Hvordan ydmykhet kan beskytte deg
«Ikle eder ydmykhet mot hverandre; . . . Vær edrue, våk!» — 1 Pet. 5: 5—8.
1. Hva er vi mennesker tilbøyelige til, og hva kan det føre til?
HAR du lagt merke til at vi mennesker har en tilbøyelighet til å tillegge oss selv unødig stor betydning? Mange har en tendens til å være litt for selvsikre, til å henlede oppmerksomheten på seg selv ved sin personlige fremtreden, sin tale eller sin livsstil. Deres ærgjerrige, overdrevent selvsikre holdning kan med tiden føre til at de får ubehagelige skuffelser, noe også det gamle bibelske ordspråket påpeker: «Forut for fall opphøyer en manns hjerte seg.» — Ordspr. 18: 12.
2, 3. a) Hva la Jesus merke til da han var til stede i et gjestebud? b) Hvordan kom Jesus med en leksjon i ydmykhet ved denne anledning?
2 En gang da Jesus Kristus hadde tatt imot en innbydelse til et gjestebud hos en fariseer, la han merke til at gjestene hadde en slik tendens til å ville opphøye seg selv. Bibelen sier: «Han la merke til hvorledes de valgte seg ut de øverste seter.» (Luk. 14: 1, 7) Jesus benyttet derfor anledningen til å gi de tilstedeværende en leksjon i ydmykhet. Han fortalte denne lignelsen:
3 «Når du blir buden av noen til bryllups, da sett deg ikke øverst ved bordet, for at ikke en gjevere enn du skal være buden, og den som innbød deg og ham, skal komme og si til deg: Gi denne mann rom! og du så med skam skal komme til å sitte nederst. Men når du er buden, da gå og sett deg nederst, for at han som innbød deg, kan si til deg når han kommer: Venn, kom hit, sett deg høyere opp! Da får du ære i alle deres øyne som sitter til bords med deg. For den som opphøyer seg selv, skal ydmykes; og den som ydmyker seg selv, skal opphøyes.» — Luk. 14: 8—11, vers 11 fra UO.
4, 5. a) Hva kan ydmykhet beskytte oss mot? b) Hvilken lignelse fortalte Jesus til dem som mente at de var rettferdige?
4 I enkle og klare vendinger viste Jesus her hvordan ydmykhet kan beskytte en. (Ordspr. 16: 18) Ydmykhet kan imidlertid ikke bare beskytte deg mot å bli brakt i forlegenhet i andres påsyn. Ydmykhet vil beskytte deg mot å få en ugunstig dom av Gud. Det sies om ham: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» (Jak. 4: 6; Luk. 20: 45—47) Jesus viste hvordan Gud ser på dem som opphøyer seg selv og er betydningsfulle i egne øyne, da han talte til «noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre». (Luk. 18: 9) Han fortalte dem en lignelse om en fariseer og en toller:
5 «Fariseeren sto for seg selv og ba således: Gud! jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller òg som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt. Og tolleren sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud! vær meg synder nådig! Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus framfor den andre; for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres [ydmykes, UO], og den seg selv fornedrer [ydmyker, UO], skal opphøyes.» — Luk. 18: 9—14.
6. a) Hvilken holdning støtte Jesus ofte på? b) Hvilke spørsmål oppstår i denne forbindelse?
6 Når vi leser i Bibelen, er det påfallende å se hvor ofte Jesus traff mennesker som mente at de var hevet over andre. Jesus advarte ofte mot denne «jeg er mer betydningsfull enn de andre»-innstillingen. Han gjorde det blant annet da han talte til folket og til sine apostler i Jerusalem noen få dager før han ble henrettet. Han sa: «I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester, men I er alle brødre. . . . Heller ikke skal I la eder kalle lærere [ledere, NW]; for én er eders lærer [Leder, NW], Kristus. Men den største blant eder skal være eders tjener. Den seg selv opphøyer, skal fornedres [ydmykes, UO], og den seg selv fornedrer [ydmyker, UO], skal opphøyes.» (Matt. 23: 1—12) Men hvem var det særlig til gagn for at Jesus enda en gang understreket nødvendigheten av å være ydmyk? Hvem var det i særlig grad han prøvde å hjelpe og beskytte?
Apostlenes holdning
7. Hvorfor bør vi ikke være overrasket over at folk har en tendens til å være stolte og trakte etter fremtredende stillinger?
7 Det er viktig å være klar over at vi mennesker på grunn av vår nedarvede ufullkommenhet har en tendens til å være selviske og tenke høyere om oss selv enn vi bør. (Sl. 51: 7; Rom. 12: 3) Verden prøver dessuten å få oss til å tro at vår familie, rase eller nasjonalitet er bedre enn andres. Den oppmuntrer oss også til å komme oss fram og overstråle andre, og det er ikke så nøye hvilke metoder som blir brukt. Det er derfor ikke så rart at folk er tilbøyelige til å trakte etter prestisje og en stilling i samfunnet. Mange vil naturligvis benekte at de gjør det. «Jeg er ikke ute etter makt,» sier de kanskje. Men hva viser deres handlinger? Ga Peter, Jakob, Johannes eller noen av de andre apostlene for eksempel uttrykk for at de ønsket å ha en fremtredende stilling? Hva var det som skjedde en dag da de var på vei hjem til Kapernaum sammen med Jesus?
8, 9. a) Hva trettet Jesu apostler om på veien til Kapernaum? b) Hvordan lærte Jesus ved denne anledning apostlene at de hadde en urett innstilling?
8 Markus skrev ned følgende om det som skjedde: «Da han [Jesus] var kommet inn i huset, spurte han dem: Hva var det I talte om på veien? Men de tidde; for de hadde talt med hverandre på veien om hvem som var den største.» Lukas skrev også om dette, men det er tydelig at hverken han eller Markus hadde vært til stede. (Mark. 9: 33—37; Luk. 9: 46—48) Apostelen Matteus hadde imidlertid vært der, og han var uten tvil skamfull over at han hadde deltatt i diskusjonen. Selv om han ikke nevner diskusjonen, forteller han hvordan Jesus ved denne anledning ga dem en leksjon i ydmykhet:
9 «Og han kalte et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem og sa: Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike. Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» (Matt. 18: 2—4) For en fin måte å lære disiplene ydmykhet på! Små barn ser helt naturlig opp til de eldre og går ut fra at de har bedre greie på tingene enn de selv. Apostlene trengte å ’omvende seg’ og bli slik. Gjorde de det? Forandret de innstilling?
10. Hva spurte Jakob og Johannes Jesus senere om, og hvordan reagerte de andre ti apostlene?
10 Ikke lenge etter dro apostlene sammen med Jesus til Jerusalem, hvor han tilbrakte den siste, begivenhetsrike uken av sitt liv. Markus forteller hva som skjedde på veien til byen: «Da gikk Jakob og Johannes, Sebedeus’ sønner, til ham og sa: Mester, vi vil gjerne at du skal gjøre for oss det vi ber deg om. Han sa til dem: Hva vil I da at jeg skal gjøre for eder? De sa til ham: Gi oss at den ene av oss må sitte ved din høyre og den andre ved din venstre side i din herlighet!» Denne forespørselen får deg kanskje til å tenke på de gjestene som valgte de beste plassene i gjestebudet. «Da de ti hørte dette, begynte de å harmes på Jakob og Johannes.» De andre apostlene likte ikke at Jakob og Johannes gikk bak ryggen på dem for å sikre seg en fremtredende stilling i Kristi regjering. — Mark. 10: 35—41.
11. a) Hvilket urett syn hadde apostlene? b) Hvordan prøvde Jesus å korrigere deres tankegang?
11 Jakob og Johannes, og også de andre apostlene, så tingene fra et feilaktig, verdslig synspunkt. De tenkte kanskje på hvordan israelittiske konger i Davids slekt hadde hersket flere hundre år tidligere. De trodde kanskje at den messianske konge, Jesus Kristus, også skulle ha en jordisk regjering med menn i høye stillinger. De hadde kanskje et ønske om å tjene i slike høye, offentlige stillinger. Hvordan det enn forholdt seg, hadde de ennå ikke lært ydmykhet. Jesus prøvde derfor å korrigere deres tankegang og sa til dem: «I vet at de som gjelder for å være fyrster, hersker over sine folk, og deres stormenn bruker makt over dem. Men så er det ikke blant eder; den som vil bli stor blant eder, han skal være eders tjener, og den som vil bli den første blant eder, han skal være alles trell.» — Mark. 10: 42—44; Matt. 20: 20—28.
12. Hvem hadde Jesus spesielt i tankene da han oppfordret folket til å være ydmyke og ikke la seg kalle «ledere»?
12 I betraktning av at Jesu apostler hadde slike tanker, kan vi være overbevist om at han spesielt tenkte på dem da han noen dager senere sa til folket i Jerusalem at de måtte være ydmyke og ikke oppkaste seg til ’mestere’ eller «ledere» (NW). (Matt. 23: 8—12) På grunn av apostlenes stadige tretter hadde Jesus kanskje bestemt seg for å understreke nødvendigheten av å vise ydmykhet enda kraftigere. Muligheten kom to dager senere, da de 12 var samlet i en sal i Jerusalem for å feire sin siste påske sammen.
13. a) Hvordan var det vanlig at en vert ga uttrykk for gjestfrihet i østlige land? b) Hvilken mulighet ga dette apostlene da de skulle feire sin siste påske sammen?
13 Ettersom apostlene ikke var gjester i huset, men bare brukte salen, var det ingen tjenere der som vasket føttene deres. I østlige land, hvor folk vanligvis brukte sandaler eller gikk barføtt, var det et uttrykk for gjestfrihet fra vertskapets side å sørge for at de besøkendes føtter ble vasket når de kom inn i huset. Denne oppgaven ble som oftest gitt til den laveste tjeneren i huset. Den unge kvinnen Abiga’il viste således sann ydmykhet da hun sa til Davids tjenere: «Se, her er din tjenerinne, ferdig til å være din tjenestekvinne og tvette min herres tjeneres føtter.» (1 Sam. 25: 41; Luk. 7: 44; 1 Tim. 5: 10) Apostlene hadde derfor en fin anledning til å yte en slik ydmyk, nødvendig tjeneste, men rivaliseringen mellom dem gjorde seg tydeligvis så sterkt gjeldende at det ikke var noen av dem som meldte seg til oppgaven. Resultatet var at de stikk i strid med det som var skikk og bruk, gikk i gang med å spise med uvaskede føtter.
14, 15. a) Hvilken betydningsfull tjeneste utførte Jesus til gagn for apostlene? b) Hva ville Jesus derved lære dem, men fikk apostlene tak i poenget?
14 Apostelen Johannes forteller hva som så skjedde: «Så står han [Jesus] opp fra måltidet og legger sine klær av seg og tar et linklede og binder om seg. Deretter slår han vann i et fat, og så begynte han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet som han var ombundet med. . . . Da han nå hadde vasket deres føtter og tatt klærne på seg og atter satt seg til bords, sa han til dem: Skjønner I hva jeg har gjort med eder? I kaller meg mester og herre, og I sier det med rette, for jeg er det. Har nå jeg, eders herre og mester, vasket eders føtter, så er også I skyldige å vaske hverandres føtter.» — Joh. 13: 1—14.
15 For en fin måte å lære apostlene ydmykhet på! En skulle tro at de aldri ville glemme dette poenget. Jesus lærte dem å legge ydmykhet for dagen, slik at de ville være villige til å utføre de simpleste oppgaver til gagn for andre. Men hva skjedde? Lukas forteller hvordan det gikk senere på kvelden: «Det ble også en trette mellom dem om hvem av dem skulle gjelde for å være størst.» (Luk. 22: 24) Kan du forestille deg noe slikt! Etter alt det Jesus hadde gjort for å lære dem ydmykhet, hadde de ennå ikke slått fra seg tanken på rang og en høy posisjon. Hele deres kultur, som var dominert av de stolte fariseerne og sadduseerne, hadde tydeligvis bidratt til å påvirke deres innstilling i den grad at de ikke kunne forstå at de alle var brødre og var likestilt.
16. a) Hvilke ord av Jesus lå sikkert til grunn for tretten? b) Hvordan fortsatte Jesus tålmodig å prøve å hjelpe apostlene?
16 Det var uten tvil Jesu ord om Guds rike den kvelden som dannet grunnlaget for denne tretten om hvem som var den største. (Luk. 22: 16—18) Jesus viste på en enestående måte hvor tålmodig og overbærende han er, da han ikke ble sint på apostlene og ga dem en kraftig reprimande på grunn av deres selviske ønske om å stikke seg fram og få en fremtredende plass med ham i Rikets herlighet. Enda en gang forklarte han dem tålmodig hvordan det skulle være, uten tvil i en appellerende tone: «Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere. Så er det ikke med eder; men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener.» — Luk. 22: 25—27.
En viktig leksjon å lære
17, 18. a) Hvorfor var det så viktig at apostlene lærte ydmykhet? b) Hva førte apostlenes selvsikkerhet til?
17 Det var av største betydning at de lærte denne leksjonen i ydmykhet. Deres liv, ja, hele den kristne hjords liv, sto på spill. Hvordan det? Tenk på hva deres innstilling førte til den natten. Jesus advarte dem: «I denne natt skal I alle ta anstøt av meg.» Men apostlene protesterte og sa at det kom aldri til å skje. De følte at de var rede til å møte enhver situasjon, og hver av dem sa: ’Selv om vi skulle dø, vil vi aldri fornekte deg.’ Og i Peters svar merker vi tydelig den rivaliseringen som gjorde seg gjeldende blant dem: «Om alle tar anstøt av deg, så vil jeg aldri ta anstøt.» — Matt. 26: 31—35.
18 Vi husker hvordan det gikk. Alle apostlene sviktet sin Mester. De ga ikke akt på hans gjentatte formaninger. Til slutt flyktet de i frykt og overlot Jesus til den pøbelflokken som kom for å arrestere ham. Peter benektet tre ganger at han kjente Jesus! Peter hadde i virkeligheten sagt: ’Alle de andre er kanskje svake i troen, men jeg — jeg vil aldri svikte deg, Herre.’ Men denne selvbevisste «jeg er mye mer trofast enn de andre»-innstillingen førte til fall for Peter. Hvor viktig er det ikke å lære ydmykhet! Lærte apostlene noen gang det?
19, 20. a) Hva er det som viser at apostlene lærte ydmykhet? b) Hvordan ble tydeligvis den første kristne menighet ledet, og hva viser det med hensyn til apostlenes innstilling?
19 Ja, det gjorde de. Den kjærlighet og tålmodighet Jesus viste dem, ble rikt belønnet. Ett bevis for det har vi i at de på en direkte, oppriktig måte fortalte om hvordan Jesus lærte dem ydmykhet. Vi kan jo bare forestille oss hvordan de må ha følt det når de tenkte tilbake på hvordan de hadde oppført seg. De ønsket ikke desto mindre at andre skulle dra nytte av deres feil og spesielt av den gode veiledning Jesus ga dem. Enda et bevis for at de lærte ydmykhet, har vi i at de selv rådet andre til å legge ydmykhet for dagen. Apostelen Peter skrev for eksempel senere: «Vær alle . . . ydmyke.» — 1 Pet. 3: 8.
20 Enda et bevis for at de til slutt lærte ydmykhet, finner vi i Apostlenes gjerninger. Når vi leser denne beretningen, ser vi at apostlene samarbeidet i enhet for å bygge opp den kristne menighet. Ingen av dem søkte ærgjerrig å oppnå en fremtredende stilling eller prestisje, og ingen av dem opptrådte som de andres sjef og prøvde å gjøre sine ord til lov. Det var tydeligvis en gruppe menn, et råd, som foruten apostlene besto av andre eldste, som avgjorde viktige spørsmål som berørte den kristne menighet. Disippelen Jakob, Jesu halvbror, som ikke var en apostel, førte tydeligvis ordet da det ble truffet en avgjørelse vedrørende omskjærelsen. (Ap. gj. 15: 6—29) Dette tyder på at stillingen som ordstyrer eller presiderende tilsynsmann må ha gått på omgang blant de eldste. Det er tydelig at apostlene lærte å legge sann ydmykhet for dagen.
Hvorfor ytterligere understreket?
21. Hvordan understreket apostelen Peter betydningen av ydmykhet?
21 Flere år senere fant apostelen Peter det nødvendig å understreke betydningen av ydmykhet. Han gjorde det i det første av sine inspirerte brev, som er tatt med i Bibelens kanon. I kapittel fire kommer han inn på de lidelser de kristne kan vente å måtte gjennomgå på grunn av sin trofasthet mot Gud, og sier så: «De eldste blant eder formaner jeg . . .Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig . . . heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden; . . . I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor . . . Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.» — 1 Pet. 5: 1—8.
22. Hvorfor knyttet Peter sin formaning til de eldste sammen med de kristnes lidelser?
22 Hva var grunnen til at Peter etter å ha talt om de kristnes lidelser sa: «De eldste blant eder formaner jeg»? Grunnen var at hvis de eldste ikke er ydmyke, kan det bidra til å øke deres kristne brødres lidelser og byrder. Men når de eldste er ydmyke, er det forfriskende, og det gjør det lettere for brødrene å holde ut. (Es. 32: 1, 2) Peter formaner derfor de eldste til ’ikke å herske over Guds hjord, men være et mønster for den’.
23. a) Hvilke ord av Jesus kan ha fått Peter til å formane de eldste til ikke å herske over hjorden? b) Hvilken egenskap må de eldste ikle seg, og hva vil det føre til at de gjør det?
23 Peter husket sikkert at Jesus hadde pekt på de verdslige herskere, som «hersker over sine folk», og som «bruker makt over dem», og at han sa: «Så er det ikke blant eder.» (Mark. 10: 42—44; Luk. 22: 25—27) Nei, kristne eldste skulle ikke være lik de stolte fariseerne, som sa til andre hva de skulle gjøre, mens de selv ikke var villig til å løfte en finger for å gjøre det samme. (Matt. 23: 3, 4) De skulle selv være et mønster for hjorden; de skulle være villige til å gjøre alt det de ba andre om å gjøre. Sammen med alle andre kristne skulle de ’ikle seg ydmykhet’. I samsvar med betydningen av det greske ordet enkombóomai, som er oversatt med «ikle eder» i 1 Peter 5: 5, skulle de ’knytte’ denne ydmykheten ’tett omkring seg som med knuter’. De vil derfor aldri føle at det er under deres verdighet å utføre simplere arbeidsoppgaver, for eksempel å gjøre rent i Rikets sal, eller å delta i alle greiner av den kristne menighets forkynnervirksomhet.
24. På hvilke måter kunne de eldste komme til å herske over hjorden?
24 De som ikler seg ydmykhet, vil likeledes ikke tilrane seg spesielle fordeler eller privilegier, som om de skulle fortjene noe bedre enn andre. Ville det for eksempel ikke være ensbetydende med at de eldste hersket over sine brødre, hvis de på kristne stevner sikret seg spesielle måltider og de beste arbeidsoppgavene, mens de overlot simplere arbeid til sine brødre? Eller ville de være et mønster for hjorden hvis de gikk foran kafeteriakøen og fikk sine måltider før dem som hadde ventet lenger? På grunn av presserende arbeidsoppgaver kan det naturligvis bli nødvendig for noen å gå foran køen eller å spise på et annet tidspunkt eller et annet sted enn de andre. Men dette er spørsmål vi bør tenke alvorlig over. Hvorfor?
25. a) Er de som har spesielle evner eller har fått visse tjenesteprivilegier, andre overlegne? b) Hvilken veiledning er det derfor viktig at de kristne gir akt på?
25 En av grunnene er at når en person får myndighet, vil han gjerne ha en tendens til å tenke at han er bedre og har krav på flere goder enn andre. Men er det tilfelle? Han har kanskje visse evner som gjør ham kvalifisert til å tjene som en kristen eldste og utføre en spesiell oppgave i forbindelse med et stevne, men disse egenskapene gjør ham ikke sine brødre overlegen. (1 Tim. 3: 1—7) En eldste eller et annet menneske med spesielle egenskaper er ikke noe mer i Jehova Guds øyne enn andre kristne. Hvor viktig er det ikke derfor at vedkommende følger Guds formaning og ’i ydmykhet akter de andre høyere enn seg selv’! (Fil. 2: 3) En slik ydmyk sinnsinnstilling vil beskytte en kristen mot det fryktelige fall som stolthet kan føre til. — Ordspr. 16: 18; 18: 12.
26. Hvordan kan hjorden komme i fare hvis de eldste unnlater å legge ydmykhet for dagen?
26 Det vil også være til beskyttelse for hjorden at kristne eldste har en slik ydmyk innstilling. «Fårene» kan lett ta anstøt og komme bort fra den kristne menighet hvis de eldste tilraner seg spesielle privilegier, søker prestisje eller en fremtredende stilling eller på andre måter er stolte og hovmodige. Guds Ord sier: «Kappes om å hedre hverandre!» (Rom. 12: 10) Men hvordan vil de andre i hjorden reagere hvis de ser at de eldste, som skulle være et mønster for dem, ærer seg selv ved å ta de beste tingene og opptrer egenmektig og arrogant? De vil ta seg nær av det. De lidelser de må utholde fordi de er kristne, vil bli større, og dette kan få katastrofale følger.
27. Hva kan de eldste gjøre for å ’være edrue og våke’ og forhindre at Djevelen oppsluker dem og hjorden?
27 Vi forstår derfor godt at apostelen Peter advarte: «Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.» Hvis en kristen eldste framelsker en stolt, hovmodig ånd, kan han bane vei for Djevelen og gjøre det mulig for ham å oppsluke ham og også andre i hjorden. Dere eldste, bestreb dere derfor på ikke engang å se ut som om dere regner dere for å være andre overlegne. Ikle dere ydmykhet. Vær tilnærmelige, vennlige, milde og medfølende, som en mor som tar seg av sine barn. (Ef. 4: 32; 1 Tess. 2: 7, 8) Se alltid hen til Jesu Kristi lære og eksempel og gjør deres ytterste for å etterligne ham. — Fil. 2: 5—8, NW.
28. Hvilke fine framtidsutsikter har vi, og hvor kan vi få en forsmak på dem?
28 Tenk på hvor fint det vil bli når alle som lever, er ydmyke og akter andre høyere enn seg selv! Hvor fredelig kommer det ikke da til å være! Allerede nå får vi i den kristne menighet en forsmak på hvilke velsignelser det vil bringe å kunne omgås ydmyke, uselviske menn, kvinner og barn. Føler vi oss ikke da oppmuntret til å ikle oss ydmykhet? Det kan beskytte oss mot å bli oppslukt av Djevelen og hjelpe oss til å overleve den «store trengsel» og oppnå evig liv i Guds rettferdige, nye ordning, som nå hurtig nærmer seg. — Sl. 133: 1—3; Åpb. 7: 9—14.
Kle dere . . . i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender. — Kol. 3: 12—14, NTN.