Feiringen av minnet om Jesu Kristi død
«SE DET mennesket!» Disse ordene ble ikke sagt da det fullkomne mennesket Adam ble skapt i Edens hage for over 6000 år siden. De ble uttalt omkring 4058 år senere om en mann som fullt ut svarte til Adam. Denne mannen var blitt født på mirakuløst vis av en jødisk jomfru, Maria, datter av Eli fra Betlehem. Mannen, som het Jesus, var Guds Sønn. Hans liv var blitt overført fra himmelen ved Guds kraft. For å gjøre det mulig for ham å vende tilbake til himmelen var han blitt avlet av sin himmelske Fars ånd. Dette fant sted rett etter at han var blitt døpt i elven Jordan av døperen Johannes om høsten i år 29 e. Kr. Ved denne anledning lot Gud sin røst lyde fra himmelen. Han erklærte at Jesus, som nettopp var blitt døpt, var hans Sønn. Døperen Johannes bekreftet at dette hadde funnet sted. — Joh. 1: 29—36.
Tre og et halvt år senere, på påskedagen i år 33. e. Kr., ble han ført fram for den romerske landshøvdingen i provinsen Judea, Pontius Pilatus. Den jødiske domstolen i hovedstaden, Jerusalem, hadde behandlet saken mot ham i løpet av påskenatten. Nå overgav de ham til den romerske landshøvdingen for at han skulle forhøre ham. De ville at den romerske myndighet skulle stadfeste den dom de selv hadde avsagt, nemlig dødsstraff. Som en oppfyllelse av den bibelske profetien i Salme 41: 10 var han blitt forrådt og overgitt i sine jødiske fienders hender av en av sine egne 12 apostler, Judas Iskariot. Landshøvdingen Pilatus fant Jesus uskyldig i de anklager som den jødiske høyesterett hadde rettet mot ham. Pilatus gjorde dette kjent for de jøder som var samlet utenfor landshøvdingens borg. Det fiendtlige svaret deres lød: «Pelfest ham! Pelfest ham!» De romerske plageåndene hadde satt en krone av torner på Jesu hode og kastet en purpurkappe om ham. Fordi Jesus nå var prydet med en krone og en purpurkappe, forsøkte landshøvdingen Pilatus å appellere til jødene, som for lang tid siden var blitt fratatt sitt rike. Han ropte ut til dem: «Se, her står deres konge!» Anført av overprestene ropte jødene på en hyklersk måte tilbake: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» — Joh. 19: 5—15, vers 6 fra NW.
Senere den samme dagen døde Jesus på en henrettelsespel, og han ble begravd i en grav i en hage. I likhet med påskelammet, som hans apostler hadde spist kvelden før, hadde han dødd uten at et ben i kroppen var blitt brutt. (2. Mos. 12: 46; Sal. 34: 21) De trofaste apostlene hadde fått befaling om å minnes hans død hvert år på påskedagen. Etter at Jesus hadde spist påskemåltidet, som han var forpliktet til ifølge jødisk lov, sammen med sine apostler, innstiftet han med en gang noe de skulle gjøre for å minnes hans død. Dette ble senere kalt Herrens måltid eller Herrens aftensmåltid. Den bibelske beretningen om Jesu innstiftelse av det nye aftensmåltid lyder:
«Mens de holdt [påske]måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: ’Ta dette og et det! Dette er mitt legeme.’ Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: ’Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse. Og det sier jeg dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.’ Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.» — Matt. 26: 26—30.
I forbindelse med påskemåltidet hadde Jesus sendt bort den forræderske disippelen, Judas Iskariot. De ordene Jesus sa til de 11 gjenværende disiplene, gjaldt derfor ikke denne troløse disippelen: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min fars rike.» (Matt. 26: 29) Disse ordene kunne ikke bety at de skulle være på jorden i kjødet som undersåtter av Riket under Messias’, Jesu, tusenårige styre. Hvis det hadde vært tilfelle, ville de ha måttet få en oppstandelse som mennesker på jorden etter «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» i Harmageddon, ettersom de ville ha vært døde i lang tid ved begynnelsen av Jesu tusenårige styre. (Åp. 16: 14—16) Men det var ikke det Jesus mente skulle finne sted med slike trofaste disipler som disse 11. Han mente at de skulle bli oppreist fra de døde til et liv som åndeskapninger, og at de skulle være sammen med ham i det himmelske rike.
I det foregående år (år 32 e. Kr.) hadde han sagt til disse disiplene: «Dere har en Far som vet at dere trenger dette. Søk i stedet hans rike, så skal dere få dette i tillegg. Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket.» (Luk. 12: 30—32) Når den himmelske Far skulle gi dem det himmelske rike, ville det innebære at det fantes en ’pakt om Riket’. Det var denne pakten Herren Jesus siktet til da han sa til de 11 trofaste apostlene i forbindelse med det aftensmåltidet de skulle spise for å feire minnet om hans død: «Men det er dere som har holdt ut hos meg i mine prøvelser; og jeg gjør en pakt med dere, liksom min Far har gjort en pakt med meg, om et rike, så dere kan spise og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner for å dømme Israels tolv stammer.» — Luk. 22: 28—30, NW.
Av dette fremgår det helt klart at de som tok del i den første feiringen av Herrens aftensmåltid, var kalt til det himmelske rike sammen med den herliggjorte Herren Jesus Kristus. På samme måte skulle alle de som senere ville komme til å delta i feiringen av Herrens aftensmåltid, ha et himmelsk kall. De ville være blant dem Jesus Kristus skulle ’gjøre en pakt om Riket’ med.
Det var til kristne av denne klasse apostelen Paulus sendte et brev cirka 22 år senere (omkring år 55 e. Kr.). I dette brevet drøfter han både Herrens aftensmåltid og de dødes oppstandelse, det vil si «den første oppstandelse». Han skrev blant annet til dem: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som står opp, er uforgjengelig. Det blir sådd i vanære, men det står opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, men det står opp i kraft. Det blir sådd et legeme som hadde sjel [et naturlig legeme, EN], men et Åndens [et åndelig, EN] legeme står opp. For så sant som det finnes et legeme med sjel [et naturlig legeme, EN], finnes det også et åndelig legeme. . . . slik den himmelske er, slik skal de himmelske være. For likesom vi har båret den jordiskes [Adams] bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.» — 1. Kor. 15: 42—49; Åp. 20: 5, 6.
Men før apostelen Paulus drøftet oppstandelsen, skrev han om den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid. Han sa: «For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere: I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: ’Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!’ Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: ’Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!’ For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.» — 1. Kor. 11: 23—26.
Det at de på denne måten ’forkynte Herrens død’, var av åndelig verdi, for på den måten skilte de seg ut fra de kjødelige jøder. I stedet for at de hvert år spiste påskemåltidet og feiret sin utfrielse fra undertrykkelsen i Egypt, feiret de minnet om Jesu død, ham som påskelammet som var blitt slaktet i Egypt, var et symbol eller bilde på. Påskelammet i fortiden gjorde det mulig for de kjødelige jøder å bli utfridd av slaveriet i Egypt, men det befridde dem ikke for syndens fordømmelse. Jesus Kristus derimot omtales som «Guds lam, som bærer verdens synd». Hans død frigjør hans disipler fra syndens fordømmelse og gjør det mulig for dem å bli utfridd av denne verdslige tingenes ordning, det motbilledlige Egypt. Den minner også disiplene om grunnlaget for den nye pakt. Den nye pakt er den ordning Gud bruker for å ta ut av verden et folk for sitt navn, for Jesus Kristus, den større Moses, er mellommann for denne ’nye pakt’. (Jer. 31: 31—33) Den minner dem også om ’pakten om et rike’, den pakten som de er blitt tatt med i. De må aldri tape av syne det forhold at de er kalt til å herske i det himmelske rike sammen med Jesus Kristus, kong Davids etterkommer og «Kongenes Konge og Herrenes Herre». — Åp. 19: 16.
FÅR-LIGNENDE IAKTTAGERE VED FEIRINGEN
I dag, når enden for denne dødsdømte tingenes ordning nærmer seg, er det bare en levning av Kristi disipler som er arvinger med ham til det himmelske rike. Men deres årlige feiring av minnehøytiden er av stor interesse for en voksende skare mennesker av alle nasjoner. Disse menneskene er svært glad for at de blir invitert til å være til stede ved Herrens aftensmåltid når det feires av levningen av de åndelige israelitter, som er tatt med i den nye pakt og i pakten om Riket. De har dessuten vendt denne verden, som er kontrollert av Djevelen, ryggen. Nå marsjerer de sammen med levningen av de åndelige israelitter mot et bedre løftets land, Guds nye tingenes ordning, som vil bli styrt av Jesus Kristus og hans 144 000 medarvinger. De ble forbilledlig fremstilt ved den ’store flokk av alle slags folk’ som forlot det demonkontrollerte Egypt den første påskenatten. Denne ’store flokk’ gjorde felles sak med israelittene og begynte å tilbe Jehova Gud. (2. Mos. 12: 38) Denne ’store flokk av alle slags folk’ gikk sammen med israelittene gjennom Rødehavet og unnslapp sammen med dem. Der ble de vitner til at Jehova utfridde sitt folk, og de fikk del i denne utfrielsen. De kunne også fryde seg over dette!
Vår tids motbilde til denne ’store flokk av alle slags folk’, som ledsager levningen av de åndelige israelitter, ble av apostelen Johannes skildret som «en skare så stor at ingen kunne telle den». Han så denne skaren mens den tjente Jehova i hans åndelige tempel. Ettersom de har skilt seg ut fra denne besmittede gamle verden, ble det sagt om dem at de var «kledd i hvite kapper», og at de hadde «palmegrener i hendene». I likhet med levningen av de åndelige israelitter har de betingelsesløst innviet seg til Jehova Gud gjennom Lammet, Jesus Kristus. De har symbolisert denne innvielse ved å bli døpt i vann. De ser fram til å komme ut av den «store trengsel», som snart vil ramme denne dødsdømte verden. Etter den «store trengsel» vil de virkelig kunne rope ut med glede: «Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.» (Åp. 7: 9, 10) Denne ’store skare’ skulle derfor ha de beste grunner til å ønske å komme sammen med den åndelige levning den kvelden medlemmene av levningen kommer sammen for å minnes Lammets død.
Fra og med feiringen av minnehøytiden om våren i 1936 har medlemmer av den ’store skare’ følt seg fri til å overvære Herrens aftensmåltid. Men de har ikke forsynt seg av emblemene, brødet og vinen.a Siden de som utgjør den store skare i Åpenbaringen 7: 9—17, ble identifisert på Jehovas vitners stevne i Washington, D.C., den 31. mai 1935, er de blitt spesielt invitert av den salvede levning til å overvære måltidet som iakttagere. De har tatt imot denne innbydelsen fordi de av hele sitt hjerte verdsetter Herren Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Grunnen til at de ikke deltar, er ikke at det er blitt lagt en kunstig, menneskelaget begrensning på dem. Nei, det er i harmoni med Guds Ord.
Hvorfor kan vi si det? Jo, fordi han som innstiftet denne feiringen, bestemte at det var de han inngikk en pakt med om det himmelske rike, som skulle feire den. Selv om de som tilhører den ’store skare’, er innviet og døpt, er de klar over at de ikke er blitt tatt inn i denne pakten om Riket. De er ikke åndelige israelitter, all den stund de ikke er blitt tatt inn i den ’nye pakt’, som er blitt inngått med åndelige israelitter gjennom mellommannen Jesus Kristus. De er ikke blitt avlet med den hellige ånd. Denne hellige ånd begynte å bli utøst over de 120 disiplene som var samlet i Jerusalem på pinsedagen i år 33 e. Kr. De som tilhører den ’store skare’, har ikke ’dødd med Kristus’ billedlig talt ved å gi avkall på alle utsikter til å få leve i et jordisk paradis under Guds rikes styre. De venter ikke å bli «begravet» sammen med Kristus, slik at de vil kunne bli «ett med ham i en oppstandelse som er lik hans». Hvis de forsynte seg av brødet og vinen, som i første rekke symboliserer Jesu Kristi kjødelige legeme og blod, ville de gi en feilaktig fremstilling av kjensgjerningene, ettersom de ikke står i et slikt forhold til Jesus Kristus, Guds Lam. Av den grunn nyter de ikke disse emblemene sammen med den salvede levning. Men det at de ikke forsyner seg av emblemene, avskjærer dem ikke fra å oppnå evig liv. Det oppnår de ved å tro på Jesus Kristus og gjenløsningsofferet. — Rom. 6: 4, 5; Kol. 2: 12, 20; 1. Joh. 2: 1, 2.
Men ettersom de tilhører de «andre får», har den gode hyrde, Jesus Kristus, samlet dem inn. De utgjør «en hjord» sammen med levningen av de åndelige «får» som tilhører «denne sti», som Jesus snakket om i Johannes 10: 16 (EN). De erkjenner at frelsen for deres vedkommende innebærer at de vil få leve på jorden, som ifølge løftene skal bli et paradis. De erkjenner også at denne frelsen er fra Gud og hans gode hyrde, hvis hjord de nå tilhører. Hvordan kunne de da unnlate å vise Kristus respekt ved ikke å være til stede ved feiringen av aftensmåltidet, som han innstiftet til minne om sin død? Det er jo på grunnlag av hans død at de så barmhjertig blir frelst! De kan ikke med rimelighet gjøre det! De ønsker ikke å gjøre det. All den tid levningen av arvingene til Guds himmelske rike fortsetter å feire denne høytiden på jorden, erkjenner de at de er forpliktet til å være til stede ved Herrens aftensmåltid som iakttagere. Selv om det mange steder kanskje ikke vil være noen medlemmer av levningen som forsyner seg av emblemene, ønsker Jehovas vitner å treffe arrangementer for feiringen av Herrens aftensmåltid, av største aktelse for det den står for. En annen grunn er at de vil gi eventuelle tilstedeværende som kanskje viser seg å være av levningen, muligheten til å forsyne seg av emblemene.
I år vil Herrens aftensmåltid bli feiret av Jehovas vitner etter solnedgang 19. april. Alle som ønsker å være til stede for å minnes Guds Lams, Jesu Kristi død, kan sette seg i forbindelse med den nærmeste menighet av Jehovas vitner. De som ikke vet hvor den nærmeste menighet holder til, kan skrive til Selskapet Vakttårnet, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2, for å få de nødvendige opplysninger.
[Fotnote]
a Se Vagttaarnet, 15 juni 1936, side 187, avsnittene 44 og 46.