av Vakttårnet og Selskapets andre publikasjoner. Vi vil følge Paulus’ råd til Timoteus og fortsette å legge oss etter offentlig opplesning, formaning og undervisning. Vi vil grunne på disse ting, og vi vil være oppslukt av dem og la vår framgang bli åpenbar for alle. Vi vil fortsette å forbedre vår tjeneste, granske den, merke oss hvilken virkning våre vitnesbyrd har på våre tilhørere, overveie deres synspunkter og gjøre oss alle mulige anstrengelser for å tale enkelt, klart og forståelig. På den måten følger vi Paulus’ oppfordring, og da vil vi også bli rikt belønnet: «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre det vil du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» — 1 Tim. 4: 13, 15, 16, NW.

Spørsmål fra leserne

● Jeg vedlegger et utklipp fra Milwaukee-bladet Journal for 10. januar 1957. Det er et bilde av noen jordanske hyrder som tar sine hjorder ut på beite i fjellene nær Jerusalem. Det er et fotografi fra United Press, og det kan se ut som det taler imot argumentet for at Kristi fødsel ikke kunne ha funnet sted om vinteren. — B. B., U.S.A.

Vi har også mottatt brev fra andre som har gjort lignende iakttagelser. De sier at i betraktning av klimaet i Palestina kan den kjensgjerning at fårene var ute om natten, ikke tas som et bevis for at Jesus ikke kunne være født den 25. desember. Legg imidlertid merke til at selv om hjordene kan ha blitt tatt ut på marken i regntiden når været tillot det, så svarer ikke dette til de forholdene som er nevnt i Lukas 2: 8. Der står det at hyrdene var ute og holdt vakt over sine hjorder om natten, det vil si, de hadde dratt et stykke bort fra sauekveen hjemme og var hos fårene ute på marken dag og natt. Dette ville de ikke gjøre i regntiden, når været var utrygt. Dr. Clarke sier angående dette:

«Det var skikken blant jødene å sende fårene ut i ødemarken omkring påsketid, og ta dem hjem igjen når det første regnet begynte. ’I den tiden de var ute, holdt hyrdene vakt over dem dag og natt. Etter som påsken inntraff om våren, og det første regnet begynte tidlig i måneden marchesvan, som svarer til deler av vår oktober og november, finner vi at fårene ble holdt ute på marken hele sommeren. Og etter som disse hyrdene ennå ikke hadde tatt hjordene sine hjem, er det rimelig å trekke den slutning at oktober ennå ikke hadde begynt, og at vår Herre følgelig ikke ble født den 25. desember, da ingen hjorder var ute på markene. Han kunne heller ikke være født senere enn september, etter som hjordene fremdeles var ute på marken om natten. Av denne grunn må man oppgi den tanken at Kristus ble født i desember. Det at hjordene gresset ute på marken om natten, er en kronologisk kjensgjerning som kaster atskillig lys over dette omdiskuterte punktet.» (Clarkes, Commentary, bd. 5, side 370) McClintock og Strongs Cyclopædia framholder et lignende argument, og nevner videre at folketellingen «som gjorde det nødvendig å reise (Lukas 2: 2), ikke ville ha blitt satt i gang i den årstiden». — Bd. 4, side 877.

Den omstendighet at fårene gresser i Palestina i vintermånedene, beviser altså aldeles ikke at Jesus kunne ha blitt født i desember, for man må også ta i betraktning den omstendighet at hjordene og hyrdene skulle være ute både natt og dag. En av de ting som hjelper oss til å tidfeste Jesu fødsel til omkring 1. oktober, er den omstendighet at døperen Johannes’ far, som var prest i Abias skifte, ble far til ham om lag seks måneder før Jesus ble født, og at Jesus gjorde ofrene i den gamle lovpakt ugyldige ved sin død i midten av den syttiende uke, slik det er forutsagt i profetien i Daniel 9: 24—27. Nærmere detaljer finnes i Vakttårnet for 1954, side 319, 320; «Dette betyr evig liv», kapitel 8.

• Den kronologiske tabellen på side 330 i «Nye himler og en ny jord» viser at Noah forkynte i omkring førti år. Hvordan kan dette bevises ut fra Bibelen? Taler ikke 1 Mosebok 6: 3 om en periode på 120 år? — E. J., U.S.A.

Vi må passe på ikke å legge noe i skriftstedene som ikke står der, eller å trekke forhastede slutninger bare på grunn av et enkelt skriftsted. Det er sant at 1 Mosebok 6: 3 viser at på et bestemt tidspunkt i menneskenes historie ga Gud verden før vannflommen frist i 120 år. Men det var ikke på den tiden Gud ga Noah opplysning om vannflommen og befalte ham å bygge arken. Hvordan vet vi det?

Vi vet det fordi 1 Mosebok 5: 32 forteller oss at da Noah var fem hundre år gammel og det var mindre enn hundre år igjen til vannflommen, «fikk han sønnene Sem, Kam og Jafet». Og ikke bare