«Kom ut fra henne, mitt folk»

«Kom ut fra henne, mitt folk, hvis dere ikke ønsker å få del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke ønsker å få en del av hennes plager. For hennes synder har hopet seg opp så de når helt til himmelen, og Gud har husket hennes urettferdige gjerninger.» — Åpb. 18: 4, 5, NW.

 1. Hvilken slutning er både logisk og bibelsk?

NÅ i disse siste dager har en dyptgående råttenskap trengt inn på alle livets områder i denne verden. Verdens politikk er korrupt. Dens handelsvesen er undertrykkende. Dens militærvesen er ødselt. Dens religion er hyklersk. Dens fornøyelser leder ofte til krimilnalitet og umoralskhet, og dens sportsliv til uærlig spill og uredelighet. Det store flertall av menneskene står sammen med verden i dens råttenskap, for de ser den, bidrar til den, deltar i den, er likegyldig overfor den, ufølsom overfor den eller de godtar den kynisk. Mange av dem som har del i råttenskapen, holder for syns skyld flammende taler imot den, men hvor mange er det som virkelig reiser seg i harme for å gjøre ende på den? Flertallet klynger seg til denne onde gamle verden, støtter den, kjemper for den, dør for den, velger dens korrupte herskere til makten og gjør seg på mange andre måter fullstendig til en del av den. De gjør felles sak med denne verden. Sammen med den sår de med kjøttets lyster. Sammen med den skal de høste sin del av dens plager. Dette er ikke bare logisk og rettferdig, det er også bibelsk.

 2. Hvordan må vi unnslippe de plager som rammer Babylon den store?

² I Åpenbaringens 18. kapitel blir hele den verdensorganisasjon eller tingenes ordning som styres av Satan Djevelen, kalt «Babylon den store». Babylon begynte å falle da dens usynlige del ble kastet til jorden av Kristus etterat han i 1914 e. Kr. var satt på tronen. (Åpb. 12: 1—12) I Harmageddon skal de usynlige demonhorders fall bli fullbyrdet, noe som vil sende dem ned i avgrunnen, og Satans synlige rike skal bli fullstendig ødelagt. (Åpb. 19: 11—21; 20: 1—3) Men det er noen som skal unnslippe fra de brennende dommer som fortærer den. Hvordan? Ved at de senere blir oppreist under Kristi tusenårige regjering? Nei, ikke ifølge beretningen: «Kom ut ifra henne, mitt folk, hvis dere ikke ønsker å få del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke ønsker å få en del av hennes plager. For hennes synder har hopet seg opp så de når helt til himmelen, og Gud har husket hennes urettferdige gjerninger. Det er derfor hennes plager skal komme på én dag, død og sorg og sult, og hun skal bli fullstendig oppbrent med ild, for Jehova Gud som dømte henne, er sterk.» — Åpb. 18: 4, 5, 8, NW.

 3. Hva er plagene? Hva følger logisk derav?

³ hennes plager er en brennende og endelig ødeleggelse. Den babyloniske organisasjon skal aldri bli oppreist eller løftet opp fra sin ødeleggende ilddåp. Når dette er hennes plager, og når de som blir i henne, får del i den, hvordan kan vi da påstå at de individer som får del i ilddåpen sammen med henne, vil komme opp i menneskehetens oppstandelse? Vi kan ikke gjøre det på bibelsk grunnlag. Det sis tydelig at de individer som blir inne i organisasjonen, lider samme skjebne som organisasjonen selv. Kommer individene tilbake, gjør organisasjonen det også; men hvis ikke organisasjonen gjør det, kommer heller ikke de individer som engang var i den, til å gjøre det. Veien til frelse består i at man flyr nå, før den faller: «Kom ut fra henne!» De israelittiske fanger i fortidens Babylon fikk beskjed om å fly ut fra det onde systemet: «Av sted! av sted! gå ut derfra; rør ikke ved noe urent! Gå ut fra hennes midte; hold dere rene, dere som bærer Herrens kar!» «Gå ut fra hennes midte, mitt folk! Redd hver mann sitt liv fra Herrens brennende vrede.» (Es. 52: 11; Jer. 51: 45, AT) Åpenbaringen 18: 4 viser at den samme instruks gjelder ved tiden for det større Babylons fall.

 4. Hva er det korrekte syn på løslatelsen av Babylons fanger, i motsetning til det menneskelige synspunkt?

⁴ De fleste betrakter saken fra et menneskelig synspunkt, og av den grunn tillegger de skapningers frelse for stor betydning. Det er bare en underordnet grunn for løslatelsen av Babylons fanger. Det er Jehovas syn på saken som er av betydning, og det viser hva som er hovedhensikten med løslatelsen: «Ikke for eders skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, som I har vanhelliget blant de folk som I er kommet til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som I har vanhelliget blant dem, og folkene skal kjenne at jeg er [Jehova], sier [Jehova], Israels Gud, når jeg åpenbarer min helliighet på eder for eders øyne. Jeg vil hente eder fra folkene og samle eder fra alle landene, og jeg vil la eder komme til eders eget land.» (Esek. 36: 22—24) Jehova holdt på å ødelegge Israel ved forskjellige anledninger i ørkenen, men Moses ba for dem og fikk Jehova til å spare dem. Av hvilken grunn? For å frelse skapninger? Nei, det var for Jehovas store navn skyld. (2 Mos. 32: 9—14; 4 Mos. 14: 11—24; 16: 44—50; 5 Mos. 9: 18, 26—29; Esek. 20: 9) Hvor viktig er det for oss om gresshopper blir frelst? Vi er som gresshopper i Guds øyne. (Es. 40: 22) Vi må derfor gjøre Guds tanker til våre tanker, hvis vi skal kunne se Jehovas ødeleggende gjerninger ved slutten av forskjellige domsperioder i det rette perspektiv og i et klart lys. Hvis vi halsstarrig fortsetter å klamre oss til det egosentriske menneskelige synspunkt som hovedsakelig dreier seg om skapningers frelse, mens opphøyelsen av Jehova skyves i bakgrunnen, vekk fra brennpunktet for interessen, da kan vi komme til å finne at den bibelske lære er hård tale som ikke er velkommen i våre ører, og vi kan da ta anstøt og snuble på grunn av den. — Es. 55: 8, 9; Joh. 6: 60, 66.

 5. Hvilke domsperioder blir her nevnt?

⁵ Det er sannsynlig at flesteparten av de mennesker som har levd på jorden, vil få sin domstid under Kristi tusenårige regjering, ved tiden for menneskehetens oppstandelse og deretter. Det er imidlertid mange mennesker som vil ha hatt sin domstid før dette skjer, for Bibelen viser at Gud førte visse domsperioder over menneskelige samfunn til visse tider, og da holdt Gud menneskene ansvarlige for deres handlemåte. Forat de kunne være helt ansvarlige slike tider, sørget han for at det ble avlagt vitnesbyrd, så de kunne vite hva saken gjaldt og treffe sitt valg. Ved dette valg ville de bestemme sin skjebne, uavhengig av nedarvet fordømmelse fra Adam. En av disse domsperiodene var vannflommen på Noahs tid. Noah forkynte rettferdigheten før den kom. En annen var Sodomas og Gomorras brennende ødeleggelse. Disse byene så advarende mirakler som ble utført av engler, og hørte vitnesbyrd fra Lot før ildregnet falt. I Jesu dager var det en domstid, og han advarte visse jødiske byer om at de skulle lide en lignende skjebne som Sodoma og Gomorra, og dømte visse skriftlærde og fariseere modne for Gehennas evige ødeleggelse. Våre dager er også en domstid, og når Harmageddon bryter løs, vil alle personer som da lever, ha avgjort sin skjebne.

REGN AV VANN OG ILD

 6. Hvorfor betrakter vi vannflommen? Hva var det som hendte?

⁶ Vi kan lære meget om den nåværende domsperiode ved å betrakte tidligere domsperioder som var bilder på vår tid. Den første var vannflommen på Noahs tid. Jesus erklærte at den var et bilde på den nåværende domsperiode: «Akkurat som det hendte i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager: de spiste, de drakk, menn giftet seg, kvinner ble gitt til ekte, inntil den dag da Noah gikk inn i arken, og flommen kom og ødela dem alle.» (Luk. 17: 26, 27, NW) Hvorfor ble de ødelagt? På grunn av sin fordervelse: «Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hele dets tenkings tilbøyelighet aldri var noe annet enn ond.» Jehova bestemte derfor: «Jeg vil utslette menneskene som jeg har skapt, fra jordens overflate, både mennesker og dyr, krypdyr og himmelens fugler; for jeg beklager at jeg noensinne skapte dem.» Noah skulle bli reddet. Hvorfor? «Noah alene blant sine samtidige var en from og overordentlig god mann; Noah vandret med Gud.» At ødeleggelsen av de andre var fullbyrdelsen av en endeliig dom, framgår av Jehovas kraftige ord til Noah: «Jeg har bestemt meg til å utrydde alle dødelige; for jorden er full av misgjerning gjennom dem; jeg skal utrydde dem fra jorden. Men med deg vil jeg gjøre en pakt; du skal gå inn i arken, sammen med dine sønner, din hustru og dine sønners hustruer.» — 1 Mos. 6: 5, 7, 9, 13, 18, AT.

 7. Hvordan viser Peter at ødeleggelsene i vannflommen og i Sodoma var endelige?

⁷ Det er ikke bare Guds bruk av uttrykket «utrydde» og Jesu bruk av «ødela», som viser at det var en endelig ødeleggelse, men 2 Peter 2: 5—9 (NW) viser også dette: «Han .... avholdt seg [ikke] fra å straffe en gammel verden, men bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige mennesker; og han ved å legge byene Sodoma og Gomorra i aske, fordømte dem og satte et mønster for ugudelige personer om ting som skal komme, og han utfridde den rettferdige Lot, som ble meget plaget ved at mennesker som trosset lov og rett, henga seg til løsaktig oppførsel — for ved det denne rettferdige mann så og hørte mens han bodde blant dem dag etter dag, pinte han sin rettferdige sjel på grunn av deres lovløse gjerninger — så vet Jehova hvordan han skal føre gudhengivne mennesker ut av prøve, men å holde tilbake urettferdige mennesker til avskjærelse på dommens dag.» Peter trakk fram disse gamle eksempler på avskjærelse for å vise hvilken skjebne som ville ramme de falske profeter og falske lærere i den kristne menighet som innførte ødeleggende sekter og fornektet Kristus, og som derved førte «en brå ødeleggelse over seg selv». Hvem vil påstå at det ikke er en endelig ødeleggelse som rammer dem som besudler den kristne menighet på en slik måte? De ødeleggelser som i fortiden kom over Noahs samtidige og over Sodoma og Gomorra, må ha vært likså endelige, for hvordan kunne de ellers illustrere den som Peter talte om? — 2 Pet. 2: 1—4, NW

 8. Hvorfor er tilfellet med Sodoma av vesentlig betydning, og hva annet viser at dens ødeleggelse var endelig?

⁸ Etter å ha vist at vannflommen var et bilde på den nåværende domsperiode, gikk Jesus videre og viste at Sodoma og Gomorra også var et bilde på den: «Akkurat som det hendte i Lots dager: de spiste, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde. Men den dag da Lot kom ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle. På samme vis skal det være på den dag da Menneskesønnen skal bli åpenbart.» (Luk. 17: 28—30, NW) Vår behandling av 2 Peter 2: 5—9 i foregående paragraf viste at de som ble ødelagt av Gud i Sodoma og Gomorra, led en evig «avskjærelse». Judas 7 bekrefter dette, for der sies det at disse byene er «lagt foran oss som et advarende eksempel ved å ha fått over seg en evig ilds straffedom». (NW) «Evig ild» symboliserer det samme som Gehenna, nemlig den annen død. Ødeleggelsen over Sodoma og Gomorra må ha vært endelig; ellers ville ikke Judas ha brukt den for å illustrere de besudleres skjebne «for hvem mørkets natt er rede til evig tid». (Jud. 13) Judas 7 viser at disse byene fra fortiden hadde hatt sin dommens dag på den tid de ble ødelagt, siden de blir omtalt som om de alt har vært utsatt for fullbyrdelsen av en dom, «evig ilds straffedom». Disse skriftstedene kan ikke på noen måte forvrenges til å skulle bety en framtidig oppstandelse for dem Herren hadde slått i hjel. Ingen levning ble frelst fra disse byene, for Lot og hans døtre var fremmede, ikke innfødte. — Rom. 9: 29.

 9. Hvorfor og hvordan prøver noen å vise at Sodomas ødeleggelse ikke var endelig?

⁹ Hvis de som ble slått i hjel av Herren i Sodoma, ikke får noen oppstandelse, da får de som blir slått i hjel av ham i Harmageddon, det heller ikke, for den første ødeleggelse er et bilde på den andre. I sine forsøk på å bevise sin påstand om at ikke alle som blir slått i hjel i Harmageddon, vil forbli døde, er det noen som prøver å vise at de sodomitter som ble ødelagt med ild, skal komme tilbake i en oppstandelse. De siterer Esekiel 16: 53—55: «Men jeg vil gjøre ende på deres fangenskap, Sodomas og hennes døtres fangenskap og Samarias og hennes døtres fangenskap og dine fangnes fangenskap midt iblant dem, forat du skal bære din skam og bli skamfull over alt det du har gjort, idet du trøster dem. Og dine søstre, Sodoma og hennes døtre, skal komme tilbake til sin tidligere tilstand, og Samaria og hennes døtre skal komme tilbake til sin tidligere tilstand, og du og dine døtre, I skal komme tilbake til eders tidligere tilstand.»

10. Hva oppfyller Eseklels profeti om gjenopprettelsen av Jerusalem og hennes døtre?

¹⁰ Sammenhengen viser at det er snakk om gjenopprettelsen etter fangenskapet, ikke om oppstandelsen i millenniet. I en miniatyroppfyllelse ble Juda og Jerusalem gjenopprettet etterat de hadde ligget øde i 70 år (607—537 f. Kr.), da jøder og nethinim og andre fremmede vendte tilbake for å befolke landet. Den større gjenopprettelse begynte på Jesu tid og fortsetter nå. Da Jesus kom, befant jødene seg i et fangenskap i Djevelens organisasjon, Babylon den store. Politisk sett var de fanger av Roma, og de var fanger av synd og fanger av falsk religion. Men da Jesus kom, forkynte, døde, ble gjenoppreist, trådte fram i hhnmelen med fortjenesten av sitt offer, skaffet grunnlaget for løskjøping, utgjøt den hellige ånd over en trofast jødisk levning som søkte å bli løskjøpt i hans navn, opplyste deres sinn med frihetsgivende sannheter og løslot dem fra det motbilledlige Babylons trelldom, da ble de ført tilbake til Jehova Guds teokratiske organisasjon. I tre og et halvt år etter pinsedagen var det utelukkende til jødene det frigjørende budskapet ble forkynt, og en levning ble gjenopprettet. Alt dette var en oppfyllelse av Esekiel 16: 53—55, der det tales om gjenopprettelsen av Jerusalem og hennes døtre.

11. Når ble «Samaria og hennes døtre» gjenopprettet?

¹¹ Da det ble en intens forfølgelse og de troende jødiske kristne ble spredt, dro de omkring overalt og forkynte. Evangelisten Filip dro til Samaria, hvor Jesus hadde forkynt en stund tidligere. Mange av samaritanene trodde, det ble sendt flere forkynnere til dem, og den hellige ånd kom ned over dem. De ble ført inn i Guds menighet. Gjennom denne samaritanske levning ble Esekiel 16: 53—55 oppfylt da. — Joh. 4: 39—42; Ap. gj. 8: 1—25.

12. Hva viser hvordan jødene satte Sodoma og hunder og hedninger i forbindelse med hverandre?

¹² Så,gikk evangeliet ut til hedningene. Jødene regnet dem som hunder. (Matt. 15: 26, 27; Mark. 7: 27, 28) Hunder var urene dyr, ble betraktet som kjønnslig degenererte og var forbundet med sodomi: «Der skal ikke være noen tempelskjøke blant Israels døtre, og der skal ikke være noen tempelboler [sodomitt, AS] blant Israels sønner. Du skal ikke komme med skjøkelønn eller hundepenger inn i [Jehovas], din Guds hus, om du skulle ha gjort noe sådant løfte; for begge deler er en vederstyggelighet for [Jehova] din Gud.» (5 Mos. 23: 17, 18) Den kvinnelige prostituertes fortjeneste lignes med skjøkelønn, og den mannlige sodomitts fortjeneste lignes med hundepenger. I stedet for ordet «hund» bruker An American Translation «mannlig prostituert», og Moffatts oversettelse bruker et ord som betyr en gutt som blir brukt til unaturlige formål. Slik kjønnslig fordervelse var alminnelig utbredt i Sodoma, og den avskyelige synden sodomi har sitt navn fra denne byen. Alt dette viser hvordan jødene satte Sodoma og hunder og hedninger i forbindelse med hverandre.

13. Hvilket sitat støtter dette syn?

¹³ Noe som er til støtte for dette syn på saken, er følgende sitat fra innledningen til 7. bind av The Interpreter’s Bible, som ble utgitt i fjor. Første avsnitt under «Moral», som begynner på side 80, lyder slik: «Den hedenske verdens moralske liv ble ofte omtalt av de første kristne skribenter. De hadde et stereotypt syn på tidens moral, og dette syn hadde de fått i arv fra sine jødiske forgjengere. Både jødiske og kristne forfattere var enige om at hedningene var moralsk degenerert. Den gammeltestamentlige fortellingen om Sodoma og Gomorra, som Herren hadde latt det regne ild og svovel over, representerer den hebraiske innstilling til hedensk ondskap, enten den kom fra egypterne, kanaanittene, filisterne, assyrerne, babylonerne eller romerne.»

14. Hvordan kom altså gjenopprettelsen til å omfatte «Sodoma og hennes døtre»?

¹⁴ Apostelen Peter hadde dette syn på hedningene, at de var sodomittiske og lik hunder, og det var derfor det var så vanskelig for ham å fatte at det var Guds hensilkt at han skulle bringe evangeliet til hedningene. Men da han forsto det, adlød han likevel, og Gud utgjøt sin ånd over hedenske troende, og tok dem inn i den samme gjenopprettede menighet sammen med troende jøder og samaritanere. (Ap. gj. 10: 9—48) Da den trofaste jødiske levning så at uomskårne hedninger, som de før hadde betraktet som hunder og sodomitter, ble gjenreist sammen med dem, følte de en viss skam. De hadde trodd at jødene var særlig hellige, og at Gud bare skulle bruke jøder til å utgjøre Messias’ brud. Nå fikk de vite at de ikke var så betydningsfulle eller hellige, men at Gud ikke bare gjorde samaritanere verdige til Riket, men også uomskårne hedninger. På denne måten begynte Esekiel 16: 53—55 å bli oppfylt i den første kristne tiden. Esekiel mente ikke det bokstavelige Sodoma, likså lite som Esaias gjorde det når han kalte Israel for Sodoma, eller som Johannes giorde det da han skrev at Jesus døde i Sodoma. (Es. 1: 10; Åpb. 11: 8) Esekiel brukte det symbolsk om de uomskårne hedningene, og mens han behandlet gjenopprettelsen av den teokratiske organisasjon, ikke oppstandelsen.

DOM OVER ISRAEL PÅ JESU TID

15. Hvorfor hevder noen at både Sodoma og jødene på Jesu tid skal få en framtidig dom?

¹⁵ Vi kommer inn på en annen domsperiode når de som forfekter at de utslettede sodomitter vil få en oppstandelse, siterer Jesu ord ved en bestemt anledning. Han hadde irettesatt de ubotferdige jødiske byene Korasin og Betsaida, som hadde vært vitne til mange av hans kraftige gjerninger, og så sa han: «Og du, Kapernaum, vil du kanskje bli opphøyd til himmelen? Ned til Hades skal du komme; for hvis de kraftige gjerninger som fant sted i deg, hadde funnet sted i Sodoma, hadde den vært til den dag i dag. Derfor sier jeg dere: Det skal gå Sodomas land tåleligere på dommens dag enn deg.» (Matt. 10: 14, 15; 11: 20—24; Luk. 10: 10—15, NW) Ut fra dette hevder noen at det vil bli en framtidig dom, i tusenårsriket, for både Sodoma og disse jødiske byene.

16. Hva mente Jesus da han sa at dommen skulle bli tåleligere for Sodoma enn for visse jødiske byer?

¹⁶ Hvis vi forstår dette uttrykket slik, da vil det motsi Judas’ uttalelse om at Sodoma allerede var blitt gjenstand for «en evig ilds straffedom». Jesus brukte i virkeligheten en språklig oppbygning som var alminnelig på hans tid. Han brukte en lignende oppbygning da han sa: «Det er faktisk lettere for en kamel å komme gjennom øyet i en synål enn for en rik mann å komme inn i Guds rike.» (Luk. 18: 25, NW) Intet fornuftig menneske ville tro at en kamel kunne klemme seg igjennom et nåløye. Men hvis en så opplagt umulighet skulle være lettere enn en annen ting, ville da ikke dette kraftig understreke hvor absolutt umulig det andre måtte være? Jesus framholdt altså med stor kraft at rike mennesker som nødig ville skille seg av med sin rikdom, ikke ville komme inn i riket. På samme vis var det med Sodoma. Den tålte ikke sin dommens dag, men falt fullstendig igjennom, og jødene visste at dens skjebne var beseglet. De hadde de lavest mulige tanker om Sodoma. Da Jesus fortalte dem at det ville bli tåleligere for det helt igjennom fordervede Sodoma enn for disse jødiske byene, oppfattet de derfor hva han mente med sine kraftige ord.

17. Hvorfor ville det være nytteløst å gjenreise det jødiske presteskap, deres jødiske tllhengere og deres hedenske proselytter?

¹⁷ Disse jødiske byene hadde hørt advarselen og hadde sett kraftige gjerninger; de hadde hatt sin rettferdige prøve i saken og hadde ved sitt valg vist at de fortjente evig ødeleggelse. (Matt. 10: 5—15; Luk. 10: 8—12; Joh. 12: 37, NW) Ved at innbyggerne i disse byene hadde vært vitne til mirakuløse helbredelser som ble utført ved den hellige ånds kraft, og likevel nektet å ta imot budskapet, syndet de imot den hellige ånd, og dette er den utilgivelige synd som fortjener den annen død. De stilte seg i samme gruppe som fariseerne, som så Jesus helbrede en demonbesatt mann, men nektet å godta denne tydelige virkning av den hellige ånd. På grunn av dette sa Jesus til dem at de aldri ville få tilgivelse, hverken i den nåværende tingenes ordning eller i den neste, den nye verden. Når de fikk en ugunstig dom og ikke kunne tilgis hverken i den gamle eller den nye verden, ville det være nytteløst å gjenreise dem i millenniet. Jesus uttalte dommen over dem: «Slanger, hoggormyngel, hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom?» Hvis de blinde religiøse ledere skulle havne der, så skulle også deres blinde jødiske etterfølgere gjøre det. Og når de falske religiøse ledere omvendte en hedning, førte de ham ikke inn i den sanne tilbedelse som ville rense ham for hans tidligere synder mot Gud, men de føyde bare til hans tidligere synder den religiøse syndighet og det hykleri som de lærte ham, og fordoblet derved hans byrde av skyld. På den måten ble proselytten to ganger så mye en «kandidat for Gehenna» som de skriftlærde og fariseerne. — Matt. 12: 22—32; 15: 14; 23: 15, 33, NW.

18. Hvorfor er det ulogisk å hevde at Matteus 12: 41, 42 betyr at disse jødene skal gjenreises?

¹⁸ Det faktum at dommens dag for det naturlige Israel var for nitten hundre år siden, blir heller ikke benektet av Jesu ord: «Ninives menn skal stå opp i dommen sammen med denne slekt og skal fordømme den; for de angret ved det Jonas forkynte, men se! her er noe mer enn Jonas. Sydens dronning skal bli oppreist i dommen sammen med denne slekt og skal fordømme den; for hun kom fra jordens ender for å høre Salomos visdom, men se! her er noe mer enn Salomo.» (Matt. 12: 41, 42; Luk. 11: 31, 32, NW) Dette betyr ikke at ninivittene og sydens dronning skal stå overfor jødene fra Jesu tid i domsperioden i millenniet. Hvorfor skulle de det bare for å fordømme disse jødene, og det for noe de hadde gjort i sin tidligere tilværelse? I millenniet skal mennesker bli dømt på grunnlag av hva de gjør da, ikke på grunnlag av hva de har gjort i en tidligere tilværelse. Men disse jødene får en ugunstig dom og blir fordømt fordi de for nitten hundre år siden, i sin levetid, i sin domsperiode, forkastet en som var mer enn Jonas og mer enn Salomo, nemlig Messias Kristus. De får ikke noen annen anledning i en ny domsperiode i millenniet.

19. Hva betyr disse Jesu ord?

¹⁹ Det Jesus mente, var at jødene på hans tid ble fordømt ved de angrende ninivitters eksempel. Dette eksempel fantes nedskrevet i de hebraiske skrifter og sto som en anklage mot disse jødene i deres domsperiode. På samme vis sto beretningen om sydens dronning som en anklage mot de ubotferdige jøder. Disse hedningene hadde gitt akt på alminnelige mennesker som Jonas og Salomo, men det jødiske paktsfolk ville ikke engang gi akt på sin Messias. Før deres domsperiode var over, ble disse jødene bokstavelig stilt overfor hedninger lik ninivittene og sydens dronning, deres egen tids hedninger, som angret og ble en del av Kristi brud. Jødene dømte seg selv uverdige til livet. (Ap. gj. 13: 44—50, NW) Abel behøvde ikke å være i live for at hans blod skulle rope fra marken til fordømmelse av Kain, og hans ustraffelige ferd og beretningen om den taler, selv om Abel er død. (1 Mos. 4: 10; Hebr. 11: 4) På samme vis kunne den handlemåte ninivittene og sydens dronning hadde fulgt, og beretningen om den; reise seg og tale til fordømmelse av jødene i deres domsperiode den gang.

20. Hvorfor benekter ikke Johannes 12: 47—49 at det var en domsperiode for jødene da? og hvorfor kunne Jesus tale om dommen som om den var framtidig?

²⁰ Som et argument imot at den tiden var en domsperiode for jødene, er det noen som siterer Jesu ord: «Hvis noen hører mine ord og ikke holder dem, dømmer jeg ham ikke, for jeg kom ikke for å dømme verden, men for å frelse verden. Den som ringeakter meg og ikke tar imot mine ord, har en til å dømme seg. Det ord som jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag; for jeg har ikke talt på egen tilskyndelse, men Faderen selv som sendte meg, har gitt meg et bud om hva jeg skal si og hva jeg skal tale.» (Joh. 12: 47—49, NW) Det var ikke en domsperiode for verden, men det var det for jødene. Men Jesus behøvde ikke dømme dem engang. Det ble gjort av de ord han talte, og de var ikke hans, men Guds. De førte med seg opplysning og ansvar, og jødenes reaksjon på dem viste hvilken holdning de inntok til Messias og hvilken stilling de fikk i dommen. (5 Mos. 18: 18, 19; Joh. 3: 18—21; Hebr. 1: 12) I de skriftstedene vi har sett på, høres det ut som om dommen over jødene hørte framtiden til, og dette skriftstedet sier at de skal bli dømt «på den siste dag». Da Jesus på sin tid talte om dommen over jødene, hørte størsteparten av den perioden framtiden til. Den var bare såvidt begynt da han talte. Dens siste dager kom ikke før i år 70 e. Kr., nesten førti år senere. Da var det at domsperioden over det naturlige Israels folk nådde klimaks og fikk sin ende, da Jehova brukte Titus til å fullbyrde de dommer som hadde hopet seg opp i de foregående førti årene.

21. Hvordan ble de galileiske byene som Jesus fordømte, rammet av fullbyrdelsen av dommen i år 70 e.Kr.?

²¹ Nå vil noen innvende at denne ulykken bare rammet de jødene som var i Jerusalem, som Titus beleiret. De vil spørre: Hvordan kom dommen over de andre jødiske byene, som for eksempel de galileiske byene Korasin og Betsaida og Kapernaum, som Jesus uttalte veer over? De som spør slik, kjenner ikke den historiske beretning. De romerske legioner feide gjennom Galilea med slik ødeleggende kraft at Josefus skriver: «Galilea var overalt fylt med ild og blod; og det var ikke den ulykke som ikke rammet landsdelen.» For å si det mer bestemt, så var det i det hele tatt ikke tålelig for Korasin og Betsaida og Kapernaum da dommens dag rammet disse byene. De ble utslettet, og det er ikke engang noen som sikkert vet hvor de lå, for det er et omstridt spørsmål. Vi må også huske at Titus’ endelige beleiring av Jerusalem tok til ved påsketid i år 70 e. Kr., og derfor var det ikke bare byens vanlige innbyggere som ble innesperret, men jøder fra hele Palestina som fremdeles klynget seg til moseloven og forkastet Messias og den nye pakt. Blant dem ville det være mange innbyggere av Korasin og Betsaida og Kapernaum.

22. Hvordan var den jødiske domsperiode en miniatyroppfyllelse av Matteus 24? Hvordan er vår tid vitne til den større oppfyllelse?

²² På Jesu tid kom den jødiske tingenes ordning inn i sin «endens tid», særlig etter hans død på pelen, og etterat Jehova hadde naglet Loven til pelen og derved annullert dens kraft og virksomhet. Men den virkelige ende på tempeltjenesten og dens presteskap og ofringer kom ikke før i år 70 e. Kr. Da kom dens fullbyrdede ende, selv om tempeltjenesten hadde opphørt å ha noen virkning hos Gud like etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart. Dette var «endens tid» for det naturlige Israels folk, og da Jerusalems fall kom, ble det fullbyrdet en dom over dem som ikke hadde gitt akt på Jesu formaning om å fly til fjells, og det var en endelig dom. Da fikk Jesu berømte profeti i Matteus 24 en delvis oppfyllelse, en miniatyroppfyllelse. En større og fullstendig oppfyllelse kommer i vår tid, ja, den er nå i gang. Satans verden kom inn i sin «endens tid» i 1914 e. Kr. Da ble det, hva Jehova angår, slutt på dens tillatelse og myndighet til å herske, selv om den fortsatt eksisterer en tid, inntil dens fullbyrdede ende kommer, akkurat som tilfelle var med den jødiske tingenes ordning. Denne nåværende sataniske ordning befinner seg i sin domsperiode, og dommens fullbyrdelse kommer i denne generasjons dager, i Harmageddon. Denne domsfullbyrdelse over nasjoner og individer vil være likså endelig som de domsfullbyrdelser som kom ved slutten på forbilledlige domsperioder i fortiden, som for eksempel ved vannflommen på Noahs tid, ved ildregnet over Sodoma og Gomorra og ved den ødeleggelse som kom over det naturlige Israel i år 70 e.Kr.