Spørmål fra leserne

Svaret på det tredje spørsmålet i denne spalten i nummeret for 1. februar førte til at vi fikk mange innlegg og nye spørsmål. Uten å være dogmatisk fastslo det at det så ut til å være bibelsk å tro at barn som blir henrettet i Jehovas Harmageddon-slag, ikke vil få noen oppstandelse. Her behandler vi spørsmål som er blitt reist.

● Hvordan berører dette det som sto i Harmageddon-brosjyren på side 54, om at ikke alle de som blir henrettet i Harmageddon, kommer til å være døde for evig? — B. E., Maryland.

Det som ble offentliggjort i Vakttårnet for 1. februar, utgjør vår nåværende forståelse av saken, og erstatter den tanke som ble framsatt i den 14-år gamle brosjyren Harmageddon. Vi gjør merksam på at før dette svaret ble offentliggjort i Vakttårnet og The Watchtower, hadde det samme blitt framsatt i boken «This Means Everlasting Life» [«Dette betyr evig liv»], sidene 248, 249.

● Adams avkom kom ikke under evig ødeleggelse på grunn av hans fall. Hvorfor skulle da små barn lide evig ødeleggelse i Harmageddon fordi de har onde foreldre? — E. N., Minnesota.

Adam og Eva sto i Eden til doms angående kunnskapens tre, og den kurs de tok, avgjorde deres skjebne fordi det var en domstid. Adam og Evas barn var ikke født på den tiden, og de sto følgelig ikke direkte eller personlig til doms i Eden. Det er derfor Gud kunne ordne med en gjenløsning for alle dem av deres framtidige barn som ville godta hans ordninger. Denne godtagelse måtte de vise når som helst det kunne behage Gud å føre dem inn i en domsperiode. Det er sannsynlig at for flertallet av de mennesker som har levd på jorden, vil denne domstiden komme under Kristi tusenårige styre, ved tiden for den alminnelige oppstandelse og deretter. Ved denne framtidige domstid som ved Guds barmhjertighet blir arrangert for dem, vil hver og en måtte stå til ansvar for det han selv gjør, som vist av Esekiel 18: 20—23. — Se «This Means Everlasting Life», sidene 94, 95.

Men mange mennesker kommer til å ha hatt sin domstid lenge før dette, for Bibelen viser at Gud har ført visse domsperioder over det menneskelige samfunn ved visse tider, og da har han holdt menneskene ansvarlige for deres handlemåte. For at de virkelig kunne være ansvarlige for seg selv og for sine små barn, som var avhengige av dem, lot han det bli avlagt vitnesbyrd så de kunne bli kjent med stridsspørsmålet og treffe sitt valg. Ved dette valg ville de avgjøre sin skjebne, uavhengig av nedarvet fordømmelse fra Adam. Han advarte ikke bare foreldrene om følgene for dem selv, men også om følgene for deres uansvarlige avkom.

En av disse domsperioder var ved vannflommen på Noahs tid. Før flommen forkynte Noah rettferdighet i en førti, femti år. (Hebr. 11: 7; 2 Pet. 2: 5) En annen var den brennende ende på Sodoma og Gomorra. Disse byene så advarende mirakler fra engler og hørte vitnesbyrd fra Lot før ildregnet falt. (1 Mos. 19: 11—14, 24) I Jesu dager var det en domstid, og han advarte visse jødiske byer om at de ville lide en lignende skjebne som den Sodoma og Gomorra ble rammet av, og avsa dom over visse skriftlærde og fariseere som gikk mot evig ødeleggelse i Gehenna. — Matt. 11: 20—24; 23: 33, NW.

I våre dager lever vi også i en domstid, og det er dette som øyensynlig ikke blir helt forstått av dem som kommer med innvendinger mot svaret i Vakttårnet for 1. februar. I sytti-en år har Vakttårnet kunngjort advarselen fra Guds ord, og siden 1919 har Jehovas vitner vært virksomme som aldri før i arbeidet med å gi et verdensomfattende vitnesbyrd, i denne domstid da den innsatte konge atskiller folkeslagene liksom en hyrde skiller fårene fra gjetene. De blir mishandlet og forfulgt både av voksne og av barn som blir påvirket av sine foreldre. Det er følgelig fordi vi nå lever i en domsperiode, at vi sier at alle mennesker står på prøve. Og fordi det nå finnes barn, kommer også de inn under dommen, og deres tilfelle er ikke likt med tilfellet til Adam og Evas avkom, som ikke eksisterte i Eden da dette paret ble prøvd og dømt.

● Kan vi i harmoni med Bibelen si at de som blir slått i hjel av Jehova ved høydepunktet på slike domsperioder som den ved vannflommen og ved Sodoma og Gomorra og ved Harmageddon, går ned i evig ødeleggelse? — I. F., Washington.

Vær så vennlig å slå opp i Bibelen din og les Lukas 17: 24—37. Der tales det om «den dag da Menneskesønnen skal bli åpenbart» (NW), og versene omkring viser at den skal være i endens tid, som Harmageddon utgjør høydepunktet på. Det sies at ved Harmageddon vil det være «akkurat som det hendte i Noahs dager» da «vannflommen kom og ødela dem alle», og at det skal være «akkurat som det hendte i Lots dager» da han flyktet fra Sodoma og det «regnet .... ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle». Dette er parallelle tilfelle, og hvis det derfor kan vises at de som blir ødelagt i ett tilfelle, ikke får en «dommens oppstandelse», da vil det være klart at de som er innbefattet i de to andre tilfelle, er dømt til samme undergang. (Joh. 5: 28, 29) Lignelsen om fårene og gjetene, som nå går i oppfyllelse, viser at gjetene i Harmageddon går «bort til evig avskjærelse», og antyder derved hvilken skjebne som rammer dem som blir ødelagt i alle de tre tilfellene. — Matt. 25: 31—46, NW.

De som omkom i vannflommen og i ildregnet som falt over Sodoma og Gomorra, døde ikke på grunn av nedarvet synd fra Adam, men ble fordømt fordi de ignorerte Jehovas advarsel, og ble slått i hjel av ham. De ble advarende eksempler på en evig straffedom. (Hebr. 11: 7; 2 Pet. 2: 5—8; Jud. 7) Men vent nå litt! protesterer noen, glemmer dere Jesu ord til de opprørske jødiske byene: «Det skal gå Sodomas land tåleligere på dommens dag enn eder»? Betyr ikke det at iallfall noen av dem som ble ødelagt ved Sodomas fall kommer til å bli oppreist og bli i stand til å komme igjennom en framtidig domsdag? Vi svarer at disse ordene ikke er blitt glemt. — Matt. 10: 15; 11: 24.

Dette er en eiendommelighet ved den språklige oppbygging som var alminnelig på den tid Bibelen ble skrevet. Den blir brukt for å understreke det umulige ved et eller annet. Jesus brukte en lignende oppbygging da han sa: «Det er faktisk lettere for en kamel å komme gjennom øyet i en synål enn for en rik mann å komme inn i Guds rike.» (Luk. 18: 25, NW) Intet fornuftig menneske ville tro at en kamel kunne presse seg gjennom et nåløye. Men hvis en så opplagt umulighet skulle være lettere enn noe annet, ville da ikke dette kraftig understreke hvor absolutt umulig det andre måtte være? Jesus framholdt altså med stor kraft at rike mennesker som var uvillige til å skille seg av med sin rikdom, ikke ville komme inn i riket. Slik var det også med hans andre bruk av denne språkformen. Sodoma og Gomorra kunne ikke tåle dommen. Det var ikke engang ti rettferdige der, bare fire, og én av dem sviktet i et avgjørende øyeblikk. (1 Mos. 18: 32; 19: 15, 17, 26) Jødene visste at Sodomas skjebne var beseglet, så da Jesus fortalte dem at dommen ville bli tåleligere for disse dømte byene enn for de jødiske byene, oppfattet de hva han mente med sine kraftige ord.

Men noen kan fremdeles protestere og peke på at Jesus sa at disse byene skulle bli kastet ned i Hades, ikke til Gehennas evige ødeleggelse. Jesus sa: «Vil du kanskje bli opphøyd til himmelen? Ned til Hades skal du komme!» (Matt. 11: 23, NW) Håpet om bokstavelig talt å komme til himmelen var ikke blitt holdt fram for disse jødene, for dette håp ble ikke forstått før den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen etter Jesu død og oppstandelse. Etter som de med himmelen ikke ville tenke på noen tilværelse etter døden, så ville de heller ikke tenke på en tilværelse med ordet Hades, som ble framholdt som motsetning til himmelen.

Med disse ordene dannet Jesus den størst mulige kontrast mellom opphøyelse og fornedrelse. Himmelen er høyt over oss, Hades ligger under jorden, dypere enn Gehenna, som lå ovenfor jorden like utenfor Jerusalem. Hadde Jesus brukt ordet Gehenna, kunne jødene ha trodd at han mente at bokstavelige jødiske byer skulle bli tatt opp og satt ned i den spesielle dalen. Jesus brukte derfor bare disse sterke uttrykk for høyde og dybde for å vise hvordan de som opphøyde seg, skulle bli fornedret, liksom Jehova brukte himmelen og Sheol, det hebraiske ord som svarer til Hades, for å vise de samme ytterligheter: «Selv om de graver seg ned i Sheol, skal min hånd ta dem opp derfra, og selv om de klatrer opp til himmelen, skal jeg bringe dem ned derfra.» (Amos 9: 2, AS) Disse jødiske byene hadde hørt advarselen og sett kraftige gjerninger, de hadde hatt sin rettferdige domsprøve og ved sitt valg vist at de fortjente evig ødeleggelse. — Matt. 10: 5—15; Luk. 10: 8—12.

Våre dagers domstid for folkeslagene er derfor ikke bare en generalprøve for en senere og avgjørende dom nummer to, slik at ødeleggelsen av enkeltpersoner i Harmageddon ikke skulle gjelde for evig. Hvis det bare hadde vært slik at disse menneskene døde og kom tilbake i en alminnelig oppstandelse for å få en ny anledning, da ville det ikke vært så alvorlig for vekter-klassen å få deres blod over sitt hode, og da ville heller ikke Jehova anse advarselsarbeidet for å være så påkrevet at han ville la steinene rope ut advarselen om vi tidde stille. — Esek. 33: 7—9; Luk. 19: 40.

● Noen hevder at det i Harmageddon vil være tre klasser: får som overlever, gjeter som blir ødelagt for evig, og uopplyste eller uansvarlige som vil dø, men senere bli oppreist, og at små barn vil komme i denne siste klassen. Er dette riktig? — L. P., Montana.

Vi kjenner ikke noen bibelsk støtte for et slikt syn. Lignelsen om fårene og gjetene viser at folkeslagene blir atskilt i to klasser, ikke i tre. Gjetene som går mot evig avskjærelse, er ikke bare dem som har forfulgt Kristi brødre. Lignelsen bebreider ikke gjetene for hva de har gjort, men for hva de har unnlatt å gjøre, for deres likegyldighet overfor hans brødre og mangel på interesse for dem. — Matt. 25: 45.

Det er mange som aldri kommer i berøring med den salvede levning, men som likevel bifaller det som blir gjort av andre, som forfølger levningen eller unnlater å gi den hjelp. Bibelen viser at når et samfunn understøtter herskere som forfølger Jehovas folk, er hele samfunnet ansvarlig. Måtte ikke egypterne lide under plager på grunn av Faraos hårdhjertethet? Måtte ikke amalekittene lide i generasjoner etterpå, fordi Amalek motsto Israel i ørkenen? Ble ikke hele familiene, deriblant de små barna, til Korah, Datan og Abiram, slukt i ødeleggelsen på grunn av det opprør familienes overhoder hadde gjort? Og førte ikke Akan ved sin griskhet døden over sine sønner og døtre likså vel som over seg selv? Selv kong David førte død over sitt folk ved sine egne overtredelser. (2 Mos. 5: 1, 2; 9: 13—16; 17: 8, 14, 16; 20: 5, 6; 4 Mos. 16: 23—33; Jos. 7: 24, 25; 2 Sam. 24: 10—17) Hvem vil nå handle overilet, og begå den dumhet å late som han er mer rettferdig enn Gud ved å si at Han gjorde urett i disse tilfellene? — 5 Mos. 32: 4.

I harmoni med lignelsen om fårene og gjetene viser Esekiels 9. kapitel bare to klasser, de som har fått et tegn for å bli bevart, og de som ikke har fått noe tegn, men er bestemt til å ødelegges. Og legg merke til at små barn ble innbefattet i denne sistnevnte klassen, og skulle slås i hjel uten medlidenhet. Dette er et profetisk bilde på ødeleggelsen i Harmageddon. I en domstid sa Jesus: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» Det betyr ikke bare presteskap.og legfolk, men også foreldre og barn. Hvis en av foreldrene velger å synde mot den hellige ånd i strid med sine barns evige interesser, da må vedkommende ta ansvaret for det. I den samme domstid sa Paulus og Barnabas til jødene: «Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.» (Ap. gj. 13: 46) Det var disse jødene som ble ansvarlige for sine barns skjebne, ikke Paulus og Barnabas.

Foreldre som er glad i barna sine, vil i deres interesse sky urette veger og i stedet vandre på rette stier, så de kan lede barna sine inn på den veg som gir beskyttelse. «Jehova kjenner dem som hører ham til,» og dette gjelder også for små barn i Harmageddon når deres foreldre hører Jehova til og prøver å oppdra dem etter Guds ord. (5 Mos. 6: 6, 7; Ef. 6: 4; 2 Tim. 2: 19, NW) Kristne foreldre som har små barn, har fått følgende løfte: «Ellers var jo eders barn urene, men nå er de hellige.» — 1 Kor. 7: 14.