godt om oss, om ikke mer enn et eneste ord! Hva svarte Abraham?

18. Hva svarte Abraham på den rike manns anmodning, og hva viser hans svar?

¹⁸ Abraham kommer først inn på sakens kjensgjerninger: «Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nå trøstes han her, og du pines.» (Luk. 16: 25) Jesus kastet ikke bort noe tid på den rike mann. Hvorfor ikke? Nei, for Jesus visste at han handlet som Guds tjener i en tid da det ble foretatt inspeksjon. Han var i sannhet Abrahams ætt, og de som forbannet denne ætten, ble forbannet av Gud. (1 Mos. 12: 3) Som klasse betraktet hadde «den rike mann» hatt sin tid, sin «levetid», da han hadde fått ’sitt gode’, som han uten vanskelighet kunne ha gitt videre til dem som trengte det. Men denne klassen viste at den aldri hadde til hensikt å gjøre det, og nå var det tydelig at Gud hadde felt en ugunstig dom over den. Det ble også tydelig vist at Lasarus-klassen hadde fått en gunstig dom. Her ser vi hvilket mønster Gud dømmer etter. Det er som om en kraftig, rett linje blir trukket tvers over mønstret, slik at det blir likevekt mellom de to sidene. Det er her ’det store svelget’ kommer inn i bildet. Legg merke til hva Abraham deretter sier til den rike mann.

19. Hva symboliserte ’det store svelg’?

¹⁹ «Og dessuten er et stort svelg festet mellom oss og eder, for at de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og for at heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss.» (Luk. 16: 26) Det var ikke snakk om noen forbrødring! Lasarus-klassen kunne ikke inngå kompromiss og tale fred til «den rike mann»-klassen. Jesus var klar over at dette var en viktig del av det mønster Gud dømmer etter, og at Guds «dommer er et stort dyp». (Sl. 36: 7) Vi må imidlertid være klar over at det bare er som klasser betraktet at de har fått sin endelige dom. Ingen av de to klassene eller noen andre klasser som støttet dem, kunne gå over til den andre, men enkeltpersoner kunne gjøre det mens de levde, og det var mange som gjorde det. Apostelen Paulus hadde før ’levd som jøde’ og vært en innbitt forfølger av Lasarus-klassen. (Gal. 1: 13—17) Døperen Johannes kalte fariseerne og sadduseerne «ormeyngel» og sa: «Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig.» Noen av dem gjorde senere det. — Matt. 3: 7, 8; Ap. gj. 6: 7.

20. Hva ba den rike mann deretter om, og hva svarte dette til på Jesu tid?

²⁰ Ettersom Jesus var klar over hvilken sinnsinnstilling «den rike mann»-klassen hadde, lot han den rike mann i sin lignelse komme med enda et argument. Den rike mann forsøkte å ignorere eller komme utenom svelget og sa: «Så ber jeg deg, fader, at du sender ham til min fars hus — for jeg har fem brødre — for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.» (Luk. 16: 27, 28) Legg merke til at selv om han tiltaler Abraham som far, taler han også om en annen far, som han føler seg nærmere beslektet med, en far i hvis hus han har fem brødre. Jesus hadde kjennskap til jødedommens religiøse «hus», som var bygd på tradisjoner og vedtekter, og det var dette «hus» de religiøse ledere tilhørte. Det var et «hus» som tilskyndte til innbitt forfølgelse og til og med mord. ’Husets’ herre var Djevelen, som «var en manndraper». (Joh. 8: 44) De fem brødrene (med den rike mann blir det en gruppe på seks, som er et passende symbol på Djevelens organisasjon) representerer alle dem som beundret og støttet de religiøse ledere og la samme ånd for dagen som dem. De religiøse ledere ønsket ikke å bli avslørt, og de ønsket slett ikke at de som støttet dem, skulle høre hvordan de ble avslørt ved det budskap Lasarus-klassen forkynte. Hvis disse, deres brødre, i billedlig forstand skulle dø og komme til samme sted som de selv var på, ville deres pine bli enda større. De ønsket derfor at Lasarus-klassen skulle forlate den stilling hvor den hadde Guds gunst, og forkynne, ikke et domsbudskap, men et budskap som ville gi inntrykk av at alt var som før det ble holdt inspeksjon, da hverken de religiøse ledere eller deres tilhengere var i pine.

21. Hva svarte Abraham, og hva betydde det?

²¹ Ville dette la seg gjøre? Hva svarte Abraham? «Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem!» (Luk. 16: 29) De får ikke høre annet enn Guds sannhetsord! Det var utelukkende ut fra dette ord Jesus forkynte for folket og dets ledere, og han forkynte blant annet budskapet om den dom som snart skulle bli fullbyrdet. Lasarus-klassen forkynte et lignende budskap. Det kraftige vitnesbyrd som Peter avla på pinsedagen, var for eksempel utelukkende basert på sitater fra de hebraiske skrifter, fra Moses (loven), profetene og salmene. Det faktum at 3000 straks ga akt på hans budskap og ble døpt, er et bevis for at de hebraiske skrifter inneholdt en tilstrekkelig advarsel og veiledning for dem som var villige til å høre. Mange av dem hadde før vært tilhengere av jødedommen. — Ap. gj. 2: 41.

22. a) Hva ba den rike mann til slutt om? b) Hva svarte Jesus da fariseerne ba om å få et tegn?

²² Den rike mann hadde imidlertid mer på hjertet. Han viste nå sitt sanne jeg, idet han motsa Abraham: «Nei, fader Abraham! men om noen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg.» (Luk. 16: 30) Han ba med andre ord om et stort tegn, om at noen skulle stå opp fra de døde, og mente at et slikt tegn var absolutt nødvendig. Hvis det ble gitt et slikt tegn, ville det hverken være nødvendig å forkynne ut fra Skriftene eller å avsløre jødedommens tradisjoner. Fariseerne og andre hadde mer enn én gang bedt Jesus om at «han ville la dem få se et tegn fra himmelen». Han svarte: «En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas’ tegn.» Jonas’ tegn var tilstrekkelig for ninivittene, for, som Jesus sa: «De omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas». (Matt. 16: 1—4; 12: 38—41) Jesus forkynte med langt større myndighet enn Jonas noensinne hadde gjort, og han hadde mange flere beviser til støtte for det han forkynte, enn Jonas hadde. Men resultatet ble likevel slik som Jesus sa: «Uten at I ser tegn og under, tror I ikke.» — Joh. 4: 48.

23. Hva var Abrahams siste ord i denne saken?

²³ Abraham svarte derfor den rike mann: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen står opp fra de døde.» (Luk. 16: 31) I og med disse ordene ble den endelige dom avsagt over den klasse som var representert ved den rike mann og hans brødre. Hvis de som tilhører denne klassen, vender det døve øre til Guds budskap i Skriften, vil de også vende det døve øre til det budskap Guds sendebud forkynner, enten dette sendebud er Jesus eller Lasarus-klassen. Som Jesus sa til dem: «I ransaker skriftene . . . og det er de som vitner om meg,» og han tilføyde: «Hadde I trodd Moses, da hadde I trodd meg; for det er om meg han har skrevet; men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?» — Joh. 5: 39, 46, 47.

24. Hva viste Jesus med de siste ordene i lignelsen?

²⁴ Med de siste ordene i sin lignelse viste således Jesus hvilke rettferdige dommer Gud hadde avsagt over de to klassene, dommer som var som «et stort svelg». Han hadde avsagt en ugunstig dom over alle dem som ’hører tungt [med irritasjon, NW]’, og som ’lukker sine øyne, for at de ikke skal se . . . og forstå med hjertet og omvende seg’. (Matt. 13: 15) Lasarus-klassen hadde imidlertid fått en gunstig dom. Det vil aldri bli nødvendig for den å forlate den stilling hvor den nyter godt av Jehova Guds gunst og stadig har anledning til å bli trøstet og holde festmåltid ved Jehovas bord. Det ville heller ikke være riktig av dem å forlate denne begunstigede stilling.

25. Hvilke spørsmål kan vi nå stille?

²⁵ Finnes det så i vår tid noen paralleller til de forskjellige deler av det mønster Gud dømmer etter? Inneholder Jesu lignelse et viktig budskap til oss? Kan vi se to tydelig atskilte klasser som har erfart en gjennomgripende forandring hva stilling og posisjon angår? Og blir vi, som enkeltpersoner, derved hjulpet til å forstå hva vi må gjøre for å få en gunstig dom av Gud og således bli i stand til å finne sanne rikdommer?

Guds dommer åpenbarer hvem som virkelig er rike

 1. Hvorfor har budskapet om Riket så stor kraft i vår tid?

I SIN profeti angående endens tid sa Jesus: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag.» Dette får en til å tenke på det budskap som ble forkynt ved Kristi første komme, nemlig budskapet om at «himlenes rike er kommet nær». Det budskap som blir forkynt i vår tid, har større kraft enn dette. Vår tids budskap går ut på at Guds rike er blitt opprettet, og at Jehova høsten 1914 innsatte sin Konge, Kristus Jesus, ikke på en jordisk trone, men på det himmelske Sions berg. — Matt. 24: 14; 4: 17; Sl. 2: 6; Heb. 12: 22.

 2. Hva vil kunne hjelpe oss til å forstå hvordan lignelsen i Lukas 16: 19—31 får sin anvendelse i vår tid?

² Forkynnelsen av budskapet om Riket ved Kristi første komme avmerket begynnelsen til en tid da det skulle inspiseres og holdes dom. Som følge av det begynte to klasser å erfare visse forandringer, slik det ble vist i Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus. Det forholder seg på samme måte i vår tid. Inspeksjonen og dommen er basert på de samme prinsipper som den gang, men foregår nå i større målestokk. Ved å undersøke den sammenheng lignelsen står i, og andre skriftsteder som har tilknytning til dette emnet, har vi nå fått forståelse av hvem de to hovedpersonene var et bilde på på den tid da lignelsen fikk sin første anvendelse. Ved å følge den samme framgangsmåten vil vi også kunne få et klart bilde av den nåværende situasjonen, og vi vil kunne se hvor vi som enkeltpersoner står i forhold til det mønster Gud dømmer etter.

 3. Hvem er «den rike mann»-klassen i vår tid? Begrunn svaret.

³ Vi behøver ikke lete lenge for å finne «den rike mann»-klassen i vår tid. Kristenhetens religiøse prester og ledere har mye til felles med de jødiske religiøse ledere på Jesu tid. I dag, som den gang, utgjør de religiøse ledere en klasse for seg. De regnes for å være hellige og ukrenkelige og overlegne når det gjelder status og utdannelse, og de skiller seg ut fra alle andre ved sin klesdrakt og sine mange titler. De innehar innflytelsesrike og framstående stillinger og står ofte på god fot med de politiske herskere. I noen tilfelle er de de virkelige maktutøvere bak landets konge eller diktator. De er rike i religiøs henseende i og med at de hevder at det utelukkende er de som er talsmenn for Gud når det gjelder nasjonale spørsmål og sosiale og personlige problemer. I sine menigheter er de vanligvis de eneste som er ordinert til å forkynne og forrette ved gudstjenestene. I noen kirkesamfunn mener prestene at de har rett til å motta skriftemål og gi syndsforlatelse. Noen mener til og med at de har rett til å kanonisere en person som helgen og erklære denne personen for å være hellig og rettferdig. Ja, vår tids «rike mann» ønsker virkelig å kle seg i purpur og lin og å leve hver dag i herlighet og glede. — Luk. 16: 19.

 4. Siden når har Lasarus-klassen i vår tid kommet til syne?

⁴ Vi behøver heller ikke lete lenge for å finne den klassen som i vår tid svarer til den fattige tiggeren i Jesu lignelse. Vi husker hvordan den ydmyke Lasarus-klassen sto fram på skueplassen så snart forløperen, døperen Johannes, begynte å forkynne. Før Riket i 1914 ble opprettet, ble det også utført et forberedende arbeid som gikk ut på å rydde vei for Jehovas representant. (Mal. 3: 1) Ettersom forberedelsene nå skjedde i større målestokk, tok de lengre tid — omtrent 40 år. De som var klar over sitt åndelige behov, ble straks funnet, og i likhet med Johannes’ disipler var de ikke lenger avhengige av de ortodokse religiøse ledere for å få åndelig føde. Fram til da hadde de, i likhet med Lasarus da han var full av sår, vært «kastet for hans [den rike manns] port», hvor de forsøkte å få tak i de smuler som falt fra den rikes bord. (Luk. 16: 20, 21) Kristenhetens prester har imidlertid vist liten interesse for det jevne lag av folket, akkurat som prestene på Jesu tid. De har foretrukket sine egne vedtekter og trosbekjennelser framfor Bibelens lære. Deres bord kan nok se veldekket ut, men maten er bedervet.

Det rette syn på tidsfaktoren

 5. Kan vi vente at alle forandringene skulle inntreffe samtidig? Begrunn svaret.

⁵ Så skjedde det noe som medførte gjennomgripende forandringer, slik det ble fortalt i lignelsen. Begge mennene døde. Det er her den viktige tidsfaktoren kommer inn i bildet, noe som i nyere tid ble avmerket ved at evangeliet om Riket begynte å bli forkynt. Ja, døden medfører store forandringer. Vi må imidlertid passe på at vi ikke misforstår dette. Det var ikke slik at alle forandringene inntraff samtidig eller berørte alle samtidig. Slik var det heller ikke ved Jesu første komme. I seks måneder før Jesus begynte sin tjeneste, ble det utført et spesielt arbeid, og det ble forkynt et budskap som trøstet noen og pinte andre. Før 1914 ble likeledes sannhetens budskap om Guds rike forkynt. Det brakte trøst og håp og åndelig føde til dem som sultet i åndelig forstand, men det pinte prestene, som ikke var sene til å gi uttrykk for sin misnøye. (Se Jehovas vidner og Guds gerning, som gir detaljerte opplysninger om dette.) Dette arbeidet ble utført i forventning av et større og mer detaljert mønster som skulle bli utarbeidet etter 1914. La oss illustrere dette. Vi behøver ikke å vente til soloppgang for å kunne skjelne konturene av et landskap. I grålysningen, mens vi venter på at solen skal stå opp, kan vi se landskapet omkring oss tydeligere og tydeligere.

 6. Hva må vi også ta i betraktning, men hvilken kjensgjerning forandret det ikke?

⁶ Det er også en annen ting vi må ta i betraktning. Da Jesus kom med sin lignelse, regnet de religiøse ledere med at de skulle få fortsette å leve på en stor fot og stille store fordringer. Det var også mange fattige som først senere ble trøstet og fikk Guds gunst. Det forandret imidlertid ikke den kjensgjerning at inspeksjonen hadde begynt, og ikke noe kunne forandre den eller hindre den i å bli gjennomført. Jesus talte i samsvar med denne kjensgjerning. Slik er det også i vår tid. Etter 1914, da hedningenes tid utløp og Jesus Kristus ble innsatt på tronen på det himmelske Sions berg, var det ikke noe som kunne hindre eller utsette det som skulle finne sted.

 7. Hva kan sies om Guds dommer, og hvilken oppfordring kom Paulus med i denne forbindelse?

⁷ I sin inspirerte beskrivelse av ordningen med Teokratiet på «Sions berg . . . det himmelske Jerusalem» nevner Paulus først «myriader av engler» og «menigheten [den kristne menighet] av de førstefødte» og deretter hovedpersonen, den større Abraham, «Gud, alles Dommer». (Heb. 12: 22, 23, NW) Ja, Gud dømmer både Lasarus-klassen, «den rike mann»-klassen og alle andre klasser. Hans «dommer er et stort dyp», «et stort svelg», og de er rettferdige og uforanderlige for alle klasser. (Sl. 36: 7; Luk. 16: 26) Helt til hans endelige dom er blitt fullbyrdet, er det imidlertid mulig for enkeltpersoner å forandre sin hjertetilstand og flykte fra én klasse til en annen, til og med nå, når det blir foretatt inspeksjon. Men tiden er begrenset. Paulus sier derfor videre: «Se til at I ikke avviser ham som taler!» Han sier videre at hele den nåværende tingenes ordning, ja, den symbolske himmel og den symbolske jord, skal rystes og fjernes fullstendig. Han avslutter med følgende appell: «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» — Heb. 12: 25—28.

 8. Hvilke ord tilføyde Paulus? Talte han da om det samme som Jesus talte om i sin lignelse?

⁸ Paulus tilføyer: «For vår Gud er en fortærende ild.» I sin lignelse kom Jesus inn på hvordan menneskene pines som av ild mens de fremdeles befinner seg på jorden, en pine som ikke medfører døden. Paulus taler imidlertid om den endelige fullbyrdelsen av dommen i «ildsjøen . . . den annen død», hvor alt liv blir fortært og ødelagt. — Heb. 12: 29; Åpb. 20: 14.

 9. Hvordan kaster profetien i Åpenbaringen 11: 7—12 lys over tidsfaktoren?

⁹ Når vi betrakter kjensgjerningene, finner vi flere beviser for at tidsfaktoren er av stor betydning. Selv om året 1914 avmerket Rikets fødsel, var det først i 1919 at Lasarus-klassen fullt ut fikk erfare en forandring. (Åpb. 12: 5) Hva var det som skjedde? Under den første verdenskrig tillot Jehova Gud at kristenhetens presteskap undertrykte hans innvigde tjenere av Lasarus-klassen og fikk dem til å bli uvirksomme. Det så ut til at de som klasse betraktet var ferdige, og det kunne i symbolsk forstand sies at deres livløse kropper lå «på gaten i den store by», Babylon den store. Deres fiender ’gledet seg over dem’. Men så skjedde det plutselig en forandring under Guds ledelse. «Livsånde fra Gud» gjenopplivet dem og fikk dem til å gjenoppta virksomheten, og «de hørte en høy røst fra himmelen si til dem: Stig opp her! . . . og deres fiender så dem». Det var nøyaktig dette som skjedde med Jehovas vitner i 1919. De fikk igjen Guds gunst og fikk del i den opphøyde tjeneste som går ut på å fremme Guds rikes interesser, like for øynene på alle, innbefattet deres fiender av «den rike mann»-klassen — Åpb. 11: 7—12.

10. Hvordan er de forutsagte forandringer blitt stadig tydeligere siden 1919?

¹⁰ Fra da av har de forutsagte forandringer blitt tydeligere og tydeligere. Jehovas sanne tjenere; som før hadde grått og sultet, kunne nå «juble av hjertens lyst» fordi de fritt kunne ta til seg av Rikets sannheter og ble beriket med det privilegium å ta del i tjenesten for Riket. Som en kontrast til dette kom det veer over dem som påberopte seg å være Guds tjenere, og som ’gjorde seg selv rettferdige for menneskene’ og likte at ’alle mennesker talte vel om dem’. De har nå grunn til å «skrike av hjertets pine» når de ser at det er Lasarus-klassen som virkelig er blitt rik og «velsignet . . . med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus», den regjerende Konge, og Jehova, den større Abraham. De som tilhører «den rike mann»-klassen i vår tid, er så godt som døde og begravde i den forstand at de ikke har Guds gunst. De forkaster budskapet om Riket, som blir forkynt av Lasarus-klassen. De støtter i stedet slike politiske organisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner, som de har satt i stedet for Guds rike. La oss nå se hva «den rike mann»-klassen i vår tid ber om. — Es. 65: 14; Luk. 6: 26; 16: 15; Ef. 1: 3.

Hva vår tids «rike mann» ber om

11. Hva er det som i vår tid svarer til det som står i Lukas 16: 24?

¹¹ Vår tids religiøse ledere kommer stort sett med de samme argumenter som de skriftlærde og fariseerne. I begge tilfelle taler gjerninger tydeligere enn ord. «Den rike mann»-klassen gjør sitt ytterste for å redusere eller legge hindringer i veien for Lasarus-klassens nidkjære forkynnelse og forsøker til og med å få dens arbeid forbudt der det er mulig. ’Å, send Lasarus hit så han kan svale min tunge med en dråpe vann i denne lue!’ Få Jehovas vitner til å komme med noen trøstende, rosende ord, slik at de til slutt forlater den stilling hvor de har Guds gunst! «Den rike mann» gjør hva som helst ’for å få «Lasarus» bort fra «Abrahams skjød»! — Luk. 16: 24.

12. Hvordan har den større Abraham svart på «den rike mann»-klassens anmodning?

¹² Vi husker at Abraham som svar på den rike manns anmodning ganske kort pekte på sakens kjensgjerninger og viste at ingenting kunne forandre dem. Slik er det også i vår tid. De forsøk som blir gjort på å få Jehovas vitner til å dempe sitt budskap eller forandre sitt standpunkt, er like nytteløse nå som på den første kristne menighets tid. Jehova gir den samme befaling til Lasarus-klassen i vår tid som han ga til sin tjener Jeremias: «Til alle dem jeg sender deg til, skal du gå, og alt det jeg byder deg, skal du tale. . . . De skal stride mot deg, men ikke få overhånd over deg; for jeg er med deg, sier [Jehova], og vil redde deg.» — Jer. 1: 7, 19.

13. Hvordan viste Jesus at det var flere personer på begge sider av svelget?

¹³ Vi husker at Abraham i lignelsen deretter henledet oppmerksomheten på «et stort svelg». La du merke til at han i denne forbindelse ikke bare talte om den rike mann og Lasarus og sa at ingen av dem kunne gå over til den andre på grunn av svelget? Han talte om mange mennesker på begge sider og sa: «Dessuten er et stort svelg festet mellom oss og eder, for at de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og for at heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss.» — Luk. 16: 26.

14. Hvilke andre klasser har kommet til syne foruten de som den rike mann og Lasarus var et bilde på?

¹⁴ På denne måten viste Jesus at lignelsen fikk sin anvendelse på flere personer. Dette har særlig vært tilfelle i vår tid. Vi vet at den rike mann hadde fem brødre, som med tiden ville komme til det samme pinested som han befant seg på. De eneste som var på Lasarus’ side, var de som umaket seg med å legge denne fattige tiggeren for den rike manns port, og hundene, som slikket hans sår. De gjorde noe for Lasarus da han var i nød. Den rike mann gjorde ingenting. I en annen lignelse taler Jesus om dem som gjør godt mot hans åndelige brødre (Lasarus-klassen), selv mot den minste blant dem, når de ser at de er i nød. Disse som er glad for å kunne tjene Kristi brødre, blir kanskje betraktet som ubetydelige individer, som hunder, av «den rike mann»-klassen, men Jesus betrakter dem som får, det vil si som sine «andre får», som kommer i tillegg til hans «lille hjord» av medarvinger. (Joh. 10: 16; Luk. 12: 32) Jesus sammenligner på den annen side dem som ikke vil hjelpe, med geiter, som den endelige dom blir fullbyrdet over i «den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler». De får-lignende får denne innbydelsen: «Arv det rike som er beredt eder.» Som Johannes fikk se i et syn, tjener de nå Gud «dag og natt i hans tempel» i nært samarbeid med tempel-klassen eller Lasarus-klassen og har således Guds gunst her på jorden. De hører også med til dem som virkelig blir gjort rike, «for Lammet . . . skal . . . føre dem til livsens vannkilder». — Matt. 25: 31—46; Åpb. 7: 15—17.

En ny bønn blir avvist

15. Hva er det som i vår tid svarer til at den rike mann ba om at Lasarus måtte bli sendt til hans fars hus?

¹⁵ Det er ille nok hvis en selv må utholde skam og vanære, men det er langt verre hvis også de en kjenner godt, ens egen familie, blir avslørt for offentligheten og således kommer i den samme pine som en selv. Kristenhetens prester og religiøse ledere befinner seg i dag i samme situasjon som de jødiske prester på Jesu tid. De vil gjerne få medlemmene av Lasarus-klassen bort fra den plass hvor de viser den større Abraham udelt hengivenhet. Kan de ikke bli sendt ut i et spesielt oppdrag og, som det sies i lignelsen, dra til det hus hvor den rike manns fem brødre bor, og bli der lenge nok til å «vitne for dem»? (Luk. 16: 27, 28) La dem med andre ord inngå en vennskapelig forbindelse med kristenhetens tilhengere og vitne for dem, men på en slik måte at det ikke piner dem. Vi kan være forvisset om at hvis de gjorde det, ville de bli vel mottatt og innlemmet i familien til den rike manns far, kristenhetens far, som er «denne verdens gud», Satan Djevelen.

16. Hvordan kan det sies at det Abraham svarte, i enda høyere grad er tilfelle i vår tid?

¹⁶ Var det mulig for den rike mann å få dette ønsket oppfylt? Vi husker Abrahams svar: «De har Moses og profetene; la dem høre dem!» (Luk. 16: 29) Foruten de hebraiske skrifter har vi nå de kristne greske skrifter. Lasarus-klassen og dens medarbeidere, alle Jehovas vitner, bruker hele Bibelen i sin forkynnelse. De forkynner blant annet om Babylon den stores blodskyld, vennskap med verden, falske læresetninger, skammelige vellevnet og kommende ødeleggelse. — Åpb. 17: 5, 6; 18: 2, 3, 21.

17. a) Hvordan reagerer «den rike mann» på budskapet? b) Hvilket tegn forlanger han, og hvorfor?

¹⁷ Det er ikke et slikt vitnesbyrd kristenhetens ledere og tilhengere ønsker å høre. Da den rike mann svarte: «Nei, fader Abraham!», sa han i virkeligheten nei til Moses og profetene. Dette er også tilfelle med «den rike mann» i vår tid. Det er ikke Jehovas vitner de religiøse ledere misliker eller frykter. Det de misliker eller frykter, er det budskap vitnene forkynner ut fra Bibelen, som lik et sverd er mektig «for Gud til å omstyrte festnings-verker». (2 Kor. 10: 4; Ef. 6: 17) Nei, de vil ikke høre budskapet. De vil ha et tegn — et tegn som er så overveldende at det ikke vil være nødvendig med fornuftgrunner eller tro. «Om noen fra de døde kommer til dem, da omvender de seg,» sa den rike mann. (Luk. 16: 30) De som utgjør