«Fikener» som Gud ser med velvilje på
«Så sier [Jehova], Israels Gud: Liksom en ser på disse gode fikenene, slik ser jeg med velvilje på de bortførte fra Juda, som jeg sendte herfra til kaldeernes land.» — Jer. 24: 5.
1. På hvilket tidlig tidspunkt hører vi om fikentreet?
FIKENTREET hadde sin plass blant trærne i den første hagen som ble plantet på jorden. Våre første foreldre var de første som spiste fikener, denne velsmakende frukten på fikentreet. Fikk fikentreet også lov til å vokse utenfor denne første hagen? Ja, og det kan vi være glade for, for det betyr at vi også kan glede oss over å spise denne søte, lekre frukten. De bladene våre første foreldre, Adam og Eva, flettet sammen og bandt om livet, var faktisk fikenblad. Dette var like før de ble drevet ut av paradiset fordi de gjorde opprør mot ham som hadde plantet denne Edens hage og eide den. — 1. Mos. 2: 8; 3: 1—7.
2. Hvordan brukte Jotam fikentreet i sin illustrasjon, og hva kan sies om fikentreet i dag?
2 I en illustrasjon som Jotam, dommeren Gideons sønn, lang tid senere brukte, lot han fikentreet snakke. Det spurte: «Skulle jeg oppgi min søte og gode frukt og gi meg til å svaie over skogen?» (Dom. 9: 11) I Jotams illustrasjon nektet fikentreet å gi avkall på sine gode egenskaper. Og frukten på fikentreet er faktisk god og søt den dag i dag. På den måten tjener den fremdeles Guds gode hensikt.
3. Hva brukte Jotam fikentreet som et bilde på, men hva brukte Jesus Kristus det som et bilde på, og i hvilken lignelse gjorde han det?
3 Jotam brukte fikentreet som et bilde på en person, på en trofast israelitt som nektet å bli gjort til regjeringsoverhode ved et demokratisk valg hvor hele folket deltok. Langt senere brukte Jesus Kristus fikentreet som et bilde på Israels folk. Han sa i en lignelse:
«En mann hadde et fikentre som var plantet i vingården hans. Da han kom for å se etter frukt på det, fant han ingen. Han sa til gartneren: Nå er det tredje året jeg kommer og leter etter frukt på dette fikentreet uten å finne noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det stå der og suge ut jorden? Men gartneren svarte: Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.» — Luk. 13: 6—9.
4. Hvordan kan det sies at den store vingårdsmannen etter at hans representant hadde vært på jorden i tre og et halvt år, ikke fant noen frukt på det symbolske fikentreet?
4 Jesus fortalte denne lignelsen en tid etter at jødene hadde feiret løvhyttefesten (Sukkot) om høsten i år 32 e. Kr., altså tre år etter at han begynte sin offentlige tjeneste i Israels land. Han hadde nå begynt på sitt fjerde år i evangeliseringsarbeidet. Mindre enn seks måneder senere ville Israels folk komme til å forkaste ham og sørge for at han ble drept på en pel utenfor Jerusalems murer. Etter at han hadde arbeidet i tre og et halvt år blant israelittene, hadde han bare noen få hundre disipler å peke på som frukten av sitt arbeid. Hans himmelske Far, Jehova Gud, hadde plantet dette symbolske treet, Israel. Etter at det var blitt vist spesiell oppmerksomhet og omsorg av hans Sønn og representant på jorden i tre år, så han derfor med rette etter frukt. Men han fant praktisk talt ingen frukt i form av etterfølgere av hans Sønn, Messias. I likhet med «gartneren» i lignelsen hadde hans Sønn holdt på med å «grave» omkring det symbolske fikentreet og var nå kommet halvveis inn i det fjerde året av sin tjeneste. Men til ingen nytte.
5, 6. a) Hvordan viste Jesus ved å benytte et bokstavelig fikentre hvordan det symbolske fikentreet ville bli hogd ned? b) Når ble det symbolske fikentreet hogd ned, og hva var det en følge av?
5 Nesten midt i det fjerde år av sin tjeneste viste Jesus at det nasjonale «fikentre», som ikke hadde båret frukt, skulle hogges ned. Da Jesus mandag den 10. nisan i år 33 var på vei opp til Jerusalem, kom han forbi et fikentre. Til tross for at det hadde løv, bar det ikke frukt. Da Jesus så det, uttalte han en forbannelse over det. Han sa: «Aldri mer skal noen spise frukt av deg.» Hva skjedde så? Vi leser: «Tidlig neste morgen gikk de forbi fikentreet og fikk se at det var visnet fra roten av. Peter husket det som hadde hendt, og sa til Jesus: ’Rabbi, se! Fikentreet som du forbannet, er visnet.’» — Mark. 11: 12—21.
6 Lot Jesus sin vrede gå ut over et tre, som ikke kan tenke? Nei, men han brukte dette fikentreet, som var uten frukt, som en illustrasjon. Han brukte det som et bilde på Israels folk, som Jehova hadde sendt sin Sønn til for å samle frukt i form av mennesker som støttet den sanne Messias eller Kristus. Ettersom folket som et hele med øverstepresten og andre religiøse veiledere i spissen forkastet Jesus som Guds rikes representant, var de få hundre som tok imot ham, som ingenting. Akkurat som et tre som ikke bar frukt, men som en måtte betale skatt av, bare stod i veien og ikke var mer verdt enn å hogges ned, fortjente dette symbolske fikentreet å bli hogd ned, for Guds forbannelse hvilte over det. (Jevnfør 5. Mosebok 28: 15—68.) Femtien dager etter at Jesus Kristus ble drept, som om han var en falsk Messias, ble det israelittiske «fikentre» hogd ned, for Gud frembrakte da en ny nasjon, det kristne Israel eller det åndelige Israel, som skulle frembringe Rikets frukt. (Matt. 21: 43; 1. Pet. 2: 9; Gal. 6: 16; Jak. 1: 1) Dette «fikentreet», som var blitt hogd ned, ble brent opp med ild da Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr.
DE TO KURVENE MED FIKENER
7. Hvilket syn gav Jehova Jeremia i 617 f. Kr.?
7 Jerusalem var blitt ødelagt én gang tidligere, av babylonierne under kong Nebukadnesar i år 607 f. Kr. Men ti år før nasjonen ble rammet av denne ulykken, i år 617 f. Kr., brukte Gud fikentreet for å symbolisere den jødiske nasjon. Det var da han lot sin profet Jeremia få et syn som Jeremia forteller følgende om:
«[Jehova] lot meg se dette syn: To kurver med fiken var stilt opp foran [Jehovas] tempel. Det var etter at babylonerkongen Nebukadnesar hadde tatt Judas konge Jekonja [eller Jojakin], sønn av Jojakim, sammen med høvdingene i Juda, håndverkerne og smedene, og ført dem bort fra Jerusalem til Babylon. I den ene kurven var det meget gode fikener, like gode som tidligfikener. I den andre kurven var det meget dårlige fikener, så dårlige at de ikke kunne spises.» — Jer. 24: 1, 2.
8. Hvordan forklarte Jehova hva kurven med gode fikener stod for?
8 Da Jeremia ble spurt om hva han så i synet, beskrev han nøyaktig det han så. (Jer. 24: 3) Men hva var disse fikenene et bilde på? De var et bilde på israelittene, som skulle bli bortført til Babylon. Angående dette leser vi:
«Så sier [Jehova], Israels Gud: Likesom en ser på disse gode fikenene, slik ser jeg med velvilje på de bortførte fra Juda, som jeg sendte herfra til kaldeernes land. Jeg retter blikket vennlig mot dem og fører dem tilbake til dette landet. Jeg vil bygge dem opp og ikke rive ned, plante dem og ikke rykke opp. Jeg vil gi dem et hjerte så de kan kjenne meg, og forstå at jeg er [Jehova]. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud, når de vender om til meg av hele sitt hjerte.» — Jer. 24: 5—7.
9. Hvilket symbolsk tre kom disse «fikener» fra, og hvem innbefattet de?
9 Disse symbolske «fikenene» kom fra et eller annet symbolsk tre. Hvilket «tre» kom de fra? Fra Israels nasjon, som Jojakin, Jojakims sønn, var konge over i bare tre måneder og ti dager. (2. Krøn. 36: 9, 10; Matt. 1: 11, 12) Blant dem som Babylons konge da bortførte, var Daniel, hans tre hebraiske venner, Hananja, Misja’el og Asarja, og Esekiel. (Dan. 1: 11—17; Esek. 1: 1—3) På Jeremias tid brukte således Jehova fikentreet som et symbol på den nasjon som bestod av hans utvalgte folk. Da folket ble bortført, hadde Jeremia profetert i 30 år.
10. Hvordan oppfylte Jehova sin erklærte hensikt i forbindelse med de «gode fikener», og hvordan var de «søte» for ham?
10 Men det Jehova sa i forbindelse med synet av de gode fikener, viste at det ville komme bedre tider. Han fortalte om gode ting som han ville gjøre mot den trofaste levning av sitt paktsfolk. Det ville han gjøre når de «sytti år», som han hadde talt om bare åtte år tidligere, var omme. (Jer. 25: 11, 12) Jehova er sannhetens Gud, og de historiske beretninger viser at i år 537 f. Kr. handlet han i samsvar med sin erklærte hensikt. Han brukte perserkongen Kyros den store til å innta Babylon i år 539 f. Kr. og tilskyndte ham deretter til å la de symbolske «gode fikener» få vende tilbake til det land hvor det symbolske vintre fra begynnelsen av var blitt plantet. Der gjenoppbygde de byen Jerusalem og reiste et nytt tempel for tilbedelsen av Jehova. Når de gjorde alt dette, var de «søte» som «meget gode fikener» for sin Gud, han som hadde plantet denne trelignende nasjonen.
11. 12. a) Hvis navn er de «gode fikener» i dag kalt med? b) Hva var det politiske Babylon i gammel tid, og hva er Babylon den store?
11 Har dette noen betydning for oss som lever nå? Ja, for nå i det 20. århundre har Jehovas profeti gjennom Jeremia fått sin endelige oppfyllelse, en oppfyllelse i større målestokk. Det betyr at det fremdeles finnes kristne blant oss som svarer til de «gode fikener». Jeremias Gud har også sett «med velvilje» på disse. Han har utfridd dem av Babylon den store. Det er ingen tilfeldighet at Guds eget navn nå er knyttet til dem. På Jeremias tid var de symbolske «gode fikener» israelitter som var kalt med hans Guds navn. Ja, Guds navn inngikk også i profetens eget navn, Jeremia, for dette navnet betyr «Jehova åpner (morslivet)». På Jeremias tid ble Babylon den ledende politiske verdensmakt. Det beholdt denne posisjonen i over 90 år og styrket på den måten den falske religion som skriver seg fra Babylon på Nimrods tid. Dette religiøse trekket blir fremhevet i den siste boken i Bibelen, som taler om Babylon den store og beskriver denne symbolske kvinnen som de politiske makters elskerinne. Akkurat som oldtidens Babylon representerte et verdensrike, representerer Babylon den store et verdensrike, den falske religions verdensrike.
12 Det politiske Babylon i fortiden falt og eksisterte til slutt ikke lenger, men det religiøse Babylon den store fortsatte å eksistere. Det utgjør derfor fremdeles den falske religions verdensrike. — Åp. 14: 8; 17: 1—8.
13. Hvilken befaling får Guds folk med hensyn til Babylon den store, og hvordan er hun blitt «beruset» med vitnenes blod?
13 Men vil Babylon den store også bli ødelagt? Ja, den siste boken i Bibelen har forutsagt dette. I Åpenbaringen 18: 4, 5 blir derfor følgende oppfordring rettet til Guds landflyktige folk, den kristne menighet: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene hennes rekker opp til himmelen, og Gud har husket all den urett hun har gjort.» Åpenbaringen 17: 6 viser hva dette skjøgelignende, religiøse verdensrikes synder blant annet består i, ved å beskrive denne symbolske kvinnen som «beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner». Hun utgjøt blodet til Jehovas innvigde folk under den første verdenskrig (i årene 1914—1918) og tok mange av dem til fange i et forsøk på å stanse deres forkynnelse av Guds rike.
14. Hvordan har det gått med de symbolske «gode fikener, fordi de har gitt akt på Guds befaling, og hvem har sluttet seg til dem i deres åndelige område?
14 Disse Babylon den stores fanger, som ble undertrykt, var lik de «gode fikener» i Jeremias syn. Etter at den første verdenskrig var slutt, brøt Jehova Babylon den stores makt, og i 1919 gjorde han det mulig for dem som var i fangenskap, å følge hans oppfordring: «Dra bort fra henne, mitt folk.» De åndelige israelitter som fulgte denne oppfordringen og tok fullstendig avstand fra Babylon den store (kristenheten innbefattet), gjenvant Jehovas gunst og fikk et arbeid å utføre i tjenesten for hans rike. De gikk villig i spissen for den verdensomfattende forkynnelse av «dette gode budskap om riket», som Jesus hadde forutsagt i Matteus 24: 14 (NW) og Markus 13: 10. Inntil denne dag har Jehova ikke funnet det for godt å la dem bli rykket opp fra sitt paradislignende, åndelige område, som han har ført dem til. Nei, over to millioner som ikke er åndelige israelitter, har reagert positivt på forkynnelsen om Riket og har valgt å slutte seg til Jehovas gjenreiste folk i deres åndelige område. De har på den måten begynt å leve under et symbolsk fikentre, som frembringer gode, søte frukter i over 200 land.
«DÅRLIGE FIKENER»
15, 16. a) Hvem ble regnet med blant de symbolske «gode fikener» på Jeremias tid? b) Hva slags ’fiken’ viste kong Sidkia seg å være, og hva forutsa Jehova om de «dårlige fikener»?
15 Blant dem som ble regnet med blant de «gode fikener» på Jeremias tid, var Judas konge Jojakin (eller Jekonja). Jesus Kristus ble en etterkommer av kong Jojakin gjennom dennes berømte etterkommer Serubabel, som var som en ’god fiken’. (1. Krøn. 3: 17—19; Matt. 1: 12; Luk. 3: 23—27) I 617 f. Kr., etter at kong Jojakin hadde overgitt Jerusalem til Babylons konge, gjorde Nebukadnesar Sidkia (Sedekias), Jojakins onkel, til den nye kongen i Juda, og Sidkia måtte overfor Jehova sverge at han som vasallkonge ville være lojal mot Babylon. Men kong Sidkia viste seg å være en ’dårlig fiken’. Den Gud som han hadde sverget ved, Jehova, sammenlignet ham derfor med en fiken som ikke kan spises. Han sa:
16 «Men slik som en gjør med dårlige fikener, så dårlige at de ikke kan spises, sier [Jehova], vil jeg gjøre med Juda-kongen Sidkia og hans høvdinger og resten av innbyggerne i Jerusalem, både de som er blitt igjen her i landet [etter at Jojakin var blitt bortført], og de som nå bor i Egypt [som noen jøder flyktet til fordi de fryktet for babylonierne]. Jeg gjør dem til et skremmebilde og en ulykke for alle riker på jorden, til en vanære og et ordtak, et spottord og en forbannelse på alle de steder jeg driver dem bort til. Jeg sender mot dem sverd, hunger og pest, til de blir utryddet fra den jord jeg gav dem og deres fedre.» — Jer. 24: 8—10.
17. I hvilken grad viste Sidkia seg å være en dårlig ’fiken’, og hvilke følger fikk det?
17 Jehova så på ingen måte med velvilje på disse symbolske «dårlige fikener», som han bestemte skulle få en slik sørgelig ende og bli gjenstand for hån og spott i alle riker. Hvilket dårlig menneske viste ikke kong Sidkia seg å være! Han brøt den eden han hadde avlagt, og gjorde opprør mot Babylon, og da han ble utsatt for press fra sine høvdingers side, kastet han Jeremia i fengsel, som om han skulle utgjøre en fare for nasjonen. Foruten de babyloniske erobrernes «sverd» og den farsott som brøt ut blant jødene i den beleirede byen, skulle det gnagende sult til for å bryte ned motstanden hos dem som forsvarte Jerusalem i de 18 måneder byen var beleiret. Kongen som erobret byen, sørget for at framstående embetsmenn, både politiske og geistlige, ble drept. Sidkia, som ble tatt til fange, måtte se på at hans sønner ble drept, og ble deretter blindet og bortført til Babylon, hvor han ble holdt i fangenskap og døde en vanærende død.
18. Hva bør vi i betraktning av dette advarende eksemplet nå gjøre for å få overleve den kommende ’store trengsel’?
18 Grøsser vi i dag når vi hører om de fryktelige ting disse symbolske «dårlige fikener» fikk oppleve? Måtte de være et advarende eksempel for oss, slik at vi ikke tar etter deres handlemåte. Hvis de åndelige israelitter i dag ikke lever i samsvar med den nye pakt, hvis de ikke opphøyer Jehovas universelle overherredømme, hvis de ikke støtter hans Sønns, Jesu Kristi, messianske rike, vil det gå med dem som det gikk med disse «dårlige fikener» i gammel tid, i den kommende ’store trengsel’. (Matt. 24: 21, 22, EN) Da vil også den religiøse befolkning i kristenheten, som hevder at den består av åndelige israelitter, få en katastrofal ende lik «dårlige fikener». Vi bør derfor nå etterligne Jeremia og hans sekretær, Baruk, og de få hengivne vennene hans, trofaste menn som overlevde Jerusalems ødeleggelse. — 1. Kor. 10: 11.
[Bilde på side 19]
I likhet med fortidens Jerusalem vil kristenheten, som blir sammenlignet med «dårlige fikener», få en katastrofal ende