La oss underordne oss under «all menneskelig ordning»

 1. Hvem er de frieste menneskene i vår tid, men hvordan kan de miste sin frihet?

FRIE mennesker må være forsiktige så de ikke misbruker sin frihet eller bruker den som et skalkeskjul for selviske, ulovlige gjerninger. De frieste mennesker i vår tid er de mennesker som er blitt frigjort fra trelldom under «denne verdens fyrste», Satan Djevelen, som også er «denne verdens gud» og Jehova Guds største motstander. (Joh. 12: 31; 2 Kor. 4: 4) De er blitt frigjort fra trelldom under løgn, uvitenhet og overtro. «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder,» sa Jesus Kristus, og la til at «hver den som gjør synd, er syndens trell. Men trellen blir ikke i huset til evig tid; sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri». (Joh. 8: 31, 32, 34—36) Slike Jesu disipler er blitt frigjort fra falske menneskelige tradisjoner og fra denne verdens filosofi som trellbinder menneskene og fører dem inn på et feil spor. De er ikke syndens slaver som ikke er frie til å gjøre det som er rett. Men hvis de misbruker sin frihet og benytter den som et skalkeskjul for lovløse gjerninger, da vil de miste den. De vil bli syndens slaver, slaver av det som er galt.

 2. Hvilken forskjell er det på sanne kristne og dem som gir seg ut for å være kristne, når det gjelder bruken av frihet?

² Mange som gir seg ut for å være kristne, misbruker den frihet de har. Kristi sanne disipler misbruker ikke sin frihet, for de er ledet av Guds Ord. De er forstandige. De vet at misbruk av friheten vil føre til vanskeligheter med de nåværende menneskelige institusjoner.

 3. Når og til hvem skrev Peter sitt første brev, og hvordan tiltalte han dem?

³ De kristne følger Guds Ord, slik det kommer til uttrykk i apostelen Peters første brev til de kristne. Omkring år 62—64, eller omtrent samtidig som apostelen Paulus skrev sitt brev til Titus, skrev Peter sitt brev til de kristne i Lilleasia, som dengang var en del av det romerske rike, men nå tilhører Tyrkia. Peter tiltalte dem ikke som faste innbyggere i det landet de bodde i, heller ikke som en del av det lokale samfunn, men som «midlertidige innbyggere som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia». — 1 Pet. 1: 1, NW.

 4, 5. a) Hva hadde de kristne enda en grunn til ikke å gjøre ettersom de var midlertidige innbyggere? b) Hva skrev Peter at de skulle gjøre fordi de var fremmede og midlertidige innbyggere?

⁴ Ettersom de bare var «midlertidige innbyggere», hadde de enda en grunn til ikke å misbruke sin kristne frihet. Hvis de gjorde det, var det ikke sikkert at de ville bli forstått eller bli behandlet på rett måte av det samfunnet som de ikke var noen virkelig del av, ettersom de kristne ikke er noen del av denne verden, selv om de er i verden. (Joh. 17: 14—16) Sanne kristne i vår tid, som for eksempel Jehovas innvigde, døpte vitner, er midlertidige innbyggere i Tyrkia og i alle andre deler av denne verden, for de venter på en ny ordning som Gud skal skape. (2 Pet. 3: 13) De gir akt på de ord Peter skrev for å advare sanne kristne mot å gå for langt i å bruke den frihet de hadde oppnådd i Kristus:

⁵ «I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger [midlertidige innbyggere, NW] at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, så I lar eders ferd iblant hedningene [folkeslagene, NW] være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag. Vær derfor all menneskelig ordning [menneskelig frambringelse, NW] undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den høyeste, eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt. For således er det Guds vilje at I ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet, som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere. Ær alle, elsk brorskapet, frykt Gud, ær kongen!» — 1 Pet. 2: 11—17.

 6. Hvorfor er det ikke noen virkelig grunn til å tro at «kongen som den høyeste» er Jesus Kristus?

⁶ Hvem er denne kongen? Hvem er de landshøvdinger som denne kongen sender ut? Ettersom Peter skrev sitt brev til den kristne menighet, mente han da at «kongen som den høyeste» var hodet for den kristne menighet, nemlig Jesus Kristus? Det er ikke noen virkelig grunn til å tro det. Peter kommer i sitt første brev aldri direkte inn på Guds rike. Hans nærmeste hentydning til det er når han sier at de kristne som er helliget ved Guds ånd, er et «kongelig presteskap, et hellig folk», noe som betyr at de er konger og prester. (1 Pet. 1: 2; 2: 9) Men Peter taler ikke om Jesus Kristus som konge. Han omtaler ham alltid som Herren. Dette er også tilfelle i 2 Peter 1: 11, hvor det står: «For på denne måte skal det rikelig gis eder inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.»a

 7. Hvordan viser Peter hvorvidt denne kongen er innenfor eller utenfor den kristne menighet?

⁷ Hvem er da denne «kongen» som er nevnt i 1 Peter 2: 13, 17? Det er ikke Herren Jesus Kristus, og det er heller ikke Jehova Gud, «den evige konge». Peter viser at Gud og kongen ikke er den samme, når han sier: «Frykt Gud, ær kongen.» Fra hvilken synsvinkel betrakter Peter de kristne når han gir dem sine påbud angående denne kongen? Betrakter han dem i deres forhold til den kristne menighet, eller betrakter han dem i deres forhold til verden med dens romerske keiser, dens fjerdingsfyrster og landshøvdinger? Taler Peter til de kristne om deres ferd i menigheten eller om deres ferd utenfor menigheten iblant denne verdens mennesker? Han tiltaler dem ikke som «midlertidige innbyggere» i den kristne menighet, men som midlertidige innbyggere i de romerske provinser i Lilleasia. Akkurat før Peter taler om kongen og hans landshøvdinger, minner han de kristne om at de er fremmede og midlertidige innbyggere blant folkeslag som baktaler dem som ugjerningsmenn, og han formaner dem til å la sin «ferd iblant hedningene [folkeslagene, NW] være god».

 8, 9. Hvorfor var det nødvendig for Peter å fortelle de kristne hvordan de skulle oppføre seg, og hvorfor var det særlig påkrevd å gjøre det på det tidspunkt han skrev sitt brev?

⁸ Dette er utenfor den kristne menighet. Det kan derfor ikke være noen tvil om at Peter betrakter de kristne i deres forhold til denne verden, som de ikke er noen del av. Derfor var det også nødvendig for Peter å fortelle dem hvordan de skulle oppføre seg når de befant seg i en slik nær kontakt med denne verdens politiske, religiøse og sosiale institusjoner. Det framgår tydelig av hans brev at de kristne ble forfulgt, enten av hedningene eller av de uomvendte jøder som var bosatt i det romerske rike. Det var derfor nødvendig at de kristne ga akt på seg selv. Hvis det var omkring år 62—64 Peter skrev sitt brev, var det kort før jødene i Jerusalem gjorde opprør mot Romerriket, noe som fant sted i år 66. De kristne hadde fått sin religion gjennom jødene, og deres hovedkvarter var på den tiden i Jerusalem. Folk i sin alminnelighet forvekslet derfor de kristne med de uomvendte kjødelige jøder. Ved å oppføre seg dårlig overfor de romerske myndigheter akkurat på den tiden ville de kristne gi hedningene enda større grunn til å forbinde dem med de opprørske jødene.

⁹ Det var dessuten like før Roma ble utsatt for den forferdelige brannen i år 64 som keiser Nero ga de dårlig likte og misforståtte kristne skylden for, for derved å bortlede mistanken fra seg selv. Kunne det tenkes at de kristne i Romerriket ved en uriktig handlemåte selv hadde skylden for at de ble mistenkt for å ha satt fyr på Roma? Under guddommelig ledelse og god tid i forveien viste den inspirerte Peter med stor forutseenhet de kristne hvordan de skulle oppføre seg overfor myndighetene i Romerriket.

10, 11. a) Hva er den ’menneskelige ordning’ de kristne skal være undergitt? b) Hvordan eller ved hvem ble all menneskelig ordning frambrakt?

¹⁰ Vår oppmerksomhet blir derfor i 1 Peter 2: 13—17 ikke vendt mot apostler, tilsynsmenn og assisterende tjenere innen menigheten, men mot mennesker utenfor menigheten, mot mennesker i den synlige, materielle verden. Peter sier: «Vær derfor all menneskelig ordning [menneskelig frambringelse, NW] undergitt for Herrens skyld.» (1 Pet. 2: 13) Peter sier ikke her all åndelig eller guddommelig ordning eller frambringelse, noe som ville bety en ordning eller frambringelse innen Guds organisasjon, som for eksempel den åndelige skapning eller frambringelse som omtales i 2 Korintierne 5: 17, Galaterne 6: 15, Efeserne 2: 10; 4: 24 og Kolossenserne 3: 10. En menneskelig ordning eller frambringelse er noe som er frambrakt av mennesker, enten av et enkelt menneske eller av en gruppe mennesker, for eksempel et ærgjerrig menneske eller en lovgivende forsamling i likhet med et senat eller en generalforsamling. Den første menneskelige konge grunnla Babel eller Babylon. Det var Nimrod, som var en «mektig jeger i opposisjon til Jehova». (1 Mos. 10: 8—10, NW) Nimrod frambrakte naturligvis ikke seg selv som en menneskelig skapning. Han frambrakte eller grunnla kongeembetet.

¹¹ En lovgivende forsamling eller en regjering frambringer ikke det menneske som bekler et bestemt embete. En slik forsamling eller regjering frambringer bare det embete eller den regjeringsstilling som skal besettes. Den frambringer ikke den mann som senere blir innsatt i embetet eller stillingen. Når en mann overtar et slikt embete eller en slik stilling og får den tittel som hører til stillingen, da blir han som innehaver av denne stillingen en frambringelse av den menneskelige forsamling eller regjering, han blir en menneskelig frambringelse. Nimrod var således i kraft av sin egen handlemåte og ved hjelp av sine tilhengere en menneskelig frambringelse i stillingen som den første menneskelige konge. På samme måte er også kongene i andre verdslige nasjoner menneskelige frambringelser fordi deres embete og deres utnevnelse er av menneskelig opprinnelse. Landshøvdinger eller stattholdere som sendes ut av slike konger, er også menneskelige frambringelser.

Under kongen eller under landshøvdinger

12. For hvis skyld underordner de seg, og hvorfor for hans skyld?

¹² Peter viser hva han mener med uttrykket «all menneskelig ordning», ved å fortsette med å si: «Enten det nå er kongen som den høyeste eller landshøvdinger.» Denne kongen er ikke Herren Jesus Kristus, for Peter omtaler ham like før når han formaner de kristne til å underordne seg «for Herrens skyld». Når de kristne underordner seg under «all menneskelig ordning», underordner de seg ikke direkte Guds Sønn, men de gjør det for hans skyld. Hvorfor gjør de det for hans skyld? Fordi de ikke ønsker å bringe vanære over Herren Jesus Kristus. De ønsker ikke som hans etterfølgere å bli beskyldt for å ha en uordentlig og verdslig oppførsel blant nasjonene. De ønsker å ære sin Herre ved å være lovlydige borgere, idet de gir keiseren hva keiserens er. — Luk. 20: 25.

13, 14. a) Hvem mener noen at kongen er? b) Hvor er det en slik konge er «den høyeste», og hvem er han den høyeste for?

¹³ Noen mener at den kongen som Peter her nevner i sitt brev til de kristne innen Romerriket, var den romerske keiser Nero. Noen moderne bibeloversettelser, for eksempel Moffatts oversettelse og An American Translation har derfor følgende ordlyd: «Keiseren som den høyeste», og The New English Bible: «Herskeren som den høyeste.»

¹⁴ Herodes Agrippa I av Palestina, hans sønn Herodes Agrippa II og Aretas av Nabataea blir imidlertid omtalt som konger. (Ap. gj. 12: 1; 25: 13, 24; 26: 1, 2; 2 Kor. 11: 32) En slik konge eller keiser er ikke den høyeste innen den kristne menighet, for han er ikke høyere enn Jehova Gud, som er den Høyeste, og han er heller ikke høyere enn Jesus Kristus, som er menighetens, sitt legemes, hode og Herre. Men utenfor den kristne menighet, i Djevelens organisasjon, er kongen den høyeste i sitt kongerike og keiseren den høyeste i sitt keiserrike. Ettersom de kristne befinner seg i denne verden som har Satan Djevelen til hersker og gud, må de derfor være realistiske og anerkjenne dette og handle i samsvar med denne kjensgjerning. Kongen er høyere enn de landshøvdinger han sender ut (Joh. 13: 16), og han er derfor naturligvis også høyere enn folket, sine undersåtter. Derfor er også den ære som blir vist kongen, større enn den ære som blir vist landshøvdinger eller stattholdere.

15. Når vi ærer kongen, hvem må vi da også ære, og i hvilken hensikt sender kongen dem ut ifølge Peter?

¹⁵ Når vi ærer kongen, må vi naturligvis vise det ved også å ære hans representanter, hans «landshøvdinger som [er] utsendinger fra ham». Når han sender ut sine representanter gjør han det da for å fremme ondskap og moralsk fordervelse, for å skape uorden eller for å hemme eller ødelegge all virksomhet? Sender kongen ut landshøvdinger i en ond hensikt? Nei, svarer Peter, han sender dem ut «til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt». I overensstemmelse med deres egne lover og bestemmelser var det nettopp dette, sier Peter, som var hensikten med å sende landshøvdinger til Pontus, Kappadokia, Galatia, Asia, Bitynia og andre steder.

16. Hvilken oppgave hadde landshøvdingene i Romerriket med hensyn til de kristne?

¹⁶ Dette var særlig tilfelle hva angår oppgaven til de landshøvdinger som ble sendt til fjerntliggende kolonier innen Romerriket. Hvis ikke det hadde vært slik, ville landshøvdingene bare ha vært årsak til at koloniene gjorde opprør. De ble sendt dit for å opprettholde ro og orden. De ble ikke sendt dit spesielt for å forfølge de sanne kristne. Men hvis de kristne ikke frambrakte Guds hellige ånds frukter, men frambrakte «kjødets gjerningen og således oppførte seg like dårlig som verdslige mennesker, da ville landshøvdingene naturligvis straffe slike kristne, ikke fordi de var kristne, men fordi de oppførte seg som ugjerningsmenn, som utro kristne. Landshøvdingene rettet ikke sin oppmerksomhet utelukkende mot de kristne. De straffet ugjerningsmenn i sin alminnelighet, innbefattet kristne som ikke adlød Peters påbud, men oppførte seg som ugjerningsmenn. Landshøvdingene var naturligvis forpliktet til å la de kristne få anledning til å få sin sak prøvd ved en domstol hvis de ble falskelig anklaget av sine fiender. Det å straffe de kristne urettferdig var ikke de utsendte landshøvdingers spesielle gjøremål. Landshøvdinger kunne tilmed beskytte de kristne.

17. a) Ble landshøvdingene sendt ut for å rose kristendommen? b) Hvorfor skal da de kristne søke å oppnå ros til beste for sin religion?

¹⁷ Landshøvdingene ble selvfølgelig ikke sendt av kongen eller den romerske keiser for å rose kristendommen, for de hadde sine egne guder. Men enkeltpersoner, enten de nå var kristne eller ikke, kunne bli rost av landshøvdingen fordi de oppførte seg ordentlig, var lovlydige og derfor hadde en gagnlig innflytelse på samfunnet. En kristens gode oppførsel ville være til fordel for den religion han utøvde, nemlig kristendommen. Når landshøvdingen roste den lovlydige kristne, ville han på en indirekte måte rose kristendommen, den religion som disse «fremmede og midlertidige innbyggere» i de romerske provinser utøvde. De kristne gjør rett i å forsøke å oppnå ros til beste for sin religion, i stedet for å bli straffet som ugjerningsmenn. Det de ønsker, er at de som i uvitenhet baktaler dem, skal se deres «gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag». (1 Pet. 2: 12) Det kan hende at de kristne på grunn av sin religion blir misforstått og omtalt som ugjerningsmenn, trass i sine «gode gjerningen». Men en slik baktalelse fra deres fienders side behøvde ikke nødvendigvis å bety at kongens landshøvdinger ville straffe slike trofaste kristne.

«Således er det Guds vilje»

18. Hvorfor er det ikke farlig for oss å underordne oss under verdslige mennesker på den måten Peter sier vi skal gjøre det?

¹⁸ Men kommer vi ikke galt av sted hvis vi sier at Peter talte om denne gamle verdens politiske konger og landshøvdinger? Hvordan kunne en kristen apostel fortelle de kristne at de skulle underordne seg under verdslige mennesker? Ville dette ikke være farlig for den kristne tro og virksomhet? Ville det ikke forplikte de kristne til å adlyde kongen og hans landshøvdinger framfor å adlyde Gud? Nei, på ingen måte, for Peter sier at det er Guds vilje at de kristne, som åndelig talt er «fremmede og midlertidige innbyggere» i denne verden med dens konger og landshøvdinger, skal underordne seg. Det har en hensikt. Hvilken hensikt? «For således er det Guds vilje at I ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet.» (1 Pet. 2: 15) Det var ikke Guds vilje at de kristne skulle adlyde konger og landshøvdinger mer enn Gud. De kristne kunne ikke «gjøre det gode» og samtidig gå så langt i å adlyde kongen, og hans landshøvdinger at de ble ulydige mot Gud og syndet mot ham. Peter mente ikke at de kristne skulle bryte Guds lover når de underordnet seg under konger og landshøvdinger. Det er ikke ved å bryte Guds lover de kan målbinde uvettige og vankundige mennesker som ikke ønsker å forstå kristendommen.

19. a) Hva er det «gode» de kristne gjør, som de får ros for? b) For hvis skyld gjør de det, og blir de tvunget til å underordne seg?

¹⁹ Det «gode» de som gjør godt, får ros av landshøvdingene for, er slike ting som landshøvdingene anser for å være godt, og som også er i harmoni med Guds lov og med kristne prinsipper. De kristne kan trygt gjøre slike gode ting, selv om Guds Ord ikke spesielt nevner hvilke ting det er. Som Guds folk er de i åndelig forstand et fritt folk. Det at de er Guds slaver, frir dem fra å være slaver under mennesker. Men «for Herrens skyld» og for evangeliets skyld må de gjøre som apostelen Paulus gjorde, nemlig gjøre seg selv til tjenere for alle for å kunne vinne både hedninger og jøder for Guds rike. (1 Kor. 9: 19—23) Når de kristne underordner seg under den menneskelige ordning som denne verdens mennesker anerkjenner og adlyder, handler de derfor i overensstemmelse med Peters ord når han sier: «Som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere [slaver, NW].» (1 Pet. 2: 16) De kristne underordner seg frivillig, og det skader dem ikke. Det hjelper dem til å unngå vanskeligheter.

Frihet og ære

20. Hva berettiger vår kristne frihet oss ikke til å gjøre, og hvis vi gjør det, hva vil da de politiske styresmakter være forpliktet til å gjøre?

²⁰ Det må være helt klart for oss hva Peter mener. Vår kristne frihet berettiger oss ikke til, å ignorere politiske styresmakter eller forsøke å leve som om de ikke eksisterte, og på den måten vise forakt for dem og trosse dem ved også å nekte å gjøre noe som ikke er i strid med Guds vilje og lov. En slik respektløs handlemåte vil bare bringe oss i vanskeligheter, for vi befinner oss fortsatt i denne gamle verden, ikke i Guds rettferdige, nye verden. Det er både rett og riktig av oss at vi avholder oss fra å følge en dårlig moralsk handlemåte. Politiske styresmakter mener ikke at vi har frihet til å gjøre noe som er moralsk dårlig, men vil med rette se det som sin plikt å straffe oss som ugjerningsmenn hvis vi gjør oss skyldig i noe slikt. Vi må derfor ikke misbruke vår frihet i Kristus.

21. Hva er det derfor Peter mener når han sier at de kristne skal underordne seg under en menneskelig ordning?

²¹ Når Peter sier at det er Guds vilje at vi underordner oss, og at vi skulle gjøre det som «Guds slaver», er det bare en ting han mener med dette. Hva er det? Han mener at det at vi underordner oss under en menneskelig ordning, som for eksempel denne verdens konger og landshøvdinger, ikke betyr at vi underordner oss fullstendig, men bare relativt. Det at vi underordner oss, betyr ikke at vi blir deres ydmyke slaver. Vi er og blir Guds slaver og adlyder derfor Ham som vår eneste Herre, noe som betyr at vi ikke kan være andres slaver. Trass i at vi underordner oss, glemmer vi aldri at vi er Guds slaver, og ikke kongers, keiseres eller landshøvdingers slaver.

22. Hvilken holdning skal vi ikke innta når vi underordner oss under en menneskelig ordning?

²² Når vi således frivillig og på en forstandig måte underordner oss, skal det ikke være med forakt for den menneskelige ordning, bare fordi den er menneskelig og en del av denne dødsdømte verden. Peter forteller oss hva som er den rette holdning å innta, når han sier: «Ær alle slags mennesker, elsk hele samfunnet av brødre, frykt Gud, ær kongen.» — 1 Pet. 2: 17, NW.

23, 24. a) Hva er forskjellen på den ære de kristne viser medlemmer av menigheten og den ære de viser «alle mennesker» utenfor menigheten? b) Hvorfor må vi ære «alle mennesker» utenfor menigheten og i hvilken utstrekning gjør vi det?

²³ Den ære de kristne viser alle innen menigheten, er naturligvis forskjellig fra den ære de viser alle mennesker utenfor menigheten. Vi vil ikke desto mindre ære alle mennesker som sitter i ansvarsfulle politiske stillinger utenfor menigheten. Det er en formell ære vi viser dem. Men når det gjelder «hele samfunnet av brødre», må de kristne vise hverandre mer enn formell ære, de må ha kjærlighet til hverandre, de må ha den innbyrdes kjærlighet som viser at de er Kristi disipler. (Joh. 13: 34, 35) Hva det å vise hverandre ære angår, sies det til menigheten i Romerne 12: 10 (NW): «Ha øm hengivenhet for hverandre i broderkjærlighet. Ta ledelsen i å vise hverandre ære,» slik at vi altså ikke søker å bli æret av våre brødre.

²⁴ Vi kan imidlertid ikke ignorere verdslige mennesker i høye stillinger utenfor menigheten. Vi må vise dem tilbørlig ære i samsvar med den stilling de innehar som ledere for sine undersåtter, sitt folk. Det betyr ikke at vi skal hylle eller tilbe dem, gjøre dem til guder. Den ære vi viser dem, er bare relativ, vi ærer dem samtidig som vi følger Peters oppfordring, nemlig: «Frykt Gud,» det vil si den sanne Gud, Jehova. I annen rekke, etter det å frykte Gud, kommer den plikt vi nå har til å ’ære kongen’ og følgelig også de representanter han sender ut for å opprettholde ro og orden.

Slaver og hustruer

25, 26. a) Hvordan framgår det tydelig at Peter mener at vi bare skal underordne oss under den menneskelige ordning på en relativ måte? b) Hva sier Peter angående tjenere?

²⁵ Når vi leser videre i Peters første brev, framgår det med all tydelighet at det at de kristne underordner seg under «all menneskelig ordning», bare kan være på en relativ måte, innenfor et visst område. Hvordan det? Fordi Peter forteller om andre tilfelle da de kristne må underordne seg under andre. Hvilke tilfelle? I forbindelse med slaver og hustruer. Vi kan ikke noe for at vi er født under forskjellige regjeringsformer i denne verden, men det å være slaver og hustruer avhenger i stor utstrekning av hva vi selv bestemmer oss for å gjøre. Peter sier:

²⁶ «La tjenere underordne seg under sine eiere med all tilbørlig frykt, ikke bare under de gode og rimelige, men også under dem som er vanskelige å gjøre til lags. For hvis noen på grunn av samvittighet overfor Gud finner seg i plager og lider urett, så vinner det bifall [hos hvem?]. For er det noe å rose seg av at dere holder ut, hvis dere synder og blir tildelt slag for det? Men hvis dere holder ut når dere gjør godt og lider, da er det noe som vinner Guds bifall.» — 1 Pet. 2: 18—20, NW.

27. a) Hvordan viser dette at tjenere bare underordner seg på en relativ måte? b) Hvis en tjener lider urett, bør det bare være på grunn av hva, og hva må en kristen tjener da gjøre?

²⁷ Fordi tjenere eller slaver lar seg lede av sin kristne samvittighet, kan de bare underordne seg under sine eiere på en relativ måte. Dette er særlig tilfelle overfor vantro eiere som ikke er gode eller rimelige, men vanskelige å gjøre til lags. Trass i at kristne tjenere eller slaver gjør sitt beste, kan det hende at de blir behandlet dårlig av slike eiere. Kristne tjenere eller slaver kan også bli utsatt for å lide urett fordi deres samvittighet ikke tillater dem å etterkomme sine eieres ønsker hvis disse går ut på å gjøre noe som er umoralsk eller ugudelig. Men dette er å lide «på grunn av samvittighet overfor Gud». En kristen tjener eller slave må finne seg i å lide på denne måten selv om det er urettferdig. Han kan ikke rømme eller gjøre opprør. Han må holde ut idet han underordner seg under sin eier på rette måte. Når han gjør det, gjør han «noe som vinner Guds bifall». Det kaster ikke noe dårlig lys over kristendommen, som slaven bekjenner seg til.

28, 29. a) Hvilken trøst og veiledning har en kristen tjener hvis han må lide? b) Hvordan beskriver Peter dette?

²⁸ Når en kristen tjener eller slave må lide fordi han blir urettferdig behandlet av en eier som er vanskelig å gjøre til lags, har han et eksempel han kan etterfølge, og som vil være ham til stor trøst. Det er et eksempel som er satt av en som er større enn ham selv, ja, av hans egen Herre og Mester, Jesus Kristus. Legg merke til hvordan Peter trøster de kristne slaver som led urett, ved å peke på dette fullkomne eksempel:

²⁹ «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig; han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er legt. For I var villfarende som får, men har nå omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.» — 1 Pet. 2: 21—25.

30. Hva er det vi først og fremst bør merke oss i forbindelse med dette eksempel, og hvorfor er det så viktig å gjøre det?

³⁰ Ettersom kristendommens Leder led urett, kunne hans disipler ikke vente at de skulle unngå å lide urett. Men det vi først og fremst bør merke oss, er at han holdt ut uten å beklage seg. For å etterligne ham må vi gjøre det samme, enten vi er slaver eller ikke. Som i tilfellet med Jesus Kristus vil det å lide urett uten å beklage seg, true eller skjelle igjen føre til det gode for en selv og for andre. Det er bare når man uforskyldt lider urett og holder ut, at man «vinner Guds bifall»:

31, 32. a) Hvem henvender Peter seg deretter til, og hvorfor? b) Hvilket råd gir Peter dem?

³¹ Etter å ha oppmuntret og trøstet de kristne slaver som led urett «på grunn av samvittighet overfor Gud», henvender Peter seg så til andre som også måtte underordne seg, selv når de ble urettferdig og dårlig behandlet. Disse andre var kristne hustruer som hadde en vantro ektemann som ikke var lydig mot Guds Ord. I noen grad i likhet med slaver er hustruer sine eieres eiendom, nemlig sine ektemenns eiendom, og jødene kaller også i vår tid ektemenn for baalim eller eiere. (Hos. 2: 16; 2 Mos. 21: 22; 5 Mos. 22: 22, 24; Ordspr. 31: 11, 23, 28, NW) I stedet for å råde kristne hustruer til å la seg separere eller skille fra vantro, uinnvigde ektemenn peker apostelen tilbake på slavenes stilling, idet han sier:

³² «Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt. Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller kledebon, men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud. For således prydet og fordum de hellige kvinner seg, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet seg under sine egne menn, liksom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noe.» — 1 Pet. 3: 1—6.

33, 34. a) På hvilken måte underordner en kristen hustru seg, og hva kan hun oppnå ved det? b) Hvem peker Peter på som eksempler for kristne hustruer, og hvem skulle de særlig etterligne?

³³ I likhet med kristne slaver underordner kristne hustruer seg heller ikke under sine eiere uten å ta hensyn til Gud og til sin kristne samvittighet. De underordner seg bare på en relativ måte, med gudsfrykt og med en samvittighet som tar hensyn til Guds Ord. Hvis en kristen hustru forlot sin vantro ektemann og ikke underordnet seg under ham på en måte som behaget Gud, hvordan kunne hun da, uten ord, men ved en trofast, kristen ferd, vinne sin mann for kristendommen? Hun kunne ikke vinne ham på den måten. Som eksempler på hustruer som underordnet seg, peker Peter ikke på fraskilte eller verdslige kvinner som kjemper for «kvinnens rettigheter» og forlanger likestilling med mennene, men han peker på fortidens «hellige kvinner» som satte sitt håp til Gud.

³⁴ Peter formaner hustruer til å oppføre seg som Saras barn, undervist av henne i hvordan en hustru skulle oppføre seg. Sara, anerkjente Abraham som sin ektemann og herre. Hun adlød ham selv da han ba henne om å beskytte hans liv med fare for sitt eget liv og sin egen sikkerhet. (1 Mos. 12: 14—20; 20: 1—14) Fordi Sara underordnet seg under sin ektemann på denne måten, ble hun belønnet med å få spille en viktig rolle i forbindelse med sin egen og den øvrige menneskelige families evige frelse. Hun ble mor til Isak, og var således en av Herren Jesu Kristi aner. I likhet med Sara kan en kristen hustru underordne seg under sin ektemann og sette sitt håp til Gud i hvis øyne hun derved pryder seg med en ’saktmodig og stille ånd’ overfor sin ektemann. Dette kan føre til frelse, ikke bare for henne selv, men også for hennes mann og for andre.

35, 36. a) Hvem er vi alle forpliktet til å underordne oss under så lenge denne verden består, og i hvilken utstrekning underordner vi oss? b) Hvordan er dette en beskyttelse og en fordel for oss?

³⁵ Ikke alle kristne vitner for Jehova er slaver eller hustruer og derfor nødt til å underordne seg i likhet med disse. Men så lenge vi befinner oss i denne gamle verden som fortsatt har Guds tillatelse til å bestå, befinner vi oss under politiske styresmakter, og så lenge Gud tillater disse styresmaktene å bestå, er vi «for Herrens skyld» og i samsvar med «Guds vilje» nødt til å være «all menneskelig ordning undergitt». Hverken Peter eller Paulus lar oss være i tvil om at vi bare underordner oss under disse verdslige, politiske institusjoner på en relativ måte, det vil si at det som i hvert enkelt tilfelle avgjør om vi skal underordne oss, er vår kristne samvittighet som er opplært av Guds Ord. Når vi underordner oss på en slik relativ måte, unngår vi å vekke forargelse hos andre mennesker som er underordnet konger, keisere og landshøvdinger, fordi vi ikke viser deres herskere tilbørlig respekt.

³⁶ Det at vi underordner oss på en relativ måte, vil ikke bare vinne slike menneskers bifall, men det vil i særlig grad vinne Guds bifall. Det vil være som et vern for oss og beskytte oss mot å ta del i politiske sammensvergelser eller å gjøre opprør mot de innsatte myndigheter, selv når vi er utsatt for forfølgelse fra deres side fordi vi er Jehovas kristne vitner. Det vil avvæpne fiendene av det Guds rike som vi forkynner om, for de vil ikke kunne finne noen virkelig grunn til å anklage oss, med mindre det skulle være for noe som er et brudd på Guds lov.

37. Hva vil vi nå alle gjøre uansett hvor vi bor, og når vil vi overalt på jorden fullstendig underordne oss under en regjering?

³⁷ Uansett hvor på jorden vi bor, uansett hvilken form for menneskelig styre vi lever under, vil vi alltid gjøre det som er rett og riktig, og lovprise Gud. I hans rettferdige, nye verden, som følger etter den universelle krig på Guds store dag, skal vi få den ære og glede å underordne oss fullstendig under den eneste regjering som da skal ha full kontroll over hele jorden, nemlig Guds rike ved vår Herre og Frelser, Jesus Kristus.

[Fotnote]