enten ved døden eller via skjærsilden, vil komme til himmelen, mens Bibelen tydelig lærer at bare forholdsvis få, en liten skare på 144 000, vil komme dit. (Matt. 7: 13, 14; Luk. 12: 32; Åpb. 14: 1) De blander seg inn i denne verdens politikk og kommersielle planer, enda Jesus sa til sine etterfølgere at de ikke skulle samle seg skatter på jorden, og at de ikke skulle være noen del av denne verden. (Matt. 6: 19; Joh. 15: 19) De setter menneskers lover over Guds lover, skjønt Jesus tydelig befalte: «Betal derfor tilbake til .... Gud det som er Guds,» og apostelen sa: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» (Matt. 22: 21; Ap. gj. 5: 29, NW) De godtar utviklingslæren som gjør Guds ord til intet, det ord som Jesus tydelig sa er sannheten. — Joh. 17: 17.

Det er ikke til å komme forbi at denne verdens falske religiøse organisasjoner bygger med brennbare bygningsmaterialer som lider skade nå når sannhetens ild antenner dem, og som vil bli fullstendig oppbrent i det kommende Harmageddon-slag. Også politikere og finansmenn bygger med materialer som ikke vil kunne bestå gjennom Harmageddon.

I betraktning av disse kjensgjerningene burde alle mennesker med god vilje ta seg sammen. Undersøk hva Bibelen virkelig lærer, hva som virkelig er det håp Gud framholder for menneskene, og hva han virkelig forlanger av dem forat de skal kunne få oppfylt dette håpet. Jehovas vitner overalt i verden anser det for et privilegium å hjelpe alle slike oppriktige til å bygge med de varige materialene og følge apostelens befaling: «Enhver se til hvorledes han bygger.» — 1 Kor. 3: 10.

Spørsmål fra leserne

● Kan skriftstedene i Matteus 19: 30; 20: 16; Markus 10: 31 og Lukas 13: 30 om at de første skal bli de siste, og de siste de første, anvendes på rekkefølgen i oppstandelsen? — H. E., Michigan.

Nei, disse skriftstedene drøfter ikke oppstandelsen. Det er to klasser mennesker som blir behandlet her. Den ene klassen, som synes å stå først i Guds gunst, ender som de siste, eller blir fullstendig satt utenfor, og den klassen som synes å stå sist, eller å være satt utenfor, kommer på førsteplassen når det gjelder Guds gunst. Israels religiøse ledere, som opphøyde seg selv, var ikke bare vel forsynt materielt sett, men var også rike på åndelige privilegier og anledninger, og de mente de sto først i rekken når det gjaldt guddommelig velsignelse. I deres øyne var de fattige, alminnelige menneskene foraktelige, og de ble kalt am ha-arets eller «folk av jorden», som om de skulle være under deres føtter, og de siste som ville være verd Guds oppmerksomhet. Men Jesus fortalte disse opphøyde menneskene at tiden var kommet da de skulle bli utelukket fra Guds rikes ordning, billedlig vist ved Abraham, Isak og Jakob og profetene, og at det i deres sted var de foraktede menneskene som skulle komme og ligge til bords i Guds rike. Ved å si om disse som kom, at de var fra øst, vest, nord og sør, viste Jesus at det ikke bare var de alminnelige menneskene fra den jødiske nasjon som skulle komme, men også fattige mennesker fra alle nasjoner. Slike jøder som ble sett ned på, og foraktede hedninger var de siste når det gjaldt utsikten til å få en plass i Guds rike, eller slik resonnerte i det minste de selvtilfredse religiøse menneskene, som satte seg selv i første rekke når det gjaldt guddommelig velsigneise. Derfor var det disse klassene og dette forhold Jesus hadde i tankene, da han sluttet med ordene: «Det er dem som er sist, som skal bli først, og det er dem som er først, sorn skal bli sist.» — Luk. 13: 23—30; 16: 14—31, NW.

De som ønsker å være rike på behageligheter, enten i materiell henseende eller i form av offentlig aktelse eller anseelse, vil finne det ytterst vanskelig å komme inn i Guds rike, mens de som villig oppgir sine bekvemmeligheter og verdslige anseelse for å tjene Gud under forfølgelse, vil bli velsignet. Slike ydmyke mennesker blir kanskje satt sist i rekken når det gjelder guddommelig gunst i henhold til denne verdens målestokk, og de mennesker som er ansett i denne verden, blir satt først i rekken. Det var etter å ha sammenlignet disse to klassene, de rike og de fattige, at Jesus sa: «Mange som er først, skal bli sist, og de siste skal bli først.» (Matt. 19: 21—30; Mark. 10: 23—31, NW) Disse uttrykkene i Matteus og Markus blir brukt i en annen forbindelse enn i Lukas, men det prinsipp som blir slått fast, er det samme, nemlig at de som er rike på åndelige privilegier og anledninger og som tilsynelatende står først i rekken når det gjelder guddommelig velsignelse, slik som den geistlige klasse, kommer som de siste, og at de ydmyke som den opphøyde geistlighet tenkte var de siste til å motta noen guddommelig gunst, blir satt først av Gud.

I Matteus 20: 16 blir dette prinsippet anvendt i atter en annen forbindelse. Det blir her framsatt en lignelse om en husbond som leide arbeidere til å arbeide i sin vingård, og de ble enige om at de skulle få en penning for en dags arbeid. Ved den tredje, sjette, niende og ellevte time på dagen leide han nye grupper av arbeidere, og han lovte å betale dem det som var rett. Ved slutten av dagen fikk alle en penning hver, uten hensyn til hvor lenge de hadde arbeidet. De som hadde arbeidet hele dagen, fikk det de var blitt enige om, men enda knurret de fordi de som bare hadde arbeidet en time, fikk like meget. Husbonden fortalte dem at han hadde gitt dem det de var blitt enige om, og at han kunne gjøre som han ønsket med det som tilhørte ham. Han sendte dem bort, og sluttet med uttalelsen om at de første skal bli de siste, og de siste de første. (Matt. 20: 1—16) Denne lignelsen får sin anvendelse etter Herrens komme til sitt tempel i 1918, og avslutningen kom i 1931, da lønnen ble gitt i form av det nye navnet Jehovas vitner. Noen av dem som hadde vært lengst i sannheten, ble støtt, de knurret og gikk bort. De var ikke fornøyd med det nye navnet som satte dem på samme nivå som alle andre forkynnere, og de ønsket ikke å leve i samsvar med det ved å ta del i vitnearbeidet. Disse som derfor en gang hadde vært først på grunn av den lange tid de hadde vært i tjenesten, kom nå sist eller ble satt utenfor, mens de som hadde vært kortere tid i sannheten, men var mere ydmyke, tok deres plass.

Når en anvender uttrykket på disse to klassene, blir det forståelig i alle de forskjellige forbindelser det forekommer enten det hentyder til forholdene blant jødene i Israel på Jesu tid, eller det hentyder til de hedninger som kommer til i menighetsklassen, eller til forholdene i kristenheten i disse siste dager. Den opphøyde geistlige klassen som engang syntes å være de første, er fornedret til å bli de siste, og de ydmyke som var fornedret til å være de siste, opphøyer Gud på første plass sammen med seg. — Luk. 14: 11.

Men hvordan vet vi at det å være sist, betyr å bli fullstendig satt utenfor? På samme måte som vi vet at den som «kalles den minste i himlenes rike», er fullstendig utelukket fra Riket, nemlig fordi det kommer fram av sammenhengen. Den viser at de som ble omtalt som «den minste i himlenes rike», var de skriftlærde og fariseerne, og det ble spesielt sagt om dem at de aldri ville komme inn i Riket, og heller ikke noen andre, hvis deres rettferdighet ikke overgikk de skriftlærdes og fariseernes. Det er også den samme geistlige klasse som blir omtalt som de første som skal bli de siste, så derfor må uttrykkene «minst» og «sist» betegne den samme skjebne. (Matt.