under jorden — i en mørk kjellerleilighet. På sin egen måte fortsatte Jehova å forsyne oss med åndelig føde og med muligheter til å fortsette å dele den ut til andre. Gjennom hele den vanskelige tiden fortsatte vi lykkelig å frykte Jehova og følge hans bud. Han beskyttet oss og velsignet vårt arbeid med framgang.

Etter krigen, i 1947, kom brødrene Knorr og Henschel på besøk til oss. Da ordnet Selskapet med at vi skulle ta i bruk et hus hvor det var bedre å holde møter og få gjort forskjellig kontorarbeid, og hvor det var bedre for oss å bo, så da sluttet vi å bruke kjellerleiligheten. Selskapets avdelingskontor i Kairo ble åpnet, og vi mottok instrukser slik at vi kunne fortsette å fremme den gode gjerning.

Nå har vi en Rikets sal med tre forskjellige rom hvor vi holder våre møter på tre forskjellige språk.

Foruten å overvære den velsignelsesrike og gledefylte verdenssammenkomsten på Yankee Stadion i 1953 sammen med tusenvis av lykkelige mennesker, fikk jeg det privilegium å bli med i Gileads tjueandre klasse, som ble uteksaminert den 7. februar 1954, og deretter reise tilbake til Egypt, ikke «etter hjelp», men for på en bedre måte å fortsette mine bestrebelser for å fullføre min tjeneste som misjonær her i Nildalen.

Spørsmål fra leserne

• I Vakttårnet for 15. april 1957 står det i paragraf 29 på side 179: «På den samme dag som vannet begynte å flomme ned fra himmelen, gikk Noah og de sju andre medlemmene av hans husstand inn i arken etterat de hadde ført eksemplarer av alle fuglene og dyrene inn der.» Men i 1 Mosebok, kapitel 7, står det først at Noah og hans familie gikk inn i arken, og deretter, i vers 10, at «da nå de syv dager var til ende, kom flommens vann strømmende over jorden», så hvordan kan dette stemme? — R. F., U.S.A.

Jehova befaler Noah å gå inn i arken og ta med seg sin familie og sju av hver av de rene dyr og to av hver av de urene dyr, og sier deretter til ham: «For om sju dager vil jeg la det regne på jorden i førti dager og førti netter.» (1 Mos. 7: 1—4, NW) Det ville ta sin tid å bringe hundrevis av de rette dyrene ombord i arken. Med Jehovas hjelp var utvilsomt de nødvendige dyrene blitt samlet på forhånd, og nå var tiden kommet til å føre dem inn i arken og gjøre de avsluttende forberedelser. Jehova satte av sju dager til dette, Noah gjorde som han hadde fått befaling om, og da disse «syv dager var til ende, kom flommens vann strømmende over jorden». — 1 Mos. 7: 6—10.

Deretter kan vi lese: «I det år da Noah var seks hundre år gammel, i den annen måned, den syttende dag i måneden, den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes, og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter. På denne samme dag gikk Noah og Sem og Kam og Jafet, Noahs sønner, og Noahs hustru og hans sønners tre hustruer med dem inn i arken.» På den siste av de sju dagene var arbeidet med å føre dyrene ombord fullført, og Noah gikk inn i arken sammen med de sju andre medlemmene av sin familie for å bli der til flommen hadde vært og vannet var sunket bort. «Og [Jehova] lukket etter ham.» Jehova befalte dem å gå inn sju dager før flommen kom, forat de skulle få tid til å ta alt ombord. Da de var ferdige med det, og Noah og hans husstand gikk inn for siste gang, på den sjuende dagen, lukket Jehova døren etter dem like før det begynte å regne. — 1 Mos. 7: 11—13, 16.

Følgelig stemmer det med Bibelen når Vakttårnet sier at Noah og hans husstand gikk inn i arken «på den samme dag som vannet begynte å flomme ned fra himmelen». Det som ved første øyekast kan se ut til å være en selvmotsigelse i Bibelens beretning, tjener forresten i virkeligheten til støtte for Bibelen. Det er høyst usannsynlig at en som bare diktet opp en historie, ville motsi seg selv innenfor noen ganske få setninger og først si at noe hendte sju dager før noe annet, og siden si at det hendte på samme dag. En slik motsigelse ville være opplagt. Men når det virkelig finnes to slike uttalelser og de likevel lett kan bli brakt til å harmonere når man forstår hvordan det virkelig forholder seg, er det et tydelig bevis på at det ikke er gjort noe overlagt forsøk på å lage en villedende fabel.

Jesus avgjør saken ved å si: «Like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen.» — Luk. 17: 27; se også Matteus 24: 38, 39.