografi over King, en bok som heter «The Incredible Canadian» [Den utrolige kanadier] (1953). Selv som Canadas statsminister konsulterte King spiritistiske medier, og han var sikker på at de hadde «direkte forbindelse med de døde». Hans tro på menneskenes udødelighet, en tro som blir innpodet av religionene i sin alminnelighet, og som nå tilsynelatende blir bekreftet ved spiritistiske mediers virke, var bestemmende for den måten hvorpå han ga seg i kast med alle problemer, både personlige og politiske. Da han begynte å nærme seg døden, søkte han slike medier for å rådføre seg med de døde, og dette gjorde han helst i England. Ved en seanse et år etterat president Franklin D. Roosevelt døde, skaffet King seg kontakt med den døde Roosevelt ved hjelp av et medium, og han fikk da beskjed om å bli sittende i sin politiske stilling og om at Canada og verden for øvrig ikke kunne unnvære ham enda. King ville imidlertid ikke rådføre seg med åndene angående regjeringens anliggender, selv om han hyppig var til stede ved seanser, og han sa til mediene at han foretrakk å bestemme selv når det gjaldt statens affærer. Men det var ikke til å unngå at hans private spiritistiske overbevisninger i en viss grad ble bestemmende for hvordan han behandlet politiske spørsmål. På grunn av den kontakt han tilsynelatende hadde med de døde, ble han mer og mer overbevist om at det nærmet seg slutten på hans jordiske reise, men at hans virkelige reise bare var i sin begynnelse, og at hans virkelige jeg skulle bli fritt og få ikle seg sin rette skikkelse. Forfatteren Hutchison sier at King ved sin død «hadde fullført en pilegrimsferd for, som han trodde, å påbegynne en ny». — Sidene 86—88, 423, 424, 450.

26. a) Hva mener spiritistene å kunne bevise angående «fortsatt liv etter døden» på grunnlag av sine faktiske opplevelser? b) Hva er det fornuftig å spørre om i denne forbindelse?

²⁶ Selv om vi på ingen måte har fortalt alt, viser det ovenstående tydelig at spiritismen griper om seg og allerede nå har et fastere tak på det menneskelige samfunn enn de fleste kanskje er klar over. Vi skal også vise at grunnlaget for en videre utbredelse av spiritismen alt er lagt. Noen spiritister er meget forhåpningsfulle med hensyn til sin religion. Det framgår blant annet av titelen på en bok av Arthur Findlay: «The Rock of Truth or Spiritualism the Coming World Religion» [Sannhetens klippe — eller spiritismen den kommende verdensreligion]. (Trettende opplag, 1949) Det ser ut som om spiritistene kan skaffe beviser for sin tro ved sine virkelige erfaringer og ved de fenomener de kan oppvise uten å gripe til fusk og bedrag. De kan bevise at de faktisk kommer i berøring med en usynlig verden og med fornuftbegavede ånder derfra, og det betviles ikke at de gjør det. Spørsmålet blir da: Er det virkelig med åndene til folk som engang har levd på jorden og som har dødd, at de får forbindelse? Er det virkelig så at læren om fortsatt liv etter døden blir bevist ved at de kommer i berøring med åndeverdenen? Støtter dette udødelighetslæren, det vil si, troen på og læren om at menneskesjelen er udødelig? Er det virkelig mulig for dem som lever på jorden, å snakke med de døde? Er det en sann kilde til trøst for folk som har mistet sine kjære slektninger eller avholdte venner, å oppsøke spiritistiske medier i håp om å komme i kontakt med sine kjære eller å benytte seg av andre spiritistiske midler, for eksempel borddansen eller psykografen eller ja-bordet eller ouija-bordet (av oui, det franske ordet for ja, og ja, det germanske ordet)?

27. Hvordan skal vi få vite det sikre, sanne og tilfredsstillende svar på disse spørsmål?

²⁷ Hvordan skal vi få vite det sikre, sanne og tilfredsstillende svar på disse spørsmål? Jo, ved å henvende oss til en bok med gamle historiske beretninger og beskrivelser som det stadig kommer nye bekreftelser og beviser på, en profetisk bok som inneholder mange vidunderlige forutsigelser som har gått i oppfyllelse i århundrenes løp, og mange som blir oppfylt av begivenhetene og forholdene i verden i vår egen tid, særlig tiden siden 1914 — en bok som til og med spiritistene henviser til, og som mange spiritister påberoper seg å finne støtte i for sin lære og tro: Hvilken bok er dette? Det er Bibelen, den hellige skrift.

28. Hva for en vaklende holdning hos spiritismens fremste forkjempere bør alle forstandige mennesker være på det rene med?

²⁸ Fra Sverige har vi fått denne rapport: «Spiritistene her bruker sjelden Bibelen for å bevise sin tro. Deres ’erfaringer’ blir brukt til å bevise deres påstander om dødstilstanden.» I boken Spiritualism for the Busy Man [Spiritisme for de travle] av W. H. Evans finner vi imidlertid følgende overskrift på side 14: «Spiritismen bekrefter bibelske kjensgjerninger.» V. D. Rishi, som vi også har sitert tidligere, sier: «Bibelen er full av uttalelser angående fortsatt liv etter døden og kontakt mellom de døde og de levende.» Ernest Thompson bygger videre på dette argument i The Teachings and Phenomena of Spiritualism [Spiritismens lære og fenomener], sidene 115—120. Han sier der:

«Alle religioner er basert på forestillingen om et ’liv etter dette’, for hvis det ikke hadde vært for håpet om en åndelig framtid, ville tankene om Gud aldri ha utviklet seg i menneskenes sinn. Den kristne religion bygger på Bibelens beviser om livets fortsettelse, og da selvfølgelig spesielt på at Jesus vendte tilbake fra de døde. . . . Hovedpersonen i det nye testamente er Jesus, . . . hans gjerninger kan betegnes som bedrifter utført av et høyt utviklet medium og en høyt utviklet helbreder. . . . Jesus var i sannhet det mest bemerkelsesverdige medium som noensinne har levd. Hans historie fra den tid av da han ble ’prøvd’ i ørkenen, og til hans oppstandelse er særlig imponerende på grunn av hans ’overnaturlige krefter’. Det faktum at han var clairvoyant og clairaudient antydes ved at ’engler kom til ham og tjente ham’. Det var ikke bare åndepersoner han kunne høre ved hjelp av clairaudlence, men også dem som var omkring ham, for han mottok ofte deres tanker telepatisk. . . . Han benyttet tydeligvis Peter, Johannes og Jakob som medier i forbindelse med materialisering — for eksempel ved materialiseringen av Moses og Elias. . . . I likhet med D. D. Home kunne også Jesus holde seg svevende. ’I den fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende på sjøen.’ . . . Det er også bemerkelsesverdig at han sørget for å ha gunstige ’betingelser’ i forbindelse med det spesielle fenomen som var ønsket. . . . Betingelsene var gunstige i det øvre rom da Jesus med sine disipler som medier ’åpenbarte seg for de elleve’ etter sin korsfestelse og ’refset dem for deres vantro og hårde hjerte’.»

Hvorfor trekke Bibelen inn i dette?

29. Hvilke grunnleggende spørsmål må tas i betraktning av alle som vil foreta en oppriktig og grundig undersøkelse av spiritismens påstander?

²⁹ Etter som spiritistiske forfattere selv trekker Bibelen inn i sin argumentasjon og benytter den slik de gjør, er det enda mer påkrevet for oss å gå til Bibelen og foreta en direkte undersøkelse av spørsmålene: Støtter den spiritismen? Kan den brukes som en håndbok for spiritister? Eller gir den håp og trøst på et annet grunnlag for sørgende etterlatte, fortvilte, forvirrede, famlende og truede mennesker? Vi kan ikke få fram sannheten fortere enn ved først og fremst å undersøke selve grunnlaget for spiritismens lære, nemlig udødelighetslæren. Rishi har uttalt: «Kunnskapen om livet etter døden blir vanligvis kalt spiritismen. Selv om dens prinsipper er like gamle som menneskeheten, blir de nå bevist ’ved nye metoder. Som bekreftet av [spiritistenes] internasjonale kongresser i Europa, er disse prinsipper følgende: — 1. Det finnes en Gud, en høyeste intelligens som er opphavet til alt. 2. Det finnes en sjel som i løpet av jordelivet er knyttet til det fysiske, forgjengelige legeme ved hjelp av et sammenbindende element som kalles perispirit eller fluidisk legeme. 3. Sjelen er udødelig, og den gjennomgår en stadig, trinnvis utvikling mot fullkommenheten. 4. Det er mulig ved hjelp av medier å oppnå forbindelse mellom det synlige og det usynlige, nemlig mellom de levende og de døde.» Det spørsmål vi nå står overfor, er derfor: Lever sjelen videre når det menneskelige legeme dør? Er menneskesjelen udødelig? Hva sier Bibelen, den hellige skrift?

30, 31. Hvorfor er det på sin plass å foreta en omhyggelig undersøkelse av Bibelens beretning om den strid som fant sted i fortidens Egypt mellom Egypts trollmenn og Jehovas representant, Moses?

³⁰ La oss først ta for oss de første fem bøkene i Bibelen. De er skrevet av profeten Moses. Vi skal la vår videre drøftelse vise hvorvidt han i sin egenskap som profet også var et spiritistisk medium, noe spiritistene påstår at alle Bibelens profeter var. Nå skal vi straks merke oss at denne Moses var «opplært i all egypternes visdom» fordi han var blitt oppdradd ved egypterkongens hoff i det sekstende århundre før den kristne tidsregning. Han hadde kjennskap til kongens, Faraos, vismenn og trolldomskunstnere. Da Moses trådte fram for Farao og forlangte at Farao skulle slippe Jehova Guds trellbundne folk fri, og ga sitt forlangende større kraft ved å forvandle sin hyrdestav til en stor slange ved Guds kraft, «lot Farao sine vismenn og trollmenn kalle, og de, Egypts tegnsutleggere, gjorde det samme med sine hemmelige kunster». Dette kan vi lese i Moses’ egen beretning. Da Moses senere forvandlet vann til blod, klarte disse menn etter alt å dømme å etterligne også dette mirakel. Da Moses ved et mirakel frambrakte frosker, gjorde Faraos menn det samme. Men da Moses forvandlet støvet i Egypt til lus eller mygg, skjedde det at «tegnsutleggerne gjorde likeså med sine hemmelige kunster; de søkte å få mygg fram, men kunne ikke. Og myggene ble sittende på folk og på fe. Da sa tegnsutleggerne til Farao: Dette er Guds finger». — 2 Mos. 7: 10, 11, 20—22; 8: 6, 7, 17—19.

³¹ Faraos vismenn, trollmenn og tegnsutleggere innrømmet altså at Moses ved hjelp av sin Gud Jehova var i stand til å gjøre undere som de ikke kunne klare med sine hemmelige eller okkulte krefter. Det er denne Moses som ved Guds ånds kraft eller under inspirasjon har gitt oss Bibelens første definisjon av menneskesjelen. Også ut fra striden mellom denne Moses og de mennene i Egypt som hadde okkulte krefter, kan vi begynne å danne oss riktige forestillinger om hvorvidt Moses var et spiritistisk medium eller ikke.

Hva menneskesjelen er

32, 33. Hvori består forskjellen mellom den definisjon av menneskesjelen som blir gitt av kristenhetens talsmenn, og den definisjon som blir oppgitt i Bibelen?

³² Kristenhetens religiøse lærdommer omgir menneskesjelen med en mystikk som man må være filosof for å kunne trenge inn i. I motsetning til dem kaller Moses alle de fisker, fugler og markens dyr som Gud skapte før han dannet mennesket, for «sjeler», «levende sjeler». (1 Mos. 1: 20, 21, 24, 30; 2: 19, NW; Ro; Da) Milliarder av dyresjeler eller jordiske sjeler hadde derfor dødd før mennesket ble skapt. Moses forteller deretter hvordan den første menneskesjel ble til: «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1 Mos. 2: 7, alm. norsk overs.; NW; AS; Da) Dette motbeviser derfor klart hva den spiritistiske forfatter Arthur Findlay sier om menneskets opprinnelse i omtalen av sin bok On the Edge of the Etheric or Survival After Death Scientifically Explained [På overgangen til den eteriske verden eller Fortsatt liv etter døden vitenskapelig forklart]. Han hevder: «I den eteriske verden, dit vi kommer når vi dør, beholder vi vår legemlige væremåte, vår hukommelse og våre affeksjoner. . . . Slik vi er nå, skal vi også bli i det neste liv; som vi sår, slik skal vi høste. Vi er kommet fra den eteriske verden, vi skal også vende tilbake til den eteriske verden. Vårt fysiske liv er bare en liten del av vårt liv — det kommer fra den eteriske verden, og vender tilbake dit når døden kommer. Der fortsetter det å funksjonere i en verden som både er virkelig og håndgripelig.» Moses sier ingenting om «den eteriske verden».

³³ Moses’ inspirerte beretning om menneskesjelens skapelse er heller ikke i overensstemmelse med V. D. Rishis uttalelse, og sier ingenting om noe «sammenbindende element som kalles perispirit [innhyllende ånd] eller fluidisk legeme». Skaperen, Jehova Gud, ga det første menneske bare ett legeme, og det var sammensatt av de forskjellige elementer i vår jords muld. Hva var det så som fikk dette materielle legeme til å bli levende? Jo, det at Gud blåste «livets ånde» i menneskets nese og dermed også i hans lunger. Det som skjedde, var ikke at han blåste en usynlig sjel inn i mennesket og forbandt denne sjelen med det materielle legeme ved hjelp av et fluidisk legeme eller en innhyllende ånd med samme skikkelse som det jordiske legeme. Man kan si det slik at Gud blåste sin livgivende kraft inn i det livløse legeme, og at denne kraft deretter skulle holdes ved like ved hjelp av menneskets åndedrett. Og hva førte dette til? Jo, legemet ble levende. Hva betydde så det? Det betydde at en sjel, en synlig menneskesjel som man kan ta og føle på, ble til. «Mennesket ble til en levende sjel.» Denne levende sjel kom ikke fra noen såkalt «eterisk verden», for den hadde aldri eksistert før. Den ble nå til ved at Gud forente legemet og livets ånde. Forklaringen på hva en menneskesjel er, kan derfor forenkles til følgende lettforståelige «ligning om sjelen» som er blottet for all mystikk:

menneskesjel = legeme + livets ånde fra Gud.

34. Hvordan harmonerer den kristne forfatter Paulus’ definisjon av menneskesjelen med den definisjon som Moses nedskrev i de hebraiske skrifter?

³⁴ Dette er ikke bare den før-kristne hebraiske eller jødiske oppfatning — det er også den sanne kristne oppfatning. Den kristne apostel Paulus, som har skrevet fjorten av Bibelens bøker, støtter Moses’ skrifter med sin uttalelse: «Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; . . . Det første menneske var av jorden, jordisk.» (1 Kor. 15: 45, 47) Den første levende menneskesjel var altså det første menneske Adam. Den levende menneskesjel er den levende menneskeskapning. Av den grunn bruker Youngs engelske bibeloversettelse (1862) ordet «skapning» i stedet for «sjel» her.

35—37. Hvordan er en enestående, moderne oversettelse til hjelp for sine lesere når det gjelder å tilegne seg nøyaktig kunnskap og forståelse om sjelen og dens Skaper?

³⁵ Bibelen er den høyeste autoritet vi har å holde oss til når det gjelder sjelen. I den hebraiske delen av Bibelen blir ordet neph’esh (som oversettes med «sjel») brukt om lag 800 ganger. I den kristne greske del av Bibelen blir ordet psy·che’ (som også oversettes med «sjel») brukt 102 ganger. I New World-oversettelsen blir dette greske ordet alle de stedene det forekommer, gjengitt med «soul» [sjel]. Denne oversettelsen, som foreløpig ikke er fullført, gjengir også konsekvent det hebraiske ord neph’esh med «soul» [sjel]. På denne måten blir det mulig for dem som leser Bibelen, å se hvordan sjelens Skaper bruker dette ordet i sin inspirerte bibel.

³⁶ Etter som Bibelen viser og lærer at den levende menneskeskapning selv er menneskesjelen, er det fullt ut rimelig at Bibelen framholder at menneskesjelen har blod’ — «de uskyldige, fattige sjelers blod» (Jer. 2: 34, KJ). Gud selv sier: «Deres sjelers blod skal jeg kreve tilbake.» (1 Mos. 9: 5, NW) Gud, sjelenes Skaper, viser faktisk i hvor høy grad menneskesjelen er avhengig av blodomløpet, når han sier: «Kjøttets sjel er i blodet.» Men det er ikke alt: «Blodet era i sjelen i alt kjøtt.» «Blodet erb sjelen, og du skal ikke ete sjelen [ja, ikke ete sjelen] sammen med kjøttet.» (3 Mos. 17: 11, 14 og 5 Mos. 12: 23) Menneskesjeler kan ete blod og fett, men Guds lov forbyr det: «For hver den som eter fettet av det dyr som han frambærer ildoffer av til Jehova, den sjel som eter, skal avskjæres fra sitt folk. Hver sjel som eter noe blod, den sjel skal avskjæres fra sitt folk.» — 3 Mos. 7: 25, 27, NW.

³⁷ En menneskesjel kan også ete en dyreskrott: «Angående hver sjel som eter en død skrott eller noe som er revet i hjel av et vilt dyr.» (3 Mos. 17: 15, NW) Menneskesjelen har trang til materiell føde: «Fordi din sjel har trang til å spise kjøtt, da kan du spise kjøtt når som helst din sjel har trang til det.» (5 Mos. 12: 20, NW) Det gjelder også frukt: «Du [kan] spise nok druer til å tilfredsstille din sjel.» (5 Mos. 23: 24, NW) Og det gjelder honning. — Ordspr. 27: 7, KJ.

38. Hva kan menneskesjeler oppleve, og hvordan hjelper dette oss ytterligere til å forstå Bibelens konsekvente lære om sjelen?

³⁸ Menneskesjelen er selve den levende, fornuftbegavede skapning, den materielle, synlige person som man kan ta og føle på, og ikke noe usynlig, uhåndgripelig og eterisk noe inne i det menneskelige legeme. Menneskesjelen kan derfor sønderrive seg selv eller bli sønderrevet av en løve, den kan bli reddet fra et truende sverd, falle i en grav som er gravet for den, bli ført tilbake fra graven igjen, og den kan bli ført ut av et fengsel. (Job 18: 4, KJ, randbemerkning; Sl. 7: 3; 22: 21; Job 33: 18, 30; Jer. 18: 20, KJ; Sl. 142: 8) Menneskesjelen kan kjøpes for penger, den kan bli kidnappet og solgt, og den kan jages som et vilt dyr. (3 Mos. 22: 11; 5 Mos. 24: 7; 2 Mos. 4: 19, NW) Etterat Adam og Eva, de første menneskesjeler på jorden, var blitt skapt, er alle andre menneskesjeler blitt født. De har ikke kommet fra «den eteriske verden». De har kommet ut fra legemene eller lendene til faderlige menneskesjeler og fra moderlige menneskesjelers morsliv. Om Jakobs hustru Lea leser vi: «Hun fødte Jakob disse barn, seksten sjeler. Alle de som kom med Jakob til Egypt, og som var utgått av hans lend, foruten Jakobs sønnekoner, var i alt seks og seksti sjeler.» (1 Mos. 46: 18, 26) «De som nedstammet fra Jakob, var i alt sytti sjeler.» (2 Mos. 1: 5) Sjelen er derfor ikke noe som er atskilt og forskjellig fra menneskelegemet, og som kan forlate legemet i drømmer og når døden inntreffer, eller som kan vandre omkring eller ta bolig i et annet legeme når det første dør, for på den måten å bli gjenfødt i et annet legeme ved døden.

39. Viser Bibelen at det er noen forskjell mellom legeme og sjel? Forklar.

³⁹ Nå er spørsmålet: Viser Bibelen at det er noen forskjell mellom legeme og sjel? Ja, det er sikkert, og det til og med helt i begynnelsen, i 1 Mosebok 2: 7 som omhandler menneskets skapelse. Det menneskelegeme som Jehova Gud dannet av jordens muld i Eden, var ikke en menneskesjel. Det var bare et livløst, uvirksomt legeme som hverken så, hørte, smakte, luktet, følte eller tenkte. For å få legemet til å leve og bruke alle sine sanser og egenskaper, forbandt Gud det fullkomne menneskelegeme med livets ånde, som han blåste inn i legemet. En levende menneskesjel som aldri hadde eksistert før, ble derved til. Det menneskelige legeme er derfor en nødvendig bestanddel av menneskesjelen, og menneskesjelen kan ikke eksistere atskilt fra det menneskelige legeme. Det liv som vi menneskelige skapninger har, blir ofte omtalt som «sjel» i Bibelen. Jesus sa: «Hvis noen kommer til meg og ikke hater . . . til og med sin egen sjel, kan han ikke være min disippel.» (Luk. 14: 26, NW) «Den som er glad i sin sjel, ødelegger den, men den som hater sin sjel i denne verden, vil trygge den til evig liv.» (Jah. 12: 25, NW) «Og de elsket ikke sine sjeler, endog til tross for dødsfare.» (Åpb. 12: 11, NW) «Jeg er den rette hyrde; den rette hyrde oppgir sin sjel til gagn for fårene.» — Joh. 10: 11, NW.

40. Fortell noen eksempler på at Bibelen bruker ordet «sjel» som betegnelse på personen selv.

⁴⁰ I overensstemmelse med at sjelen og legemet således er uatskillelige, er det også slik at en som benytter uttrykket «min sjel», i virkeligheten mener «jeg selv» eller «meg selv». Jesus kom med en illustrasjon om en rik mann som sa følgende etter å ha lagret alle sine mange goder: «Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå deg til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg.» Hvordan skulle den rike mannen kunne nyte de goder han hadde lagret opp, uten å ha sjel eller liv som en menneskelig skapning? (Luk. 12: 16—21) Endog Gud selv benytter seg av uttrykket «min sjel». Han sier: «Se, min tjener, som jeg har utvalgt, min elskede, som min sjel har velbehag i.» (Matt. 12: 18; Es. 42: 1) «Men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham.» (Heb. 10: 38) «Eders nymåner og fester hater min sjel.» (Es. 1: 14) På lignende måte blir uttrykket «din sjel» brukt i betydningen «du selv» eller «deg selv», og «hans sjel» eller «sin sjel» blir brukt i betydningen «ham selv» eller «seg selv». For eksempel: «Hærskarenes Jahve har svoret ved sin egen sjel.» (Jer. 51: 14; Amos 6: 8, Ro, randbemerkning) «Så det må gå deg vel, og din sjel må leve.» (Jer. 38: 20, KJ; Es. 55: 2, 3) Ordet «sjel» blir altså brukt om vedkommende person selv.

41, 42. Hvordan blir spiritistenes falske påstander videre avslørt av beretningene om hvordan Elias, Elisa, Jesus og hans apostler oppreiste døde mennesker til liv?

⁴¹ Det profeten Elias sa om det barnet han ble brukt til å gjenreise til liv, er ikke noe bibelsk bevis for at menneskesjelen er noe helt annet enn det menneskelige legeme og bare er knyttet til legemet med et slags element som kalles «perispirit eller fluidisk legeme», eller for at den etter døden fortsetter å eksistere for seg selv, uavhengig, utenfor i den immaterielle, åndelige verden. Vi leser: «Sønn til konen som eide huset, ble syk; og hans sykdom ble så svær at det til slutt ikke mer var livsånde i ham. Så strakte han [Elias] seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren og sa: Herre min Gud! La dette barns sjel vende tilbake til det! Og Herren hørte Elias’ bønn, og barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen.» (1 Kong. 17: 17, 21, 22) Sier Bibelen her at barnets sjel var levende i en usynlig åndeverden, at barnet var heldig fordi det hadde dødd, og at det aldri hadde vært så lykkelig på jorden som det nå var i åndeverdenen? Nei! Ville barnets mor ha Elias til å handle som et mannlig medium og sette henne i forbindelse med hennes døde sønn, slik at hun kunne tale med den bortvandrede sjel gjennom Elias? Nei! Hvis det var bedre for barnet å være dødt, da ville det ha vært urettferdig og i høyeste grad egoistisk av Elias å be slik han gjorde, og gjenreise barnet til liv i det menneskelige legeme.

⁴² Det samme kan sies om sunamittens sønn, han som Elias’ etterfølger Elisa gjenreiste til liv. Det kan også sies om de døde som Jesus og hans apostler gjenreiste til liv i kjødet her på jorden, nemlig Jairus’ datter, enken fra Nains sønn, Marias og Martas bror Lasarus, Dorkas (Tabita) fra Joppe og Eutykus fra Troas. (2 Kong. 4: 8—37; Matt. 10: 1, 8; Luk. 8: 41—56; 7: 11—15; Joh. 11: 1—44; Ap. gj. 9: 36—41; 20: 6—12) Det profeten Elias egentlig ba om, var ikke at en bortvandret sjel skulle vende tilbake fra åndeverdenen og ta bolig i barnets legeme, men at det liv barnet hadde hatt som en menneskeskapning, skulle vende tilbake ved Jehova Guds kraft, slik at dets døde legeme kunne bli levende igjen og det atter kunne bli en levende menneskesjel. I overensstemmelse med dette gjengir An American Translation dette skriftstedet slik: «La dette barns liv vende tilbake i ham igjen.» «Og Herren lyttet til Elias’ røst; og barnets liv kom tilbake til ham igjen, slik at han levde.» «’Se, din sønn er levende,’ sa Elias.» (1 Kong. 17: 21—24, AT; også Mo) Det er derfor ikke vanskeligere for oss å si på norsk at en menneskesjel har sjel, enn det var for en jøde å si på hebraisk at en neph’esh har neph’esh eller at neph’esh er i en neph’esh («sjel»). — 3 Mos. 17: 10—14.

Ånden i mennesket

43, 44. Hva viser Bibelen at menneskenes ånd er, i motsetning til Rishis definisjon?

⁴³ Men må man ikke her også ta i betraktning hva Bibelen sier i Predikeren 12: 7, nemlig: «Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den»? Jo. Og sier ikke beretningen i Lukas 8: 54, 55 om den gangen Jesus oppreiste Jairus’ datter til liv, følgende: «Men han tok henne ved hånden og ropte: Pike, stå opp! Da vendte hennes ånd tilbake, og hun sto straks opp»? Jo. Skal vi da av dette trekke den slutning at ånden til enkens døde sønn og til Jairus’ pike var levende i en åndeverden før disse barna ble gjenreist til liv av henholdsvis Elias og Jesus, og skal vi tro at deres ånd hadde vendt tilbake til Gud som ga den, og at den levde hos ham? Nei, for «ånden» er ikke, som Rishi vil ha det til, det «eteriske legeme som har alle vedkommendes eiendommeligheter. . . . det nøyaktige motstykke til den fysiske del av en person». Ifølge Bibelen er ånden (hebraisk: ru’ahh; gresk: pneu’ma) Guds usynlige virksomme kraft som forårsaker liv eller gjør levende.

⁴⁴ Slik blir dette beskrevet i Åpenbaringen 11: 8—11: «Og deres lik skal ligge på gaten i den store by . . . Og etter de tre dager og en halv kom det livsånde fra Gud i dem, og de reiste seg opp på sine føtter.» Slik blir det også beskrevet i Esekiels syn av dalen med tørre ben: «Så sier Herren, Israels Gud, til disse ben: Se, jeg lar det komme livs ånde [ånd, Ro] i eder, og I skal bli levende. . . . Og jeg så, og se, det kom sener og kjøtt på dem, og ovenpå det dro det seg hud over dem; men livsånde var det ikke i dem. Da sa han til meg: Spå og tal til livsånden! Spå, menneskesønn, og si til livsånden: Så sier Herren, Israels Gud: Kom du livsånde fra de fire vinder og blås på disse drepte menn [som ikke ånder], så de kan bli levende! Og jeg spådde således som han hadde befalt meg, og livsånden kom i dem, og de ble levende og sto opp på sine føtter, en meget, meget stor hær.» — Esek. 37: 5—10.

45, 46. a) Hva må den allmektige Gud gjøre hvis menneskelige skapninger skal fortsette å leve eller bli gjenreist til liv? b) Hvordan blir dette tydelig vist i tilfellet med Jesus?

⁴⁵ Jehova Gud er kilden til den livgivende ånd eller den usynlige, livgivende virksomme kraft. Når et dødt legeme vender tilbake til jorden, vender derfor den ånd eller virksomme kraft som gjorde legemet levende, tilbake til sitt utspring. Den slutter å virke i dette legeme. Derfor er det også Gud, livets Kilde, som har makt til å gjøre denne menneskeskapning levende igjen. I og med den dødsdom Gud uttalte overfor Adam og Eva, bevirket han at alle deres etterkommere ble underlagt fordømmelsen, og når de har nådd slutten av det liv de lever i fordømmelse, krever han deres livskraft av dem, etter som de er dømt til døden ved at de arver synden fra Adam og Eva. Guds rettferdige lov krever denne livskraft eller ånd av dem, og således vender den tilbake til ham. Når Gud hever eller fjerner denne fordømmelsen, kan han få Adams befridde etterkommere til å leve igjen ved sin ånd eller usynlige aktiviserende kraft. Den inspirerte salme sier derfor til Gud: «Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du trekker deres ånd tilbake, de opphører med å puste, og de vender tilbake til sitt støv; du sender ut din ånd, og de blir skapt, og du fornyer markens skikkelse.» — Sl. 104: 29, 30, Ro; også Yg; Le.

⁴⁶ Det var denne livskraft, som ble opprettholdt ved åndedrettet, som vendte tilbake til Jairus’ datter da Jesus tok henne i hånden og bød: «Pike, stå opp!» Gud hørte Jesus og lot sin livgivende virksomme kraft få hennes legeme til å leve og puste igjen, slik at hun ikke vendte tilbake til jordens støv på det tidspunkt. Det var denne ånd eller livskraft Jesus siktet til da han sa følgende til Gud idet han døde på pelen på Golgata: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk. 23: 46) På den tredje dag deretter ga Gud denne ånd eller livskraft tilbake til Jesus ved å oppreise ham fra de døde. (Ap. gj. 2: 22—28, 32—36) Predikeren 12: 7 kan derfor ikke benyttes som støtte for læren om at døde menneskers udødelige ånder er i en åndeverden hvor de nyter en høyere grad av liv, kunnskap og frihet enn noensinne før, og at de alle har vendt tilbake til Gud enten de har vært gode eller onde. Nei, dette skriftstedet viser at alle mennesker er under dødens fordømmelse og derfor må bli gamle og avfeldige, og at legemet når de dør, vil vende tilbake til jorden, for Guds rettferdige lov krever deres livskraft av dem.

47. Hvilket fortrin har menneskene framfor dyrene ifølge Bibelen hva livet angår?

⁴⁷ På grunn av den fordømmelse til døden som menneskene har arvet fra Adam, er de i denne henseende lik dyrene som dør. Det er ikke så å forstå at dyrene er fordømt til å dø på grunn av synd, men de dør fordi deres Skaper ikke har bestemt at de skulle leve evig. For å vise at menneskenes ånd nå for tiden er som dyrenes ånd, sier derfor den inspirerte vismann: «Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, forat Gud kan prøve dem, og forat de kan se at de i seg selv ikke er annet enn dyr; for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og én livsånde [én slags ånd, Le] har de alle; mennesket har ikke noe fortrin framfor dyret; for alt er tomhet. De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet. Hvem vet om menneskenes ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden?» (Pred. 3: 18—21) Det er derfor tydelig at den ånd eller usynlige, aktiviserende livskraft som gjør dyrene levende, er den samme som den ånd som gjør menneskene levende, og det eneste som kan gi menneskene noe fortrin framfor dyrene, må følgelig være Guds bestemmelse eller Guds ordning med hensyn til menneskenes framtid. Ved Guds ufortjente godhet har virkelig menneskene et slikt fortrin framfor dyrene, for Gud har villet og truffet foranstaltninger for at troende, lydige mennesker kan få evig liv i en rettferdig ny verden hvor døden ikke skal være mer. Man begynner altså ikke å leve i den nye verden i det øyeblikk legemet vender tilbake til støvet når døden kommer, for den ånd som vender tilbake til Gud, er ikke et usynlig, udødelig motstykke til det dødelige legeme — et motstykke som skulle ha alle legemets særtrekk. En slik forestilling om menneskenes ånd er simpelthen fri fantasi fra spiritistenes side, noe de har uttenkt til støtte for sin lære om «fortsatt liv etter døden». Deres «neste verden» er ikke Guds rettferdige nye verden.

Er menneskesjelen udødelig?

48. Hvorfor krever spiritistenes påstander at vi nå skaffer oss nøyaktig kunnskap om hvorvidt Bibelen lærer at menneskesjelen er udødelig?

⁴⁸ Hvis en menneskesjel skal kunne leve, må det være to ting til stede, nemlig 1) et menneskelig legeme og 2) den usynlige, virksomme kraft eller ånd fra Gud. Denne må være forent med vedkommende legeme for å få det til å ånde og leve. Den menneskeskapning som blir brakt til live på denne måten, er menneskesjelen. (1 Mos. 2: 7) I betraktning av at menneskesjelen må innånde jordens atmosfære og spise materiell føde her på jorden, og i betraktning av at den kan bli sønderrevet, fengslet og lagt i jern, bli rammet av sverdet og ført ned i graven (Sl. 105: 18; Jer. 4: 10; Luk. 2: 35), er den så sikret mot å dø, eller er den udødelig? Spiritismen bygger hovedsakelig på troen på menneskesjelens udødelighet. Spiritistenes lære om «fortsatt liv etter døden» er basert på læren om sjelens udødelighet, og de hevder at Bibelen er full av uttalelser om fortsatt liv etter døden og kontakt mellom de døde og de levende. Spiritistenes påstander gjør det derfor påkrevet for oss å undersøke det spesielle spørsmål: Lærer Bibelen at menneskesjelen er udødelig, slik at det er mulig å leve videre når en dør?

49—53. Hvor mange ganger bruker Bibelen ordet udødelighet, og hva gjelder det i hvert av tilfellene?

⁴⁹ Begrepet udødelighet er selvfølgelig nevnt i Bibelen, men sier Bibelen at menneskesjelen har udødelighet? Foreta en undersøkelse selv, og du vil til din overraskelse finne ut at ordet «udødelighet» ikke forekommer en eneste gang i Bibelens hebraiske skrifter, og at det greske ordet a·tha·na·si’a, som blir oversatt med «udødelighet», forekommer bare tre ganger i de kristne greske skrifter. De tre gangene det forekommer, er disse:

⁵⁰ «For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet [i Esaias 25: 8]: Døden er oppslukt til seier.» (1 Kor. 15: 53, 54) Apostelen Paulus drøfter her de kristnes oppstandelse fra de døde, og han viser hvordan og med hva slags legeme de trofaste kristne blir oppreist fra de døde. Han sier ikke at de nå har udødelighet, liksom han heller ikke sier at de nå har uforgjengelighet, for i Romerne 2: 6, 7 forteller han de kristne at Gud «skal betale enhver etter hans gjerninger: dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv». Både uforgjengelighet og udødelighet er en framtidig belønning som trofaste kristne skal få ved sin oppstandelse fra de døde. Apostelen viste at deres oppstandelse og det at de får ikle seg uforgjengelighet og udødelighet, ikke skulle finne sted med det samme de døde, men ved Jesu Kristi annet komme og nærvær, da tiden var inne til at han skulle oppreise sine trofaste etterfølgere fra de døde. «For liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden; deretter skal de som hører Kristus til, levendegjøres ved hans komme. Så er det og med de dødes oppstandelse. Det såes i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet. . . . og vi skal forvandles.» — 1 Kor. 15: 22, 23, 42, 52.

⁵¹ Legg merke til at menneskesjelen ikke blir nevnt i denne forbindelse. De to ovennevnte eksemplene på bruken av a·tha·na·si’a eller udødelighet lærer altså ikke at menneskesjelen har iboende udødelighet, men det stikk motsatte.

⁵² Den tredje og siste gangen uttrykket a·tha·na·si’a eller udødelig het blir brukt, er i følgende skriftsted: «Du skal holde budet rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse, som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet.» (1 Tim. 6: 14—16) Apostelen Paulus forteller her Timoteus at det ikke er noen som har udødelighet av alle de jordiske makthavere som hersker som konger og herrer, og som hevder at de har det, men at det utelukkende er «den Salige og alene Mektige», Jesus Kristus, kongenes konge og herrenes herre, som har det og har hatt det siden han ble oppreist fra de døde. Vi skal innrømme at de hedenske babyloniere, egyptere, grekere, romere og hinduer doserte sin hedenske lære om menneskesjelens iboende udødelighet og uforgjengelighet. Men Jesus Kristus, den første som den udødelige, ’uforgjengelige Gud’ skjenket udødelighet og uforgjengelighet samtidig med at han oppreiste ham fra de døde, er den første som har ført sannheten om disse begreper fram for lyset ved sin forkynnelse av det gode budskap om Guds rike. «Nå er det kommet klart til syne ved vår Frelser Kristi Jesu tilkjennegivelse, han som avskaffet døden og har kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap.» — 2 Tim. 1: 10, NW og 1 Tim. 1: 17.

⁵³ Det framgår av dette at Bibelens bruk av ordet a·tha·na·si’a eller udødelighet i det tredje tilfelle fullstendig utelukker at noe menneske, endog jordiske makthavere, diktatorer, konger og herrer, kan ha en sjel med iboende udødelighet. Ordene «udødelighet» og «uforgjengelighet» forekommer nok i de apokryfiske eller deuterokanoniske bøker til «Det gamle testamente», men ikke engang i de tilfellene det forekommer der, blir det antydet eller vist at menneskesjelen har iboende udødelighet. Jesu Siraks sønns visdom 17: 30 sier for eksempel like ut: «For ikke alt kan være hos menneskene, et menneskes barn er jo ikke udødelig.» Se også Visdommens bok 1: 15; 2: 23; 3: 1, 4; 4: 1; 6: 19, 20; 8: 13, 17; 15: 1, 3. Hvis en i det hele tatt skulle legge noe vekt på disse henvisningene, så viser de alle at udødeligheten er en pris som kan oppnås i framtiden, og ikke noe man har i seg.

Dør menneskesjelen?

54. I hvilken grad viser New World-oversettelsen av den hellige skritt at menneskesjelen dør?

⁵⁴ Hvis nå Bibelen ikke lærer at menneskesjelen har iboende udødelighet, da burde den si at menneskesjelen er dødelig, at den dør! Gjør Bibelen dette? Ja, det gjør den, og det med et språk som er så enkelt at selv et barn kan fatte det. Etter som spiritistene, katolikkene og andre religioner i kristenheten ikke kan påvise et eneste skriftsted som sier eller beviser at menneskesjelen er udødelig, skulle det være nok om vi kunne påvise bare et eneste vers i Bibelen som bevitner at menneskesjelen er dødelig og dør. Vi kan imidlertid påvise mange slike vers, og New World-oversettelsen av den hellige skrift, som konsekvent gjengir det hebraiske ordet neph’esh og det greske ordet psy·che’ med «soul» [sjel] fra 1 Mosebok 1: 20 og utover, viser tydeligere enn noen annen oversettelse at Bibelen sier at menneskesjelen dør.

55—57. Nevn fire viktige punkter i Bibelens lære om den første menneskesjels død.

⁵⁵ De fullkomne menneskesjeler Adam og Eva i Edens opprinnelige hage eller paradis, behøvde ikke å dø. Disse to fullkomne menneskesjelene kunne ha fortsatt å leve i all evighet i sitt jordiske paradis. Hvordan? Jo, ved at de ernærte sitt menneskelige, materielle legeme med den naturlige mot som Jehova Gud der forsynte dem med, og ved at de i lydighet ernærte sitt hjerte og sinn med den åndelige føde som han forsynte dem med når han talte til dem fra det usynlige. Men Gud advarte dem og lot dem få vite at menneskesjelen var dødelig og kunne dø til tross for at den ved Guds foranstaltninger var i stand til å leve evig på jorden. Etterat 1 Mosebok, 2. kapitel, har beskrevet hvordan Gud skapte den første menneskesjel, Adam, sies det videre: «Og Gud [Jehova] tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud [Jehova] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 15—17) Hvis sjelen Adam var ulydig mot Gud, da skulle sjelen Adam dø. Hvis sjelen Adam adlød Gud og spiste av alle trærne i Eden unntatt av det ene forbudte, da ville sjelen Adam fortsette å leve så lenge hans lydighet vedvarte. Menneskesjelen hadde således anledning til å leve evig — ikke i en åndeverden, men i menneskelig fullkommenhet i Edens jordiske paradis.

⁵⁶ Da Gud uttalte dødsdommen over Adam etterat han i ulydighet hadde tatt imot noe av den forbudne frukt fra sin hustrus hånd og spist av denne frukten, falt Guds ord slik: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 17—19) Legg merke til at Gud ikke sa til Adam at ’ditt legeme skal vende tilbake til støvet, men din sjel skal bli frigjort fra legemet og fortsette å leve et bevisst liv i den usynlige verden hvor jeg bor, for din ånd er udødelig slik at jeg ikke kan ødelegge den’. Nei, Gud sa: ’Du [ikke ditt legeme, men du, sjelen] er tatt av jorden, og til jorden skal du vende tilbake; for du [sjelen] er støv, og til støv skal du [den sjel som var dømt til døden] vende tilbake.’

⁵⁷ I likhet med de øvrige landdyrene var Adam som en levende sjel bare en del belivet eller levendegjort støv som var formet i menneskeskikkelse. For å iverksette dødsdommen drev Gud mennesket ut av Edens paradis. Hvorfor? «Gud Herren sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nå ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid! Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av [og som han nå måtte vende tilbake til]. Og han drev mennesket ut, og foran Edens hage satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre.» (1 Mos. 3: 22—24) Gud holdt ham ikke vekk fra livsens tre forat han bare skulle dø legemlig sett, men komme over til en åndeverden som en levende ånd, begynne en reise i udødelighet der, vite mer og være friere der og således virkelig høste store fordeler av at han hadde vært ulydig mot sin Skaper og dødd. Gud drev ham ut av Edens paradis og vekk fra livsens tre forat menneskesjelen Adam ikke skulle leve noe sted i det hele tatt, men forat han skulle opphøre å eksistere, «visselig dø», på samme måte som ufornuftige dyr.

58. Hvordan kan vi forklare det at Adam, som beretningen viser, døde i en alder av 930 år?

⁵⁸ Fordi menneskesjelen Adam var et fullkomment menneske da det begynte å gå nedover med ham, levde han i mange hundre år enda han måtte tilbringe livet på en forbannet jord utenfor Edens paradis. «[Og Adam] fikk sønner og døtre. Og alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år; så døde han.» (1 Mos. 5: 4, 5) På den samme dag Adam syndet og Gud dømte ham til døden og drev ham ut av Edens paradis, var Adam død i Guds øyne. Han var død i synd. Han ble en ulydighetens far og frambrakte ulydighetens sønner. Av den grunn sa apostelen Paulus til de kristne: «Dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere engang vandret i etter tingenes ordning i denne verden, i samsvar med herskeren over luftens makt, den ånd som nå virker i ulydighetens sønner.» (Ef. 2: 1, 2, 5, NW) Fra dette synspunkt var Eva liksom Adam «levende død». (1 Tim. 5: 6) Det å være død i synd var ikke alt døden innebar for Adam og Eva, men da de opphørte med å puste, og da ånden eller den livgivende virksomme kraft vendte tilbake til Gud som hadde gitt dem den, da døde de to første menneskesjeler, Adam og Eva. Adam levde sytti år mindre enn tusen år. Hvis vi går ut fra apostelen Peters måte å angi tiden på, nemlig «én dag er i Herrens øyne som tusen år, og tusen år som én dag» (2 Pet. 3: 8), da døde både Adam og Eva visselig «på den dag» de åt av det forbudte tre. Adam døde på den første tusenårsdag i menneskehetens historie.

(Fortsettelse følger i neste nummer av bladet)

[Fotnoter]

[Bilde på side 341]

Vitenskapen har oppdaget det som kalles «ektoplasma»

[Bilde på side 342]

Deres Horoskop

Mandag tirsdag onsdag torsdag

[Bilde på side 344]

Ouija

[Bilde på side 345]

Spiritisme

1 Sjel