Ting som hindrer jøder i å godta Jesus som Messias

DET finnes i dag mange jøder som betrakter det som en kjensgjerning at det i det første århundre levde en mann som het Jesus. Til og med Jewish Encyclopedia, 1904-utgaven, identifiserer Jesus som «kristendommens grunnlegger» og oppgir tidspunktet for hans fødsel til omkring år 2 f. Kr. Ikke desto mindre er det forholdsvis få jøder som tror at Jesus er den lovte Messias eller Kristus. På noen jøder virker selve tanken på å bli medlem av et av kristenhetens kirkesamfunn frastøtende. Er det mulig at kirkesamfunnene selv bærer en stor del av skylden for dette?

Den holdning kristenhetens kirkesamfunn har inntatt

En bør huske at mennesker som har gitt seg ut for å være Jesu etterfølgere, i århundrer har påført jødene store lidelser. Samuel Sandmel skriver i boken We Jews and You Christians: «Når dere før i tiden forfulgte oss i hans [Jesu] navn, kan dere neppe vente at vi skal ære og elske dette navn. . . . Noen steder i Europa er det mange av oss som fullstendig avholder seg fra å ta Jesu navn i sin munn.»

I betraktning av dette sier Jacob Jocz i The Jewish People and Jesus Christ: «Kirken har derfor vært den første og største anstøtsstein for jødene hva det å verdsette Jesus angår. . . . Mellom Jesus og jødene står den kristne kirke,» det vil si kristenheten.

Det 20. århundre har ikke forandret noe på situasjonen. I dette århundre har vi tvert imot vært vitne til hvordan omkring seks millioner jøder, både menn, kvinner og barn, er blitt myrdet i nazistenes konsentrasjonsleirer. Dagobert D. Runes sier angående den holdning kristenhetens presteskap har inntatt til slike massemord:

«Det finnes utallige bilder av kristne menn og kvinner som blir ledet av katolske og protestantiske prester, bilder som er tilgjengelige for dem som er oppriktig interessert, og som utgjør ugjendrivelige beviser for den stormende begeistring som Hitler og hans bande var gjenstand for. Disse bildene viser kristne prester med vennlige og fornøyde ansiktsuttrykk, prester som ikke bare velsigner våpnene til den morderiske Hitlers stormtropper, men som også ønsker dem velkommen til nazistiske fester, nazi-finansierte kirkelige tilstelninger, offentlige, nazistiske sammenkomster, nazistiske mottagelser, nazi-finansierte musicals og seiersfester som var arrangert av nazistene. I Tyskland og Østerrike var det i virkeligheten i Hitlers tiår ingen offentlig begivenhet som ikke de kristne kirkesamfunnene med glede deltok i. Kardinalen i Wien, Innitzer, underskrev all sin korrespondanse i denne tiden med ’Heil Hitler’! Og biskopen av Roma, pave Pius XII, som tidligere hadde vært pavelig sendemann i Berlin, nektet til og med å gå i forbønn for en million jødiske barn som ble drept i lufttette tog og gasskammer.

«. . .Østerrikske og italienske prester som vendte øynene bort fra de blødende barn ved sin dørterskel, fortsatte å lovprise Jesus. Ja, hvis en kommer inn på disse tingene nå, slik jeg gjør, og andre har gjort før meg, blir disse prestene nokså ergerlige over at en ikke er villig til å glemme.» — The Jew and the Cross, sidene 50—52.

Men etterlignet medlemmene av de forskjellige religiøse organisasjoner og deres presteskap derved Jesus? Nei, på ingen måte. Jesus oppfordret sine etterfølgere til å vise oppriktig nestekjærlighet og sa at dette var et av de to største bud i loven. (Matt. 22: 39) Han oppfordret dem til og med til å elske sine fiender, idet han sa: «Elsk eders fiender, . . . for at I kan bli eders himmelske Faders barn.» — Matt. 5: 44, 45.

Falske læresetninger en annen hindring

I tillegg til at kristenhetens kirkesamfunn og deres prester har gjort seg skyldig i onde handlinger overfor jødene og andre, har de framholdt læresetninger som har gjort det vanskelig for jødene å godta Jesus som Messias. Ettersom jødene tror at det bare er én Gud, kan de ikke forstå hvordan Jesus kan være den annen person i en treenighet og like stor som Gud. Men lærte Jesus selv det som de fleste av kristenhetens kirkesamfunn lærer om ham?

En undersøkelse av Jesu uttalelser viser tydelig at han aldri hevdet at han var Gud, men at han omtalte seg selv som «Guds Sønn». (Joh. 10: 36) Han kalte dessuten sin Far «min Gud». (Joh. 20: 17) Han tilskrev ham større myndighet og kunnskap og sa at han var større enn han selv var. — Matt. 20: 23; Mark. 13: 32; Joh. 14: 28.

Det finnes tydelige beviser for at den handlemåte kristenhetens kirkesamfunn følger, og de læresetninger de holder fram, er i strid med Jesu handlemåte og læresetninger. Dette viser at en ikke skal basere sin oppfatning av Jesus på det kristenhetens kirkesamfunn har gjort og lært.

Undersøk bevisene

Hvis du er jøde, vil det ikke da i betraktning av det som er nevnt ovenfor, være forstandig av deg selv å undersøke kjensgjerningene angående Jesus? Du ønsker sikkert ikke å la fordommer hindre deg i å foreta en grundig undersøkelse av disse bevisene, ettersom det er av stor betydning å identifisere Messias. I betraktning av det jødene har måttet gjennomgå i århundrenes løp, forstår du sikkert at fordommer ofte kan få folk til å tenke uklart. De kan få mennesker som ellers er forstandige, til å handle i strid med sunn fornuft og logikk. Når du er klar over denne faren, kan du ta deg i akt for den og derved unngå å trekke urette slutninger angående Jesus.

Det jødiske vitnesbyrd angående Jesus er lett tilgjengelig for deg. Evangeliene, som ble skrevet av de jødiske evangelister Matteus, Markus, Lukas og Johannes, forteller om de begivenheter som fant sted under Jesu jordiske tjeneste, og resten av de kristne greske skrifter (som vanligvis kalles Det nye testamente) ble også skrevet av jøder og inneholder den kristne lære. Har du lest og studert disse opplysningene?

Du er uten tvil klar over det faktum at de kristne greske skrifter hevder at Jesus er Messias. «Til og med i Talmud blir det innrømmet at Jesus fra Nasaret var av Davids slekt,» sier forfatteren David Baron. Han fortsetter: «I ’Sanhedrin-skriftet’, folio 43, blir Jesus omtalt som den ’som er beslektet med riket’.» Talmud bekrefter til og med sannferdigheten av større begivenheter i Jesu liv, selv om den stiller dem i et ugunstig lys. Legg merke til hva den jødiske lærde Joseph Klausner sier:

«Det ser ut til at disse beretninger i Talmud med hensikt er blitt framstilt slik at de er i strid med de begivenheter som det berettes om i evangeliene. De samme ting blir framstilt som onde og daddelverdige handlinger. I evangeliene sies det for eksempel at Jesus ble født ved den hellige ånd og ikke ved en jordisk fars medvirkning. Beretningene i Talmud bekrefter at Jesus ble født uten å ha noen far, men de sier ikke at han ble født ved den hellige ånd; de hevder i stedet at han var en følge av en ulovlig forbindelse. Evangeliene sier at han gjorde tegn og undere ved den hellige ånd og ved Guds kraft; beretningene i Talmud sier at han nok gjorde tegn og undere, men at det var ved hjelp av magi.»

Spørsmålet om Jesu identitet blir således redusert til et spørsmål om hvilket vitnesbyrd om ham som er det rette. Er det det som ble skrevet av hans jødiske disipler, og som vi finner i de kristne greske skrifter, eller er det det som ble sagt av jøder som ikke godtok ham som Messias? Hvis det som hevdes i de kristne greske skrifter, er sant, vil en som oppriktig gransker spørsmålet, kunne finne tilstrekkelige beviser i denne beretningen. De som undersøker spørsmålet med visse forutfattede meninger, eller som bare forsøker å rettferdiggjøre sin personlige oppfatning, kan naturligvis lett trekke urette og ufornuftige slutninger når de leser de bibelske vitnesbyrd.

Hvis det skulle forholde seg slik at Jesus ikke er Messias, må de jøder som godtok ham som Messias, på en eller annen måte ha blitt villedet. Men kan det ha vært tilfelle? Hvorfor trodde de at Jesus var Messias?

Jesu rolle som profet

En av de ting Jesus selv pekte på overfor sine disipler som bevis for at han var Messias, var hans rolle som profet. I Johannes 13: 19 leser vi: «Fra nå av sier jeg eder det før det skjer, for at I, når det skjer, skal tro at det er meg.»

Hvis Jesus derfor var en sann profet, skulle det også være noe som beviser det. Det må også være slik at troende jøder som ga akt på hans profetiske ord, hadde nytte av det. Finner vi at det er tilfelle?

For bare å nevne ett eksempel kan vi trekke fram det Jesus sa angående ødeleggelsen av Jerusalem og muligheten for å unnfly denne katastrofen:

«Når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den; for dette er gjengjeldelsens dager, for at alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådd av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» — Luk. 21: 20—24.

Akkurat som Jesus hadde forutsagt, ble det anledning til å flykte fra Jerusalem etter at de romerske hærer under ledelse av Cestius Gallus hadde omringet byen i år 66 e. Kr. Den jødiske historieskriver Flavius Josephus, som levde i det første århundre, skriver:

«Cestius . . . kalte plutselig sine menn tilbake, ga opp håpet, skjønt han ikke hadde lidt noe nederlag, og trakk seg uten noen som helst grunn tilbake fra byen.»

Benyttet de jøde-kristne anledningen til å forlate Jerusalem, eller ble de innblandet i krigen mot Roma? Den jødiske lærde Joseph Klausner skriver:

«Mens til og med esseerne trass i all sin askese sluttet seg til dem som kjempet for friheten . . . , forlot de kristne Jerusalem straks etter at opprøret hadde brutt ut, og flyktet til Pella i Transjordania, en by som hovedsakelig var fremmed for dem. . . . De kristne og de [kristne] jødiske nasiréere godtok overhodet ikke den politiske oppfatning av den jødiske messianisme. Og den religiøse og åndelige oppfatning var for dem allerede blitt virkeliggjort i Jesus — så hvilken interesse hadde de av en krig mellom jødene og romerne?» — From Jesus to Paul, sidene 598, 599.

Jødiske lærde i likhet med Klausner vil kanskje ikke innrømme at det var en profeti som Jesus hadde uttalt, som fikk de kristne jøder til å forlate Jerusalem. Slike lærde innrømmer imidlertid at blant de jøder som tok del i krigen mot Roma, var det ingen av Jesu etterfølgere. Det er derfor tydelig at det at de kristne jøder godtok Jesus som Messias, reddet dem fra de forferdelige lidelser som jødene ble utsatt for da romerne ødela Jerusalem i år 70 e. Kr. Det at de ga akt på Jesu profetiske ord, reddet deres liv.

Det er derfor god grunn til å foreta en grundig undersøkelse av hvordan det forholder seg med Jesu verdighet som Messias, slik at en ikke skader seg selv unødig. (5 Mos. 18: 18, 19) En som oppriktig foretar en slik undersøkelse, vil også være interessert i å finne mennesker som virkelig lever i samsvar med Jesu lære, slik at han kan forvisse seg om hvorvidt kristendommen har hatt en gagnlig innvirkning på deres liv. For å kunne gjøre det er det ikke nødvendig å foreta en omfattende gransking av alle de forskjellige religiøse organisasjoner som hevder at de er kristne. Den blodskyld som hviler over kristenhetens kirkesamfunn, viser i seg selv at de har gitt en urett framstilling av Jesus og hans lære.

Det finnes imidlertid én gruppe kristne som er kjent jorden over fordi de er fri for nasjonalistisk stolthet og hat. Ja, nettopp på grunn av dette er disse kristne, som kaller seg Jehovas vitner, blitt sterkt forfulgt nå i det 20. århundre. Men det at de er blitt forfulgt, har ikke fått dem til å forandre sitt moralske standpunkt eller til å slutte å avsløre hvordan Guds rettferdige lover er blitt overtrådt. De har ikke pådratt seg blodskyld sammen med noen av nasjonene. Hvorfor ikke la Jehovas vitner hjelpe deg med å undersøke hvordan det forholder seg med Jesus og hans lære?

[Bilde på side 4]

Presteskapets samarbeid med den morderiske Hitler er en av de ting som hindrer mange jøder i å godta Jesus som Messias

[Bilde på side 5]

Et symbol på treenigheten, en læresetning som jødene ikke kan godta, ettersom de tror på bare én Gud