Er det et liv etter døden?
«HVOR går sjelen i det øyeblikk et menneske dør? Vi har mistet en liten gutt og lurer på dette.» Et ulykkelig ektepar stilte dette spørsmålet til en av Amerikas mest kjente prester. Hva svarte han? Han skrev: «Jeg føler at det Jesus sa til den angrende røveren, er betydningsfullt — ’I dag skal du være med meg i Paradis.’ Jeg tror at barnet deres . . . er med ham.»
Det er ikke tvil om at denne presten tror at livet fortsetter etter døden. De gamle grekere og romere trodde også det. Sokrates sa for eksempel: «Alle menneskers sjel er udødelig.» Platon antok sin lærer Sokrates’ syn, og det heter at denne forestillingen om sjelen stammer fra Platon.
Hvorfor trodde disse mennene dette? Ett av deres argumenter var at menneskesinnet er så fint at mennesket ikke kan lide samme skjebne som dyrene. De hevdet også at hvis døden var slutten på alt, ville det bety at det onde seiret. Den romerske forfatter og taler Cicero framholdt at det eneste som ga ham, og også andre av overklassens menn, kraft til å lide og holde ut, var håpet om et liv etter døden. Han talte derfor om sin dødsdag som den «herlige dag» da han skulle forlate jorden og slutte seg til «de avdøde ånders guddommelige forsamling».
De tidlige «kirkefedre» lot seg påvirke av denne hedenske, greske læren, og dette førte til at den ble tatt med i mange av kristenhetens trosbekjennelser. De grunner grekerne hadde for å tro det de gjorde, var imidlertid ikke basert på klare kjensgjerninger, men på at de ønsket at det skulle være slik.
Hva lærer Bibelen?
Lærer Bibelen at mennesket har en sjel som er atskilt fra og forskjellig fra legemet, og at sjelen lever evig? Nei, det gjør den ikke. New Catholic Encyclopedia (bind 13, side 449) sier under overskriften «Sjel (i Bibelen)»: «Det gamle testamente skiller ikke mellom legeme og sjel. . . . Termen nepes blir riktignok oversatt med vårt ord sjel, men det betyr aldri sjel i betydningen noe som er atskilt fra legemet.» Og i ordforklaringene i New American Bible (en katolsk oversettelse) sies det under overskriften «Sjel»: «I Det nye testamente betyr ikke det å ’frelse sin sjel’ (Mark. 8: 35) å frelse en eller annen ’åndelig’ del av mennesket, noe som er forskjellig fra ’legemet’ (i platonisk forstand), men det er her tale om hele personen, særlig med tanke på det at personen lever og har lengsler, . . . og dessuten er noe konkret og fysisk.»
Dr. H. M. Orlinsky, en av Amerikas fremste eksperter når det gjelder hebraisk, uttalte likeledes angående bruken av ordet «sjel»: «Det hebraiske ordet det her er tale om, er ’nefesh’. . . . Bibelen sier ikke at vi har en sjel. ’Nefesh’ er selve personen.» At dette er riktig, framgår av 1 Mosebok 2: 7: «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Ettersom mennesket er en sjel, dør sjelen når mennesket dør. Bibelen sier derfor: «Den sjel, som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, 20, eldre norsk oversettelse.
Det er meget interessant å legge merke til at i de senere år har den ene teologen etter den andre uttalt at de deler dette synet. Professor Milton Gatch sier i sin bok Death: Meaning and Mortality in Christian Thought and Contemporary Culture: «I det store og hele oppfatter ikke de bibelske skribenter en sjel som en selvstendig del av den menneskelige natur, og det er dessuten enighet om at døden er . . . slutten på eksistensen, og at det ikke finnes noe slikt som et selvstendig liv etter døden.» I tråd med dette skriver O. Cullmann, som er professor i teologi ved universitetene i Paris og Basel, i sin bok Immortality of the Soul or Resurrection of the Dead?: «Ingen annen av mine publikasjoner har vakt slik begeistring og slik voldsom motstand.» I denne boken understreker han det faktum at menneskets håp for framtiden ikke ligger i at det har en udødelig sjel, men i en oppstandelse.
Valget står mellom liv og død
Da Skaperen satte mennesket i Edens hage, sa han ikke at det kunne velge mellom liv i lykke og liv i pine, men at valget sto mellom livet og døden: «På den dag du eter av [den forbudte frukt], skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 17) Jehova framholdt gjentatte ganger det samme for Israels folk: «Livet og døden har jeg lagt fram for deg.» — 5 Mos. 30: 19.
Grekerne trodde at de onde hadde udødelighet. Bibelen viser imidlertid at livet er en gave: «For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv.» (Rom. 6: 23) En gave er noe en kan ta imot eller la være å ta imot, forkaste. Ellers kan det ikke sies å være en gave. Hvis de som ikke vil ta imot det evige livs gave, skal bli pint i all evighet, kan det ikke sies at livet er en gave, for de har det uansett. Gud lar oss imidlertid få velge. Alle som forkaster det evige livs gave, velger ganske enkelt ikke å være til. Adam valgte ikke å være til; han gikk, som Gud hadde sagt, ’fra støv til støv’. — 1 Mos. 3: 19.
En vurdering av innvendingene
Professor Cullmann sa at hans bok vakte «voldsom motstand» fra visse hold. Ja, mange av dem som bekjenner seg til kristendommen, er overbevist om at mennesket har en udødelig sjel. I likhet med den presten som forsøkte å trøste to sørgende foreldre, tar de Jesu ord til den angrende røveren: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis», til inntekt for et slikt syn. (Luk. 23: 43) Er det riktig å gjøre det?
La oss for det første legge merke til at ettersom Bibelen ikke motsier seg selv, må det her foreligge en misforståelse. Jesus kom jo ikke selv til Paradis den dagen, for Bibelen sier at han kom til dødsriket [gresk: hades], menneskehetens felles grav, og ble oppreist på den tredje dag. (Ap. gj. 2: 23—32) Jesus sa selv at «liksom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød». (Matt. 12: 40) Etter sin oppstandelse sa han derfor til Maria at han enda ikke hadde fart opp til himmelen, til sin Gud. — Joh. 20: 17.
Hvordan skal vi da forstå Jesu ord? Ikke som om han sa: «I dag skal du være med meg i Paradis», men slik: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» (Luk. 23: 43, Rotherhams oversettelse; se også New World Translation.) Det er et spørsmål om riktig tegnsetting. Jesus sa den dagen til den angrende ugjerningsmannen at han en gang i framtiden ville få være i Paradis. Dette er i samsvar med resten av Bibelen. Men kan vi forandre på tegnsettingen? Ja, det kan vi. Tegnsettingen var nemlig ikke innført da Bibelen ble nedskrevet. Den ble systematisert først i det 16. århundre etter Kristus. Det er derfor den som oversetter Bibelen, som må sørge for tegnsettingen, og når skilletegnene kan settes på mer enn én måte, sier vår fornuft oss at de må settes på en slik måte at teksten blir i samsvar med resten av Bibelen.
Det er også vanlig å henvise til beretningen om den rike mann og Lasarus for å vise at de døde i virkeligheten ikke er døde og uten bevissthet. I denne beretningen blir det, sagt at den rike mann døde og kom til dødsriket [gresk: hades], og da han slo sine øyne opp der, var han i pine. (Luk. 16: 19—31) Det kan av dette se ut som om det er et liv etter døden, men er dette en historisk beretning? Var dette noe som virkelig skjedde, eller var det bare en allegori? Bibelen sier at «uten lignelser talte [Jesus] ikke noe til dem». (Matt. 13: 34) Som det blir påpekt i A New Testament Commentary (1969), er det å betrakte denne beretningen som historisk «å ignorere de tydelige innslag av symbolikk i beretningen», for eksempel «Abrahams skjød, det store svelget og flammene». Det er også viktig å legge merke til at Jesus ikke sa at den rike mann var ond, eller at den fattige var god. Ettersom dette er en lignelse, kan en ikke henvise til den for å bevise at det er liv etter døden.
En annen innvending er at Johannes i Åpenbaringen gjentatte ganger sier at han så «sjeler», for eksempel «deres sjeler som var myrdet for Guds ords skyld, og for det vitnesbyrds skyld som de hadde». (Åpb. 6: 9; 20: 4) Men er det ikke også her tale om symbolske uttrykk, som det jo er så mange av i Åpenbaringen? Jo, det er det! (Se for eksempel Åpenbaringen 9: 7—10; 12: 3.) I betraktning av det som står i 3 Mosebok 17: 11, nemlig at livet eller sjelen er i blodet, er det tydelig at det Johannes her sier, betyr at han så blodet til trofaste kristne som var blitt myrdet fordi de var trofaste mot Gud og hans Ord. Og en skal være klar over at det finnes en fornuftig forklaring også i forbindelse med alle andre innvendinger som synes å ha et bibelsk grunnlag, for eksempel det at noen tilsynelatende har kunnet tale med de døde.
Kontakt med de døde
Et eksempel på at noen tilsynelatende har hatt kontakt med de døde, er beretningen om hvordan den troløse kong Saul fikk en kvinne til å mane fram profeten Samuel, som da var død. Trollkvinnen i En-Dor hevdet riktignok at hun hadde forbindelse med den avdøde profeten Samuel, men hadde hun virkelig det? Det kan hun ikke ha hatt, for de døde er uten bevissthet; de sover i graven. (Sl. 146: 3, 4; Pred. 9: 5, 10) Hvem var det da kvinnen så? Hun så en ond ånd som framstilte seg som profeten Samuel. (1 Sam. 28: 3—25) En ond ånd?
Ja, for gjennom hele Bibelen står det om onde ånder eller demoner, det vil si falne engler. Hvor har disse skapningene kommet fra? Gud har selvsagt ikke skapt dem slik, for hele hans verk er fullkomment og rettferdig. (5 Mos. 32: 4) Bibelen forteller imidlertid at på samme måte som en engel gjorde seg selv til Satan Djevelen ved å baktale Gud og gjøre opprør mot ham, var det andre åndeskapninger som av selviske grunner sluttet seg til ham i opprøret mot Gud. Dette skjedde før vannflommen på Noahs tid. Disse englene materialiserte seg og kom til jorden for å søke seksuell nytelse ved å ta seg hustruer blant menneskenes døtre. (1 Mos. 6: 1—6) Avkommet deres, som var halvt engler og halvt mennesker og derfor bastarder, var kjemper og bidro sterkt til at tiden før vannflommen var preget av ondskap og vold. Da flommen kom, ble disse bastardene utslettet, mens deres fedre, som var engler, og altså ånder, dematerialiserte seg og vendte tilbake til åndeverdenen. Der befinner de seg i mørke og er i trelldom under Satan Djevelen. Da Jesus var på jorden, kom det flere ganger til sammenstøt mellom ham og disse onde englene. — Luk. 8: 26—35; 1 Pet. 3: 19, 20; 2 Pet. 2: 4.
Er dette liv det eneste?
Betyr dette at mennesket ikke kan ha noe håp for framtiden, at døden er slutten på alt? Svaret er ja for Adam og andre som synder med vilje i likhet med ham, for Gud holdt ikke fram noe håp for Adam da han dømte ham til å vende tilbake til støvet. Som en forsettlig synder fortjente Adam å få den straff som Gud hadde idømt ham. — 1 Mos. 3: 19.
Men ikke alle Adams etterkommere har samme innstilling som han. Mange av dem elsker rettferdighet, men likevel går det tilsynelatende ikke dem bedre enn Adam. Det er imidlertid bare tilsynelatende; det vil vise seg at det er forskjell, og det skyldes den foranstaltning Gud har truffet i forbindelse med oppstandelsen. Gud sørget i sin godhet for at hans Sønn gjenløste menneskeheten, som på en måte var blitt solgt til synden og døden på grunn av Adams ulydighet. (Rom. 5: 12) Jesus gjorde dette ved å komme til jorden, bli født som et menneske og ofre sitt liv for menneskeheten. Ved på denne måten å løskjøpe menneskeheten gjorde Jesus det mulig å føre den ut av den i juridisk henseende hjelpeløse tilstand den hadde kommet i, og han har nå retten til å utfri menneskeheten av døden. — Matt. 20: 28; 28: 18.
Det er derfor håp for menneskeheten, ikke fordi den platoniske læren om menneskesjelens udødelighet er riktig, men fordi det vil finne sted en oppstandelse av de døde, noe både Jesus og hans apostler trodde på og lærte. Da Jesus besvarte et spørsmål fra sadduseerne, som ikke trodde at det er noen oppstandelse, sa han at Gud «er ikke de dødes Gud, men de levendes». Han sa også at «den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut». (Matt. 22: 31—33; Joh. 5: 28, 29) Og hans apostler, spesielt apostelen Paulus, understreket gang på gang at det ville finne sted en oppstandelse av de døde. For å slå fast hva han satte sitt håp til — ikke menneskesjelens påståtte udødelighet, men oppstandelsen — skrev Paulus: «Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.» «Dersom de døde ikke oppstår, da la oss ete og drikke, for i morgen dør vi!» — 1 Kor. 15: 19, 32; Ap. gj. 17: 31, 32; 24: 15.
Den oppfatning at det er et liv etter døden fordi mennesket har en udødelig sjel, er direkte i strid med klare uttalelser i Bibelen og reiser mange vanskelige spørsmål. For å nevne bare ett: ’Hva skjer med hedningene når de dør?’ Hvis alle kommer enten til himmelen eller til helvete når de dør, hvor kommer så hedningene? Bibelen sier at bare de som tror på Jesus, kan bli frelst. (Joh. 3: 16; Ap. gj. 4: 12) Kommer hedningene til å bli pint i all evighet? Bibelen sier at Gud er rettferdig og kjærlig. Han ville ikke være noen av delene hvis han lot hedningene få en slik skjebne. Noen svarer: ’Gud kommer sikkert til å frelse dem på grunn av deres uvitenhet, såfremt de gjør så godt de kan!’ Men hvis Gud frelser hedningene på grunn av eller til tross for deres uvitenhet, hvorfor kunne han da ikke holde alle mennesker i uvitenhet og frelse alle? Et slikt syn er basert hverken på fornuft eller på Bibelen. Bibelen framholder imidlertid at de hedninger som aldri har hørt om Jesus, har håp om en oppstandelse, som vil gi dem anledning til å velge livet. — Es. 26: 9.
Vi skjønner altså at menneskene ikke er uten håp. Dette håpet skyldes imidlertid ikke at mennesket har en udødelig sjel, men at Gud gjennom Kristi gjenløsning har tilveiebrakt en kjærlig og fullgod foranstaltning. På grunn av denne foranstaltningen vil de døde få anledning til å vinne liv under Guds rike ved at de får en oppstandelse. — Matt. 6: 9, 10.