Religiøse oppfatninger på den tiden da Mesteren forkynte
1. Hva trodde og praktiserte esseerne?
FORUTEN døperen Johannes, som drev en nidkjær virksomhet, var det på den tid Jesus begynte sin virksomhet, flere jødiske grupper i Palestina som doserte forskjellige religiøse oppfatninger. En av disse gruppene var esseerne som ikke er omtalt i Jesu apostlers og disiplers inspirerte skrifter. De trodde at de for å kunne vise gudhengivenhet, måtte mishandle sitt legeme, faste og leve et liv i selvfornektelse, og derfor så de ned på alt som var til behag for kjødet. De levde atskilt fra omverdenen i små samfunn. Esseerne utgjorde ingen stor gruppe som Jesus ble stilt overfor i sin forkynnergjerning, selv om de nylig er blitt godt kjent som følge av funnet av Dødehavsrullene, som inneholder noen av Bibelens bøker.
2. Hva var selotene interessert i, og ved hvilken anledning gjorde tydeligvis deres innflytelse seg gjeldende?
2 Det var også en gruppe som ble kalt selotene eller nasjonalistene. De ønsket at en jøde skulle framstå og lede dem i et opprør mot Romerriket og frigjøre dem fra det romerske åk. Galilea var et arnested for opprørere, og det var her Jesus hadde vokst opp. En av Jesu disipler ble kalt «ivreren» eller «seloten», og han kan ha vært et medlem av selotenes parti. Men han var ikke blant dem som oppflammet den nasjonalistiske ånd og ønsket om selvstyre da Jesus hadde mettet fem tusen menn. «Da nå folket så det tegn han gjorde, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden. Da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, gikk han fra dem og opp i fjellet igjen, han selv alene.» Disse nasjonalistene ønsket å gjøre ham til konge i opposisjon til det romerske styre. De ønsket å benytte seg av Jesus og hans mirakuløse kraft for å fremme sin egen selviske hensikt. Men Jesus nektet standhaftig å bli trukket bort fra det arbeid som hans himmelske Far hadde sendt ham for å utføre, noe han vitnet om da han sto foran Pilatus: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» — Joh. 6: 14, 15; 18: 37; Luk. 6: 15 (Se også fotnote i NW); Ap. gj. 1: 13.
3. Hvem var sadduseerne, og hvilken holdning inntok de overfor Romerriket, de hebraiske skrifter og overleveringene?
3 Sadduseerne utgjorde en tredje gruppe, som omfattet skriftlærde og medlemmer av Sanhedrinet. Ja, til og med de to yppersteprestene tilhørte denne gruppen. (Joh. 11: 47; Ap. gj. 5: 17; 22: 30; 23: 6) De var ikke interessert i at en Messias skulle komme, men var bare interessert i å opprettholde status quo. De hadde en avtale med Romerriket. De skulle ta hånd om templets anliggender, prestetjenesten, innsamlingen av tiendene, de bidragene som ble gitt i templet, salget av offerdyrene i hedningenes forgård og pengevekslingen som foregikk der. Sadduseerne godtok ikke de hebraiske skrifter i sin helhet, og de godtok heller ikke fariseernes overleveringer. De trodde i virkeligheten bare på moseloven.
4. Hvordan imøtegikk Jesus sadduseernes innvending mot læren om oppstandelsen, og hvorfor på denne måten?
4 Det var følgelig sadduseerne som kom til Jesus og reiste innvendinger mot læren om oppstandelsen, for de trodde at moseloven ikke ga noe grunnlag for en slik lære. Jesus imøtegikk dem ved å sitere fra Moses’ skrifter som de selv anerkjente, idet han sa: «Men om de døde, at de står opp, har I da ikke lest i Mose bok, der hvor det tales om tornebusken, hvorledes Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. I farer storlig vill.» (Mark. 12: 18—27) Dette betydde at disse mennene som var døde, skulle leve igjen ved at de fikk en oppstandelse. Akkurat som enkelte som lever atskilt fra Gud, blir omtalt som døde i Guds øyne, så blir også disse døde som har Guds godkjennelse, betraktet som levende i hans øyne. — Ef. 2: 1; 1 Tim. 5: 6; Luk. 20: 38.
5. Hvilke opplysninger hjelper oss til å forstå at sadduseerne var de som ville rope: «Vi har ingen annen konge enn keiseren»?
5 På grunn av den avtalen sadduseerne hadde med Romerriket, ønsket de ikke at noen skulle forårsake at det oppsto uroligheter, noe som kunne føre til at romerske legioner ble sendt til landet for å pålegge dem restriksjoner. De ønsket å bli kvitt Jesus. Pilatus visste dette, og han sa til Jesus: «Ditt folk og yppersteprestene [sadduseerne] har overgitt deg til meg.» Rimelig nok var det nettopp de som gjorde hans sak til et spørsmål om lojalitet mot keiseren. «Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren.» Og da Pilatus spurte om han skulle pelfeste deres konge, var det yppersteprestene eller sadduseerne som ropte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» — Joh. 18: 35; 19: 12—16.
De skriftlærde og fariseerne
6. Hvem var de skriftlærde?
6 Noen av de skriftlærde var sadduseere, men de fleste av dem var fariseere, og det er uten tvil grunnen til at Jesus så ofte snakket om de skriftlærde og sadduseerne under ett i det 23. kapitel hos Matteus. De skriftlærde som var prester, leste loven, tok avskrifter av den, underviste i den og fortolket den. De viste hvordan man skulle anvende den i det daglige liv. — Matt. 23: 2, 13, 14, 23, 25, 27, 29.
7. Hva trodde fariseerne?
7 Fariseerne, som holdt seg til de religiøse overleveringer, trodde at man bare kunne oppnå frelse ved å overholde overleveringene eller den såkalte muntlige lov. De så fram til at Messias skulle komme, men de hadde sin egen oppfatning av måten han skulle komme på. De godtok alle de hebraiske skrifter, men i tillegg til disse skriftene hadde de muntlige overleveringer. De ønsket å holde seg atskilt fra romerne, for de trodde at de kom til å bli besmittet hvis de hadde noe med dem å gjøre. De betraktet det også som en besmittelse å ha noe å gjøre med det jevne folk som ikke overholdt de muntlige overleveringene.
8. Hvorfor var det nettopp fariseerne som klaget over at Jesu disipler ikke vasket sine hender før de spiste?
8 Ettersom fariseerne hadde så stor forkjærlighet for sine overleveringer, forbauser det oss ikke at det var de som kom til Jesus og klaget på disiplene og sa: «De vasker jo ikke sine hender når de holder måltid.» Denne klagen ble ikke framsatt av sanitære grunner, men i den hensikt å forsvare overleveringene som Jesus sa gjorde «Guds lov til intet». (Matt. 15: 1—6; Mark. 7: 1—8) Tradisjonen i forbindelse med å vaske hendene utviklet seg i tidens løp. Opprinnelig vasket de hendene på en rituell måte før måltidene. Senere vasket de hendene både før og etter måltidene, og på et enda senere tidspunkt vasket de som var mest strenge i sin gudsdyrkelse, hendene sine mellom hver rett som ble servert. Når de skulle innta visse fødemidler, måtte hendene dyppes fullstendig ned i vann, og når det gjaldt andre fødemidler, måtte spesielt vann helles over hendene slik at det rant nedover håndleddene. Dette vannet ble nå betraktet for å være urent, så hvis noe av det kom tilbake på hendene, måtte de vaske dem på nytt for å få bort det urene vannet. Talmud fastsetter følgende straff for å unnlate å gjøre dette: «Den som tar håndvaskingen lett, skal utryddes av jorden.» De hadde det travelt med å vaske sine hender, men gjorde aldri noe for å rense sitt hjerte!
9. Hvorfor klaget fariseerne over at Jesu disipler plukket aks på sabbaten, og hva gikk noen av deres forskrifter angående sabbaten ut på?
9 Hvem ville dadle noen fordi de plukket aks og åt dem på sabbaten? Matteus 12: 2 svarer: «Men da fariseerne så det, sa de til ham: Se, dine disipler gjør det som ikke er tillatt å gjøre på sabbaten.» Det var deres overleveringer i forbindelse med sabbaten som fikk dem til å protestere mot dette. Sabbaten var et ømtålig emne, og i Talmud er det to store bind med forskrifter vedrørende sabbaten. Man hadde for eksempel ikke lov til å bite negler på sabbaten. En kvinne hadde ikke lov til å se seg i speilet, for hvis hun gjorde det, kunne hun oppdage et grått hår og rykke det ut, og det ville være arbeid. Man hadde ikke lov til å gå med falske tenner, for de kunne falle ut, og å plukke dem opp igjen ville være det samme som å bære en byrde på sabbaten. Man kunne bare gå med et plaster på et sår hvis hensikten med det var å hindre at såret ble verre, men hvis det bidro til at såret grodde, ville det bety ulovlig arbeid. Hvis en person hadde brukket et ben, kunne han ikke tas under behandling på sabbaten med mindre det var fare for hans liv. Man hadde ikke lov til å spise det egget som en høne la på sabbaten. En unntagelse var hvis hønen ikke ble holdt for eggenes skyld, men ble fetet opp for å slaktes. Da kunne dens egg spises, for det skulle da bare betraktes som et stykke som hadde falt av hønen!
«Folk av jorden»
10. Hvem var am ha-arets, og hvordan betraktet de religiøse jødene dem?
10 Det hebraiske uttrykket am ha-arets betyr «folk av jorden [eller landet]». (Jer. 1: 18, NW, fotn.) Fariseerne behandlet disse menneskene som om de var støv under deres føtter, og sadduseerne hadde naturligvis ikke noe med dem å gjøre, for de så ned på alle. Am ha-arets var fattige arbeidere som ikke kjente loven eller overleveringene, eller som ikke holdt dem. De framsa ikke formalistiske bønner, hadde ikke bånd til rituelt bruk på klesdrakten sin og bar ikke minnesedler under andaktene, og de lærte heller ikke sine sønner opp i overleveringene slik som de overdrevent samvittighetsfulle jødene gjorde. Rabbinerne hatet dem og betraktet dem som utstøtt av samfunnet. En viss rabbiner nektet dem ethvert håp om en oppstandelse, og rabbineren Hillel sa: «Ingen am ha-arets er virkelig religiøs.» En god jøde ville ikke la sin datter gifte seg med en av dem. Deres syn var: «En mann må ikke ha samfunn med syndere, ikke engang for å bringe dem nær til Torah.» Da de religiøse ledere reiste innvendinger mot at Jesus var sammen med syndere, regnet de uten tvil denne klassen med til synderne.
11. Hvilken innstilling hadde Jesus til am ha-arets?
11 Jesus viste omtanke for denne klassen av syndere som ble kalt am ha-arets. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere,» sa Jesus da de selvrettferdige fariseerne reiste innvendinger mot at Jesus var sammen med disse små i samfunnet. Jesus følte for dem: «Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.» Disse menneskene som lenge hadde vært ignorert, ga akt på Jesu forkynnelse. De var ikke likegyldige overfor Jehovas lov. Det var de eldstes byrdefulle overleveringer denne arbeiderklassen ikke kunne overholde. — Matt. 9: 13, 36.
12. Hvordan hjelper dette oss til bedre å forstå det tilfellet som omtales i Lukas 15: 1—10?
12 Når vi vet dette om forholdene, kan vi bedre forstå beretningen i Lukas 15: 1—10. «Alle tollerne og synderne holdt seg nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret seg imellom og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem!» Som svar på dette fortalte Jesus om en mann som hadde hundre får. Da et får forvillet seg bort fra hjorden, forlot han de 99 for å finne det ene som han hadde mistet, og da han fant det igjen, ble han meget glad. Så sa Jesus med ettertrykk: «Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender seg, mer enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.» Han gikk ut fra fariseernes eget synspunkt, nemlig at de var rettferdige og befant seg i trygghet i Guds hjord. Han ville derfor lete etter de som var tapt, synderne, og han sa at det kom til å bli mer glede over én synder som ble funnet, enn over 99 selvrettferdige mennesker som trodde at de ikke trengte frelse. For å understreke dette punktet enda kraftigere, fortalte han også lignelsen om den kvinnen som hadde 10 mynter, men som mistet en, og som lette iherdig etter den til hun fant den og gledet seg storlig over denne ene som gjorde hennes samling fullstendig. Det var den tapte mynten, det tapte fåret, innbefattet dem av am ha-arets-klassen som var fortapt, og som visste det og søkte frelse, som Jesus var interessert i, og som brakte Jehova glede da de ble funnet igjen. Gud var ikke interessert i de selvrettferdige skriftlærde og fariseere som ikke angret de synder de var klar over at de hadde begått.
13. Hvilke tåpelige meninger hadde fariseerne om sine tradisjoner og Guds Ord?
13 Hvorfor skulle Jehova og Jesus finne glede i dem som holdt seg til overleveringene? De skriftlærdes og fariseernes overleveringer gjorde Guds Ord til intet, og de satte disse overleveringene så høyt at de gjorde seg latterlige. De sa at den skrevne loven var som vann, men at tradisjonene var som vin. De sa at Gud brukte hele dagen til å studere det skrevne Ord og hele natten til å studere de muntlige overleveringer. Kan du tenke deg noe så tåpelig?
Fordømmelse av hyklere
14. Hvordan la de skriftlærde og fariseerne tunge byrder på menneskenes skuldre, og på hvilken måte hindret de menneskene i å få adgang til himlenes rike?
14 Er det så noe rart at Jesus brukte slike skarpe ord som han gjorde i det 23. kapitel i Matteus’ evangelium? «De binder svære byrder som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskenes skuldrer, men selv vil de ikke røre dem med sin finger.» Disse byrdene var de muntlige overleveringer som var tunge å holde, og de ville ikke så meget som oppheve en liten forskrift for å gjøre byrden lettere. De hadde oppkastet seg selv til lærere for folket, men i stedet for å henlede menneskenes oppmerksomhet på Guds rike tok de motet fra dem ved å insistere på at de skulle holde de byrdefulle overleveringene. Når så Jesus gjorde det de unnlot å gjøre, ble de rasende og prøvde å sette folket opp mot ham. Jesus sa med rette til dem: «I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn.» — Matt. 23: 4, 13.
15. Hva viser at fariseerne og de skriftlærde bare var interessert i det som hadde med det ytre å gjøre?
15 «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. I blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!» De var så opptatt med små ting at de aldri kom dit hen at de gjorde de ting som hadde større betydning i den sanne tilbedelse. Til tross for at de utvendig så bra ut, gjorde de ikke de rette gjerninger. «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er fulle av rov og griskhet! Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, for at det også kan bli renset utvendig!» De var interessert i hvordan de så ut utvendig, men Gud så til hjertet. Selv om de var meget fromme utvendig, viste de en sørgelig mangel på rettferdighet, barmhjertighet og trofasthet. — Matt. 23: 23—26.
16. Hvilke illustrasjoner framhever kontrasten mellom dem som utvendig er gode å se til, og dem som virkelig er gode i sitt indre?
16 En verdifull stein kan se matt ut, men under overflaten er den edel. Når du gnir den og sliper den, begynner den å skinne. Selv om den ujevne, upolerte overflaten får den til å se ut som en vanlig stein, er den like fullt verdifull under overflaten. På den annen side kan man få et gammelt trehus til å se bedre ut ved å kalke det, men det skal ikke så meget skrubbing til før de gamle bordene under kalken kommer til syne. På samme måte er det med menneskene. Jehova er ikke interessert i dem som utvendig er fromme å se til. Når noe går dem imot, når de ikke får det som de vil ha det, eller når de må forandre seg, da kan du se hva som bor i dem. Du ser da hvor irritable de kan bli, og det virkelige innvortes menneske kommer til syne. Når Jehova samler inn alle folkenes kostelige skatter, er han interessert i mennesker som kan sammenlignes med edelsteiner. Jo mer de kristne som har en rett hjertetilstand, blir slipt ved at de blir forfulgt, spottet og undertrykt, desto mer skinner deres ulastelighet, desto klarere reflekterer de Jehovas herlighet og desto tydeligere motbeviser de Satans løgn om at mennesker ikke vil bevare sin ulastelighet under prøver. — Hag. 2: 7.
17. Hva viser de skriftlærdes og fariseernes hykleri i forbindelse med Jehovas profeter?
17 «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som bygger profetenes graver og pryder de rettferdiges gravsteder og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, da hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod!» Men det var disse selvsamme hyklerne som tok livet av den største av alle profeter, Jesus Kristus! De likte å bygge graver for profetene og utsmykke dem for å henlede oppmerksomheten på sine egne gode gjerninger, men ve de profetene som vågde å avsløre deres hykleri! — Matt. 23: 29, 30.
Religiøse oppfatninger i vår tid
18. Hva viser at de samme slags religiøse mennesker finnes i vår tid?
18 De samme slags mennesker som fantes i det første århundre, finnes også i vår tid. Enkelte isolerer seg i religiøse bygninger, faster og mishandler sitt legeme, idet de tror at slike selvpinsler er ensbetydende med gudhengivenhet, akkurat som esseerne trodde. Enkelte er ytterst patriotiske og betrakter denne verdens herskere og nasjoner som Guds redskaper, og de ønsker å ta saken i sin egen hånd og opprette fred på sin egen måte, i likhet med selotene. Sadduseerne godtok bare en del av de hebraiske skrifter og satte resten til side, og de religiøse modernistene gjør det samme i vår tid. I likhet med sadduseerne ønsker de å ha denne verdens regjeringers gunst. Men hvis man vil vandre med Gud, kan man ikke være en del av den gamle verden slik som modernistene er. I vår tid finnes det også dem som i likhet med fariseerne holder seg til overleveringer. Enkelte holder seg til overleveringer som skriver seg fra oldtidens hedendom, og andre har laget seg sine egne overleveringer i tillegg til dem de har lånt fra hedendommen. De religiøse fundamentalistene i vår tid kommer inn under denne kategorien. Ved slike overleveringer som treenigheten, sjelens udødelighet, pine for syndere, bruken av avgudsbilder og mange andre gjør de de enkle sannhetene i Bibelen til intet, akkurat som de skriftlærde og fariseerne gjorde med sine overleveringer.
19. a) Hvilken klasse mennesker kan sammenlignes med am ha-arets, og hvordan reagerer de religiøse ledere? b) Hva erfarer de som tidligere har vært forsømt, når de slutter seg til den nye verdens samfunn?
19 Det finnes også i vår tid mennesker som er lik am ha-arets eller «folk av jorden [eller landet]». Det er oppriktige mennesker som ikke har fått en rett undervisning gjennom kristenhetens religiøse systemer, men som likevel hungrer og tørster etter rettferdighet. Det er hovedsakelig overfor disse menneskene Jehovas vitner legger sin kjærlighet for dagen ved å gå til dem, og de finner mange hørende ører. Akkurat som fariseerne spottet dem som hørte på Jesus og sa: «Har også I latt eder dåre? Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne? Men denne hop som ikke kjenner loven, er forbannet,» så spotter også de religiøse lederne i vår tid dem som hører på Jehovas vitner. De sier at det bare er de små i samfunnet, de som ikke har noen høyere utdannelse, som hører på dem. Men de tar feil, akkurat som fariseerne tok feil, for noen av rådsherrene og fariseerne hørte virkelig på Jesus og fulgte ham. (Joh. 3: 1, 2; Ap. gj. 4: 36, 37; 6: 7) De fleste av dem som lytter til Jehovas vitner, tilhører denne forsømte klassen, men når de begynner å følge i Jesu fotspor og slutter seg til den nye verdens samfunn, blir de ikke lenger forsømt. De blir da på en kjærlig måte hjulpet til å få en nøyaktig kunnskap fra Guds Ord, og hvis det er nødvendig, blir de også opplært i lesningens kunst, slik at de kan studere Bibelen. De legger merke til at Jehovas vitner i likhet med Jesus forkynner på en annen måte enn de religiøse ledere. De stoler på Bibelen og betrakter den som en autoritet til forskjell fra våre dagers fariseere og sadduseere som holder seg til sine overleveringer og sin modernisme. — Joh. 7: 47—49.
20. a) Hvilken handlemåte gjør vi klokt i å følge i vår tid, men hva bør vi ta avstand fra? b) Hvordan kan vi ta del i et åndelig helbredelsesarbeid?
20 Hvis vi skal være sanne etterfølgere av Jesus, må vi følge i hans fotspor, ta avstand fra hykleri og overleveringer som vanærer Gud, og trofast hjelpe mennesker som er klar over sitt åndelige behov, til å sette sin lit til Guds rike. Vi må aldri bli lik de religiøse lederne på Jesu tid som bare var interessert i å gjøre tingene på sin egen måte, og som ikke utøvde en tilbedelse som var antagelig for Jehova Gud. Vi kan naturligvis ikke etterligne Jesu mirakler og helbrede og oppreise mennesker fra de døde, men vi kan ta del i et åndelig helbredelsesarbeid. Vi kan innprente Bibelens sannheter i lydhøre menneskers sinn og hjerte, og når deres sinn blir fornyet, vil det lede deres føtter i Guds tjeneste, føtter som engang var lamme hva det å vandre med Gud angår. Øyne som engang var blinde for hans sannhet, vil se, ører som engang var døve for hans budskap, vil høre, legemer som engang var å betrakte som spedalske på grunn av åndelig sykdom, vil bli rene, og de som er døde i overtredelser og synder, kan bli oppreist til åndelig liv og virksomhet, idet de ikke lenger har en død tro, men får en tro som viser seg å være levende, ved at de er virksomme og arbeider i Jehovas tjeneste.
21. Hvordan bør vi bestrebe oss på å følge nøye det mønster som Jesus etterlot seg?
21 Jesus «etterlot dere et mønster for at dere skal følge nøyaktig i hans fotspor». (1 Pet. 2: 21, NW) Akkurat som en bygningsmann studerer alle detaljene i sine tegninger nøye, må også vi studere Jesu tjeneste for å kunne utføre tjenesten på nøyaktig den samme måten. Vi bør bestrebe oss på å forstå de menneskene vi forkynner for, bli klar over deres behov, gjøre budskapet kraftig og tydelig ved hjelp av treffende illustrasjoner og vise inderlig kjærlighet til fårene slik Jesus gjorde. Vi bør være fryktløse når vi forkynner sannheten for alle mennesker, og vi bør tålmodig hjelpe de små i samfunnet. Hvis vi stadig gir akt både på oss selv og vår undervisning, vil det føre til frelse for oss selv og dem som hører på oss. — 1 Tim. 4: 16, NW.