En tusenårig fredstid er nær

«De skal . . . regjere med ham i tusen år.» — Åpb. 20: 6.

 1. Hvilket ønske har alminnelige mennesker, og er dette et urealistisk ønske?

DE TRE astronautene som ved juletider i 1968 kretset ti ganger rundt månen i sitt menneskelagde romskip, la merke til at det var meget fredelig på månen, bare 110 kilometer unna. Da de vendte tilbake til jorden, vendte de tilbake til en verden hvor det ble utkjempet kriger, og hvor menneskene ga uttrykk for stor frykt for at det skulle bryte ut en tredje verdenskrig, en kjernefysisk krig. Likevel var de meget glade for å være tilbake på jorden, hvor forholdene er så urolige. Og hvorfor skulle de ikke være det? Hvem er det som ønsker å dra til månen for å få oppleve fred? Det alminnelige mennesker ønsker, er fred her på jorden, hvor de hører hjemme. Dette ønske som de nærer i sitt hjerte, er ikke et urealistisk ønske, for nettopp her på jorden vil det bli en fredstid på 1000 år, og denne fredstid vil snart begynne. Hvordan ville du reagere hvis du fikk oppleve at den begynte? Du ville uten tvil synes at du var meget begunstiget.

 2, 3. Hvorfor har mange mennesker mistet troen på at det noensinne vil bli fred på jorden?

² I betraktning av forholdene i verden i vår tid vil du uten tvil spørre: «Hvem vil innføre en slik fred og sørge for at den blir opprettholdt i 1000 år?» Fordi du har sett hvor lite verdens ledende menn har kunnet utrette som fredsstiftere og fredsbevarere, har du med god grunn mistet troen på at mennesker skal kunne makte en slik kjempemessig oppgave. For deg virker de hindringer som ligger i veien for opprettelsen av varig fred verden over, uoverstigelige. Du er klar over at jordens befolkning øker med eksplosjonsartet hastighet. Mange aviser har hatt store overskrifter som denne: «Befolkningsbomben en trusel mot verdensfreden.» Den slags avismeldinger blir stadig offentliggjort av «Aksjonen for kontroll av befolkningseksplosjonen». (New York Times for 9. februar 1969) Og i New York Times for 24. november 1968 kunne en under den rystende overskriften «Brite forutsier et helvete på jorden» lese en uttalelse som Lord Ritchie-Calder, som er formann for Conservation Society, hadde kommet med i London dagen før. Han hadde blant annet sagt:

³ «Jeg blir alltid forferdet når jeg hører folk rolig snakke om befolkningseksplosjonen som om den hørte framtiden til, eller om verdenshungeren som noe som utgjør en trusel, når hundrevis av millioner kan bekrefte at den allerede er her — ja, stønnende sverge på at det forholder seg slik. . . . Det jeg er opptatt av, er ikke å frelse den menneskelige ånd fra et helvete etter døden, men å frelse menneskene fra et helvete på jorden.»

 4. Nevn et eksempel som viser at menn i ledende stillinger allerede for flere år siden var klar over situasjonens alvor.

⁴ Dette tjener bare til å bekrefte det Julian Huxley, tidligere generaldirektør for De forente nasjoners organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur, sa i den samme byen cirka 14 år tidligere (den 7. september 1954) ved en konferanse for tilhengere av en verdensregjering, nemlig at «verdens største problem var befolkningstilveksten, som truer med å gjøre matvareforsyningen utilstrekkelig». (New York Times for 8. september 1954) Tenkende mennesker vil derfor spørre: «Hvordan vil matvaresituasjonen være i forhold til befolkningen om 14 år fra nå av?» Det vi har grunn til å vente, kan ikke gi oss fred i sinnet.

 5. Er de politiske motsetninger i verden i de senere år blitt mindre? Begrunn svaret.

⁵ Det at mindre konflikter, for eksempel Vietnamkrigen og krigen i Midt-Østen, blir løst, kan ikke forandre helhetsbildet. De to store politiske gruppenes fiendtlige holdning til hverandre er der fremdeles. I en drøftelse av «Nasjonens anliggender» sa New York Times for 6. desember 1968 (side 96, avsnittene 4, 5): «. . . den kalde krigen er, selv om den er blitt betydelig forandret, langt fra slutt. De farer som følger med den, blir ikke mindre. Det er tvert imot slik at de øker.» Avisen ga uttrykk for frykt for at hvis splittelsen innen den kommunistiske blokk av nasjoner fortsetter, kan dette få russerne til å treffe nye og desperate tiltak. Dette minner oss om at Sovjetunionens nærmeste nabo, Kommunist-China, er et stort problem for Sovjetunionen, og også for en stor del av resten av verden. I tillegg til den respekt som Kommunist-Chinas veldige folketall inngyter, har vi den foruroligende kjensgjerning at landet nå er en atommakt med mulighet til å framstille og skyte ut langdistanseraketter. Hvis Kommunist-Chinas framskritt på rakettforskningens område fortsetter, og hvis landet i 1972 kan begynne å lagre slike våpen, skulle det «kunne ha 15 eller 20 interkontinentale ballistiske raketter omkring år 1975». — New York Times for 3. februar 1969.

 6, 7. Nevn et eksempel som viser at det finnes mennesker som tilbyr seg å løse verdens problemer.

⁶ De problemer som trenger å bli løst hvis det skal bli fred i verden ved hjelp av menneskelige midler, er i sannhet store, og likevel finnes det mennesker som tilbyr seg å løse disse problemene. En av dem er øyensynlig De forente staters 37. president. I sin tiltredelsestale den 20. januar 1969 sa han:

⁷ «Jeg har i nærvær av Gud og mine landsmenn i dag avlagt en ed på å bevare og forsvare USA’s konstitusjon. Til den eden vil jeg føye denne hellige forpliktelse: jeg vil vie mitt embede, min energi og all den klokskap jeg kan mobilisere, til den mellomfolkelige freds sak. . . . Den største ære historien kan gi noen, er tittelen fredsskaper. Denne ære kaller nå på Amerika — chansen til å hjelpe til med endelig å lede verden ut av tummelens dal, og opp på den fredens høyslette som mennesket har drømt om siden sivilisasjonens daggry. Hvis vi lykkes, vil de generasjoner som skal komme, si om oss at vi var vårt øyeblikks herrer, at vi bidro til å gjøre verden trygg for menneskeheten. . . . Vår skjebne tilbyr ikke fortvilelsens beger, men mulighetenes kalk. Så la oss gripe den, ikke i frykt, men i glede — og, ’med-ryttere på jorden’, la oss gå fremad, faste i vår tro, urokkelige i vår beslutsomhet, forsiktige overfor farene, men støttet opp av vår tillit til Guds vilje og menneskets håp.» — Aftenposten for 21. januar 1969.

 8. a) Hvilken bibelsk profeti hadde presidenten i tankene, og hvordan vet vi det? b) Hva føyde nå presidenten til «Guds vilje»?

⁸ Presidenten hadde muligens i tankene noen berømte ord av Jesus, som han hevder at han er en etterfølger av. Disse ordene blir gjengitt slik av Matteus, som også ble kalt Levi: «Salige er de fredsommelige; for de skal kalles Guds barn.» (Matt. 5: 9) Han hadde i hvert fall i tankene en gammel profeti som ble skrevet i det åttende århundre før vår tidsregning. Hvordan kan vi være sikre på det? Vi kan det fordi presidenten da han avla eden med den høyre hånden løftet, lot sin venstre hånd hvile på to familiebibler som hans hustru holdt, den ene oppå den andre, og som var slått opp på profetien i Esaias, kapittel 2, vers 4, hvor det står: «Og han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.» (New York Times for 20. januar 1969, første side, siste spalte) Det var ikke en tilfeldighet at han holdt sin venstre hånd på nettopp dette skriftstedet. Det var med hensikt. I dette skriftstedet var «Guds vilje» for over 2000 år siden uttrykt, og nå føyde presidenten til «menneskets håp».

Avhengig av politiske herskere?

 9. Hva kan vi være forvisset om i forbindelse med profetien i Esaias 2: 4?

⁹ Hvis de profetiske ordene i Esaias, kapittel 2, vers 4, er et uttrykk for den allmektige Guds vilje, vil de gå i oppfyllelse, og det vil en dag bli universell fred. Det er noe vi kan være forvisset om. Men er den endelige oppfyllelse av disse profetiske ordene avhengig av noe bestemt? Er deres oppfyllelse avhengig av «menneskets håp»? Er deres virkeliggjørelse avhengig av det «håp» som nasjonenes politiske herskere holder fram? Hvis den var det, ville det da noensinne bli en verden uten krig?

10, 11. a) Har vi grunn til å tro at menneskene vil kunne innføre fred på sin egen måte? b) Hva viser profeten Esaias med hensyn til Guds tanker og menneskenes tanker?

¹⁰ Framstående, innflytelsesrike menn i verden ser kanskje for seg hvordan forholdene i verden ville være hvis menneskene handlet i samsvar med Guds vilje. Ledet av religiøse følelser lover de kanskje i all oppriktighet å vie sitt politiske embete, sin energi og all den klokskap de kan mobilisere, til arbeidet med å innføre tilstander i verden som er i harmoni med Guds vilje. Men hvordan går det hvis disse menn når de kommer med sine løfter, har i tankene å innføre slike tilstander på sin egen måte, i samsvar med denne verdens visdom, og ikke på den måten Gud ønsker, i samsvar med hans visdom, som kommer til uttrykk i hans skrevne Ord, Bibelen? Har vi grunn til å tro at Gud vil velsigne deres anstrengelser for å få sitt «håp» oppfylt på sin egen måte, på en måte som de selv har bestemt? Eller vil det vise seg at de menn som har framholdt et slikt «håp», i virkeligheten handler i strid med «Guds vilje»? Har de anstrengelser menneskene inntil nå har gjort seg for å skape varig, universell fred, vært i samsvar med Guds måte å gjøre tingene på? Det at den handlemåte menneskene inntil nå har fulgt, tydeligvis ikke har hatt Guds velsignelse, viser at svaret må være nei. Men gjennom den samme profeten, Esaias, viser Gud selv hvorfor det forholder seg slik, når han sier:

¹¹ «Mine tanker er ikke eders tanker, og eders veier er ikke mine veier, sier [Jehova]; som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn eders veier, og mine tanker høyere enn eders tanker. For . . . således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Es. 55: 8—11.

12, 13. Hvilke forhåpninger ble knyttet til Folkeforbundet, og hva ble det omtalt som?

¹² Guds uttalte og skrevne ord vil aldri slå feil. Men hva med det «håp» som menn i ledende politiske stillinger har framholdt? Da den første verdenskrig sluttet i 1918, var slike menn innstilt på å avverge en ny verdensomfattende konflikt. Hvilken handlemåte var det de politiske ledere som hadde med utformingen av fredstraktaten å gjøre, bestemte seg for å følge for å avverge en ny slik konflikt? De innlemmet den såkalte Folkeforbundets pakt i fredstraktaten. Da fredstraktaten trådte i kraft, trådte også Folkeforbundet i kraft. De menn som støttet opp om Folkeforbundet, knyttet store forhåpninger til det. Tilsynelatende var Folkeforbundet i harmoni med Guds vilje, for kristenhetens presteskap støttet opp om det. Kristi kirkers fellesråd i Amerika uttalte seg som om det skulle være Guds talsmann:

¹³ «Et slikt forbund er ikke bare et middel til å oppnå fred; det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden . . . Kirken kan gi en godviljens ånd, uten hvilken intet folkeforbund vil kunne bestå . . . Folkeforbundet er rotfestet i evangeliet. I likhet med evangeliet er dets formål ’Fred på jorden, god vilje blant menneskene’.» — Federal Council Bulletin, bind II, nr. 1, januar 1919, sidene 12—14.

14. Hvordan har kristenhetens ledende menn støttet opp om De forente nasjoner, og utgjør det noen garanti for at denne organisasjonen vil komme til å bestå?

¹⁴ Disse kirkesamfunnene i kristenheten tok tydeligvis feil hva dette angår, for Folkeforbundet besto ikke. Ved sin visdom hadde menneskene dannet dette forbundet i en bestemt hensikt, men nettopp det som det skulle avverge, var årsaken til at det ble satt ut av funksjon, nemlig den annen verdenskrig. Forbundet overga sine eiendeler til De forente nasjoner, den verdensorganisasjonen som ble til den 24. oktober 1945. Det så også ut som om denne internasjonale organisasjonen for verdensfred og trygghet var i harmoni med «Guds vilje», ettersom kristenhetens presteskap lovpriste den og ga den sin støtte. Til og med pavene i Vatikanstaten har gjort seg til talsmenn for den. Pave Paul VI talte personlig til Hovedforsamlingen ved et besøk i organisasjonens hovedkvarter i New York. Organisasjonen har nå 126 medlemsnasjoner, deriblant den nasjonen som nylig innsatte sin 37. president. Den nye presidenten har antydet hvordan han vil innfri «menneskets håp», at han vil gjøre det ved å samarbeide med De forente nasjoner og andre, mindre internasjonale forbund. Men det at kristenhetens presteskap har velsignet De forente nasjoner, er ikke noen bedre garanti for at denne organisasjonen vil komme til å bestå, enn presteskapets velsignelse av Folkeforbundet viste seg å være.

15. Kan historien gi Folkeforbundet eller De forente nasjoner tittelen fredsskaper? Begrunn svaret.

¹⁵ Historien kan ikke gi Folkeforbundet tittelen fredsskaper. Historien har heller ikke noe grunnlag for å gi De forente nasjoner den ærefulle tittelen fredsskaper. Denne organisasjonen har riktignok kommet med mange store ord om fred, og den fører forhandlinger for å gjenopprette eller bevare freden forskjellige steder på jorden, men dens medlemsnasjoner er opptatt med krigsforberedelser. De mest innflytelsesrike medlemmene av Sikkerhetsrådet er de sterkest bevæpnede nasjonene i menneskenes historie. Fred i verden i vår tid, under de nåværende forhold, er en fred som er bygd på frykt, en fred som blir opprettholdt ene og alene på grunn av den lammende frykten for kjernefysisk, bakteriologisk og radiologisk krigføring, som ville bety den moderne sivilisasjons undergang. Hvor er det blitt av oppfyllelsen av de ordene som er inngravert på en fremtredende plass på en mur som vender mot plassen utenfor De forente nasjoner i 42. gate midt i New York? Hvilke ord? Disse ordene: «De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig.»

Ikke avhengig av menneskers bestrebelser

16. Hvorfor har ikke Gud til hensikt å gi tittelen fredsskaper til noen av denne verdens nasjoner?

¹⁶ Uansett hva historien, som er skrevet av mennesker, kan komme til å gjøre med hensyn til å ære mennesker og nasjoner med titler, har ikke Gud til hensikt å gi den «største ære», tittelen fredsskaper, til noen politiker i denne halvdel av det 20. århundre. En slik ære har ingen medlemsnasjon av De forente nasjoner eller noen annen nasjon utsikter til å få del i. Ikke en eneste av verdens nasjoner godtar det som Gud i profetien i Esaias 2: 4 sier skulle gå forut for det at sverd ble smidd om til hakker og spyd til vingårdskniver, og det at menneskene ikke mer lærte å føre krig. Dette verset i profetien begynner slik: «Og han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag.»

17. Hvilken gammel profeti svarer til profetien i Esaias 2: 4?

¹⁷ En annen gammel profeti, som svarer til profetien i Esaias 2: 4, er Mika 4: 3, som lyder slik: «Og han skal dømme mellom mange folkeslag og skifte rett for veldige hedningefolk helt til de fjerneste land [mektige nasjoner langt borte, NW], og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mer lære å føre krig.»

18. Hvordan har nasjonene vist at de ikke ønsker å bli dømt av Gud?

¹⁸ Nasjonene ønsker ikke å bli dømt av Herren Gud. De legger fram sine problemer for Generalforsamlingen eller Sikkerhetsrådet i De forente nasjoner eller for denne organisasjonens internasjonale domstol i Haag. De retter seg ikke etter de dommer som Guds skrevne Ord, Bibelen, inneholder. Ingen nasjoner, heller ikke de «mektige nasjoner» som er «langt borte» fra det sted hvor profetene Esaias og Mika bodde, tar imot noen irettesettelse av Herren Gud gjennom hans skrevne Ord eller gjennom dem som siterer det som står skrevet i dette Ord. Hvis de ga akt på hans dommer og lot seg irettesette av ham, ville de smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver, og de ville ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mer lære å føre krig. Men alle vet at de ikke gir akt på Guds Ord. Det er derfor ingen grunn til å vente at nasjonene skal kunne innføre varig fred i verden, hverken som nasjoner som er forent i en organisasjon, eller som enkeltnasjoner, trass i det «håp» som mennesker holder fram. Ingen politisk hersker eller nasjon som måtte stå fram, vil av den guddommelige historie bli æret med tittelen fredsskaper.

19. a) Hvorfor kan en ikke vente at «menneskets håp» om en fredelig verden skal bli virkeliggjort? b) Er det knyttet noen betingelser til profetien i Esaias 2: 4?

¹⁹ En kan ikke vente at «menneskets håp» om en verden som har avvæpnet, og hvor menneskene lærer å leve i fred med hverandre, skal bli virkeliggjort, ettersom det er basert på menneskers visdom og menneskenes måte å gjøre tingene på, ikke på Guds visdom og Guds måte å gjøre tingene på. Guds tanker og veier ligger himmelhøyt over menneskenes tanker og veier. Den allmektige Gud, himmelens og jordens Skaper, er ikke avhengig av at «menneskets håp» blir virkeliggjort. Oppfyllelsen av det han har forutsagt, er ikke betinget av det. Det er ikke knyttet noen betingelser til hans ord i Esaias 2: 4. Selv om store folkeslag og mektige nasjoner i vår tid legger planer og handler i strid med denne herlige profeti, vil den gå i oppfyllelse. Gud vil sørge for at den gjør det, for hvilket menneske, hvilket folkeslag eller hvilken mektig nasjon kan stå seg mot ham? Det er en kjensgjerning som er til trøst og oppmuntring for alle som lengter etter den evigvarende, universelle fred som er forutsagt i Guds Ord.

20, 21. Hvordan forutsa Gud at en fredsskaper skulle stå fram, og når ble denne fredsskaperen salvet?

²⁰ Gud forandrer ikke sin hensikt, som han klart og tydelig har tilkjennegitt. Det er nå nesten 2000 år siden han salvet eller helliget den som skulle være fredsskaper for hele menneskeheten. Gjennom profeten Esaias forutsa Gud at jordens innbyggere skulle nedlegge sine våpen, og at de ikke mer skulle lære å føre krig, og gjennom den samme profeten forutsa han at denne fredsskaperen skulle stå fram. Vi har allerede behandlet det som står i Esaias, kapittel 2, vers 4. La oss nå vende oss til kapittel 9, versene 6 og 7, og lese om denne fredsskaperens fødsel og gjerning:

²¹ «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid; [Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.»

22. Hvem vil Gud gi tittelen fredsskaper, og hvilken garanti har vi for at freden under hans herredømme vil bli uten ende?

²² Legg merke til disse profetiske ordene: «Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende.» Disse ordene utgjør Guds ubrytelige løfte om et evig herredømme med evigvarende fred. Det er herredømmet til et barn i kong Davids ættelinje, en sønn hvis navn skulle være «fredsfyrste». Hans liv må være like langt som hans fredelige herredømme, nemlig evig, udødelig. Den kjensgjerning at hans navn også skulle være «evig fader», viser dette. Han ville på den måten bli kong Davids evige arving, ettersom den guddommelige profetien sier at dette fredelige, evige herredømme skulle være «over Davids trone og over hans kongerike», og at det skulle «bli støttet og oppholdt ved rett og rettferdighet, fra nå av og til evig tid». Det er den regjering hvor denne kong Davids evige arving hersker som «fredsfyrste», vi må se hen til hvis vi skal få oppleve den tusenårige fredstid som nå er nær. Det er ham Herren Gud gir tittelen fredsskaper, ikke noen av det 20. århundres politikere eller nasjoner.

23. Hvorfor har vi ingen grunn til å miste troen på at denne profetien skal bli oppfylt?

²³ Det er riktignok over 2500 år siden denne profetien ble uttalt og nedskrevet av Guds profet Esaias, og vi befinner oss nå i en tid da nasjonene forsøker å avverge en verdenskrig som ville bli den største og den verste i menneskenes historie. Men vi må ikke miste troen på at Esaias’ profeti om fredsskaperen og om evig fred på jorden skal gå i oppfyllelse. Hærskarenes Guds nidkjærhet står bak denne profetien; det var Gud som ved sin hellige ånd inspirerte Esaias til å skrive den ned. Profetien slutter med disse ordene: «Hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.» Hans nidkjærhet for denne profetien har ikke kjølnet, for hans eget navn og ry står på spill i forbindelse med den. Han har aldri løyet når det gjelder noe annet, og han vil heller ikke vise seg å være en løgner når det gjelder denne profetien. «Det er umulig for Gud å lyve.» — Tit. 1: 2; Heb. 6: 18, NW.

En som er større enn kong Salomo

24. a) Viste noen av de kongene som satt på «Davids trone» i Jerusalem seg å være den lovte fredsfyrste? b) Hvordan gikk det med byen Jerusalem og dens tempel?

²⁴ Profeten Esaias, Guds talerør, fortsatte å profetere også i kong Esekias’ regjeringstid, men kong Esekias i Jerusalem viste seg ikke å være det lovte «barn» eller den lovte «sønn» som skulle få tittelen fredsskaper, «fredsfyrste». Heller ikke noen av de sju kongene som etterfulgte Esekias på «Davids trone» i Jerusalem, fram til den siste kongen, Sedekias, viste seg å være den lovte fredsfyrste. I det 11. år av kong Sedekias’ regjering ble den hellige by Jerusalem og dens tempel, som var blitt bygd av kong Salomo, ødelagt av det hedenske Babylons hærstyrker, og det erobrede folket ble ført i landflyktighet til det fjerntliggende Babylon. Bare 70 år senere begynte byen Jerusalem og et tempel for tilbedelsen av Gud å bli gjenoppbygd av folket, som var blitt utfridd av landflyktigheten.

25. a) Hvorfor spilte det ingen rolle at «Davids trone» aldri mer ble opprettet i Jerusalem? b) Når begynte profetien i Esaias 9: 6, 7 å gå i oppfyllelse?

²⁵ Hadde «hærskarenes Guds nidkjærhet» kjølnet? Nei, på ingen måte! Til tross for at Esaias’ profeti tilsynelatende hadde slått feil, var Guds nidkjærhet for oppfyllelsen av denne profetien like brennende som noen gang tidligere. «Davids trone» ble aldri mer opprettet i Jerusalem, men det spilte ingen rolle. Kong Davids ættelinje opphørte ikke; den fortsatte. Fem hundre og trettifem år etter at gjenoppbyggingen av Jerusalem var blitt påbegynt, begynte så Esaias’ profeti å gå i oppfyllelse, i og med at det lovte «barn», den lovte «sønn», som skulle være kong Davids evige arving, ble født. Hans fødsel fant sted i det annet år før begynnelsen av vår tidsregning, med andre ord i år 2 f. Kr. Han ble født i kong Davids fødeby, i Betlehem i Juda, som en oppfyllelse av Mikas profeti (5: 1).

26. Hvem vitnet om at den lovte fredsfyrste var blitt født, og hva sang de?

²⁶ For å bevise at denne gamle profetien hadde gått i oppfyllelse, ville den nidkjære hærskarenes Gud la noen vitne om at den lovte fredsfyrste var blitt født. Først lot han engler være vitner og kunngjøre barnets fødsel. Så lot han noen hyrder fra Betlehem få se det som hadde funnet sted. Om natten tidlig på høsten i år 2 f. Kr. åpenbarte Herren Guds engel seg for disse hyrdene mens de holdt vakt over sine får ute på marken i nærheten av Betlehem. En som undersøkte kjensgjerningene i forbindelse med barnets fødsel, en lege ved navn Lukas, som dog ikke selv hjalp til ved fødselen, sier: «Og med ett sto en Herrens engel for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og deres forferdelse var stor. Da sa engelen til dem: Forferdes ikke! For se, jeg bringer dere godt budskap om en stor glede, som skal times hele folket: I dag er det født dere en frelser, i Davids by; han er Messias, Herren! Og dette skal dere få til tegn: Dere skal finne et lite barn; det er svøpt og ligger i en krybbe. Og plutselig var det hos engelen en myldrende himmelsk hærskare som priste Gud og sang: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!» — Luk. 2: 8—14, versene 9—13 fra LB.

27. Hvem ble så vitne til at Messias var blitt født og hvordan reagerte de på det de hadde sett og hørt?

²⁷ Legen Lukas forteller at hyrdene gikk og fant det nyfødte barnet, og at de på den måten sammen med englene ble vitne til at «Messias, Herren» var blitt født. Han slutter med å si: «Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem.» — Luk. 2: 15—20.

28. Hvem bekreftet 40 dager senere at dette barnet var den som skulle komme?

²⁸ Da barnet 40 dager senere ble ført til templet i Jerusalem, fikk den gudfryktige mannen Simeon og profetinnen Anna se det, og de bekreftet at dette barnet var den som skulle komme. På den måten vitnet også de om at Esaias’ profeti om fredsfyrsten hadde gått i oppfyllelse. — Luk. 2: 22—38.

29. a) Hva betyr «Messias» eller «Kristus»? b) Hvilket egennavn fikk barnet, og hva betyr dette navnet?

²⁹ Engelen talte om barnet som «Messias, Herren». De gresktalende jøder på den tiden ville si «Kristus, Herren», for «Messias» og «Kristus» betyr det samme, nemlig «den salvede», det vil si Guds salvede. I samsvar med den befaling Gud hadde gitt hans mor, som var jomfru, fikk han navnet Jeshua, men de gresktalende jøder, for eksempel legen Lukas, kalte ham Jesus. Når hans tittel ble tatt med, ble han følgelig kalt Jeshua Messias eller Jesus Kristus. (Luk. 1: 26—33; Matt. 1: 1, 20—25) Fordi han var en etterkommer av kong David, ble han også kalt «Davids sønn». Hvorfor fikk han navnet Jesus? Dictionary of the Bible av dr. William Smith (side 1346), 1894-utgaven, sier at navnet Jeshua eller Jesus betyr «Jehovas hjelp» eller «Frelser». Dette stemmer med det Guds engel sa til Jesu fosterfar, tømmermannen Josef i Nasaret: «Du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» — Matt. 1: 18—25.

30. Hvem ble Salomo brukt som et forbilde på, og hvorfor?

³⁰ Blant Jesu kongelige forfedre var fortidens viseste mann, Salomo, Davids sønn. Hans navn betyr «fredelig» eller «fred». Det var meget passende at han regjerte i byen Jerusalem, for dens navn betyr «fredens eie». Til tross for betydningen av Salomos eget navn og til tross for betydningen av navnet på den byen han regjerte fra, kom ikke Salomos regjering til å danne begynnelsen til en tusenårig fredstid. Den medførte i høyden en fredstid på 40 år. Til tross for den store visdom kong Salomo la for dagen i begynnelsen av sin regjeringstid, begynte han på sine gamle dager å følge en dårlig handlemåte. Han begynte å undertrykke Israels folk. Han ga etter for presset fra sine mange fremmede hustruer og vendte seg bort fra Jehova Gud og begynte å tilbe andre guder sammen med dem. Han mistet på den måten sin fred med den eneste levende og sanne Gud, som ga uttrykk for sitt mishag ved å rive ti av Israels 12 stammer ut av hans etterfølgeres hånd. (1 Kong. 11: 7—12: 24; Neh. 13: 26, 27) Men i over halvdelen av sin 40 år lange regjeringstid, da han var trofast mot Jehova som Gud og skrev tre av Bibelens bøker, ble han brukt som et profetisk forbilde på den sanne Messias eller Kristus.

31. Trekk fram forskjellige ting som viser forskjellen mellom Salomo og Jesus Kristus.

³¹ Til forskjell fra Salomo var Jesus Kristus da han var på jorden som et fullkomment menneske, aldri utro mot Gud. Han bar med rette navnet Jeshua eller Jesus, som betyr «Jehovas hjelp» eller «Jehovas frelse». Salomo, hans forfader, var blitt salvet med hellig olje til å være konge over hele Israel, men Jesus ble salvet med hellig ånd fra himmelen da han var blitt døpt i vann i Jordan-elven, og døperen Johannes hørte Guds røst, som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 13—17) Jesus ble derved Guds salvede eller Kristus i en mer omfattende betydning enn Salomo hadde vært det. Uten overdreven selvfølelse kunne Jesus tale om seg selv og si: «Her er mer enn Salomo.» (Matt. 12: 42) Ved sin trofasthet bevarte han retten til «Davids trone» eller det kongelige herredømme over hele Israel, som denne tronen symboliserte. Men Gud ga aldri den salvede Jesus «Davids trone» på jorden. (Luk. 1: 32, 33) Først prøvde Gud Jesu trofasthet til det ytterste og lot ham dø som et fullkomment menneskelig offer på en henrettelsespel, for at han på den måten skulle «frelse sitt folk fra deres synder». — Matt. 1: 21.

32. Hvordan viste Jesus Kristus tydelig at hans rike ikke var av denne verden?

³² Den salvede Jesus bevarte sin fred med Jehova Gud helt til slutten av sitt liv her på jorden. Kort tid før han ble forrådt og overgitt til dem som skulle henrette ham, sa han til de 11 trofaste av sine 12 apostler: «Fred etterlater jeg eder, min fred gir jeg eder; ikke som verden gir, gir jeg eder.» (Joh. 14: 27) Da den fredelige Jesus noen timer senere sto foran dommeren, den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus, sa han til ham: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Det var ikke på Jesu anmodning at Pontius Pilatus lot henge en innskrift på henrettelsespelen hvor det sto: «Jesus fra Nasaret; jødenes konge.» (Joh. 18: 36; 19: 16—22) Jesus nektet å ta imot kongeverdighet av Djevelens eller menneskers hånd. Han døde på henrettelsespelen i forventning om at hans Gud, Jehova, ville gi ham «hans far Davids trone», som han var den evige arving til. (Matt. 4: 8—11; Luk. 1: 32, 33; Joh. 6: 14, 15) Han døde trofast og lojal mot det han hadde forkynt, nemlig: «Guds rike er kommet nær.» — Mark. 1: 14, 15; Matt. 4: 12—17.

33. Hvorfor kan Jesus Kristus virkelig være «evig fader» for menneskene?

³³ I dag, nesten 3000 år etter Salomos tid, sover den troløse Salomo fremdeles i døden hos sine fedre. (1 Kong. 11: 41—43) Jesus Kristus lever imidlertid i dag, over 1900 år etter sin offerdød på henrettelsespelen utenfor Jerusalems murer! På den tredje dag oppreiste den allmektige Gud, Jehova, ham fra de døde til liv som sin åndelige Sønn i himmelen og ikledde ham udødelighet og uforgjengelighet. Ettersom Jesus Kristus etter sin oppstandelse fra de døde og før sin himmelfart i løpet av 40 dager viste seg for sine disipler, var det over 500 som fikk se den oppstandne Jesus Kristus. (Ap. gj. 1: 1—5; 2: 22—36; 1 Kor. 15: 3—9) Han lever nå i all evighet og kan derfor virkelig være «evig fader» for den døende menneskehet. Det behøver dessuten ikke å bli noen ende på hans fredelige styre, og det skal også «bli uten ende». (Es. 9: 6, 7) Han er den himmelske hersker som kan la den krigstrette menneskehet få oppleve en tusenårig fredstid. Det er noe De forente nasjoner ikke kan!

Den tusenårige fredstid er nær

34. a) Når vil fredsfyrsten begynne sitt styre? b) Hvem må fjernes før det kan bli varig fred?

³⁴ Men når vil fredsfyrsten begynne sitt styre med evig fred? Rettferdig innstilte mennesker i vår tid sukker etter et slikt styre. Avmerker ikke selve verdenssituasjonen vår tid som en tid da det ville være meget passende at Jehova Gud innførte et slikt styre i samsvar med sitt ubrytelige løfte i Esaias 9: 6, 7? Jo, det gjør den tydeligvis. Men først må fredsforstyrrerne fjernes. Den største fredsforstyrreren er en som hverken De forente nasjoner eller noen enkelt nasjon eller noe enkelt folk har makt over, for han er overmenneskelig. Han er den som sa at han ville gi Jesus alle verdens riker hvis Jesus ville slutte å tilbe Jehova som Gud og i stedet tilbe ham, den store fristeren. Denne, den største av alle fredsforstyrrere, blir kalt Satan Djevelen. Han er fyrste over legioner av demoner eller djevler. (Matt. 4: 8—11; 12: 24—28) Jesus Kristus omtalte ham også som «denne verdens fyrste», mens den kristne apostelen Paulus omtalte ham som «denne verdens gud». Apostelen Johannes sier: «Hele verden er i den ondes vold.» — Joh. 12: 31; 14: 30; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19, LB.

35. a) Hvilket navn som Kristus også skulle bli kalt med viser at han vil makte denne oppgaven? b) Hvilke andre fredsforstyrrere vil bli fjernet, og hva må Kristus derfor først være? c) Hva vil det at nasjonene har nektet å underordne seg under hans styre, føre til for menneskeheten?

³⁵ Ikke engang hvis alle mennesker sluttet seg sammen, ville de kunne klare å frata denne fredsforstyrreren makten over menneskeheten. Det vil imidlertid Jesus Kristus, som nå befinner seg i himmelen, kunne gjøre, for et av de mange navnene han skulle bli kalt med, er «veldig Gud». Han vil gjøre det etter at han først har fjernet de synlige fredsforstyrrerne her på jorden. (Åpenbaringen 19: 11 til 20: 3) Han må derfor først være en krigførende konge, en konge som hersker midt iblant sine jordiske fiender og til slutt underlegger seg dem fullstendig, slik som det er blitt forutsagt av kong David i Salme 110: 1—6. Grunnen til at han har måttet herske midt iblant sine fiender, er at nasjonene og rikene i denne verden helt siden «hedningenes tid» endte i år 1914, har nektet godvillig å overgi sitt jordiske herredømme til ham, ja, til og med kristenheten har nektet å gjøre det. (Luk. 21: 24; Sl. 2: 1—6) Fram til dette år, i mer enn et halvt århundre, har nasjonene nektet å gjøre det. Hva vil dette om kort tid bety for hele menneskeheten? Jo, dette: At «krigen på Guds, den allmektiges, store dag» bryter ut, i den verdenssituasjon som kalles Harmageddon. (Åpb. 16: 14, 16) Denne krigen vil gjøre ende på alle menneskelige fredsforstyrrere.

36, 37. a) Hvilken periode vil så følge? b) Hvilket millennium omtalte den amerikanske president i sin tiltredelsestale, men hvilket millennium er de som studerer Bibelen, mer interessert i?

³⁶ Etter at alle fredsforstyrrere blant mennesker og åndeskapninger er blitt fjernet, vil fredsfyrsten begynne sitt styre over hele jorden. Guds fastsatte tid til at dette skal skje, er nå nær, og da vil en tusenårig fredstid begynne. Tusen år er det samme som et millennium. Dette kan minne oss om noe som den amerikanske presidenten den 20. januar 1969 sa i sin tidligere omtalte tiltredelsestale. Han bemerket at ting ville skje i den nærmeste framtid, ting som vil være av interesse både for amerikanere og alle andre i kristenheten. I det åttende avsnitt av sin tale sa presidenten, som nettopp var blitt tatt i ed: «Om åtte år vil Amerika feire sin 200-årsdag som nasjon. I løpet av levetiden til de fleste nålevende mennesker vil menneskeheten feire det store nyttår som bare kommer en gang hvert tusende år — et nytt millenniums begynnelse.» Presidenten siktet til a.D. 2001.a

³⁷ Det presidenten deretter sa, viste at han ventet at De forente stater fremdeles ville eksistere i det første år av dette tredje millennium. For gudfryktige mennesker som studerer Bibelen, som inneholder både de gamle hebraiske skrifter og de kristne greske skrifter, er det imidlertid et millennium som er av større interesse. Det er det sjuende millennium! Nei, ikke det sjuende millennium fra a.D. 1, men det sjuende millennium av menneskets tilværelse her på jorden, det sjuende millennium regnet fra det tidspunkt da Gud skapte den fullkomne mannen og den fullkomne kvinnen i Edens hage. Det blir vanligvis regnet fra anno mundi, «verdens år». Det siktes her til menneskeverdenen.

38, 39. a) Hvilken forbindelse har dette med det at en tusenårig fredstid er nær? b) Når vil ifølge de nyeste undersøkelser av Bibelens kronologi de seks millennier av menneskets tilværelse ende?

³⁸ Har dette noe å gjøre med det at en fredstid på 1000 år eller et millennium er nær? Ja, det er meget tydelig at det har det. Ifølge den kalender som de ortodokse jøder bruker, holdt den amerikanske presidenten sin tiltredelsestale i begynnelsen av den femte lunarmåned i år 5729 a.m., en tidsangivelse som utelukkende er basert på de gamle hebraiske skrifter. Men ifølge kronologer eller spesialister i tidsregning som også tar de inspirerte kristne greske skrifter i betraktning, er den jødiske kalender over 200 år etter tiden. I enkelte katolske og protestantiske bibelutgaver har det forekommet tidsangivelser basert på den berømte irske prelaten erkebiskop James Usshers (1581—1656) kronologi. Det år Ussher angir for menneskets skapelse, er 4004 f. Kr. Ifølge dette ville de 6000 år eller seks millennier av menneskets tilværelse ende om høsten i 1996 e. Kr., og deretter ville så det sjuende millennium av menneskets tilværelse begynne.

³⁹ I den senere tid har oppriktige bibelforskere på nytt undersøkt Bibelens kronologi. Ifølge deres utregninger vil de seks millennier av menneskets tilværelse på jorden ende i midten av 1970-årene. Det sjuende millennium fra menneskets skapelse ville således begynne om mindre enn ti år.b

40. Hvorfor er det grunn til å tro at det sjuende millenniums begynnelse vil innebære en gledebringende forandring for menneskeheten?

⁴⁰ Det er ikke bare det at verdensforholdene viser at en forandring nærmer seg med raske skritt, men det er grunn til å vente at det sjuende millenniums begynnelse vil innebære en gledebringende forandring for den krigstrette menneskehet. Ifølge de to første kapitlene i Bibelen ble mannen og kvinnen skapt ved slutten av den sjette skapelsesdag. Vi lever nå på den sjuende dag, og på denne sjuende dag har Jehova Gud hvilt hva det å skape ting på jorden angår. Akkurat som Gud på den måten hviler på den sjuende dag i skapelsesuken, skulle hans utvalgte folk i samsvar med det fjerde av De ti bud, som profeten Moses fikk, hvile på den sjuende dag i uken. (2 Mos. 20: 8—11) Den dagen ble derfor den ukentlige sabbatsdagen, den dag da israelittene skulle avholde seg fra hardt arbeid.

41. Hva siktet Jesus Kristus til da han sa: «Menneskesønnen er herre over sabbaten»?

⁴¹ Herren Jesus Kristus, den framtidige fredsfyrste, pekte fram mot en større sabbatsdag. Da han ved en anledning ble kritisert på en ukentlig sabbatsdag, sa han, idet han pekte fram til denne større sabbat: «Menneskesønnen er herre over sabbaten.» (Matt. 12: 1—8) Han siktet her til sitt fredelige styre på 1000 år. I forbindelse med menneskenes anliggender regner Jehova Gud med perioder på 1000 år. Han inspirerte således profeten Moses til å skrive følgende i Salme 90: 4: «Tusen år er i dine øyne som den dag i går.» Og han inspirerte den kristne apostelen Peter til å skrive: «Én dag er i Herrens øyne som tusen år, og tusen år som én dag.» (2 Pet. 3: 8) I det profetiske syn som apostelen Johannes fikk, fikk han se hvordan Satan Djevelen og hans demoner ble kastet i avgrunnen for 1000 år, og i løpet av disse 1000 år skulle Jesus Kristus sammen med sine seierrike disipler regjere over hele menneskeheten. (Åpb. 5: 9, 10; 20: 1—7) Ifølge Guds måte å regne tiden på vil derfor disse 1000 år, da hans Sønn, Jesus Kristus, regjerer, bare tilsvare «én dag».

42. Når vil Satans utnyttelse av menneskene ende, og hva ville enden på de seks millennier da Satan har holdt menneskene i trelldom, være et passende tidspunkt for?

⁴² For at Herren Jesus Kristus skal kunne være «herre over sabbaten», må hans tusenårige styre være den sjuende tusenårsperiode i en rekke av tusenårsperioder eller millennier. (Matt. 12: 8) På den måten vil hans styre bli en sabbat. Helt fra begynnelsen av menneskehetens tilværelse har Satan Djevelen vært virksom og holdt menneskene i trelldom, noe som før den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid førte til at jorden ble fylt med urett, og som i vår tid har ført til at den i enda større målestokk er blitt fylt med urett. Hans utnyttelse av menneskene som sine slaver, som nå har pågått i snart seks millennier, vil ende om kort tid, i løpet av levetiden til den generasjon som har vært vitne til de verdensbegivenheter som i samsvar med Jesu profetiske ord i Matteus 24: 34 har funnet sted siden hedningenes tid endte i 1914, og fram til nå. Ville så ikke enden på de seks millennier da Djevelen har holdt menneskene i trelldom, være et passende tidspunkt for Jehova Gud til å innføre en sabbat på ett millennium for alle sine menneskelige skapninger? Jo, i sannhet! Og hans Konge, Jesus Kristus, skal være herre over denne sabbat.

43. a) Hvorfor kan Kristi styre sammenlignes med en sabbat? b) Vil livet bli kjedelig på denne tusenårige sabbat? Begrunn svaret.

⁴³ I gammel tid, da Guds utvalgte folk var underlagt De ti bud, som Gud hadde gitt dem gjennom sin profet Moses, var den ukentlige sabbat en fredfylt dag. Akkurat som Gud på den sjuende dag i skapelsesuken avholdt seg fra arbeid hva jorden angår, skulle hans folk, og også deres husdyr, på sabbaten avholde seg fra det harde arbeid som de hadde utført på de foregående seks dagene. (2 Mos. 20: 1—11) På lignende måte vil Kristi tusenårige, sabbatlignende styre være en fredfylt tid for jorden og dens innbyggere. Det vil være en tid da menneskene vil få hvile fra alle de kriger og alle de voldshandlinger som har kjennetegnet de foregående seks millennier. Sverdene, som står som et symbol på grusomme kriger, vil ha blitt smidd om til hakker og spydene til vingårdskniver. Livet vil ikke bli kjedelig på denne tusenårige sabbat. Det vil ikke være en tid med lediggang. Sabbatens Herre, Kongen Jesus Kristus, vil ikke være uvirksom, og han vil heller ikke la sine jordiske undersåtter være uvirksomme.

44. Hvorfor gjorde Jesus så mange mirakuløse gjerninger på den ukentlige sabbatsdag da han var på jorden?

⁴⁴ Hva er grunnen til at Jesus Kristus da han var på jorden som jøde og var underlagt De ti bud, gjorde så mange mirakuløse gjerninger på den ukentlige sabbatsdag og helbredet syke og vanføre? Han gjorde det ikke bare for å vise at det var rett å gjøre godt på sabbaten. Han gjorde det også for at det skulle utgjøre et forbilde på hvordan han under sitt sabbatlignende styre ville utfri menneskene av den trelldom som Satan Djevelen og hans demoner har holdt dem i, og befri dem for de dødbringende virkningene av den synd og ufullkommenhet som de har arvet fra sine første foreldre, Adam og Eva. Kriger og voldshandlinger i de forløpne seks millennier har ført til at utallige mennesker har fått en altfor tidlig død, men sabbatens Herre, Jesus Kristus, vil oppreise milliarder av døde mennesker fra gravene, akkurat slik som han profeterte at han ville gjøre. (Joh. 5: 28, 29) Det var ikke bare tomme ord hans sannferdige apostel Paulus kom med da han skrev at Guds sabbatslov hadde en «skygge av de kommende goder». — Heb. 10: 1; Kol. 2: 16, 17.

Jorden skal gjøres til et paradis

45. Hvordan har profetien i Esaias 2: 4 fått sin oppfyllelse allerede nå, og hvilken større oppfyllelse vil den få i fremtiden?

⁴⁵ Allerede nå, da faren for krig henger over menneskene, har Jehovas kristne vitner handlet i samsvar med profetien i Esaias 2: 4 og smidd sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Etter den universelle Harmageddon-krigen og etter at Satan og hans demoner er blitt bundet og kastet i avgrunnen, vil denne profetien fortsette å få sin oppfyllelse. På hvilken måte? Ved at de mennesker som overlever «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», bruker sine hakker og vingårdskniver og gjør denne krigsherjede jord om til det vidunderlige paradis som Jehova Gud opprinnelig ga mennesket befaling om å gjøre den til. (1 Mos. 1: 26—28; 2: 8—14) Det ord Gud har talt, vil ikke vende tomt tilbake til ham, uten å ha gått i oppfyllelse. Nei, under hans Sønns, Jesu Kristi, styre vil hele jorden bli kultivert og forvandlet til et paradis, som i all evighet vil være bebodd av frigjorte, fullkomne mennesker. Under dette sjuende, sabbatlignende millennium vil sabbatens Konge og Herre fjerne virkningene av alt det den største av alle fredsforstyrrere, Satan Djevelen, har gjort. — Luk. 23: 43, NW.

46. Hvordan vil det gå med dem som forstyrrer freden under millenniet, men hva vil de som bevarer freden med Gud, kunne glede seg over?

⁴⁶ Akkurat som alle sabbatsbrytere blant Guds utvalgte folk i fortiden, som var underlagt De ti bud, måtte late livet, vil de som ikke viser lydighet mot den kommende sabbats Herre og forstyrrer freden under millenniet, bli tilintetgjort. (4 Mos. 15: 32—36; 2 Mos. 31: 13—17) Etter at Satan Djevelen og hans demoner er blitt løslatt fra avgrunnen og igjen har forsøkt å forstyrre freden på jorden, vil de bli tilintetgjort, og sammen med dem alle som igjen forsøker å gjøre jorden til en slagmark, en krigsskueplass. (Åpb. 20: 7—10, 15) De som bevarer freden med Gud, vil få fortsette å leve på den paradisiske jord og i all evighet være dens forvaltere.

47. Hvilke ord i Salme 72 vil da ha gått i oppfyllelse, og hvordan skal ordene «inntil månen ikke er mer» forstås?

⁴⁷ Da vil det ikke være nødvendig å dra med en rakett til månen for å finne et sted hvor det hersker fred, for da vil de profetiske ordene om den større Salomo, Kongen Jesus Kristus, i Salme 72: 7 ha gått i oppfyllelse: «I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mer.» Denne freden vil aldri forsvinne, akkurat som månen aldri vil forsvinne. Den fred som på den måten blir innført og opprettholdt på jorden under Messias’ tusenårige styre, vil fortsette i all evighet.

48. Hva oppfordrer Jehovas vitner nå alle fredselskende mennesker til?

⁴⁸ Jehovas kristne vitner i vår tid ser med glede fram til denne tusenårige fredstid, som nå er nær. Og de oppfordrer alle som lengter etter den forutsagte «fred på jorden», til å slutte seg til dem og foreta de nødvendige forandringer i sitt liv, slik at de kan få oppleve dette velsignelsesrike millennium, denne tusenårige fredstid.

[Fotnoter]