Josefus — en historieskriver godt kvalifisert til å skrive om sitt emne
I DAG er Midtøsten gjenstand for internasjonal interesse, akkurat som dette området var for 2000 år siden. Den gang lå det også en jødisk stat der som var omgitt av fiendtlig innstilte naboland, hvor religiøse følelser blandet med nasjonalistiske forhåpninger gjorde seg sterkt gjeldende. Den gang spilte Midtøsten også en viktig rolle i verdensøkonomien. (Egyptisk korn ble brukt til å fø befolkningen i det gamle Roma.) Den gang utgjorde dette i politisk henseende sårbare område dessuten en innfallsport mellom Romerriket og dets rivaler.
Under disse forholdene ble det uttalt profetier som hadde å gjøre med den jødiske nasjon. Disse profetiene ble oppfylt i minste detalj. Det ble for eksempel forutsagt at byen Jerusalem skulle bli omringet av fiendtlige hærer som skulle bygge en befestning omkring den med spisse staker, og at den skulle falle for fiendene etter en bitter kamp som var preget av sult, pest og stor grusomhet. Det ble også forutsagt at Jerusalems tempel, som ble sterkt beundret, og som nylig var blitt utvidet og forskjønnet, skulle bli fullstendig ødelagt.
Hvorfor bør vi være interessert i dette?
Den nøyaktige oppfyllelsen av disse profetiene, som fant sted 37 år etter at de var blitt uttalt, gjør at de er av stor interesse for dem som iakttar den politiske skueplass i verden i dag. Dette er særlig tilfelle fordi de som studerer Bibelen, forstår at det vil finne sted en lignende, men større oppfyllelse av Jesu profetier, en oppfyllelse som vil berøre alle jordens innbyggere i dag. — Luk. 19: 43, 44, vers 43 fra NW; 21: 5—35.
Men alt dette skjedde for over 1900 år siden. Hvordan vet vi at Jesu profeti om Jerusalem ble oppfylt i minste detalj? Vår kjennskap til de begivenheter som inntraff da Jerusalem ble ødelagt av romerske hærer i år 70 e. Kr., skriver seg i stor utstrekning fra skriftene til den jødiske historieskriveren Flavius Josefus. I sin bok Jødernes Krig mod Romerne forteller han om begivenheter som ble forutsagt av Jesus, selv om det ikke foreligger noe vitnesbyrd om at Josefus selv var en kristen, eller at han i det hele tatt hadde kjennskap til Jesu profetier.
Josefus forteller for eksempel at den romerske generalen Titus bygde en befestning med spisse staker omkring Jerusalem for å fremskynde utsultingen av den beleirede byen, akkurat som Jesus hadde forutsagt. (Jesus sa: «Dine fiender skal bygge en befestning omkring deg med spisse staker og skal inneslutte deg og trenge deg fra alle kanter.») Josefus gir en utførlig beskrivelse av den forferdelige situasjon byens innbyggere kom i på grunn av sult, pest og blodsutgytelser, alt sammen noe Jesus hadde talt om. («Det skal bli . . . pest og hungersnød.» «De skal falle for sverd.») Han forteller at templet ble ødelagt til grunnen, så det ikke ble stein tilbake på stein, nøyaktig som Jesus hadde forutsagt. («Det dere ser her, skal rives ned, så det ikke blir stein tilbake på stein.»)
Hvem var Flavius Josefus?
Hvem var egentlig denne jødiske historieskriveren som vi er blitt gjort kjent med under det romerske familienavnet «Flavius»? Var han virkelig i en slik stilling at han kunne gi nøyaktige opplysninger om begivenheter som inntraff i Judea i det første århundre? Kan vi stole på det han sier?
En bør for det første merke seg at Josefus ikke skrev ned død historie på bakgrunn av opplysninger som han hentet i et eller annet keiserlig bibliotek; han skrev om begivenheter som inntraff på hans tid. Ja, han var øyenvitne til de fleste av de begivenhetene han nedskrev. Hans beretning blir enda mer fascinerende når en tar i betraktning at han tjente aktivt under den jødisk-romerske krig på begge sider, idet han begynte som general for de jødiske styrker i Galilea og sluttet som rådgiver for general Titus. Josefus kom til å stå i et så nært vennskapsforhold til Titus og hans far, Vespasian, at han senere antok deres familienavn, Flavius. Derfor kjenner vi ham under navnet Flavius Josefus og ikke under hans jødiske navn, Joseph ben Matthias.
Josefus ble født noen få år etter Jesu død og ble en ivrig iakttager av politiske strømninger. Han var av edel byrd, medlem av fariseernes religiøse sekt og hadde gjennom sin familie tilknytning til de mer aristokratiske saddukeerne. Han forteller at da han var 26 år gammel, ble han sendt til Roma som medlem av en gruppe som skulle få løslatt visse jødiske prester som den romerske landshøvdingen Feliks hadde sendt som fanger til keiseren på grunn av noen «små og ubetydelige» anklager. Denne tildragelsen minner bibellesere om de vanskeligheter som apostelen Paulus hadde med den samme Feliks, som holdt ham i fangenskap i to år i håp om å motta en bestikkelse av ham. (Apg. 24: 27) Mens den unge Josefus var i Roma, ble han venn med ingen ringere enn keiser Neros hustru, keiserinne Poppea, som grep inn og sørget for at Josefus’ venner ble løslatt.
Da Josefus kom tilbake til Jerusalem full av beundring for romersk kultur og militærmakt, ble han forferdet over å oppdage at den jødiske nasjon mer enn noensinne var oppsatt på å føre krig mot romerne. Øyensynlig i håp om å komme i en slik stilling at han kunne forhandle med romerne, tok Josefus imot et oppdrag fra de jødiske moderater i Jerusalem som gikk ut på at han skulle dra til Galilea som en slags militær guvernørgeneral. Mens han var der, var han travelt opptatt med å forsterke byene i Galilea. Han organiserte de lokale soldatene etter romersk mønster og slo ned alle former for sammensvergelser som selotene stiftet mot ham.
En frimodig og utspekulert natur
Josefus’ personlighet er et studium i sluhet. Dette fremgår av den måten han tok seg av saken på da byen Tiberias ved Galilea-sjøen gjorde opprør mot hans myndighet og drev ham bort. Ettersom Josefus ikke hadde soldater nok til å gå mot byen, fikk han dem som støttet ham, til å ta hver sitt skip og seile det tvers over sjøen til Tiberias. Det var bare såvidt Josefus hadde nok menn til å seile de 230 skipene han beslagla, men det visste ikke innbyggerne i Tiberias. De trodde skipene var fulle av soldater. Ved hjelp av bløff skremte han innbyggerne til å overgi seg uten at et eneste liv gikk tapt.
Snart trengte den romerske general Vespasian inn i Galilea med 60 000 menn for å hevne den ydmykelsen som Cestius Gallus var blitt tilføyd i år 66 e. Kr. Vespasian fikk til slutt trengt Josefus opp i et hjørne i den lille fjellbyen Jotapata, som falt etter en forferdelig beleiring, som varte i 47 dager. Josefus og 40 andre overlevende skjulte seg i en hule. Da skjulestedet ble oppdaget, sendte romerne beskjed til Josefus om at hans liv ville bli spart hvis han ville overgi seg.
Dette var fristende for Josefus, men skapte stor misnøye hos mennene hans, for de hadde bestemt seg for å inngå en selvmordspakt. Josefus lot som om han var enig i dette, og foreslo at det ble kastet lodd om hvilken rekkefølge mennene skulle drepe hverandre i. Noen mener at Josefus forfalsket terningene ved å gjøre dem tyngre i den ene enden, for til slutt var det bare han og en annen overlevende igjen. Ham lyktes det Josefus å få overtalt til å overgi seg til romerne sammen med ham.
Etter at Josefus var blitt tatt til fange, hevdet han frimodig overfor den overtroiske Vespasian at han var profet, og smigret ham ved å profetere at han ville bli verdenshersker. Dette gjorde såpass inntrykk på Vespasian at han forandret sine planer om å sende Josefus til Nero. I stedet holdt han sin fange under bevoktning for å se hva som ville skje. Da Vespasian i år 69 e. Kr. ble utropt til keiser, husket han Josefus’ profeti to år tidligere, og fra da av ble Josefus familien Flavius’ nære venn og rådgiver.
Da Vespasian drog til Roma for å overta riket, drog Josefus med Titus, Vespasians sønn, for å avslutte krigen mot jødene ved å innta Jerusalem. Han tjente Titus som rådgiver når det gjaldt jødisk taktikk, og som et redskap i den romerske propaganda. Han satte livet sitt på spill foran Jerusalems murer da han oppfordret sitt folk til å overgi seg.
Et øyenvitne
Det var på dette tidspunkt at Josefus med egne øyne ble vitne til de begivenheter som bekreftet sannheten i Jesu bemerkelsesverdige profeti om Jerusalem. Jesus hadde forutsagt: «Det skal bli stor nød i landet; vredesdommen skal ramme dette folk.» Josefus skriver om romernes vrede. De hadde opprinnelig vært innstilt på å fare fram med lempe mot jødene, men ble rasende over jødenes uvillighet til å overgi seg. — Luk. 21: 23.
Da byen falt etter en forholdsvis kort beleiring på fire og en halv måned, drepte de romerske soldatene alle de traff på, inntil de var så utslitt at de ikke orket å drepe flere. «De [gikk] med dragne sverd omkring i gatene og nedhogg for fote hvem de traff på; og var det noen som flyktet opp i husene, lot de både menneskene og husene gå opp i luer. Mange hus plyndret de; men somme tider fant de når de kom inn for å plyndre, hele familier døde og alle værelser fulle av lik av ihjelsultede mennesker . . . [de nedstøtte] hvem de møtte, og fylte gatene med lik og oversvømte hele byen med blod.»
Det er interessant å merke seg at Jesus ikke bare forutsa hvor forferdelig beleiringen av Jerusalem ville bli, men også at den ville bli av svært kort varighet. Han sa: «Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst.» (Matt. 24: 22) Under beleiringen så Josefus med forferdelse hvordan jødene kastet 600 000 døde kropper over bymurene, offerne for hungersnøden, sykdommene og krigføringen inne i byen. Med det tempoet ville alle i Jerusalem ha dødd i løpet av enda fem måneder.
Josefus forteller at det i alt var 1,1 million jøder som døde under beleiringen, og han forsvarer dette tallet ved å peke på at beleiringen begynte på et tidspunkt da mange pilegrimer var i Jerusalem i anledning av påskehøytiden. Josefus’ tall er blitt dratt i tvil ettersom den romerske historieskriveren Tacitus oppgir et mindre tall — 600 000.
En bør imidlertid være oppmerksom på at Tacitus ikke var øyenvitne til det han skrev om. Hans skrifter er fulle av unøyaktigheter angående jødenes historie og skikker, og han innrømmer at det tallet han oppgir på omkomne, er en annenhånds opplysning.
Josefus forsvarer ytterligere sitt tall på 1,1 million ved å peke på at det kort tid før romerne trengte inn i Judea, var blitt foretatt en opptelling av det antall dyr som var blitt ofret i løpet av påsken, og det viste seg at det var blitt slaktet 256 500 dyr. Ettersom det på ett dyr var kjøtt til påskemåltidet til gjennomsnittlig ti mennesker, kom Josefus til at det kunne ha vært hele 2,5 millioner mennesker i Jerusalem i forbindelse med påsken.
Pålitelig, men ikke ufeilbarlig
Josefus’ troverdighet som en historieskriver som var øyenvitne til det han skrev om, er imponerende. Han var naturligvis ikke øyenvitne til det som skjedde inne i Jerusalem under beleiringen, men han var i stand til å utvirke at omkring 200 jøder som overlevde, ble satt fri etter at byen hadde falt, og han kan ha snakket med dem. Under beleiringen var det dessuten en stadig strøm av jøder som flyktet, og Josefus kan også ha snakket med dem. Han hadde tydeligvis også adgang til Vespasians og Titus’ dagbøker og kommentarer, ettersom han henviser til disse dokumentene i senere skrifter.
Dette betyr ikke at Josefus’ historiske beretning er ufeilbarlig. Hans syn på tingene er tydelig påvirket av hans ønske om å behage sine romerske velgjørere så vel som av hans uvilje mot selotene, som overtok kontrollen av Jerusalem under beleiringen, og hvorav noen hadde vært hans fiender da han var militær guvernør i Galilea. Men det er ingen grunn til å tvile på at Josefus’ verk stort sett er nøyaktig. Når alt kommer til alt, ble beretningen skrevet mens alle som var innblandet i begivenhetene, fortsatt levde. Alle som på grunn av misunnelse baktalte forfatteren, ville straks ha slått ned på enhver alvorlig unøyaktighet.
Josefus’ skrifter er fengslende lesing både for dem som studerer historie, og for dem som studerer Bibelen. Kanskje du ikke var klar over at den verdslige historie på en så slående måte bekrefter Bibelens profetier? Selv om Bibelen ikke er avhengig av at Josefus eller andre verdslige historieskrivere bekrefter det den sier, kan likevel en forståelse av hvordan Bibelen har vist seg å være sann når det gjelder ting som har inntruffet i fortiden, få mennesker med et objektivt syn til å se nærmere på hva den sier om vår tid.
Har du tidligere forestilt deg Josefus som en stillferdig forsker i et støvete bibliotek? Kort fortalt var han diplomat, general, krigsfange, selvutnevnt profet, romersk militærrådgiver og en forteller som på en levende måte redegjorde for sin tids begivenheter — i sannhet en historieskriver som var usedvanlig godt kvalifisert til å skrive om sitt emne!