En varmhjertet lege skriver evangeliet
EN ENESTÅENDE beretning som er godt fortalt — dette er, særlig tilfelle hva angår den varmhjertete leges beretning om det gode budskap. Ja, den mest omfattende beretning om Jesu liv er skrevet av «legen Lukas, den elskede», som apostelen Paulus kaller ham. Ifølge en slik autoritet som McClintock & Strongs Cyclopædia skiller Lukas’ evangelium seg ut fra de øvrige ved at det bærer preg av å være skrevet av en som hadde god utdannelse. — Kol. 4: 14.
Det framgår av Lukas’ evangelium at han var både varmhjertet og hadde en god utdannelse. Selv om hans navn ikke forekommer i evangeliet, samstemmer alle kristne vitnesbyrd fra de første århundrer i at han er skribenten. Selve uttrykksmåten, stilen, viser dessuten at hele evangeliet er skrevet av Lukas.
Jesus hadde forsikret sine apostler om at den hellige ånd skulle veilede dem til hele sannheten, og dette løftet gjaldt utvilsomt også dem som var sammen med apostlene, for eksempel Markus, Lukas, Jakob og Judas, menn som Gud fant verdige til å bli inspirert for at de skulle ha del i nedskrivingen av de kristne greske skrifter. Dette betyr imidlertid ikke at disse skribentene var roboter. Nei, det er tydelig at de hadde en viss frihet både med hensyn til hva de skulle skrive, og hvordan de ville skrive det. Guds hellige ånd ledet dem imidlertid slik at det de skrev, virkelig var sannheten. — Joh. 16: 13.
Lukas var høyst sannsynlig en hellenisert jøde. Påstander om at han ikke var jøde, bygger hovedsakelig på den antagelse at Paulus hadde til hensikt å antyde at Lukas ikke var omskåret, når han nevner ham etter at han hadde nevnt «de omskårne». Men dette er et ytterst svakt argument, spesielt i betrakting av at det er om jødene det sies at «Guds ord ble dem betrodd». Hvis Lukas ikke var jøde, ville han stå i en særstilling blant Bibelens skribenter. — Kol. 4: 11, 14; Rom. 3: 2.
En velutdannet lege
Gamle beretninger forteller at Lukas var en velutdannet innbygger av Antiokia i Syria, som var en stor by på hans tid, og det framgår av Apostlenes gjerninger, som han skrev, at han var godt kjent i denne byen. Hans ypperlige innledning, hans utsøkte språkføring og rikholdige ordforråd, som er større enn de andre tre evangelisters til sammen, er hva man kunne vente av en lege.
Lukas bruker over 300 medisinske uttrykk eller ord som han tillegger en medisinsk betydning, og som enten ikke blir brukt i det hele tatt eller ikke blir brukt i en medisinsk betydning av de andre som var med på nedskrivingen av de kristne greske skrifter. Vi kan derfor lese følgende i Lukas 5: 12: «Se, da var det en mann som var full av spedalskhet.» De andre som skrev om denne begivenheten, bruker det samme ordet for spedalskhet som Lukas ifølge Lukas 17: 12 bruker når han taler om de ti spedalske. For de andre var spedalskhet spedalskhet, men det var det ikke for Lukas. Denne mannen led av spedalskhet som var langt alvorligere og mer fremskreden. Lukas er også alene om å bruke det greske ordet som er oversatt med «full av sår», for å beskrive den fattige mannen Lasarus’ tilstand. Lukas er den eneste som forteller oss at Peters svigermor hadde «sterk feber». — Luk. 16: 20; 4: 38.
Hvor fikk Lukas sine opplysninger fra ettersom han ikke var øyenvitne til det han skrev om? Han sier selv at han «nøye har gransket alt sammen fra først av». Det er meget sannsynlig at han kjente til Matteus’ evangelium, for det ble skrevet mange år før Lukas skrev sitt evangelium. Det er også mulig at han gjennom apostelen Paulus kunne dra fordel av de notater som var blitt tatt av Markus, som igjen hadde fått mye førstehånds opplysning av apostelen Peter. Det er også meget sannsynlig at Lukas personlig innhentet opplysninger både fra Maria, Jesu mor, og fra de notater som ble tatt av Johannes’ bror, Jakob — en hypotese som har mye for seg når man tenker på innholdet av hans evangelium. Og med tanke på de avsluttende ordene i Apostlenes gjerninger er det rimelig å anta at hans evangelium ble skrevet mellom 56 og 58 e. Kr. — Luk. 1: 1—3.
Selv om Lukas er mindre tilbøyelig til å bruke de rette navnene på de personene han omtaler, enn de andre evangelieskriverne, er han likevel ytterst nøyaktig. Ettersom han hadde i tankene hvem han skrev til, la han an på å flette inn detaljer fra verdslig historie. Han gjør oss således kjent med at Johannes begynte sin tjeneste «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, og Herodes fjerdingsfyrste i Galilea, og hans bror Filip fjerdingsfyrste i det itureiske og trakonittiske land, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene». Kunne det sies tydeligere? — Luk. 3: 1, 2; 1: 5; 2: 1.
Hvem skrev Lukas for? Han skrev ikke spesielt for jødene i likhet med Matteus, og heller ikke spesielt for romerne i likhet med Markus, men for «mennesker av god vilje» fra alle nasjoner. Det er derfor rimelig at han fører Jesu ættelinje tilbake til «Adam, Guds sønn». Han viser at Kristus er det middel som skal «fjerne sløret fra folkeslagene», og sier at «alt kjød skal se Guds frelse». — Luk. 2: 14, NW; 3: 38; 2: 29—32, NW; 3: 6.
«Et godt budskap for de fattige»
Lukas vier to tredjedeler av sitt evangelium til å gjengi det talte ord og en tredjedel til å fortelle om hendelser. Han tar for seg 11 lignelser eller illustrasjoner og seks mirakler som ikke blir nevnt i de tre andre evangeliene. Hele 59 prosent, det vil si 540 vers, av innholdet i hans evangelium er særegent for ham.
Det ser ut til at Lukas oppgir temaet for sin bok ved å fortelle om hvordan Jesus kom til sin hjemby Nasaret på sabbaten og gikk inn i synagogen og leste og anvendte på seg selv følgende profeti: «Jehovas ånd er over meg, for han har salvet meg til å kunngjøre et godt budskap for de fattige,» og så videre. — Luk. 4: 17—21, NW.
Det ser også ut til at Lukas viser spesiell interesse for de fattige, de undertrykte, de nedtrykte og dem som var ofre for fordommer. Ettersom han var lege, ville det være særlig påkrevd at han viste kvinner og barn den oppmerksomhet de hadde krav på. Lukas er derfor den eneste som beretter om Elisabets ufruktbarhet, hennes unnfangelse og fødsel av Johannes, om engelen Gabriels åpenbarelse for Maria, om hvordan Maria svarte at hun ikke hadde hatt forbindelse med noen mann, og om hennes lovsang. Bare en lege kunne tenke seg å nevne at fosteret rørte på seg i Elisabets morsliv da Maria snakket til henne. Lukas er den eneste som nevner at Jesus ble omskåret, at han ble båret fram i templet, og at den tilårskomne profetinnen Anna forkynte at Jesus var Israels håp. Vi kan takke Lukas for alt vi vet om døperen Johannes’ og Jesu barndom. — Kapitlene 1 og 2.
På hver eneste side kan vi se beviser på legens medfølelse for og forståelse av det svake kjønn. Det er bare Lukas som forteller om enken av Nains store sorg over tapet av sin eneste sønn og at Jesus oppreiste ham, og om synderinnen som salvet Jesu føtter, noe som var til stor forargelse for fariseeren som var Jesu vert. Lukas er den eneste som taler om at kvinner fulgte Jesus og tjente ham, og om den gode veiledning Jesus ga alle kvinner som var tilbøyelige til å unnlate å dekke sitt åndelige behov når de sørget for å dekke sine menns materielle behov, noe også Marta i motsetning til Maria gjorde. Det er også Lukas som nevner at en kvinne ved en anledning utbrøt: «Salig er det liv som bar deg, og det bryst som du diet,» og også at Jesus i synagogen helbredet en kvinne som hadde vært krøpling i 18 år. Vi leser også at «en stor mengde av folket fulgte ham og mange kvinner, som jamret seg og gråt over ham», da han var på vei til Golgata. Og det var til kvinnene Jesus vendte seg og sa.: «I Jerusalems døtre! gråt ikke over meg.» — Luk. 11: 27, 28; 23: 27, 28.
Den varmhjertete legen Lukas’ medfølelse og forståelse for andre mennesker kommer til uttrykk gjennom hele hans evangelium. Foruten kvinnene, som var undertrykt på Jesu tid, hørte også samaritanene, tollerne og de som hadde fart vill i moralsk henseende, med til de undertrykte. Matteus hadde vært en foraktet toller, men det vil man ikke kunne forstå av Lukas’ beretning. Når han beretter om tolleren Matteus’ gjestebud, bruker han hans andre navn, Levi, og taler fordelaktig om Levi på grunn av hans anger og gavmildhet og unnlater å omtale ham som Matteus! Lukas er den eneste som skrev ned Jesu lignelse om de to menn som gikk opp til templet for å be, om fariseeren og tolleren, og om hvordan den angrende tolleren og ikke den selvrettferdige fariseeren ble bønnhørt av Gud. Den rørende beretningen om den lille overtolleren Sakkeus som klatret opp i et tre for å få se Jesus, og til hvem Jesus sa at han skulle besøke ham i hans hus, kan vi likeledes bare finne i Lukas’ evangelium
Lukas viser også at han har tanke for samaritanene, for han er den eneste som har skrevet ned Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan, som hjalp en mann som var ranet og forslått, og omtaler Jesu helbredelse av de ti spedalske menn, hvorav bare en, en samaritan, vendte tilbake for å takke Gud for at han var blitt helbredet. Han omtaler også Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus, en lignelse Jesus benyttet seg av for å vise forskjellen mellom presteskapet på hans tid og dem som hungret og tørstet etter rettferdighet. Vi står også i gjeld til Lukas for det som så passende har blitt kalt «den største fortelling som noensinne har blitt skrevet», nemlig lignelsen om den fortapte sønn, som er et annet eksempel på hans medfølelse med menneskene.
Lukas’ evangelium har mange slående kontraster, noe som viser at Lukas ikke bare hadde et varmt hjerte, men også et våkent sinn. Blant disse kontraster kan nevnes fariseeren Simon og synderinnen, Marta og Maria, den ene takknemlige og de ni utakknemlige spedalske, den barmhjertige samaritan og presten og levitten, den rike mann og Lasarus, fariseeren og tolleren som ba i templet, den fortapte sønn og hans eldre bror, ugjerningsmannen som ba Jesus om å huske ham, og ugjerningsmannen som spottet Jesus.
Andre særtrekk
Lukas’ evangelium skiller seg blant annet også ut ved at det inneholder en avrundet og avpasset beretning. Matteus la vekt på Jesu forkynnelse, Markus på Jesu gjerninger og Johannes på Jesu fortrolige samtaler med sine disipler. Lukas har derimot klart å lage en virkelig omfattende beretning, noe som sikkert er grunnen til at det er det lengste av de fire evangelier. Han omtaler således bare ett av de tilfelle da Jesus på mirakuløst vis bespiste flere tusen mennesker, og gjengir bare delvis både Bergprekenen og Jesu fordømmelse av de skriftlærde og fariseerne.
Dette gjorde at han i tillegg til alt det andre som allerede er nevnt, også kunne omtale den første fiskedrett disiplene fikk ved å følge Jesu oppfordring, og hvordan de deretter forlot alt for å følge Jesus; lignelsen om den utro husholder, lignelsen om pundene og lignelsen som understrekte at jo større kjærlighet en viste, desto lettere ville en ha for å kunne tilgi; utsendelsen av de 70 evangelister; pakten om Riket; Jesu senere forkynnervirksomhet i Judea og Perea; Jesu profeti om at Jerusalem skulle bli omringet av fiender, og hans samtale med de to disiplene som var på vei til Emmaus morgenen etter at han var oppstått fra de døde.
I samsvar med selve temaet for hans beretning — trøst for de undertrykte — finner vi at Lukas taler mindre om sykdommer og skrøpeligheter enn Matteus og Markus, men at han på den annen side nevner helbredelser langt oftere enn de to andre. Det er ganske betegnende at det er bare han som nevner at Jesus helbredet øret til yppersteprestens tjener, da Peter hadde hogd det av, mens de andre tre sier at Peter hogg det av, og at Jesus irettesatte ham for det. Lukas kommer også oftere inn på glede og lykke enn Matteus og Markus.
Et annet særtrekk ved Lukas’ evangelium som fortjener å bli nevnt, er hvordan han legger vekt på betydningen av bønn. Lukas beretter om at menneskemengden ba mens Sakarias var i templet, at døperen Johannes ble født som svar på sine foreldres bønn om å få et barn, og at profetinnen Anna ba natt og dag. Han er den eneste som nevner at Jesus ba da han ble døpt, at Jesus tilbrakte hele natten i bønn før han valgte ut de 12 apostler, og at han ba da han ble forklaret. Lukas er også den eneste som har skrevet ned Jesu råd om å være like vedvarende i bønn som den kvinnen som var blitt forurettet. Han er den eneste som nevner at Jesu disipler spurte Jesus om han ville lære dem å be, at Gud som svar på Jesu bønner sendte en engel for å styrke ham mens han var i Getsemane, og som nevner anmodningen fra ugjerningsmannen som hang ved siden av ham (noe som i seg selv var en bønn), og Jesu siste bønn: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» — Luk. 23: 46.
Det er mulig at noen undrer seg over hvorfor Gud lot det bli nedskrevet fire evangelier. Men av det foregående kan vi se hvor sterkt personlig og særpreget Lukas’ evangelium er, og dette viser oss at hvert av de fire evangelier er en helt selvstendig beretning om Jesu Kristi liv.
Hvis en innvigd kristen noensinne skulle få følelsen av at hans personlighet ikke får komme til uttrykk på grunn av at det blir krevd av ham at han skal følge visse instrukser og gjøre det samme som andre gjør, da kan det være godt for ham å tenke på at Lukas hadde det samme oppdrag å utføre som Matteus, Markus og Johannes, men at han ga oss en selvstendig beretning selv om han holdt seg innenfor rammen av det som hadde tilknytning til Jesu liv. Han behøvde ikke å bevege seg utenfor det som hadde tilknytning til Jesu liv, eller dikte opp noe for å la beretningen få et personlig preg.
Det tema Lukas valgte, den vekt han la på barmhjertighet, medlidenhet og medfølelse, understreker tydelig hvor nødvendig det er at vi etterligner vår Mester i å legge disse egenskaper for dagen. Når Jesus, den fullkomne og undergjørende Guds sønn, kunne vise en slik kjærlig omsorg, er vi enda mer forpliktet til å gjøre det ettersom vi selv kommer til kort og har behov for barmhjertighet og medlidenhet. Ja, hvor sant det er at ’Guds ord er en lykte for vår fot og et lys for vår sti’! — Sl. 119: 105.