De overmodige kontra de ydmyke
1. Hvilket viktig prinsipp kommer til uttrykk i 2 Samuel 22: 28, og hvordan får det sin anvendelse?
DA JEHOVA hadde befridd David fra alle hans fiender, innbefattet Saul, komponerte David en stor takkesang, hvor han blant annet sa: «Elendige [ydmyke, NW] folk frelser du, men dine øyne er mot de overmodige; dem fornedrer du.» (2 Sam. 22: 28) Disse ordene uttrykker et prinsipp som blir understreket gjennom hele Guds Ord. Det gjelder to klasser eller grupper av mennesker som utgjør en kontrast til hverandre. For en tid blir de ydmyke behandlet som utstøtte av de overmodige, slik tilfellet var med David, og de må ofte sulte. Så kommer en tid da Jehova inspiserer og holder dom. Resultatet blir et rollebytte mellom de to klassene. Det er imidlertid ikke så å forstå at de følger i hverandres fotspor.
2. Hvordan fikk Malakias 3: 1, 5 sin oppfyllelse ved Jesu første komme?
2 Den dag da Jehova inspiserte og holdt dom, begynte da Jesus i en alder av 30 år tok opp sin tjeneste. Han kom som Jehovas representant, «paktens sendebud», slik det var forutsagt i Malakias’ profeti. Denne profeti forutsa at Jehova skulle komme til sitt tempel og holde dom: «Jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vitne» mot de ugjerningsmenn som allerede er nevnt. Førte Jesu tjeneste som Jehovas «paktens sendebud» til at de to klassene, de ydmyke og de overmodige, fikk erfare en forandring? Ja. Men allerede før dette skjedde det noe som var en forsmak på denne forandringen. Hvordan det? Foruten «paktens sendebud» talte Jehova om et annet sendebud i samme forbindelse, idet han sa: «Jeg sender mitt sendebud, og han skal rydde vei foran meg.» Jesus sa at dette sendebud som beredte veien og var en forløper for ham, var døperen Johannes. — Mal. 3: 1, 5, vers 1 fra NW; Matt. 11: 7, 10; Luk. 1: 76; 7: 24, 27.
3. Hvordan kom to klasser til syne som følge av døperen Johannes’ forkynnelse?
3 Døperen Johannes begynte sin tjeneste om lag seks måneder før Jesus, og i løpet av den tiden begynte to klasser å stå fram på skueplassen. På den ene side sto Johannes’ disipler, som Johannes ledet til Jesus, og som sammen med andre utgjorde selve kjernen i den ene klassen. De var ydmyke og gudfryktige menn. Jesus sa for eksempel om Natanael at han var «en ekte israelitt, som det ikke er svik i». På den annen side sto blant annet fariseerne og sadduseerne, og det fortelles at da Johannes så mange av dem «komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?» — Joh. 1: 48; Matt. 3: 7.
4. Hva skjedde ved to tidligere anledninger som et varsel om den forandring disse to klassene skulle få erfare?
4 Allerede 30 år før dette skjedde det imidlertid noe som varslet om den forandring som disse to klassene skulle få erfare. Etter at jomfru Maria hadde besøkt Elisabet, som skulle bli mor til døperen Johannes, og etter at hun selv hadde unnfanget ved hellig ånd, lovet hun Jehova med følgende ord: «Min sjel opphøyer Herren . . . han atspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke . . . hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.» Over 1000 år før dette sa en annen kvinne, Hanna, som også ved et mirakel ble mor til en sønn, nemlig Samuel: «Mitt hjerte fryder seg i [Jehova] . . . de mette lar seg leie for brød, og de hungrige hører opp å hungre.» — Luk. 1: 46—53; 1 Sam. 2: 1, 5.
5. Når og hvordan kom Jesus første gang i kontakt med dem som var overmodige?
5 De to klassene og den forandring de skulle få erfare på den dag da Jehova skulle holde dom, var tydelig beskrevet i de hebraiske skrifter, noe Jesus hadde god kjennskap til, og da han begynte sin tjeneste, hadde allerede begge klassene trådt fram på skueplassen. Med sitt fullkomne sinn og sin evne til å forstå tingene raskt skjønte Jesus kanskje allerede da han var 12 år, etter at han i tre dager hadde vært sammen med de religiøse lærere i templet, hvilke menn det var som utgjorde den ene klassen. (Luk. 2: 42—47) Hans første sammenstøt med disse overmodige, rike og mette religiøse ledere var muligens det som fant sted den første påsken etter at han hadde begynt sin tjeneste, da han drev kjøpmennene og pengevekslerne ut av templet. Vi kan tenke oss hvordan dette må ha pint dem som drev handel i Jehovas bedehus og hadde store inntekter av det. — Joh. 2: 13—17.
6. Hvilke forandringer inntraff som følge av Johannes’ forkynnelse?
6 Begge klassene hadde nå stått fram på skueplassen, og det inntraff straks en forandring. Helt fra begynnelsen av hadde Johannes hatt sine disipler, som hadde hjulpet ham i tjenesten. I stedet for å være prisgitt de religiøse ledere og bli ignorert og foraktet hadde de nå et tjenesteoppdrag som ga dem stor glede og tilfredshet, og som derfor kunne sammenlignes med mat. Men da Johannes fikk øye på fariseerne og sadduseerne, fordømte han dem på det kraftigste, slik vi allerede har nevnt. (Matt. 3: 7—12) Hvorfor gjorde han det? Han gjorde det ikke bare fordi han ble fylt med Guds ånd, men også fordi de i sin store stolthet og selvrettferdighet inntok en hovmodig holdning overfor det jevne lag av folket, noe som var alminnelig kjent.
7. Hvordan ble forandringene enda mer gjennomgripende som følge av Jesu forkynnelse?
7 Jesus inntok samme holdning som Johannes. Helt fra begynnelsen av sin tjeneste lærte han opp sine disipler. De var ikke lenger i en uheldig stilling, og de følte nå at det virkelig var en mening med livet. I og med sin nye, fordelaktige stilling hadde de et direkte bevis for at de hadde Guds gunst og ble beskyttet av ham. For en vidunderlig forandring dette var! Men hvor bittert må det ikke ha vært for de religiøse ledere, hvis stilling og prestisje hittil ikke hadde vært truet, å se kontrasten mellom seg og Jesu disipler! Hvor ofte må de ikke ha krympet seg når Jesus fryktløst avslørte dem for folket! Som en representant for sin Far fortsatte Jesus hele tiden å begunstige de ydmyke og ta avstand fra de overmodige. Noen ganger omtalte han de to klassene ved direkte å si hvem han talte om, for eksempel i Bergprekenen, men når han lærte som hele folket hørte på, benyttet han seg som oftest av lignelser. Selv om de religiøse ledere ikke fikk tak i alle detaljene, forsto de at det var dem han talte om. Som Matteus sier: «Da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelser, skjønte de at han talte om dem.» — Matt. 21: 45.
Rollene byttes
8. Hvilke omstendigheter lå til grunn for Jesu fordømmelse av fariseerne i Lukas 16: 15?
8 Vi nærmer oss nå det tidspunkt da Jesus kom med en lignelse som vi ønsker å undersøke nøye. Lukas forteller at før Jesus dro opp til Jerusalem ved slutten av sin jordiske tjeneste, knurret fariseerne og de skriftlærde seg imellom fordi tollere og syndere holdt seg nær til Jesus for å høre på ham. Jesus fortalte derfor forskjellige lignelser angående de to klassene. Han fortalte hvor stor glede det var i himmelen når en synder omvendte seg, og hvor glad faren ble da den fortapte sønn kom hjem igjen, og han stilte således synderen og den fortapte sønn opp som en kontrast til dem som mente at de ikke trengte å omvende seg. Deretter fortalte han lignelsen om den utro husholder, en lignelse som hjalp disiplene til å verdsette sanne, åndelige rikdommer og sanne venner, som ble stilt opp som en kontrast til den flyktige og urettferdige mammon. (Luk. 15: 1—16: 13) Lukas forteller deretter: «Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham. Da sa han [Jesus] til dem: I er de som gjør eder selv rettferdige for menneskene; men Gud kjenner eders hjerter; for det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» — Luk. 16: 14, 15.
9. Hvordan kom Jesus inn på den viktige tidsfaktoren, og hvilken lignelse fortalte han deretter?
9 Disse ordene viser tydelig hvilket syn Jesus hadde på disse menneskene. Jesus kommer deretter inn på den viktige tidsfaktoren og sier: «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes; fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike, og enhver trenger seg inn i det med makt.» (Luk. 16: 16) Ja, tiden var nå inne til at denne overmodige, selvrettferdige, pengekjære klassen og den andre klassen, som hittil hadde fått dårlig behandling, skulle bytte roller. Med dette i tankene gikk Jesus videre og fortalte den lignelsen som vi er interessert i, lignelsen om den rike mannen og Lasarus. Han benyttet seg også nå av kontraster. For at vi skal ha bildet klart for oss, skal vi først gi et resymé av det Jesus sa.
10. Gi et resymé av lignelsen i Lukas 16: 19—31.
10 En rik mann levde hver dag i luksus. Lasarus, en fattig tigger som var i en ynkelig tilstand, ble kastet for den rike manns port og forsøkte å mette seg med det som falt fra den rike manns bord. Den fattige døde, og englene førte ham til Abrahams skjød. Deretter døde den rike og ble begravd. Han kom til dødsriket [gresk: hades], hvor han ble pint med ild, og han ba Abraham om å sende Lasarus til ham for at han kunne dyppe sin finger i vann og svale hans tunge. Men Abraham forklarte at en fullstendig forandring hadde funnet sted, og at det dessuten var festet et stort svelg mellom de to som ingen kunne komme over. Den rike mannen ba da om at Lasarus måtte bli sendt for å advare hans fem brødre om dette pinestedet. Men Abraham svarte: «De har Moses og profetene; la dem høre dem!» Den rike mann sa: «Nei, . . . men om noen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg.» Abrahams siste ord var: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen står opp fra de døde.» — Luk. 16: 19—31.
Personene identifiseres
11. Hvem representerte den rike mann på Jesu tid? Begrunn svaret.
11 La oss først se hvordan denne lignelsen fikk sin anvendelse på Jesu tid. Ut fra de skriftsteder vi allerede har drøftet, skulle det ikke være vanskelig å forstå hvem de to hovedpersonene representerte. Jesus sa først: «Der var en rik mann, og han kledde seg i purpur og kostelig linklede og levde hver dag i herlighet og glede.» (Luk. 16: 19) Hvem var denne rike mann? Hvem representerte han? Jesus hadde nettopp talt til de pengekjære fariseerne. Legg merke til hva han sa til dem: «I . . . gjør eder selv rettferdige for menneskene.» Og om den rike mann sa han at han «kledde seg i purpur og kostelig linklede». (Luk. 16: 15, 19) Fariseerne ventet ikke til noen andre erklærte dem rettferdige. Den rike mann ventet heller ikke på at noen andre skulle utstyre ham med kongelige klær og insignier og tilskrive ham renhet og rettferdighet, de ting som hans purpur og linklede representerte. Hverken Gud eller hans tjener Kristus Jesus eller profetene, for eksempel Esaias, sa noen gang at Israels religiøse ledere var en rettferdig klasse. Snarere tvert imot! Men de som tilhørte denne klassen, var aldri sene til å stille sin rettferdighet til skue. I likhet med den rike mann gjorde de det ved sin klesdrakt og fremtreden. Som Jesus sa: «De gjør sine minnesedler brede og sine dusker store, og de vil gjerne sitte øverst ved gjestebudene og ha de øverste seter i synagogene . . . [de] som utvendig er fagre å se til . . . [og] rettferdige for menneskene.» — Matt. 23: 5, 6, 27, 28; 6: 1, 2.
12. Hva er purpur et symbol på, og i hvilken forstand kledde de religiøse ledere seg i purpur?
12 Helt fra gammel tid er purpur blitt brukt som et symbol på kongemakt. Vi husker at da Jesus var blitt fengslet og Pilatus hadde spurt: «Er du jødenes konge?», flettet stridsmennene «en krone av torner og satte den på hans hode, og de kastet en purpurkappe om ham . . . og sa: Vær hilset, du jødenes konge!» (Joh. 18: 33; 19: 2, 3) De religiøse ledere traktet ikke etter å sitte på en bokstavelig kongetrone, men de hevdet at de hadde rett til å utøve et visst herredømme, noe de også gjorde. Var ikke de lederne for det folk som Gud hadde gitt følgende løfte: «I skal være meg et kongerike av prester og et hellig folk»? Var det ikke de som ved en anledning sa til Jesus: «Vi er av Abrahams ætt og har aldri vært noens treller»? — 2 Mos. 19: 6; Joh. 8: 33.
13. Hva er lin et symbol på, og hvilken forskjell er det i denne forbindelse mellom fariseerne og Lammets brud?
13 Lin blir brukt som et symbol på rettferdighet. Legg merke til hvordan den kristne menighet blir beskrevet som Lammets, Jesu Kristi, brud. Hun er kledd i «rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger». Men legg merke til at det ikke sies at hun selv har kledd seg i purpur og lin, trass i at det holdes bryllup for henne og «kongers konge». Nei, hun erklærer ikke seg selv for å være rettferdig, slik fariseerne gjorde, men, som det sies: «Det er henne gitt å kle seg i . . . fint lin.» (Åpb. 19: 7, 8, 16) Apostelen Paulus, som før hadde vært en nidkjær fariseer, fikk erfare kontrasten mellom sin egen rettferdighet og den rettferdighet som er av Gud. Han skrev: «For at jeg kan vinne Kristus og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fås ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» — Fil. 3: 8, 9; se også Romerne 10: 2—4.
14. Hva er det som hjelper oss ytterligere til å identifisere «den rike mann» på Jesu tid?
14 I sine egne øyne og i folks øyne hadde de religiøse ledere alt, ja, i likhet med den rike mann levde de «hver dag i herlighet og glede». (Luk. 16: 19) Som vi allerede har sett, blir kunnskap, og da særlig kunnskap om åndelige ting, sammenlignet med mat og drikke. (Es. 55: 1, 2; Joh. 17: 3, NW) Jødene, særlig deres ledere, hadde rikelig med åndelig mat og drikke. Paulus spurte en gang: «Hva fortrinn har da jøden?» Han svarte: «Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd.» Han skrev også at israelittene var de som «herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører». Jesus sa også at israelittenes ledere var «lovkyndige» og hadde «kunnskapens nøkkel». Det er derfor tydelig at den rike mann i Jesu lignelse representerte de religiøse ledere som klasse betraktet. — Rom. 3: 1, 2; 9: 4; Luk. 11: 52.
15. Hva sa Jesus om den fattige tiggeren, og hvem var denne et bilde på?
15 Hvordan forholdt det seg så med den fattige tiggeren? Jesus ga ikke den rike mann noe navn, men den fattige ga han det jødiske navnet Lasarus, som betyr «Gud er hjelper». Han «var kastet for hans [den rike manns] port, full av sår, og hans attrå var å få mette seg med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår». (Luk. 16: 20, 21) Akkurat som i tilfellet med den rike mann behøver vi ikke å lete lenge for å finne den klassen som Lasarus var et bilde på. Jesus hadde nettopp talt om den. Ja, det var fariseerne som fikk Jesus til å tale om denne andre klassen da de klaget over at han tok imot tollere og syndere. (Luk. 15: 1, 2) Legg også merke til at like før dette hadde Jesus sagt til en av de øverste fariseerne: «Når du gjør gjestebud, da be fattige, vanføre, halte, blinde!» Ja, den fattige tiggeren var hovedsakelig et bilde på de fattige og åndelig utarmede blant jødene. De ble foraktet og sett ned på av den herskende klasse, som «stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre» og mente at de fattige i likhet med Lasarus bare var passende selskap for hunder. Yppersteprestene og fariseerne sa en gang til og med følgende om dem som trodde på Jesus: «Denne hop som ikke kjenner loven, er forbannet.» De religiøse ledere gjorde ikke noe for å gi åndelig føde til de fattige, som var «klar over sitt åndelige behov», og som ivrig ventet på at noe skulle falle fra den rikes bord. — Luk. 14: 13; 18: 9; Joh. 7: 49; Matt. 5: 3, NW.
16. Hvorfor hadde de religiøse ledere skylden for den dårlige tilstand Lasarus-klassen befant seg i?
16 De jødiske religiøse ledere erstattet dessuten «Guds ord» med tradisjoner og vedtekter som de selv hadde funnet på i årenes løp. De gjorde, som Jesus sa, «Guds lov til intet» og lærte «lærdommer som er menneskebud». Det ville derfor være temmelig lite næring i det som falt fra deres bord. De bandt også svære byrder og la dem på menneskenes skuldrer, men selv ville de «ikke røre dem med sin finger». (Matt. 15: 6—9; 23: 4) Det er ikke noe rart at Jesus sa at Lasarus var «full av sår». I en slik sørgelig tilstand bar han virkelig en stor byrde, og han hadde ikke den minste utsikt til å få hjelp fra den rike mann.
17. Hvordan viste Jesus at tiden var inne til at det skulle skje en forandring med disse to klassene?
17 Det var høyst urettferdig at Lasarus var blitt brakt i en slik fryktelig tilstand, og det kunne ikke tolereres i det uendelige. Som Jesus sa til fariseerne da de beklaget seg: «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt. Men gå bort og lær hva det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» Han ga også den samme klassen denne advarselen: «Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.» Ja, tiden var nå inne til at det skulle skje en forandring. Hvordan viste Jesus dette i sin lignelse? — Matt. 9: 12, 13; Luk. 11: 52.
En stor forandring
18. Hvilken forandring inntraff da de to personene døde?
18 Av alle de forandringer som inntreffer i et menneskes liv, er det ikke noe som skaper en så stor omveltning som døden. Jesus benyttet derfor døden som en illustrasjon. Da han hadde beskrevet de to personene, sa han at etter en tid skjedde det «at den fattige døde . . . også den rike døde.» Ja, tidsfaktoren må tas i betraktning. På en levende måte appellerte Jesus nå til sine tilhøreres fantasi, for han visste at det i likhet med kontraster var noe han på en meget effektiv måte kunne benytte for å få dem til å forstå det han talte om. Fikk så disse to mennene sove fredelig i sine graver? Nei! Lasarus ble straks «båret bort av engler i Abrahams skjød». Den rike mann «ble begravd. Og . . . han slo sine øyne opp i dødsriket [gresk: hades], der han var i pine». — Luk. 16: 22, 23.
19. a) Til støtte for hvilken lære blir Lukas 16: 23 ofte anvendt? b) Hvordan er det både ulogisk og ubibelsk å anvende dette skriftstedet på denne måten?
19 Som våre lesere vil være klar over, er det mange av kristenhetens kommentatorer og autoriteter som tar denne lignelsen bokstavelig og anvender den til støtte for sin tradisjonelle lære om et brennende helvete hvor udødelige sjeler skal pines i all evighet. Men var det noen av fariseerne eller disiplene, Jesu tilhørere, som oppfattet lignelsen bokstavelig? Trodde de at Jesus dro til side sløret et øyeblikk, slik det så ofte blir sagt, for å la dem få et blikk av den skjebne som venter de onde, ja, alle dem som ikke kommer til himmelen? Det er lite trolig. Alle de som hørte på Jesus, var klar over at dette var en lignelse eller en illustrasjon, og at den derfor ikke skulle oppfattes bokstavelig. Som det er blitt påpekt i et tidligere nummer av Vakttårnet, ville hele beretningen være absurd og meningsløs hvis den skulle oppfattes bokstavelig, og den ville dessuten være i strid med de enkle, bibelske uttalelser om at dødsriket (gresk: hades; hebraisk: sheol) er den felles grav for ’de døde, som ikke vet noen ting’, for «det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går». (Pred. 9: 5, 10) Hvis det hadde vært et brennende helvete, ville det da være fornuftig å tro at de som ble pint der, befant seg så nær dem som var i himmelen, at de kunne snakke med dem? Var de så nær dem at de kunne se dem og det de holdt på med? Ville de være i stand til å føre en samtale og diskutere med dem som hadde myndighet i himmelen? — Se Vakttårnet for 15. juni 1965, sidene 271 og 272, avsnittene 11 til 16.
20. Hvordan skildret Esaias på lignende måte en dramatisk omveltning?
20 Men, spør du kanskje, hadde Jesus noen hjemmel for å omtale døde mennesker som om de skulle være levende og i stand til å tale, for å illustrere noe som var ualminnelig dramatisk? Finnes det noe eksempel på at det var blitt gjort tidligere? Ja, det gjør det! Her har vi en annen interessant parallell mellom de uttrykk Jesus benyttet, og de uttrykk profeten Esaias benyttet. Esaias ble inspirert til å forutsi hvordan det babyloniske dynasti av konger skulle falle og bli ødelagt. Babylons fall skulle forårsake en slik forferdelig omveltning at de andre nasjonenes konger, som lå på lit de parade i hver sin nisje i dødsriket eller sheol, skulle våkne opp og reise seg i forundring når «Babels konge» ble kastet ned til dem. De skulle si: «Også du er blitt kraftløs som vi. . . . Nedstøtt til dødsriket er din herlighet . . . under deg er redd et leie av ormer, og ditt dekke er makk.» «Babels konge» skulle imidlertid ikke få en nisje, slik som de andre kongene, men skulle bli slengt bort, langt fra [sin] grav, . . . lik et nedtrådd åtsel». (Es. 14: 4, 10, 11, 19) I den engelske autoriserte bibeloversettelsen, King James Version, og i mange andre bibeloversettelser blir «Babels konge» kalt «Lucifer» i Esaias 14: 12, et navn som vanligvis blir anvendt på Satan Djevelen. Hvis en anvender dette skriftstedet på ham, kan en ikke hevde at han hersker i et brennende helvete og holder ilden der ved like, for ifølge dette skriftstedet blir han forkastet og fornedret, til og med i sitt eget rike. Det er ikke så rart at kristenhetens kommentatorer ikke bruker denne profetien til støtte for sin lære om evig pine.
21. Skal Jesu lignelser oppfattes bokstavelig? Hvorfor talte Jesus i lignelser?
21 Det er følgelig ingen grunn til å trekke den slutning at Jesus nå plutselig kom med en beretning som skulle oppfattes bokstavelig. En illustrasjon eller lignelse er en allegori, en billedlig framstilling av visse sannheter eller hendelser. Akkurat som i alle sine andre lignelser benyttet Jesus her et levende billedspråk for å klargjøre noe, i dette tilfelle noe som allerede skjedde med to klasser av folket. I neste nummer av Vakttårnet skal vi undersøke nærmere hvordan denne lignelsen fikk sin anvendelse på Jesu tid, og også hvordan den har fått sin anvendelse i vår tid.