En ung mann kommer på avveie
1. a) Hvorfor benyttet Jesus seg så ofte av lignelser? b) Hvordan viste Jesus hva som var den virkelige grunnen til vanskelighetene?
JESUS brukte mange lignelser eller illustrasjoner, og det får oss til å undres på hvorfor han så ofte benyttet seg av denne undervisningsmetoden. Hensikten med en lignelse er vanligvis å gjøre en ting lett forståelig på en virkningsfull måte. Men det kan være unntak fra denne regelen slik det tydelig framgår av følgende tilfelle. Disiplene spurte Jesus: «Hvorfor taler du til dem i lignelser?» Når vi leser hans svar blir vi straks slått av at han henviser til nettopp de ting vi har understreket, nemlig til nødvendigheten av å komme til fornuft og å ha den rette hjertetilstand, noe som er av største betydning. Han sa til sine disipler: «Eder er det gitt å få vite himlenes rikes hemmeligheter; men dem er det ikke gitt.» Dette kan kanskje høres ut som en vilkårlig avgjørelse fra Jesu side, men han gikk videre og viste at den virkelige grunnen til vanskelighetene var å finne hos disse menneskene selv. Han siterte fra Esaias’ profeti og viste at den fikk sin oppfyllelse på hans tid. Han sa: «For dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øyne lukker de for at de ikke skal se med øynene og høre ved ørene og forstå med hjertet og omvende seg så jeg kunne få lege dem.» — Matt. 13: 10, 11, 15, 34.
2. Hvordan tjente Jesu undervisningsmetode som en prøve, og hva ble resultatet?
2 Mesteparten av folket på Jesu tid likte nok å høre på Jesus, som de betraktet som en enestående forteller, men de ville ikke forandre sine synsmåter eller sin levemåte. De ønsket ikke at budskapet skulle ha så stor innflytelse på dem, og de lukket derfor sin forstands ører og øyne for at de ikke skulle komme til fornuft og bli nødt til å erkjenne at det var nødvendig for dem å forandre sin hjertetilstand og begynne å vandre i en helt annen retning. Markus sier at Jesus var «full av sorg over deres hjertes forherdelse». (Mark. 3: 5) Det at Jesus benyttet illustrasjoner når han underviste tjente således som en prøve for dem, en prøve som de ikke besto, noe som førte til at de til og med mistet den kunnskap og de anledninger de allerede hadde. Som Jesus sa: «Den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.» — Matt. 13: 12.
3. Hvilken lignende situasjon finner en i dag og hvilken handlemåte er det vist å følge?
3 Det samme er tilfelle i vår tid, spesielt når det gjelder mennesker som tilhører kristenheten. De har sin religion og den kirken de har valgt seg, og mange ønsker ikke å foreta noen forandring eller å erkjenne at det er nødvendig med en slik forandring. Når et av Jehovas vitner besøker dem og prøver å vende deres oppmerksomhet mot Bibelens budskap for vår tid, hører de irritert på dem, hvis de i det hele tatt hører på dem. De lukker sine ører og øyne — og døren også! De har bestemt seg. De sier nei til Jehovas vitner uansett hvordan disse henvender seg til dem. Det har de selvfølgelig rett til, og de får selv ta ansvaret for det, men det behøver ikke være på den måten. Akkurat som på Jesu tid må også i vår tid hver og en treffe sitt eget valg. Akkurat som disiplene spurte Jesus og han tok seg tid til å forklare betydningen av noen av sine lignelser for dem, er det også godt for oss i vår tid å stoppe opp og undersøke hvilken betydning disse avsnittene i Bibelen har for vår tid, og hvordan de får sin anvendelse nå. Vi vet at de ble skrevet for at de skulle være «oss til lærdom», spesielt nå når «de siste tider er kommet». — Matt. 13: 36; Rom. 15: 4; 1 Kor. 10: 11.
4. Hva handler lignelsen om den fortapte sønn om?
4 Lignelsen om den fortapte sønn er meget meningsfylt. For å ha bildet klart for oss vil vi ganske kort repetere beretningen, som handler om en mann, som hadde to sønner. Den yngste ba sin far om sin del av boet. Den unge mannen fikk det, og han tok alle sine eiendeler og dro til et land langt borte, hvor han ødslet bort alt han hadde, ved et ryggesløst liv. Landet ble imidlertid rammet av hungersnød, og i sin store nød fikk han seg arbeid som svinegjeter, men han fikk ikke engang lov til å spise av svinefôret. Mens han var i denne sørgelige stilling, kom han til fornuft, og han bestemte seg for å dra hjem. Han ville innrømme sin syndige handlemåte og be om å få bli der, ikke som sønn, men som en av leiefolkene. Hans far, som så ham allerede mens han var langt borte, løp ham imidlertid i møte og ga ham en hjertelig velkomst. Han ble straks utstyrt med den beste kledning, sandaler og en fin ring, og deretter fulgte en fest med musikk og dans. Men da den eldste sønnen kom til huset og fikk vite hva som sto på, ble han vred og ville ikke gå inn. Hans far talte vennlig til ham, men han holdt bare fram sitt syn på saken. Hans far forklarte da på en meget vennlig måte hvorfor han hadde handlet slik som han gjorde. Her slutter beretningen plutselig og lar spørsmålet om hvordan den eldste sønnen til sist reagerte, stå åpent. — Luk. 15: 11—32.
5. På hvilken måte kan denne lignelsen sies å være spesiell?
5 Det er noen trekk ved denne lignelsen som gjør den spesiell. Den er en av de lengste lignelser Jesus fortalte, og den er derfor mer detaljert og gjør et dypere inntrykk enn de andre lignelsene. Men det som trer tydeligst fram, og som gjør størst inntrykk, er det familieforhold lignelsen beretter om. Andre lignelser tar for seg bruken av ubevisste ting, for eksempel forskjellige slag av sæd eller jord, eller forholdet mellom en herre og hans tjenere, men her har vi det nære og fortrolige forhold mellom en far og hans sønner. (Matt. 13: 18—30; 25: 14—30; Luk. 19: 12—27) Det hender riktignok ofte at en far ikke framelsker et slikt kjærlig eller tillitsfullt forhold til sine sønner, men at de bare blir opplært til å frykte ham og vise ham respekt, og ikke til å elske ham på en umiddelbar måte. Når vi leser denne lignelsen, blir vi imidlertid straks klar over hvilken varm og inderlig kjærlighet denne faren hadde til begge sine sønner, og hvordan han villig ga uttrykk for den overfor dem begge, selv om de ikke alltid fortjente det. Beretningen har i seg selv en hjertevarmende appell, slik Jesus ønsket at den skulle ha, og vi ser derfor med stor forventning fram til å undersøke hvordan de forskjellige detaljer får sin oppfyllelse i vår tid.
Bakgrunnen for lignelsen
6. Hva var det som førte til at denne lignelsen og to andre ble uttalt?
6 Vi vil først se på hvilke forhold denne lignelsen ble gitt under. Jesus fortalte den henimot slutten av sin forkynnergjerning, mens han var på vei til Jerusalem for nest siste gang. (Luk. 13: 22) Hva det var som fikk Jesus til å uttale denne og også to andre lignelser, kommer tydelig fram i begynnelsen av det 15. kapittel i Lukas’ evangelium: «Og alle tollere og syndere holdt seg nær til ham [Jesus] for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret seg imellom og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!» Jesus fortalte da tre lignelser som alle handler om noe som var gått tapt, men som ble funnet igjen, nemlig et får, en mynt og noe som er mer dyrebart enn noe annet — en ung sønn som «var tapt og er funnet». I hvert tilfelle blir det også lagt stor vekt på hvordan eieren gledet seg når det han hadde mistet, kom til rette igjen. — Luk. 15: 32.
7. Hvordan skilte Jesu syn og holdning seg ut fra de religiøse ledernes?
7 Det at de religiøse lederne og andre la en slik knurrende og klagende innstilling for dagen, var ikke noe nytt. Det var noe de hadde gjort helt fra begynnelsen av døperen Johannes’ forkynnergjerning. Som Jesus sa, var det «tollere og skjøger [syndere]» som trodde på og var mottagelige for Johannes’ budskap. De religiøse lederne, som var så rettferdige i sine egne øyne, så på denne klasse mennesker som fortapte og i høy grad foraktelige mennesker som ikke fortjente å bli vist noe hensyn. Det Jesus sa, viste imidlertid at det fantes mennesker som tilhørte denne klassen, som til tross for at de var kommet på avveie og befant seg i en fortapt tilstand, var villige til å lytte til ham og komme til fornuft, og ’mange av dem fulgte ham’. Ja, Jesus sa i virkeligheten at de ville komme «før inn i Guds rike enn I [fariseerne]». Som han også sa da han var gjest hos Sakkeus, som var en «overtoller»: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.» — Matt. 21: 31, 32; Mark. 2: 15—17; Luk. 19: 10.
8. Hva er det som blir understreket ved de foregående lignelsene?
8 Vi kan således forstå bakgrunnen for at Jesus fortalte lignelsene om det tapte får og om den tapte sølvpenning, hvor han understreker hvor iherdig den som har mistet noe, søker etter det som han har mistet. Den tredje lignelsen, lignelsen om den fortapte sønn, understreker imidlertid et annet trekk idet den viser hvilken handlemåte den som er fortapt, må følge.
9. Hvorfor blir det lagt så stor vekt på at de gledet seg?
9 Legg merke til at det i alle tre lignelsene blir vist at det ikke bare er eieren som gleder seg når det som har vært tapt, er blitt funnet, men hele hans hus og alle hans venner og naboer blir invitert til å glede seg sammen med ham. Jesus forklarte dette ved å si: «Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over en synder som omvender seg.» (Luk. 15: 10) Jesus viste således at han fulgte en handlemåte som var i samsvar med himmelsk visdom, når han med glede tok imot dem som oppriktig angret. Han avslørte også de religiøse lederne som mennesker som manglet visdom, og han viste at de ikke kunne rettferdiggjøres i sin selvgode og smålige holdning overfor sine brødre som ikke var så heldig stilt. Ja, ettersom de alle var jøder, var de alle brødre, en del av Guds folk, som tilhørte en Eier, og de hadde i virkeligheten alle sammen behov for å bli hjulpet av den store Lege, Kristus Jesus, slik at de kunne bli helbredet og vende om til Jehova. — Mark. 2: 17.
10. Hvordan vil det at vi kjenner til bakgrunnen for disse lignelsene, være til hjelp for oss?
10 Hvis vi husker denne bakgrunnen, vil det hjelpe oss til å forstå hvordan lignelsen om den fortapte sønn får sin anvendelse i vår tid. Akkurat som døperen Johannes’ og Jesu arbeid resulterte i at forskjellige klasser kom til syne, vil vi også i vår tid, da et lignende budskap blir forkynt og et lignende arbeid blir utført, kunne vente å se at de tilsvarende klasser vil komme til syne. Disse ting vil være til veiledning og trøst for oss, og de vil også være en advarsel for oss, akkurat som de var det for Jesu disipler, som «himlenes rikes hemmeligheter» først ble kunngjort for. — Matt. 13: 11.
Personene identifiseres
11. a) Hvem blir forbilledlig framstilt ved ’mannen’? b) Hvilke opplysninger blir gitt med hensyn til hvem Gud regner seg som Far til?
11 I åpningsordene i lignelsen nevnte Jesus de tre hovedpersonene: «En mann hadde to sønner.» (Luk. 15: 11) Dette viser at det eksisterer et familieforhold mellom dem. Denne ’mannen’ som var far til de to unge mennene, er et bilde på Jehova som den himmelske Far. Dette spørsmål oppstår da: Hvem er han Far til? Ordet «far» betyr livgiver, men det alene gir ikke svar på spørsmålet. Kristenhetens prester liker å snakke om «Guds farskap og menneskenes brorskap», men de anvender disse uttrykkene feilaktig. Jesus sa til fariseerne, de jødiske prester på hans tid: «I har djevelen til far,» for de hadde den samme ånd som han, en hatets ånd, som til og med fikk dem til å gjøre seg skyldig i mord. Adam ble riktignok kalt «Guds sønn», men etter at han med vilje hadde gjort opprør, ble dette forhold ikke lenger anerkjent av Gud, hverken hva Adam eller den menneskelige familie som fulgte etter ham, angikk. Bibelen sier derfor: «Hele verden er i den ondes vold.» I overensstemmelse med dette viser Bibelen at Jehova bare regner seg som Far til de skapninger som har utsikt til å få leve i hans rike under Kristus Jesus. — Joh. 8: 44; Luk. 3: 38; 1 Joh. 5: 19, LB.
12. Bare hvem kan med rette bli omtalt som slike som vender om til Gud, og hvilken slutning leder dette til i forbindelse med de to sønnene?
12 Det er viktig å være klar over dette når vi skal se på hvem de to sønnene i lignelsen er et bilde på. De innbefatter ikke dem som aldri har kjent eller visst om den sanne Gud, Jehova. Da Paulus snakket til innbyggerne i Aten, oppfordret han dem til å «søke Gud, om de kanskje [kunne] famle etter ham og virkelig finne ham». (Ap. gj. 17: 27, NW) Men som vi tidligere har sett, oppfordret ikke Gud israelittene som hadde fart vill, til å famle etter ham. Han sa i stedet: «Vend om til meg, så vil jeg vende om til eder,» for de var fremdeles hans folk som sto i paktsforhold til ham, selv om de for lenge siden hadde vendt seg bort fra ham og begynt å vandre på sine egne krokete stier. (Mal. 3: 7) De to sønnene til denne ’mannen’ er således et bilde på dem som har hatt tilstrekkelig kjennskap til Jehova og hans hensikter til at det kunne være et grunnlag for dem til å tre inn i et forhold til ham, selv om en god del av dem ikke har gjort det, men for en tid har kommet på avveie.
13. Hvem var det Jesus åpenbarte Jehova som Far for, og hvordan kan denne klassen bli identifisert i vår tid?
13 Det var Jesus som først åpenbarte Jehova som Far for dem som ble forent med ham. Han lærte dem å be: «Fader vår, du som er i himmelen.» Han sa også til dem: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Denne «lille hjord» omfatter de 144 000, som utgjør den kristne menighet. De har håp om å vinne liv i Riket og sitte med Kristus på hans trone i himmelen. Det er disse som har rett til å nyte emblemene ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid eller minnehøytiden, og rapportene viser at det i vår tid fremdeles finnes en levning av denne gruppe på jorden. De som tilhører denne klassen, blir omtalt som «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene». Den ’eldste sønnen’ i lignelsen, den førstefødte, er derfor et passende bilde på dem som i vår tid regner seg for å tilhøre denne levning av den sanne kirke eller menighet. — Matt. 6: 9; Luk. 12: 32; Åpb. 3: 21; 14: 1; Heb. 12: 23; se også Vakttårnet for 1965, side 142.
14. Hvordan viste Jesus at det foruten den «lille hjord» også ville være andre som ville få hans gunst?
14 Hvilken klasse blir så billedlig framstilt ved den ’yngste sønnen’? Foruten den «lille hjord», som har himmelsk håp, nevnte Jesus også «andre får, som ikke hører til denne sti». Disse er de som i lignelsen om fårene og geitene blir omtalt som får som blir stilt på Kristi høyre side. Ja, de står i familieforhold til Gud, for Kongen, Kristus Jesus, sier til dem: «Kom hit, I min Faders velsignede! . . .» Det blir vist at den tidsperiode da de blir samlet inn, er den som følger etter at ’Menneskesønnen kommer i sin herlighet . . . og setter seg på sin herlighets trone’, en begivenhet som fant sted i 1914. Kongen innbyr disse får-lignende mennesker til å arve «det rike som er beredt eder», ikke ved at de får sitte på den himmelske trone sammen med ham, men ved at de som «de rettferdige» får «evig liv» på jorden. Løftet sier at «de rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og bo i det evinnelig». — Joh. 10: 16; Matt. 25: 31—34, 46; Sl. 37: 29.
15. Hvorfor er ikke den yngste sønnen et blide på alle de «andre får»?
15 Det er således to klasser som vinner evig liv i Guds rike, og som ser hen til Gud og henvender seg til ham som sin himmelske Far. Generelt sett kan det sies at disse blir billedlig framstilt ved de to sønnene i Jesu lignelse. Det ville imidlertid ikke være riktig å si at alle de «andre får» som blir omtalt i Johannes 10: 16, blir symbolisert ved den ’yngste sønnen’. Mange av disse var i likhet med innbyggerne i Aten fra begynnelsen av «uten håp og uten Gud i verden», og de vendte seg ikke til Gud som sin Far. (Ef. 2: 12) Kanskje famlet de etter ham, og ettersom de var ærlige og oppriktige i sitt hjerte, tok de imot sannhetens budskap og «kom til troen», akkurat som noen av Atens innbyggere gjorde etter at de hadde hørt på Paulus. (Ap. gj. 17: 33, 34) De har siden bevart en stø kurs, og de kan derfor ikke være framstilt ved den ’yngste sønnen’. Hvem er han så et bilde på?
Den handlemåte som fører på avveie
16. Hvilken handlemåte fulgte den yngste sønnen, og hvilken innstilling viser dette at han hadde?
16 Når vi ser på den handlemåte den yngste sønnen fulgte, vil vi finne visse karakteristiske trekk som vil hjelpe oss til å identifisere den klassen som han er et bilde på. I begynnelsen av beretningen fortelles det at han ber om å få «den del av boet som faller på meg». Faren gikk med på dette og «skiftet sin eiendom imellom dem». Den yngste sønnen ville med andre ord straks ha det som tilkom ham av farens eiendom. Han ville ha det i penger eller i eiendeler som med letthet kunne omsettes i penger. Han tok så straks alt han hadde, og dro til et land langt borte, hvor han snart sløste bort alt sammen ved tøylesløst å tilfredsstille sine sanselige lyster og leve et ryggesløst liv. (Luk. 15: 12, 13) Vi møter her en utålmodig ung mann som ønsker å få alt med en gang for straks å kunne bruke det for å tilfredsstille sine selviske lyster. Det å være under farens oppsikt og tjene ham tiltalte ham ikke på dette tidspunktet; han følte seg ikke fri. Han ønsket å leve sitt eget liv på sin egen måte.
17. Når og hvordan ble i vår tid det jordiske håp tilkjennegitt?
17 Har det vært noen i vår tid som har vært i en lignende stilling, og som har fulgt en lignende handlemåte som den som nettopp er blitt beskrevet? Ja, det har det. Jehovas vitners organisasjon i nyere tid begynte å ta form om lag 40 år før 1914, og det arbeid vitnene utførte, svarer til døperen Johannes’ forkynnergjerning. I motsetning til hva som i alminnelighet ble forkynt i kristenheten, begynte en nå på dette tidlige tidspunkt å bli klar over og forkynne at det himmelske håp ikke var det eneste håp om frelse mennesker kunne ha. Det at menneskeheten i sin alminnelighet på grunnlag av Kristi gjenløsningsoffer kunne ha håp om evig liv på jorden under slike forhold som rådde i Eden, utgjorde en vesentlig del av det budskap som da ble forkynt. Dette håp ble en først helt klar over i 1881, og det ble behandlet i brosjyren Tabernacle Shadows of the Better Sacrifices (Tabernakel-Skygger af de bedre Ofre). Det var også et viktig trekk ved boken The Divine Plan of the Ages (Guds Verdensplan), som kom ut i 1886, og som ble distribuert vidt omkring og studert mye i løpet av de følgende 40 årene. Brosjyren Millions Now Living Will Never Die (Millioner af nulevende mennesker skal aldrig dø) og de offentlige foredrag med denne tittel som ble holdt fra begynnelsen av året 1918, trakk fram enda tydeligere beviser for at en mengde mennesker ville få overleve Harmageddon og få leve for evig på jorden under Guds rike.
18. Hvordan reagerte noen på budskapet og viste dermed at de var lik den yngste sønnen?
18 Det var mange som ikke bare hørte budskapet, men som også kom i nær kontakt med den organisasjon av Guds folk som forkynte det. De kjente til og trodde på den foranstaltning Gud hadde truffet for å gjenopprette fullkomne forhold på jorden, men i likhet med den yngste sønnen ønsket de å leve livet på sin egen måte. De ønsket ikke å vente med å nyte livet til Guds fastsatte tid på den ’nye jord’ under den ’nye himmel’. (Åpb. 21: 1) De ønsket med andre ord at deres himmelske Far straks skulle gi dem ’den del av boet som ville falle på dem’, for at de skulle kunne bruke den til glede for seg selv. Det var et ønske de ga uttrykk for før tiden var inne til det, og de gjorde det ut fra et dårlig motiv.
19. Hvordan har den klasse som den yngste sønnen er et bilde på ikke vist noe ønske om å få den førstefødtes del?
19 Legg merke til at denne sønnen i Jesu lignelse ikke ba om den del som skulle tilfalle den eldste broren, den førstefødte. Ifølge Guds lov om «førstefødselsretten» skulle den førstefødte få «en dobbelt del [to deler, NW]» av det faren eide, mens den yngste skulle få en del. (5 Mos. 21: 17) Det forholdt seg på lignende måte i vår tid. De som tilhørte den klasse som den yngste sønnen er et bilde på, gjorde ikke det himmelske håp til sitt eget ettersom de visste at det betydde at de måtte innvie sitt liv, vandre på en smal vei og følge en selvoppofrende handlemåte. De unnlot å innvie seg og ta opp tjenesten for Jehova. For å kunne forstå deres stilling må vi huske på at en fram til omkring 1934 mente at det skritt å innvie seg til Gud bare skulle tas av dem som skulle bli Guds åndelige barn, og som hadde et himmelsk håp. I det året ble det klart og tydelig vist i bladet Vakttårnet at det var fullstendig riktig av de «andre får» å innvie seg til å gjøre Guds vilje og symbolisere sin innvielse ved å bli døpt i vann. — Se Vakttårnet for 15. oktober 1934, side 314.
20. Hvordan følger noen i vår tid en handlemåte som ligner på den som den yngste sønnen fulgte?
20 Det var ikke før i 1935 at det ble lagt vekt på at innsamlingen av de «andre får» var noe som skulle fullføres før Harmageddon. Fra da av ble det imidlertid gjennom bladet Vakttårnet gitt åndelig næring og hjelp for å styrke dem som hadde et jordisk håp. Likevel har det fortsatt vist seg å være mange som har tatt til seg kunnskap om Jehova og hans hensikter, og som har vært klar over hva sannheten er, men som har unnlatt å gjøre ytterligere framskritt. De har sett hva det ville kreve av dem. I likhet med den yngste sønnen har de ønsket å gjøre noe annet nå.
21. a) Hvilke spørsmål oppstår ofte når unge mennesker følger en slik handlemåte? b) Hva bør foreldre huske på i denne forbindelse? c) Hvordan bør en se på det å innvie seg?
21 Kjensgjerningene viser at disse i mange tilfelle enten har vært unge mennesker eller kanskje barn av innvigde foreldre og derfor har vært godt kjent med håpet om liv i det gjenopprettede paradis. Enkelte av disse unge ble kanskje døpt mens de var i begynnelsen av tenårene, og de har hevdet at de var innvigd. Kort tid deretter var de ikke lenger å finne blant Jehovas vitner. De er blitt fullstendig oppslukt av verdslige fornøyelser og har tillagt seg verdslige vaner, og noen oppfører seg på en skammelig måte og fører vanære over sine foreldre. I sin store sorg spør så foreldrene seg hvorvidt deres unge sønn eller datter virkelig forsto betydningen av innvielse og dåp da de ble døpt. Men er det ikke litt sent å spørre om det etterpå? Burde de ikke ha forvisset seg om det den gangen? Unge mennesker har så lett for med begeistring å begynne med noe, og når de så har holdt på med det en tid, begynner de med like stor begeistring med noe annet. De er i ferd med å få smak på hva livet byr på, innbefattet verdens tillokkelser, dens drømmer og dens tomhet. (Pred. 4: 7) De lar seg lett påvirke. De ser hvordan andre på deres alder blir døpt, så hvorfor skulle ikke de også bli det? Den kunnskap de har om sannheten, gjør at de føler at de kan svare ja på de to spørsmålene som blir stilt dem i forbindelse med dåpen. Men kan det sies at de på det stadium de befinner seg, virkelig forstår hva det innebærer å ta det skritt å innvie seg og gi «Gud et løfte» om for alltid å gjøre hans vilje, et løfte som omfatter hele deres liv? Bibelen sier: «Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det,» og så sier at det var «av vanvare» du gjorde det. «Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk?» Det var nettopp slik det gikk til med den fortapte sønn. — Pred. 5: 4—6.
22. Hvordan bør de enkelte behandles, men hva bør en unngå?
22 Det er selvfølgelig stor forskjell på mennesker, og det gjelder også unge mennesker. Noen kan i en forbausende ung alder ta et alvorlig standpunkt og holde fast ved det. I Bibelen finnes det eksempler på slike, blant andre Samuel. Vi kan ikke lage en fast regel eller fastsette en aldersgrense. Hver enkelt i familien må behandles på en individuell måte. Vi ønsker ikke å følge en handlemåte som vil føre til at vi frambringer fortapte sønner.
23. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til dem som kommer på avveie?
23 Det oppstår mange spørsmål i forbindelse med dem som kommer på avveie. De er ikke slike som er fiender med vilje. Er det fremdeles mulig for dem å komme i et godt forhold til Gud, og i tilfelle hvordan? Hvordan kan lignelsen om den fortapte sønn hjelpe oss til å få svar på disse spørsmålene? Hvordan kaster den ikke bare lys over den klasse som den fortapte sønn er et bilde på, men også over den holdning de bør innta som holder seg nær til Jehovas organisasjon, og over den handlemåte de bør følge? Disse og andre spørsmål vil bli besvart i det neste nummer av bladet Vakttårnet.