Vannløse skyer, ufruktbare trær

ETTERAT det amerikanske katolske bladet Information for januar 1952 har sitert Lukas’ evangelium, der det fortelles om at Kristus sendte ut noen av sine etterfølgere for å forkynne fra dør til dør, påstår det freidig: «De som fikk dette oppdrag, denne befaling, var katolske legfolk.» Det samme oppdraget har katolske legfolk i dag, hevder forfatteren. Men «det viser seg at det er andre som går omkring to og to» og forkynner. Han tenker på slike som Jehovas vitner, og jamrer over deres nidkjærhet i å spre en «masse villfarelse», mens han beklager at katolikkene unnlater å forkynne den «evige og dynamiske sannhet».

Etter denne artikkelen følger det en kort notis av en jesuittprest, og det later til at han også er oppskaket over denne situasjonen. Etterat han har ergret seg over Jehovas vitners iver og nidkjærhet og baktalt dem på en listig måte ved å forbinde dem med kommunistene, går han i gang med å skjenne på sin sløve hjord:

«Kirken er i dag avhengig av menn og kvinner blant det katolske legfolk for å kunne nå det uhyre antall mennesker som ikke går i kirken i USA, anslått til mellom sytti og hundre millioner. Mange av disse mennesker er uten enhver kontakt med katolsk undervisning, og det ser virkelig ut som de ville være i en bedre stilling med hensyn til å lære om den katolske sannhet hvis de var i Afrika eller i et annet misjonsområde, hvor misjonærenes eller kateketenes stemmer ville nå dem. Mange millioner mennesker i USA som ikke er virkelige medlemmer av noen religiøs sekt, kommer mindre i berøring med katolsk undervisning enn om de var i et godt bearbeidet misjonsland. Katolske legfolk har nært samkvem med disse ikke-religiøse menneskene i forretningslivet og det sosiale liv. De vet at disse menneskene har fått liten eller ingen religiøs undervisning. Det katolske legfolk har mange anledninger til å hjelpe dem på en taktfull måte til å få bedre kunnskap om Kirkens lære og dens krav. De kan tilby seg å gi dem katolsk lesestoff, ta dem med til en preken eller instruksjon eller til og med til en andaktsøvelse, og innføre dem i et katolsk undervisningssentrum. Ikke desto mindre ser det i mange tilfelle ut til at endog vårt katolske legfolk, som har gått på katolske skoler, aldri tenker på sin plikt og sitt ansvar for å hjelpe andre til å lære troen å kjenne, og bringe dem til den ene, sanne kirke, som ble grunnlagt av Jesus Kristus.»

Men det er ikke riktig å skjenne på den katolske befolkning på denne måten. Det er en mengde av dem som elsker Herren og ville tjene ham hvis de var utrustet til det. Det er den katolske kirkeorganisasjon det er noe i veien med. Den har ikke gitt sine tilhengere noe evangelium, noe godt budskap å forkynne. Fromme katolikker kunne fortelle andre om å gjenta bønner ved å bruke rosenkrans, eller knele for bilder, eller utholde ritualer på et dødt språk, eller stenke vann som går for å være hellig, eller kjøpe absolusjon eller lettelser i skjærsilden, eller ta del i spill ved kirkefester. Det er ikke noe godt budskap i en slik lære. Det er ikke noe inspirerende ved den. Kanskje mange katolikker forsøkte på det til å begynne med, bare for å oppdage at deres tilhørere stilte dem overfor bibelsteder som avslørte slike tåpeligheter. Derfor trakk de seg inn i et skall av taushet.

Hvordan kan man utføre åndelige gjerninger når man er utsultet på åndelig føde? Hvordan kan skyer uten vann la det strømme ned forfriskende regn? Hvordan kan ufruktbare trær gi nærende frukt? Overalt i de store ortodokse religiøse systemer råder den tilstanden som er omtalt i profetien: «Jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord.» (Amos 8: 11) Den store masse mennesker som er avhengige av disse systemene for å få åndelig føde, har ikke noe sannhetens vann, ingen åndens frukter, bare religiøse overleveringer, formalisme, seremonier, ritualer, og ordrik filosofi fra såkalte vise menn. De er derfor lik «vannløse skyer som drives hit og dit av vinden; trær i høsttiden, men ufruktbare». — Jud. 12, NW.

Markus 11: 12—14 forteller om et fikentre som hadde blad, men ingen frukt, og da Jesus gikk bort til det for å få frukt og ikke fant noe, forbannet han det, og det visnet og døde. Lukas 13: 6—9 forteller også om et fikentre som hadde vært ufruktbart i tre år, og da eieren ga ordre til at det skulle rykkes opp, ba gartneren om lov til å vise det særlig omsorg enda et år, for å se om det ville ta seg opp og gi frukt; hvis ikke, ville han da hogge det ned.

Disse illustrasjonene ble gitt med tanke på den jødiske nasjon. Da Messias Kristus kom, hungret han etter å se gudfryktighetens frukt bli frambrakt av den jødiske nasjon som var i en pakt om å gjøre Guds vilje. Men han fant ingen, og derfor visnet denne nasjonen og døde hva det angår å være Guds utvalgte folk. Denne nasjonen var lik det fikentreet som så ut som det var fruktbart, men ikke var det. Som vist i illustrasjonen hos Lukas, fikk denne nasjonen spesiell og utsøkt omsorg i mange år før den ble forkastet og evangeliet gikk ut til hedningene. Likevel ble den aldri fruktbar på gode gjerninger som nasjon betraktet.

Når Judas 12 taler om de vannløse skyer og ufruktbare trær, blir det videre sagt angående trærne: «to ganger døde, rykket opp med rot.» Hvordan er de blitt ødelagt to ganger? Først var disse trærne så godt som døde fordi de ikke frambrakte frukt. Det var ikke bare det at de tok opp plass, men de kostet også penger, for i Palestina på den tiden ble frukttrærne skattlagt. Forat eieren kunne utnytte plassen bedre og unngå å betale skatt av et verdiløst tre, ble det rykket opp. Det ville bety en annen og endelig død for det, for det ble ikke etterlatt noen stubb som det kunne vokse opp nye skudd fra. Dette treet som engang var så godt som dødt på grunn av sin ufruktbarhet, dør derfor for alvor når det blir rykket opp, det dør for annen gang. Det illustrerer hvordan det vil gå med mennesker og organisasjoner om påstår at de tjener Gud, men ikke gjør det.

Hvis vi vil behage Gud, må vi bære Rikets frukt. Johannes 15: 1—8 viser dette klart. Grener som ikke bærer frukt, blir fullstendig hogd av fra den teokratiske organisasjon og dør. Grener som bærer frukt, blir beskåret så de kan bære mer. Akkurat som en gren blir beskåret for overflødige grener og rotskudd, forat den saften og styrken som de tidligere brukte, nå kan gå til frambringelsen av frukt, slik blir alle unyttige beskjeftigelser skåret bort fra den kristnes liv, så de kan bli fri til å forkynne evangeliet.

Sanne kristne vil bruke sin tid og energi på den måten. De behøver ikke å bli drevet til det med skjenn. En rett forståelse av det gode budskap om Kristi rike begeistrer og inspirerer dem til å tjene Gud. Derfor bør den katolske kirke ta opp til fornyet betraktning de tørre skolmene som utgjør dens åndelige meny, og da vil den forstå hvorfor de som ernærer seg ved dens bord, er trege og sløve, uten åndelig glød og nidkjærhet. Og ærlige katolikker bør undersøke sin bibel for å finne kilden til Jehovas vitners styrke.