Jehova — en kjærlig og tålmodig Gud

«Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, . . . men han er tålmodig med dere, for han ønsker ikke at noen skal bli ødelagt, men at alle skal komme fram til omvendelse.» — 2 Pet 3: 9, NW.

 1. a) Hvilken likhet er det mellom Peters annet brev og Malakias’ profeti? b) Hvordan understreket både Jesus og Peter at Guds Ord er pålitelig?

PETER advarer i sitt annet brev om at «i de siste dager skal det komme spottere med spott», som hånlig sier: «Hva blir det til med hans lovte nærvær?» I likhet med det Malakias sier i sin profeti, nevner Peter noen tydelige sannheter i forbindelse med «den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og ødelegges». Sett fra et menneskelig synspunkt kan det kanskje virke som om Jehova er «sen med hensyn til sitt løfte», men ta ikke feil. «Jehovas dag skal komme som en tyv,» overraskende på de ugudelige spotterne. Det er interessant å merke seg at Peter knytter det at «de [symbolske] himler og den [symbolske] jord som er nå», skal forsvinne, sammen med det at Guds løfter er sikre og til å stole på. På lignende måte sa Jesus da han kom med sin store profeti: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.» Vi bør derfor vise den største respekt for Guds Ord og for dets budskap for vår tid. «Salig [lykkelig, NW] er den mann som . . . ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i [Jehovas] lov.» — 2 Pet. 3: 3—10, NW; Luk. 21: 33; Sl. 1: 1, 2.

 2. Hva er det at Jehova tilsynelatende er sen, et bevis på?

² Det at Jehova tilsynelatende er sen, er i virkeligheten et vidunderlig bevis på hans kjærlighet og tålmodighet, «for han ønsker ikke at noen skal bli ødelagt, men at alle skal komme til omvendelse». Vi bør derfor ’betrakte vår Herres tålmodighet som frelse’. (2 Pet. 3: 9, 15, NW) Hvis det ikke hadde vært for Jehovas og Jesu Kristi tålmodighet, ville vi ikke i vår tid ha vært vitne til oppfyllelsen av det som til sist hendte med den fortapte sønn. Noen av dem som tilhører denne klasse i vår tid, har allerede erfart frelse på grunn av Herrens tålmodighet. Er det fremdeles tid til at også andre kan gjøre det? Kan vi være til hjelp på noen måte? Er det noen grunn til at vi ikke med glede og iver skulle gå inn for å hjelpe?

 3. a) Hvordan er livet et tegn på Guds kjærlighet? b) Hvordan har tiden vist seg å være et tegn på hans tålmodighet? c) Hvordan er denne «eiendom» blitt både brukt og misbrukt?

³ Jehovas kjærlighet og tålmodighet hjelper oss til å se hvordan Jehova, slik det blir vist i lignelsen om den fortapte sønn, «skiftet sin eiendom» mellom den klasse som hadde et himmelsk håp, og den som hadde et jordisk håp, det vil si de klassene som blir framstilt ved de to sønnene. (Luk. 15: 12) Det er to ting som er innbefattet i dette, nemlig livet og tiden. Livet er en gave fra Gud. Vi kan si at det er en del av hans store eiendom som han skifter eller deler mellom sine sønner. Det er et tegn på hans kjærlighet. I disse «siste dager» har Gud også «skiftet» noe annet; han har satt av en tidsperiode som tegn på sin tålmodighet. (2 Tim. 3: 1) Hvordan har han gjort det? De trengselsdager som begynte å komme over Satans organisasjon i 1914, kunne med rette ha fortsatt uten opphold og nådd sitt høydepunkt i det Bibelen kaller Harmageddon-slaget. Men, som Jesus sa, «skal de dager bli forkortet», for ellers «ble intet kjød frelst». (Matt. 24: 22) Denne verdifulle tidsperiode som begynte i 1918, og som slutter i Harmageddon, har ennå ikke utløpt. Den har vist seg å være mye lengre enn vi en gang trodde. I løpet av denne tidsperioden har den trofaste levning, som har et himmelsk håp, i likhet med den eldste sønnen med glede brukt sitt liv og sin tid i sin Fars tjeneste. Mange av dem som i Johannes 10: 16 blir omtalt som de «andre får», har også gjort dette. Men de som den yngste sønnen er et bilde på, har i selviskhet benyttet sine gudgitte gaver i form av liv og tid og omsatt dem til midler som har gjort det mulig for dem å tilfredsstille det falne kjøds fordervede lyster.

Følgene av at han forlot sitt hjem

 4. Hvordan og hvorfor har den klasse som den yngste sønnen er et bilde på, «forlatt den bene vei»?

⁴ Peter advarer mot dem som med vilje er fiender av Guds folk, og sier at «de setter sin lyst i å bruke dagen til vellevnet; . . . De har forlatt den bene vei og fart vill». (2 Pet. 2: 13, 15) Dette er en god beskrivelse av den handlemåte som den yngste sønnen fulgte, selv om han aldri på noe tidspunkt forsettlig handlet galt og forspilte alle muligheter for å bli reddet. De som i vår tid tilhører denne klasse, har heller ikke fra begynnelsen av hatt noen ond hensikt, slik at de har ønsket å forårsake noen skade eller gjøre andre noe vondt. De har bare ønsket å ha en god tid uten å ha noen bånd på seg og uten å bli sett ned på av andre. Verden med dens byliv og natteliv kan by på spenning og har virket forlokkende på dem. De har derfor forlatt sitt hjem, kanskje ikke i bokstavelig forstand, men de har sluttet å ha samfunn med både Jehova og hans folk. De har dratt til «et land langt borte». — Luk. 15: 13.

 5. Hvorfor behøver ikke det å dra til «et land langt borte» bety en lang reise?

⁵ Dette betyr ikke noen lang reise i bokstavelig forstand. Vi er omgitt av Satans tingenes ordning, men dens ånd og de forhold som preger den, er langt borte fra Jehova og fremmed for hans ånd. Fariseerne som hørte denne lignelsen av Jesus, mente at den yngste sønnen var et bilde på synderne og skatteoppkreverne, som i sitt eget land var i det fjerntliggende Romerrikets tjeneste. Det at disse skatteoppkreverne dessuten ofte bedro sine landsmenn, gjorde at fariseerne så på dem som noen som var forlatt og uten håp.

 6. Hva kan lett hende med en som ’forlater den bene vei’?

⁶ Da den unge mannen først hadde kommet til dette landet langt borte, tok det ikke lang tid for ham å ’øde sin eiendom i et ryggesløst levnet’. Han var i sannhet en fortapt sønn. Vi får ikke vite noen detaljer, men vi kan tenke oss hva som hendte. Den eldste sønnen sa senere at hans bror hadde «ett opp din [farens] eiendom sammen med skjøger», og ingen motsa ham. Dette utgjør en direkte advarsel. Selv om de som tilhører den klasse som den ’yngste sønnen’ er et bilde på, ikke med vilje er onde, kommer de farlig nær det å bli det på grunn av sin nære kontakt med onde mennesker, ettersom de har gitt seg hen til «vellevnet» og «forlatt den bene vei». Vi må imidlertid ikke trekke feilaktige slutninger. Ingen enkelt lignelse kommer inn på alle sider av en sak. Si ikke: «Jeg vil hygge og more meg sammen med mine venner i verden en tid og så komme til fornuft og ta livet alvorlig.» Hvis en tar et feilaktig skritt og går for langt når en er i slikt selskap, kan en komme til å havne blant den klasse mennesker som ikke kan vende tilbake og igjen komme i et rett forhold til Gud. Tenk også over dette: Hva om Harmageddon skulle komme mens vi renner sammen med slike mennesker? Da vil det ikke være tid til å angre. — Luk. 15: 13, 30; 2 Pet. 2: 13, 15.

 7. Hva hendte med den unge mannen da det ble hungersnød, og hvilke vanskeligheter førte dette til for ham?

⁷ La oss vende tilbake til lignelsen, hvor vi leser at det ble «en svær hunger», og at den unge mannen, som hadde gjort slutt på alt han hadde, til sist fikk arbeid som svinegjeter. (Luk. 15: 14—16) For en jøde, som vi antar at han var, ville dette være noe som var nedverdigende, og som gjorde ham uren. Svin var dyr som det var forbudt for jødene å spise og til og med å røre ved, enten det var dødt eller levende. «De skal være urene for eder.» (3 Mos. 11: 7, 8; 5 Mos. 14: 8) Den fortapte sønnen måtte døyve sin samvittighet. Han kunne ikke vente at hans arbeidsgiver, som var en ’borger der i landet’, skulle bry seg med et spørsmål som berørte samvittigheten til en forkommen svinegjeter. Han fikk ikke engang lov til å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt! «Ingen ga ham noe.» — Luk. 15: 16.

 8. a) Hvordan har hungersnød hjemsøkt kristenheten siden 1918? b) Hvordan har dette berørt den klasse som den fortapte sønn er et bilde på?

⁸ Det er ikke vanskelig å forstå hvordan denne delen av lignelsen finner sitt motbilde. Bibelen taler om en hunger, ikke en «hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre [Jehovas] ord». En slik hungersnød har hjemsøkt kristenheten, spesielt siden 1918. Siden den tiden har de religiøse lederne i likhet med de religiøse lederne i Israel ’forkastet Jehovas ord, og hvor skulle de da ha visdom fra’? Som Jesus sa til sin tids religiøse ledere: «I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld.» Innbyggerne i hele den falske religions verdensrike i vår tid er utsultet i åndelig forstand. Styremaktene eller de ledende menn i Satans verden har bare sine egne, menneskelige planer eller tiltak å tilby, for eksempel De forente nasjoner, og disse blir støttet av de religiøse lederne. De som tilhører den klasse som den fortapte sønn er et bilde på, har fulgt verdens veier og støtter opp om slike tiltak i håp om at disse skal gi dem trøst og åndelig næring. Men det finnes ikke noe å få for dem som er åndelig syke, og som befinner seg i en hungrende, nødstilt og forlatt tilstand. Dette er den mørke siden av bildet. — Amos 8: 11; Jer. 8: 9; Matt. 15: 6; 2 Kor. 4: 4.

Den yngste sønnen kommer til fornuft

 9. a) Sender Gud onde ting over oss for å få oss til å komme til fornuft? b) Hva var det som hjalp den yngste sønnen til å komme til fornuft?

⁹ Da Jesus fortalte hva som dernest hendte med den yngste sønnen, sa han ganske enkelt: «Da kom han til seg selv» og fortsatte så med å beskrive hvordan han resonnerte med seg selv. (Luk. 15: 17—19) Kristenhetens prester sier ofte til mennesker som møter motgang, at Gud sender forskjellige vanskeligheter over dem for at det skal tjene som en lærepenge for dem og få dem til å komme til fornuft. De sier med andre ord at Gud står bak det onde og har en andel i det. En slik lære er i strid med Bibelen og bringer stor vanære over Guds navn. Guds Ord sier at «med onde ting kan ikke Gud bli prøvd, og han prøver heller ikke selv noen», det vil si med onde ting. Gud prøver og tukter menneskene, men ikke ved å benytte seg av onde midler. Bibelen fortsetter: «Men enhver blir prøvd ved å bli dratt og lokket av sitt eget begjær.» (Jak. 1: 13, 14, NW) Slik forholdt det seg også med den fortapte sønn. Det er riktignok ikke trolig at han ville ha kommet til fornuft mens han levde et sorgløst liv, men det som hjalp ham til å begynne å bruke sin fornuft, var det at han husket visse ting som han hadde i sitt sinn. Akkurat som israelittene visste hvor de skulle gå hen når de ble overgitt til fienden, visste også han hvor han skulle gå, noe hans tankegang viser.

10. Hva viser den fortapte sønns ord, som vi leser i Lukas 15: 18, 19, og hva forteller de med hensyn til farens innstilling?

¹⁰ Da den unge mannen fikk vite at det ikke var noen hungersnød i hans eget land, sa han til seg selv: «Jeg vil stå opp og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for deg; jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la meg få være som en av dine leiefolk!» (Luk. 15: 18, 19) Hans ord vitner om noe mye mer enn bare ønsket om å unngå hungersnøden og få nok mat. Først erkjente han overfor seg selv at han hadde syndet, ikke bare mot sin far, men også mot Gud i himmelen. Hans ord viser også at han bare hadde én ting i tankene, og det var å dra hjem igjen for å bo hos sin far og tjene ham. Han kjente sin far, og han visste hvordan det var der hjemme. Hvis hans far hadde vendt seg mot ham og vært vred og skjent på ham den gang han forlot hjemmet, ville han nok ikke ha vært så fast bestemt på hva han skulle gjøre. Han kunne ha bestemt seg for å vende tilbake og ta seg et arbeid et eller annet sted i landet hvor han ikke behøvde å treffe sin far. Men han tenkte ikke på noe slikt. Det var hjem han ville! Ikke noe sted var det som hjemme!

11. Hvordan kommer de som i vår tid tilhører den klasse som den fortapte sønn er et bilde på, til fornuft?

¹¹ Det samme kan sies om dem som den unge mannen er et bilde på. På grunn av at de tidligere har hatt kontakt med Jehovas folk og sannhetens budskap, har de et grunnlag for å kunne komme til fornuft. De stopper riktignok ikke opp og tenker over det mens alt går godt for dem, men i sitt sinn har de likevel et bilde av hvordan livet var «hjemme», hvordan det var da de var sammen med Guds folk i den teokratiske organisasjon. Når de opplever skuffelser og blir klar over den grenseløse tomheten i Satans verden, kan de se forskjellen. Dessuten får de, slik det blir antydet i lignelsen, stadig høre om den velstand som Jehovas innvigde tjenere fremdeles nyter godt av, om at de åndelig talt «har fullt opp av brød», og at de tar del i all den gledelige virksomhet som er forbundet med et hjem hvor det er overflod på alle ting. (Luk. 15: 17) Det er i virkeligheten en kjent sak at Jehovas vitner i rikelig mål nyter godt av nettopp disse ting.

12. Hvilken riktig beslutning fatter de nå?

¹² Når de har kommet til fornuft og er blitt klar over forskjellen, fatter de en riktig beslutning. De foretar nå en innvielse som er bygd på et pålitelig grunnlag, nemlig kunnskap og verdsettelse. De er beredt til med dyp forståelse og oppriktighet å svare ja på de to spørsmål som alltid blir stilt alle dåpskandidatene før dåpshandlingen. I likhet med den unge mannen bekjenner de uforbeholdent at de befinner seg i en uren og syndig tilstand, og overgir seg til sin himmelske Far ved at de uforbeholdent innvier seg til å gjøre hans vilje og tjene ham. Med hvilket resultat? Hva hendte med den unge mannen i lignelsen?

13. Hva fant sted ved den fortapte sønns gjenkomst?

¹³ Vi kommer nå til den mest gripende delen. Prøv å se bildet for deg. Den lange reisen til hjemlandet har vært en stor påkjenning, men hans beslutning og det at han har hatt målet i tankene, har holdt ham oppe. Endelig, ’mens han ennå er langt borte’, får han øye på sitt hjem. Hva ser han? Sin far, som skygger med hånden over øynene og ser i den retning han kommer! Hvor ofte har ikke hans far gjort dette! Selv om sønnen er langt borte, gjenkjenner faren ham og løper ham i møte. Full av medynk faller han ham om halsen og kysser ham inderlig. Da sønnen kommer hjem, gir han uttrykk for sin anger og tilbyr seg å tjene som ’en av leiefolkene’. Men faren gir ordre om at sønnen først må få på den beste kledning, slik at han ser presentabel ut, og så blir alle innbudt til en gledesfest, «for denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet». — Luk. 15: 20—24.

14. Hvilket prinsipp blir på den måten understreket, og hvilke konklusjoner leder dette til?

¹⁴ Hvor tydelig illustrerer ikke Jesus her det bibelske prinsippet: «Vend om til meg, så vil jeg vende om til eder.» (Mal. 3: 7) Hvis bare de som har kommet på avveie, kunne forstå hvor stor glede de ville bringe hvis de vendte hjem igjen! Det er uten tvil ofte det at de føler seg skamfulle, som holder dem tilbake. Men kan de oppnå noen lykke hvis de blir i Satans hungerherjede verden og sulter i hjel der? Nei, slett ikke. Hva kan vi så gjøre for å hjelpe dem? Ønsker vi å hjelpe dem, eller begår vi den samme alvorlige feilen som den eldste sønnen i lignelsen?

15. a) Hvordan kan Jehovas innstilling sammenlignes med den innstilling faren til den fortapte sønn la for dagen? b) Hvordan har de som har vært i harmoni med Jehova, vist sin verdsettelse?

¹⁵ Vi kan best hjelpe dem som har kommet på avveie, ved å merke oss hva Jehova har gjort, slik det kommer til uttrykk i lignelsen, og så handle på samme måte. Av Jesu beretning framgår det meget tydelig hvilken holdning faren inntok, og hvilken handlemåte han fulgte. Han satt ikke bare og ventet på at hans sønn skulle komme hjem, for så å si: «Hva har du å si til ditt forsvar?» Nei, han regnet med at hans sønn skulle komme tilbake, og han hadde vært på utkik etter ham. Jehova har lagt den samme innstilling for dagen ved at han for lenge siden har latt nedtegne mange profetier og lignelser i sitt Ord som forutsier at denne klasse ville vende tilbake, og som viser hvilken glede det ville bringe ham og alle i hans «hjem», i hans organisasjon. I 1943, akkurat da det var behov for det, sørget han for at disse skriftstedene i Bibelen ble forstått. Betydningen av dem ble gjort kjent gjennom den «tro og kloke tjener»-klasse, den salvede levning, som en del av den åndelige føde som skulle deles ut «i rette tid». (Matt. 24: 45—47) De som var i harmoni med Jehova, som var «hjemme» hos ham, var meget takknemlige for den forståelse de på den måten fikk. De holdt ikke disse ting for seg selv, men forkynte dem offentlig ved hjelp av alle mulige midler og gjenspeilte på den måten sin Fars store interesse for og medlidenhet med dem som viste tegn på å komme til fornuft.

16. Hvordan fikk en etter hvert større klarhet i hvordan det forholdt seg med den jordiske klasse, og hvilken hjelp fikk den?

¹⁶ Hvis vi tar et kort tilbakeblikk på de framskritt som er blitt gjort i denne forbindelse, legger vi merke til at bladet Vakttårnet (engelsk) i 1923 for første gang kom med den riktige forklaringen på lignelsen om «fårene» og «geitene». Det ble vist at «fårene» utgjør en jordisk klasse som blir stilt ved Kongens høyre side, og som har håp om evig liv under hans styre. (Matt. 25: 31—46) I 1931 ble det vist at de som tilhører denne klasse, er de samme som de mennesker som «sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting» som skjer i kristenheten. De får et «tegn i pannen», noe som er et symbol på at de har kunnskap om sannheten og åpent vedkjenner seg den, og de vil på grunn av sin handlemåte bli bevart gjennom Harmageddon. (Esekiel, kapittel 9) I 1932 ble det vist at denne klasse var forbilledlig framstilt ved Jonadab, som med glede steg opp i vognen til kong Jehu da denne var på vei for å utslette Ba’als-dyrkerne, noe som er et bilde på at alle falske tilbedere kommer til å bli utslettet når Babylon den store blir ødelagt i Harmageddon. Det ble understreket at det fremdeles var mulig for interesserte mennesker å begynne å ta del i tjenesten for Kongen, Jesus Kristus, den større Jehu, i hans vognlignende organisasjon. (2 Kong. 10: 15—27) I årene 1933 og 1934 ble det gitt praktisk hjelp til medlemmene av denne klasse ved at gjenbesøksarbeidet, det vil si det å gå tilbake til interesserte mennesker, ble satt i gang, noe som banet veien for ordningen med å gi menneskene åndelig føde ved regelmessige bibelstudier i deres hjem. At det var riktig av dem å ta det skritt å innvie seg og bli døpt i vann, ble gjort klart i 1934.

17. På hvilken måte var årene 1931 og 1935 av betydning i forbindelse med denne klasses tilsynekomst?

¹⁷ Fra 1931 av var det stadig flere av disse får-lignende mennesker som tok et avgjort standpunkt sammen med Jehovas salvede vitner og tok del i tjenesten sammen med dem. Mange hadde i likhet med den fortapte sønn ikke benyttet seg av de anledninger de tidligere hadde hatt til å innvie seg til Jehova og tjene ham. Når det gjelder tidspunktet for når en tydelig så at denne klasse var til stede og hadde gjenopprettet et godt forhold til Gud, ser det imidlertid ut til at året 1935 er særlig betydningsfullt. I det året fant det sted noe som svarer til det at den fortapte sønn vendte tilbake og fikk en meget vennlig behandling av sin far, som åpent anerkjente ham og gjorde offentlig kjent at hans lenge savnede sønn hadde kommet hjem igjen. Han hadde virkelig vendt tilbake og var blitt tatt hånd om, slik at han skulle se presentabel ut for å delta i gledesfesten. Hva var det som hendte i 1935 som tilsvarer dette?

18, 19. Hvilke begivenheter ved stevnene i 1935 svarer til det som fant sted i lignelsen, og hvilke spørsmål reiser seg i denne forbindelse?

¹⁸ Vår oppmerksomhet blir spesielt rettet mot et stevne som ble holdt i Washington, D.C. i mai måned det året. Det er betegnende at da dette stevnet i forveien ble bekjentgjort i The Watch Tower ble de som tilhørte den klasse som var kjent som Jonadab-klassen, spesielt innbudt til å være til stede.a Det ble ved dette stevnet lagt fram tydelige beviser fra Bibelen for at den ’store skare’ som står omtalt i Åpenbaringen 7: 9, ikke er en slags sekundær åndelig klasse, slik en hadde trodd tidligere, men at den er identisk med den jordiske klassen, som blir omtalt i de skriftstedene som vi nettopp har undersøkt. Og da de av de tilstedeværende som mente at de tilhørte denne ’store skare’, ble bedt om å reise seg, var det et stort antall som gjorde det. Det var en tid som var kjennetegnet av en åndelig gledesfest. Den samme framgangsmåte ble brukt ved andre stevner og med lignende resultater. Den ’store skare’ av «andre får» hadde kommet! Den var til stede!

¹⁹ Men, sier du, alt dette fant sted for 30 år siden. Hvordan er situasjonen i dag? La oss før vi besvarer dette spørsmålet, ta for oss den siste delen av Jesu lignelse, hvor det blir vist hvilken innstilling den eldste sønnen la for dagen da broren kom hjem, og hvilken handlemåte han fulgte.

Ingen rettferdig grunn til å ta anstøt

20. Hvordan reagerte den eldste sønnen på det at hans bror kom tilbake, og hvordan henvendte faren seg til ham?

²⁰ Det falt seg slik at den eldste sønnen var borte da broren kom hjem. Da han kom nær til huset, spurte han en tjener om grunnen til at han hørte spill og dans. Da han fikk vite hvorfor, ble han meget vred og ville ikke gå inn. Hans far ba ham komme og ta del i festlighetene, men han ville ikke. Den eldste sønnen beskyldte sin far for å behandle ham på en urettferdig måte ved å være svak og partisk overfor denne slyngelen som ikke var annet enn en ødeland, mens han samtidig nektet ham det han hadde krav på, og aldri hadde gitt ham et kje for at han kunne glede seg sammen med sine venner. Faren henvendte seg igjen bønnfallende til den eldste sønnen samtidig som han imøtegikk begge de anklager som denne hadde rettet mot ham. Han sa: «Barn! du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt; men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.» (Luk. 15: 25—32) Her ender beretningen, og døren blir, for å si det slik, stående åpen for den eldste sønnen, slik at han etter å ha tenkt over saken kan komme til fornuft og gå inn.

21. Hvem er den eldste sønnen i denne forbindelse et bilde på, og hvilke omstendigheter må vi ta i betraktning?

²¹ I denne forbindelse er ikke den eldste sønnen et bilde på hele levningen av den «lille hjord», men bare på dem som legger for dagen en lignende innstilling som han. Hva er det som viser dette? La oss huske på at oppmerksomheten helt fram til 1931 så å si utelukkende var konsentrert om innsamlingen av dem som hadde et himmelsk håp. En hadde forutsett en jordisk klasse, men en var ikke klar over at Gud ville la den bli organisert og handle med den på en spesiell måte på denne siden av Harmageddon. Noen innsamling og undervisning av de «andre får» før Harmageddon regnet en ikke da med, spesielt ikke av noen som i likhet med den fortapte sønn hadde forspilt sine muligheter. Enkelte hadde dessuten ytterliggående meninger med hensyn til hvordan Jehova forberedte dem til det himmelske liv, og trodde at alt de opplevde, var ledet ovenfra i minste detalj, og de gikk inn for å utvikle en «vakker» karakter. De ble selvopptatte ved å legge en slags påtatt ydmykhet for dagen. De ville at alt bare skulle dreie seg om dem, akkurat som den eldste sønnen ville at alt skulle dreie seg om ham.

22. Hvordan har Jehova anerkjent den klasse som den yngste sønnen er et bilde på, og med hvilket resultat?

²² Var Jehova forpliktet til å utsette det han i sin godhet hadde til hensikt å gjøre, og vente på at disse selvopptatte personene skulle få det rette syn og legge en rett ånd for dagen? På ingen måte. Da tiden var inne til offentlig å anerkjenne dem som tilhørte den klasse som den yngste sønnen var et bilde på, sørget han for at det ble gjort i stand en fest for dem med fete retter. Han forsynte dem i symbolsk forstand både med en fin kledning og med ring og sko, det vil si han anerkjente dem som sine framtidige, jordiske sønner som nå sto i et rett forhold til hans organisasjon og var «ombundet på føttene med den ferdighet til kamp som fredens evangelium gir». (Ef. 6: 15) Men de som tilhørte den klasse som den eldste sønnen er et bilde på, likte ikke dette og kom med utfordrende spørsmål angående det som fant sted. De nektet å gå inn i «huset», i Guds organisasjon. De ønsket ikke å hilse velkommen denne klassen som hadde kommet i forgrunnen i stedet for dem.

23. a) Hvorfor er den holdning som blir lagt for dagen av den klasse som den eldste sønnen er et bilde på, feilaktig? b) Hvilken holdning er den rette?

²³ De hadde feil når det gjaldt begge anklagepunktene. Hva dem selv angikk, var de blitt lovt en førstefødts del hvis de viste seg å være trofaste. Hva angår dem som tilhørte den klasse som den yngste sønnen er et bilde på, så var det ikke blitt vist noen partiskhet overfor dem. Burde ikke det at Gud i sin kjærlighet og tålmodighet har tillatt at en jordisk klasse er blitt funnet og blitt levende, og det at den har fått tre fram tidligere enn ventet, få oss alle til sammen med vår himmelske Far å glede oss på dens vegne? Vi burde i sannhet ikke innta en trettesyk og gretten holdning!

24, 25. a) På hvilken måte er døren fremdeles åpen for dem som tilhører denne klasse? b) Hvilke spørsmål gjenstår som vi ønsker å få besvart?

²⁴ Selv om Jesus slutter sin lignelse med at den eldste sønnen befant seg utenfor huset, kan vi ikke trekke den slutning at det ikke vil være noen av dem som tilhører denne klassen, som noensinne vil reagere positivt på Jehovas henstilling. Døren er fremdeles åpen. La oss huske at det var fariseerne og de skriftlærde som var årsaken til at denne lignelsen ble fortalt. De la den samme overlegne innstilling for dagen overfor synderne og skatteoppkreverne som den eldste sønnen viste overfor sin bror. En god del av disse religiøse lederne kom imidlertid senere til fornuft. Ja, beretningen sier at «en stor mengde av prestene ble lydige mot troen». — Ap. gj. 6: 7.

²⁵ Gir Jehovas kjærlighet og tålmodighet seg fremdeles til kjenne? Har det siden 1935 funnet sted noe som viser det? Hvordan kan vi dra lærdom av den feilaktige handlemåte som de to sønnene hver for seg fulgte, og hva kan vi lære av den holdning som faren la for dagen, og som Jesus ga en slik levende beskrivelse av? Vi er selvfølgelig meget interessert i hvordan det forholder seg nå, og vi vil ta for oss disse spørsmålene i den etterfølgende artikkel.

Jorden er full av din miskunnhet, [Jehova]; lær meg dine forskrifter! Du har gjort vel imot din tjener, [Jehova], etter ditt ord. Lær meg god skjønnsomhet og kunnskap! For jeg tror på dine bud. Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill; men nå holder jeg ditt ord. Du er god og gjør godt; lær meg dine forskrifter! . . . Det var meg godt at jeg ble ydmyket, for at jeg kunne lære dine forskrifter. Din munns lov er meg bedre enn tusen stykker gull og sølv. Dine hender har skapt meg og gjort meg; gi meg forstand, for at jeg må lære dine bud! De som frykter deg, skal se meg og glede seg; for jeg venter på ditt ord. — Sl. 119: 64—68, 71—74.

[Fotnote]