Brennende iver for Jehovas hus

«Brennende iver for ditt hus har fortært meg.» — Sal. 69: 10.

 1. Hvilket kraftfullt budskap ble kunngjort om våren i år 29 e. Kr.?

DET er vår i år 29 e. Kr. I Judeas ørken er det en eiendommelig skikkelse som er kledd i en kappe av kamelhår og har et lærbelte om livet. Det er døperen Johannes. Han forkynner et oppsiktsvekkende budskap! «Vend om, for himmelriket er nær!» Blant dem som kommer for å bli døpt, er mange fariseere og saddukeere. Johannes snakker rett ut til disse religiøse hyklerne og setter dem på plass. «Ormeyngel!» kaller han dem. Han gjør tydelig oppmerksom på at den konge som skal komme, vil døpe med hellig ånd og med ild, og at hvete-lignende personer vil bli samlet inn og bevart, men de som er som verdiløse agner, vil bli dømt til evig ødeleggelse. — Matt. 3: 2—12.

 2. Hvordan ble kongen identifisert?

² Det blir høst, og han som er utpekt til å være konge, står fram. Johannes døper denne fullkomne mannen, som Guds ånd nå kommer ned over som en due. Jehovas egen røst lyder fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» — Matt. 3: 13—17.

3. a) Hvilke utfordrende ord lød om våren i år 30 e. Kr.? b) Hvordan hadde Guds salvede allerede vist brennende iver for sin Fars hus?

³ Det er igjen vår, denne gang i år 30 e. Kr. Påsken er blitt feiret. Og enda en gang lyder de utfordrende ordene i Galilea: «Vend om, for himmelriket er nær!» (Matt. 4: 17) Hvem er det som kunngjør dette riket? Det er ingen andre enn han som er salvet til å være konge, som nå er kommet. I Jerusalem, i forbindelse med påskefeiringen, hadde han gitt uttrykk for sin kjærlighet til rettferdigheten ved å drive de kjøpmennene som forsøkte å gjøre forretning på tilbedelsen av Gud, ut av Jehovas tempel. Det var ved denne anledningen at disiplene til denne mannen, Jesus, kom til å tenke på det salmisten hadde skrevet om ham: «Brennende iver for ditt hus skal fortære meg.» — Sal. 69: 10; Joh. 2: 13—17.

NIDKJÆR I BØNN OG VIRKSOMHET

 4. Hvordan viste Jesus at han var sterkt interessert i opphøyelsen av sin Fars navn?

⁴ Jesus viste alltid en brennende iver eller nidkjærhet når det gjaldt Jehovas navn og rykte. Han lærte sine disipler å be om at dette navnet måtte bli helliget. (Luk. 11: 2) Før han ble skilt fra disiplene, sa han i en bønn til Jehova: «Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.» (Joh. 17: 26) Jesus var sterkt interessert i at hans fars navn skulle bli renset for all hån og spott, at det skulle bli opphøyd.

 5. a) Hva dreide Jesu tjeneste seg om? b) I hvilken annen hensikt hadde han kommet?

⁵ Denne banebryteren kunngjorde et budskap som rystet verden. Han iverksatte en dynamisk forkynnelse av Riket, det rike som han også lærte sine disipler å be om da han sa: «La ditt rike komme.» Ved den samme anledningen, på et fjell i Galilea, formante han sine tilhørere til ikke å sette sin lit til materielle ting, men til å ’søke først Guds rike og hans rettferdighet’. (Matt. 6: 10, 19—21, 24—34) Jesus kom for å tjene menneskene, og han er også deres framtidige konge. Han kom også for å «gi sitt liv som løsepenge for mange». (Matt. 20: 28) Alle som viste tro på hans gjenløsningsoffer, skulle oppnå evig liv i hans rikes område. — Joh. 17: 3.

 6. Hvor og hvordan forkynte Jesus, og hvilken innstilling la han for dagen?

⁶ Hvilket herlig ’godt budskap’ dette var! Jesus dro på kryss og på tvers over hele Palestina og forkynte dette budskapet. Han forkynte i fjellskråningene, i private hjem, i synagoger, i templet, ved sjøbredden og på andre offentlige steder.a Han utførte også mirakuløs helbredelse og viste derved hvordan han i sitt rike skulle helbrede alle mennesker på jorden. På den måte skulle han føre dem tilbake til et fullkomment liv i et verdensomfattende paradis. Beretningen sier:

«Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte folket i synagogene deres og forkynte evangeliet [det gode budskap, NW] om Riket, og han helbredet alle sykdommer og plager. Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde. Han sa da til disiplene: ’Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.’» (Matt. 9: 35—38)

Hvordan ble slike bønner om flere «arbeidere» besvart?

FLERE ’ARBEIDERE TIL HØSTEN’

 7. a) Hvordan skulle de 12 disiplene utføre sitt arbeid? b) Hvor ville de finne mennesker som var verdige til å få høre det «gode budskap»?

⁷ Jesus begynte selv å dekke behovet ved å undervise og sende ut de 12 disiplene. Og hvordan skulle de så utføre sitt arbeid? Ved å legge for dagen den samme iver og nidkjærhet som deres Herre hadde gjort. Han sa til dem: «Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som der er verdig til å ta imot dere.» Dette betydde at de måtte oppsøke folk i deres hjem, hvor de som var ’verdige’, ville gi akt på det «gode budskap». På denne måten ville disiplene også finne losji for natten. Men i noen byer ville de ikke bli vist en slik gjestfrihet. Jesus sa derfor: «Når dere har tatt inn i et hus, så bli der til dere drar videre. Men er det noen som ikke vil ta imot dere, skal dere dra bort fra den byen og riste støvet av føttene. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.» — Matt. 10: 11—15; Luk. 9: 1—6.

 8. a) Hva er det som ytterligere viser at det ble avlagt besøk i hjemmene? b) Hvordan kunne en beboers vennlige innstilling den gang som nå bli til velsignelse for ham?

⁸ De som tok vennlig imot de 12, fikk mulighet til å oppnå velsignelser fra Jehova gjennom hans Sønn, slik Jesus hadde sagt til disiplene:

«Den som tar imot dere, tar imot meg; og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg. . . . Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er disippel — sannelig, jeg sier dere: Han skal ikke miste sin lønn.» (Matt. 10: 40—42)

En beboers ydmyke og hensynsfulle innstilling åpnet den gangen, som så ofte også nå i vår tid, muligheten for ham til å motta åndelige velsignelser med utsikter til å oppnå evig liv. — Jevnfør Matteus 25: 34—40.

 9. Hvor utførte de 70 disiplene sitt innhøstningsarbeid, og hvilken tosidig hensikt tjente det?

⁹ Enda flere arbeidere måtte imidlertid læres opp slik at de kunne være med i innhøstningen. Derfor «utpekte Herren sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke». Beretningen sier ikke noe om hvorvidt de gikk inn i synagogene eller oppsøkte torgene. Men de fikk påbud om å gå inn i husene til folk. Jesus sa til dem: «Når dere kommer inn i et hus, skal dere si: ’Fred være med dette hjem!’ Om han som bor der, vil ta imot fred, skal freden dere kommer med, hvile over ham. Hvis ikke, skal den vende tilbake til dere selv.» Disiplene skulle med takknemlighet ta imot den gjestfrihet som ble vist dem av de beboere som lyttet til det «gode budskap». Men hvis en husstand eller til og med en hel by nektet å gi akt på budskapet, skulle disiplene i det minste advare folk og si: «Det skal dere vite: Guds rike er kommet nær.» De satte derved et eksempel som Jehovas vitner forsøker å følge i dag. De var banebrytere i et tosidig arbeid som besto i å undervise de husstander som med glede tok imot dem, og å advare dem som avviste det «gode budskap» om Guds kommende dom. — Luk. 10: 1—16.

10. Hvordan kan Jehovas vitner i dag oppnå den samme glede som de 70 hadde?

¹⁰ Beretningen forteller at «de sytti kom glade tilbake» fordi demonene hadde adlydt dem når de brukte Jesu navn. Men Kristus viste at disiplene snarere burde glede seg over de muligheter de hadde til å oppnå himmelsk liv, og over sin åndelige opplysning. (Luk. 10: 17—24) Det forholder seg på samme måte i dag. De kristne som bestreber seg på å forkynne og undervise i folks hjem, har grunn til å glede seg over det forhold de selv står i til Jehova Gud, den kunnskap de har om hans hensikter, og det at Jehova velsigner de bestrebelser de gjør seg for å forkynne det «gode budskap» for andre.

«GLEDE MED HELLIG ÅND»

11. Hvordan reagerte den nye kristne menighet på forfølgelse?

¹¹ Scenen skifter til pinsen år 33 e. Kr. Og tiden deretter. Ansvaret for å kunngjøre det «gode budskap» hviler nå helt og holdent på den nydannede kristne menighet. Den ble straks utsatt for forfølgelse. Men denne forfølgelsen tjente bare til å øke menighetens verdsettelse av det oppdrag som består i å forsvare Jehovas overherredømme og forkynne hans rike med Kristus som konge. Peter og Johannes sa frimodig: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» Sammen med andre troende lovpriste de Jehova og ba til ham som «skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem». — Apg. 4: 18—24.

12. Hvilket eksemplarisk standpunkt inntok apostlene da de ble utsatt for forfølgelse, og hva førte det til?

¹² Da disse Kristi etterfølgere ble utsatt for enda mer forfølgelse, vitnet de frimodig for det religiøse Rådet og sa:

«En skal lyde Gud mer enn mennesker. Vare fedres Gud oppreiste Jesus, han som dere hengte på et tre og drepte. Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som frelser og høvding [Hovedformidler, NW], for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse. Vi er vitner om alt dette, vi og Den Hellige Ånd som Gud gav dem som lyder ham.» (Apg. 5: 29—32)

Så lenge apostlene standhaftig støttet den suverene Herre, Jehova, og hans Hovedformidler, Jesus Kristus, ville den hellige ånd hjelpe dem i deres forkynnelses- og undervisningsarbeid.

13. Hvordan kan de kristne i dag ha «glede med hellig ånd»?

¹³ I den kritiske tiden de opplevde, kunne de ikke strides om mat og andre mindre betydningsfulle ting. De måtte stå samlet og danne en forent front mot fienden. Når de gjorde det, erfarte de det som apostelen Paulus senere skrev: «Guds rike . . . betyr rettferdighet og fred og glede med hellig ånd.» (Rom. 14: 17, NW) Også i dag kan kristne som frimodig kunngjør Jehovas overherredømme og rike og i forening med sine brødre forsvarer de rette prinsipper, være forvisset om at de vil få den hellige ånds hjelp og ha glede i sitt arbeid. — Jevnfør Matteus 25: 21.

’DE FORTSATTE UTEN OPPHOLD’

14. Hvordan fortsatte disiplene å utføre sitt guddommelige oppdrag til tross for at de fikk påbud om ikke å «tale i Jesu navn»?

¹⁴ Det «gode budskap» spredte seg som ild i tørt gress. Det var ikke noe som la en demper på apostlenes glede og brennende iver. Da Rådet fulgte lovlæreren Gamaliels vise råd om å la apostlene få være i fred, «forlot [de] Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld». Og hvordan reagerte de på Rådets påbud om ikke å «tale i Jesu navn»? Beretningen forteller at «de fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å undervise og kunngjøre det gode budskap om Kristus, Jesus». — Apg. 5: 38—42, vers 42 fra NW.

15. Hvilken grunnleggende virksomhet kan vi utføre i likhet med apostlene, selv om visse trekk ved vårt arbeid er annerledes?

¹⁵ Der hvor vi har frihet til det, går vi i likhet med apostlene «fra hus til hus» for å finne dem som er verdige til å få høre det «gode budskap». Når vi finner slike mennesker, kan vi besøke dem igjen og hjelpe dem ved å tilby dem et gratis bibelstudium i deres hjem. Visse trekk ved vårt arbeid er naturligvis annerledes i dag. Vi går ikke inn i templer eller synagoger for å forkynne. Vi kan dessuten nå gjøre bruk av det trykte ord, biler og andre transportmidler for å utføre vårt arbeid. Å avlegge besøk i hjemmene er en ypperlig måte å utbre det trykte budskap på. Det gir oss også anledning til å gå tilbake til dem som reagerer positivt på det «gode budskap», for å undervise dem i Guds Ord.

’UNNLAT IKKE Å FORTELLE’

16. a) Hvor forkynte og underviste Paulus? b) Hva er det som viser at Paulus avla besøk i hjemmene i likhet med oss i dag?

¹⁶ Apostelen Paulus satte også et godt eksempel når det gjaldt å forkynne offentlig. Paulus forkynte i synagogene, på torgene og ved elvebredden, ja, overalt hvor han kunne finne jøder og andre å snakke med. I to år talte han hver dag i en skole i Efesos til nye ’disipler’. (Apg. 16: 13; 18: 4; 19: 9) Senere sa han til dem som var blitt eldste i menigheten i Efesos: «Fra den første dag jeg kom til provinsen Asia, . . . [unnlot jeg ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller undervise dere offentlig og fra hus til hus. Men jeg avla et grundig vitnesbyrd.» For hvem? Bare for dem som til slutt ble eldste? Nei, for Paulus tilføyer at han vitnet «både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus». Helt fra begynnelsen av Paulus’ misjonærtjeneste i Efesos underviste han derfor «offentlig og fra hus til hus» også nye som trengte å kjenne de grunnleggende ting om omvendelse og tro. — Apg. 20: 18—21, NW; 18: 19; 19: 1—7; jevnfør Hebreerne 6: 1.

17. a) Hvilket grunnlag har mange bibeloversettelser for å gjengi de greske ordene kat oikous med «fra hus til hus»? b) Hva må det kristne vitnearbeid innbefatte hvis det skal bli avlagt et grundig vitnesbyrd»?

¹⁷ Ordene «fra hus til hus» er oversatt fra de greske ordene kat oikous. Selv om noen oversettelser gjengir disse greske ordene annerledes, finnes det mange velkjente bibeloversettelser som bruker uttrykket «fra hus til hus».b Grunnen til dette er at den greske preposisjonen kata har en «distributiv» betydning. (Jevnfør den samme bruken av kata i Lukas 8: 1 [EN] — «fra by til by», «fra landsby til landsby» og i Apostlenes gjerninger 15: 21 [LB] — «i by efter by».) Det kan således sies at Paulus’ ’grundige vitnesbyrd’ ble distribuert i hus etter hus. Bibelkommentatoren dr. A. T. Robertson sier følgende om Apostlenes gjerninger 20: 20:

«Ved (i forhold til) husene. Det er verdt å legge merke til at denne største av alle forkynnere forkynte fra hus til hus, og hans besøk var ikke bare selskapelige besøk.»

I likhet med Paulus som «avla et grundig vitnesbyrd», forsøker de kristne i dag å finne åndelig innstilte mennesker i deres hjem og går tilbake til dem som er interessert i å studere Bibelen. Senere vil trofaste tilsynsmenn avlegge hyrdebesøk når det er behov for det.c

18. Hvorfor unnlot Paulus og hans ledsagere ikke å forkynne og undervise fra hus til hus?

¹⁸ Paulus og andre kristne på hans tid hadde god grunn til ’ikke å unnlate å fortelle det som var gagnlig’ når de forkynte og underviste fra hus til hus. De levde i en kritisk tid. Ødeleggelsen av den jødiske tingenes ordning var nær forestående. De romerske keiserne oppmuntret til avgudsdyrkelse. Det var nødvendig at de som var «svært religiøse», søkte den Gud «som skapte verden og alt som er i den», han som da ’befalte alle mennesker hvor de enn var, at de måtte vende om’. — Apg. 17: 22—31.

19. a) Hvorfor er det i dag et presserende behov for å forkynne fra hus til hus så vel som på andre måter? b) Hva vil det at vi blir «stående i troen» resultere i?

¹⁹ I dag er det et presserende behov for å få avlagt «et grundig vitnesbyrd» både ved å forkynne fra hus til hus og på torgene, utføre uformell forkynnelse, foreta gjenbesøk og lede regelmessige bibelstudier i hjemmene. Det er nok så at det «gode budskap», nå som på apostelen Paulus’ tid, «er blitt forkynt for alle skapninger under himmelen». Men det er behov for at det blir gjort ytterligere anstrengelser før den ’store trengsel’ kommer. Som apostelen Paulus sa til de kristne i Kolossæ, er det nødvendig for oss alle å ’bli stående i troen, grunnfestet og faste, uten å la oss rokke i det håp som evangeliet gir’. — Kol. 1: 23; Matt. 24: 21, EN.

20. Hvordan kan en helhjertet forkynnelse fra hus til hus tjene som en beskyttelse for oss i dag?

²⁰ Det er i dag som det var i Romerrikets blomstringstid. Verden legger press på de kristne for å få dem til å hengi seg til fornøyelser, til såkalte «atspredelser» og til den umoral som blir lagt for dagen av gudløse mennesker, «som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium» og derfor vil «lide en lovmessig straff, evig tilintetgjørelse». (2. Tess. 1: 6—9, vers 9 fra NW) Det som vil være til beskyttelse for oss, er å arbeide slik som Paulus og alle andre ivrige kristne gjorde på hans tid, ved alltid å ha «rikelig å gjøre i Herrens gjerning» og arbeide helhjertet «som for Herren og ikke for mennesker». (1. Kor. 15: 58, NW; Kol. 3: 23) Vi vil oppnå stor tilfredshet og glede når vi følger det eksempel som apostelen Paulus og andre trofaste kristne i den første menighet satte, og avlegger «et grundig vitnesbyrd» «offentlig og fra hus til hus», slik at andre kan lære om «omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus». (Apg. 20: 20, 21, NW) Måtte det alltid når vi utfører denne tjenesten, kunne sies om oss som det ble sagt om vår Herre og Mester: ’Brennende iver for Jehovas hus for tilbedelse har fortært meg.’ — Joh. 2: 17.

[Fotnoter]

[Bilde på side 8]

I likhet med Jesu apostler går de kristne i vår tid «fra hus til hus» for å finne dem som er verdige til å høre det «gode budskap»