Hvor vil folk vende seg etter at den organiserte religion er ødelagt?
Du vil ha utbytte av å lese Jeremia, kapitlene 40 til 49, før du studerer denne og den etterfølgende artikkelen.
«Forbannet være den som forsømmer å gjøre [Jehovas] verk! Forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!» — Jer. 48: 10.
1. Hvilke spørsmål vil de som overlever ødeleggelsen av den organiserte religion, bli stilt overfor?
DEN organiserte religion «har falt!» Vi kan vente at de som hater alle de store religioner, gledestrålende vil komme med slike utbrudd når vår tids organiserte religion er blitt ødelagt på en voldsom måte. Hvor vil så de som overlever denne nesten utrolige begivenheten, vende seg? Ja, hvor kan de vende seg? Vi er oppriktig interessert i å få vite svaret på disse spørsmålene.
2. Hvilket spørsmål oppstod på grunn av Jeremias profetering, og hva skjedde med Jeremia etter at han hadde forkynt i nesten 40 år?
2 Enkelte som inntil nå har tilhørt et av de store religionssamfunn, vil kanskje innta en skeptisk holdning og spørre: ’Vil virkelig himmelens og jordens Skaper tillate noe slikt?’ Dette spørsmålet minner om et spørsmål som ble stilt for omkring 2625 år siden på grunn av en jøde som tilhørte den prestelige slektslinje, nemlig den unge profeten Jeremia fra byen Anatot i Midtøsten. Det virket som om han profeterte mot den religion som ble utøvd av hans eget folk på den tiden. Ifølge ham skulle deres tempel, det eneste tempel den religiøse lov tillot, bli brent ned. Den byen hvor templet lå, Jerusalem, skulle bli til en ruinhaug. De som utøvde den religion som var den fremherskende der, skulle bli tatt til fange og bortført til sine erobreres land for å være der i 70 år. Det at Jeremia profeterte om slike ulykker, vakte en storm av protester. Etter at han hadde profetert på den måten i nesten 40 år, ble han kastet i fengsel. Det var mens den siste kongen av Davids slektslinje, Sidkia (Sedekias), satt på tronen.
3. Ødela Jehova tilbedelsen av seg selv ved å tillate en slik religiøs ulykke? Hva var det som fant sted?
3 Den Gud som hadde latt sitt navn bli knyttet til templet i Jerusalem, tillot at en slik religiøs ulykke fant sted. Ja, Jerusalem fikk i virkeligheten budskapet om denne dommen fra Gud selv, fra Jehova. Hva betydde dette? Skulle han ødelegge sin egen religion, tilbedelsen av ham som den sanne Gud? Nei, på ingen måte! Det han hadde til hensikt å ødelegge, var ganske enkelt den besmittede, falske form for tilbedelse av ham som da ble utøvd i det tempel som bar hans navn, en tilbedelse som var til vanære for dette hellige navnet. Jehovas ord gjennom Jeremia gikk i oppfyllelse. De som hårdnakket nektet å godta dette ordet, tapte på det. I sommermåneden ab, den femte måneden i deres kalenderår, fra den sjuende til den tiende dag i denne måneden, ble templet revet ned, og den erobrede byen Jerusalem, hvor befolkningen led hungersnød, ble utslettet. Før dette ble kongen, Sidkia, tatt til fange da han forsøkte å flykte, og de utmagrede tusener av jøder som overlevde, ble tatt til fange og bortført til Babylon, som nå var den ledende verdensmakt, hvor de måtte leve under vanskelige forhold.
4. Er en slik gammel historisk beretning av betydning og interesse for oss som lever nå?
4 Men er en slik gammel historisk beretning noe som angår oss i dag? Ja! Hvorfor det? Fordi den er profetisk og av den grunn er blitt bevart på Den hellige skrifts sider på mange språk helt fram til vår tid. En som nøye hadde studert denne gamle historiske beretningen, og som selv var jøde og således tilhørte det folk som hadde en slik sørgelig historisk bakgrunn, understreket betydningen av denne beretningen ved å skrive følgende i det første århundre av vår tidsregning: «Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. » — 1. Kor. 10: 11.
5. Før hvilken religiøs ulykke skrev Paulus det som står i 1. Korinter 10: 11, og hvorfor vil noe slikt som det som fant sted den gangen, ikke gjenta seg?
5 Det var den kristne apostelen Paulus som skrev disse alvorlige ordene omkring 15 år før den gjenoppbygde byen Jerusalem og dens tempel ble ødelagt i år 70 e. Kr., denne gang av romerske hærstyrker. Noe slikt vil ikke finne sted en tredje gang, for det finnes ikke noe jødisk tempel i Jerusalem i dag. I vår tid er det tre store religioner som hevder at de er interessert i denne historiske byen, nemlig den såkalte kristne religion, islam og jødedommen.
6. Hvilken del av den organiserte religion vil først bli utslettet, og hva vil det å gå over til andre deler av den organiserte religion da bety?
6 Det finnes religioner som er eldre enn kristenhetens religion. Og likevel vil kristenheten ifølge det Jeremia i det første Jerusalem viste, være den første del av den organiserte religion som blir tilintetgjort. Kristenheten ble profetisk fremstilt ved Jerusalem, for den hevder at den utøver den religion som fikk sin begynnelse i det annet Jerusalem i år 33 e. Kr. Hvor vil de som eventuelt har overlevd ødeleggelsen av vår tids motstykke til det dødsdømte Jerusalem på Jeremias tid, etterpå vende seg? Til et eller annet ikke-kristent religionssamfunn? Hvis de gjør det, vil det bety at de tar sin tilflukt til andre deler av det som er bestemt til å bli ødelagt for evig, nemlig den organiserte religion.
7. Hvor lot babylonierne Jeremia og hans skriver få lov til å bo etter Jerusalems fall, og hvilken høytid nærmet seg da?
7 La oss merke oss hvordan dette ble forbilledlig fremstilt etter at det første Jerusalem ble ødelagt, i 607 f. Kr., på Jeremias tid. Noen av de fattige jødene i landet fikk lov til å bli tilbake i det erobrede Juda under Gedalja som seierherren, kong Nebukadnesar, hadde utnevnt til stattholder i landet. Det var i den femte månemåned (ab) i år 607. Jeremia og hans skriver, Baruk, var blitt spart, og den babyloniske hærføreren lot Jeremia få lov til å bli tilbake i landet sammen med de fattige under stattholderen Gedalja hvis han ønsket det. Hva skjedde så? Høsttiden i den sjuende måned (etanim eller tisjri) nærmet seg. Den tid da innsamlingens høytid eller løvhyttefesten, som varte i sju dager (fra den 15. til den 21. tisjri), skulle feires, var snart inne. Men det fantes ikke noe tempel i Jerusalem hvor feiringen av denne glederike høytiden kunne foregå. — 5. Mos. 16: 13—16.
8. Kom landflyktige jøder tilbake til Juda for å feire innsamlingens høytid?
8 Den babyloniske hær med unntagelse av en mindre avdeling hadde forlatt landet og bortført mange overlevende jøder som fanger. Jødiske flyktninger som hadde bodd i nabolandene, begynte nå å vende tilbake til Juda land i en jevn strøm. Vendte de tilbake til sitt hjemland for å vise lydighet mot sin Lovgiver, Jehova, ved å delta i feiringen av løvhyttefesten eller innsamlingens høytid, selv om byen Jerusalem og dens tempel ikke lenger eksisterte? Det viste seg at de ikke gjorde det.
9. Hvorfor oppstod det et spørsmål med hensyn til hvor de som hadde vendt tilbake til Juda, og de ringe i landet skulle gå?
9 Hvor vendte disse som var kommet tilbake, og de ringe eller fattige i landet seg så? De var ikke nødt til å forlate landet. Til tross for at Jeremia hadde forutsagt at landet skulle ligge fullstendig øde i 70 år, uten mennesker og husdyr, sa han til dem som bodde i landet, at de skulle bli der, og at de ville få leve i fred og ikke behøvde å frykte for babylonierne, som hadde dratt sin vei. Deres stattholder, Gedalja, var jøde i likhet med dem. Det var bare det at han nå var underlagt Babylons konge, Nebukadnesar. Jehova, deres Gud, tvang dem således ikke til å forlate sitt gudgitte land, selv om han hadde inspirert Jeremia til å forutsi at Juda land skulle ligge fullstendig øde i 70 år.
EN SNIKMORDER SLÅR TIL!
10. Hvorfor befant de ringe i Juda land seg i en sørgelig tilstand religiøst sett?
10 Hvilken beklagelig tilstand de «ringe i landet» som ble tilbake i Juda, befant seg i religiøst sett! (Jer. 40: 7, GN) Det fantes ikke noe tempel i Jerusalem som de kunne vende seg mot når de bad til Jehova. Med unntagelse av Jeremia fantes det ingen prest, ingen levitt, i landet. Det fantes ikke noe alter som de kunne frembære sine offer på. «Paktkisten» med de to kjerubene som øverstepresten kunne stenke blodet foran på soningsdagen, den 10. tisjri, var også borte. Den hadde forsvunnet, og den dag i dag vet ingen hvor det ble av den. — Hos. 3: 4.
11. Hvorfor betraktet ammonittkongen Ba’alis Ismael, Netanjas sønn, som et passende redskap til å få ryddet den jødiske stattholderen Gedalja av veien?
11 Nå trådte det fram en mann på skueplassen som var den rene skurk. Det var Ismael, Netanjas sønn. Ammonittkongen Ba’alis, som Ismael hadde flyktet til da babylonierne kom, mente tydeligvis at Ismael var en god mann å leie til å snikmyrde Gedalja, som kong Nebukadnesar hadde utnevnt til stattholder i provinsen Juda. Men hvorfor det? Fordi Ismael «tilhørte kongeætten». Gjennom Elisjama, sin bestefar, var Ismael knyttet til den kongelige slektslinje, og han var en av «kongens befalingsmenn». (Jer. 41: 1) Denne Ismael, som var den avsatte kong Sidkias offisielle embetsmann, kunne følgelig føle seg krenket over at Gedalja ble gjort til stattholder til tross for at han ikke «tilhørte kongeætten». Ammonittkongen Ba’alis, som hadde gledet seg da Jerusalem ble ødelagt, benyttet derfor Ismael som sitt redskap for å rydde Gedalja av veien. — Sal. 83: 8, 9; Jer. 40: 14.
12. Hvordan fikk Ismael utført sin skjendige handling, og hvorfor måtte han til slutt selv flykte?
12 Til tross for at Gedalja var blitt advart av Johanan, Kareahs sønn, lot han gjøre i stand et måltid for Ismael og hans ti forbundsfeller i Mispa, som var den nye residensbyen, og som lå noen kilometer nord for Jerusalems ruiner. Til tross for at noen babyloniske soldater var til stede, overrasket Ismael og hans menn alle som overvar måltidet, og dem som oppholdt seg i nærheten, og myrdet dem alle på en skjendig måte. (Jer. 41: 2, 3) Enda flere ble et offer for Ismael og hans forræderske bande. Dette skjedde i den sjuende månemåneden, tisjri, den måneden som den sju dager lange feiringen av løvhyttefesten vanligvis satte sitt preg på. De som bodde i Mispa, fulgte nå denne maktraneren som hans fanger. Men da Johanan, Kareahs sønn, drog opp imot Ismael for å kjempe mot ham, flyktet Ismael og åtte av mennene hans til Ammon, som ennå ikke var blitt underlagt Babylons konge, Nebukadnesar. — Jer. 41: 10—15; 49: 1—5.
13. Hvilket budskap inspirerte Jehova Jeremia til å overbringe Johanan og hans forbundsfeller, og hvordan reagerte de?
13 På grunn av det som hadde hendt med den stattholder babylonierne hadde utnevnt til å styre provinsen, følte Johanan og folket at de hadde grunn til å frykte for Babylon, den nye verdensmakten, som Jehova Gud brukte som domsfullbyrder der i Midtøsten. Hvor skulle de nå vende seg? Johanan og hans hærførere gikk til Jeremia, som på en så nøyaktig måte hadde profetert om Jerusalems ødeleggelse. De lovte at enten de likte det budskap Jehova gav dem gjennom Jeremia, eller ikke, ville de handle i samsvar med det. Ti dager senere kom Jehovas budskap gjennom Jeremia. De skulle ikke gi etter for frykt, men skulle bli værende i landet og underordne seg under Babylon. Men hvis de var troløse og drog sørover, til Egypt, ville de dø for babylonerkongens sverd der og av hunger og pest. Med unntagelse av noen få ville de gå til grunne i Egypt, som var dømt til undergang. De ville ikke få vende tilbake i fred til provinsen Juda etter at det babyloniske verdensriket var omstyrtet. Gav Johanan og de som var med ham, akt på dette budskapet fra Gud? Nei, det gjorde de ikke! De påstod at det var et falskt budskap, og kalte Jeremia en løgner. — Jer. 42: 1 til 43: 3.
14. Hvem viste seg ikke å holde ord, og hvorfor ble innsamlingens høytid ikke feiret i år 607 f. Kr.?
14 Men hvem var det som løy? Det var de selv som gjorde det, for de hadde sverget at de ville gi akt på det budskap de fikk gjennom Jeremia, enten de likte det eller ikke. De var allerede på vei sørover til Egypt, og de var fast besluttet på å dra videre inntil de kom til Nilens land. De ønsket ikke å underordne seg under den tredje verdensmakt, Babylon. Egypt hadde tidligere vært deres allierte mot det voksende babyloniske verdensrike. Når Juda land nå var kommet under Babylons herredømme, var de fast besluttet på at ingen skulle bli tilbake i landet og underordne seg under Babylon. De som anbefalte at de skulle underordne seg under Babylon, nemlig Jeremia og hans skriver, Baruk, skulle ikke få være igjen. De drog derfor disse Jehovas tjenere med seg. Uten at det var planlagt at det skulle passe slik, forlot de som satte seg imot Jehovas vilje, Juda land omtrent på den tid da innsamlingens høytid eller løvhyttefesten skulle ha vært feiret, fra den 15. til den 21. tisjri, i år 607 f. Kr., slik at landet ble liggende øde, uten mennesker eller husdyr, akkurat som Jehova hadde forutsagt. — Jer. 43: 4—7.
15. Hvilken tilknytning har disse begivenhetene på Jeremias tid til vår tid, slik at de er av interesse for oss?
15 Det vil aldri være mulig å forhindre at Guds, den Allmektiges, vilje blir gjennomført. Hans profetiske ord vil alltid gå i oppfyllelse. I og med at de jøder som nektet å underordne seg, forlot Juda land, begynte den forutsagte tidsperiode på 70 år da landet skulle være uten israelittiske innbyggere og husdyr. Da begynte også de symbolske «sju tider» eller 2520 år som Jehova hadde gitt kong Nebukadnesar en drøm om, en drøm som han hadde latt profeten Daniel forklare. (Dan. 4: 13—27; Luk. 21: 24) Det var derfor ingen tilfeldighet at den første verdenskrig brøt ut i en fredelig verden og på den måten avmerket enden på disse «sju tider» i månemåneden tisjri i 1914 e. Kr. Det er således tydelig at begivenheter som fant sted i Jeremias dager, har tilknytning til vår tid. Betydningen av disse begivenhetene er av stor interesse for oss som lever nå.
16. Hvorfor viste det seg ikke å være riktig av disse vantro jødene å flykte til Egypt, og hva får deres handlemåte oss til å vente i vår tid?
16 Unngikk de jøder som flyktet til Egypt etter at den organiserte religion de lovbryterske jødene i Jerusalem stod bak, ble ødelagt i år 607 f. Kr., det de fryktet for? Vendte de seg i den riktige retning? Det kan neppe sies å være tilfelle, i betraktning av at de ble et skremmende eksempel på hva som skjer med religiøse mennesker som nekter å adlyde Jehovas Ord. Til tross for at Jeremia ble tvunget til å bo i Egypt, sluttet han ikke å profetere. Jehovas ånd ledet ham fortsatt til å profetere, nå mot de vantro jødiske flyktningene og mot det land de hadde valgt å søke tilflukt i. Hans inspirerte skrifter har overlevd fram til vår kritiske tid. De inneholder en advarsel til dem som i vår tid svarer til disse opprørske jødene på Jeremias tid. Hva kan vi i betraktning av dette vente i den tiden som ligger like foran oss?
17. Hva kan vi ikke vente av de øyenvitner som overlever kristenhetens ødeleggelse, og hvorfor ikke?
17 Vi kan vente at den mest innflytelsesrike delen av den organiserte religion, nemlig kristenheten, med alle dens religiøse sekter og trossamfunn, vil bli ødelagt. Det vil skje til Jehovas fastsatte tid. Spørsmålet er derfor: Hvor vil alle som er vitne til denne forbausende begivenheten, vende seg? Den kurs Ismael og Johanan og deres forbundsfeller fulgte i 607 f. Kr., viser at vi ikke kan vente at en stor skare øyenvitner til det som vil skje i vår tid, skal vende seg til den sanne kristendom, som blir utøvd av vår tids Jeremia-klasse og dens trofaste medarbeidere. Å utøve den sanne kristendom innebærer å tilbe Jeremias Gud, Jehova, Jesu Kristi himmelske Far. Jesus snakket om tilbedelsen av Jehova da han sa til kvinnen ved brønnen i Samaria: «Den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» — Joh. 4: 23, 24.
18. Hvem var Jesus Kristus et vitne for da han var på jorden. oe hvem må nå være vitner i likhet med ham?
18 En kristen kan ikke ta lett på tilbedelsen av Jehova som Gud. I Åpenbaringen 1: 5 omtalte Guds Sønn seg selv som «Jesus Kristus, det troverdige vitne». Da han var på jorden som menneske, var han jøde, en israelitt, og tilhørte således det folk som disse ordene i Jesaja 43: 10 ble skrevet til: «Dere er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener som jeg har utvalgt.» Jesus viste at han var et troverdig og sant vitne for Jehova Gud. Hans sanne disipler i vår tid må også være slike vitner, Jehovas vitner.
19. Vil de som overlever kristenhetens ødeleggelse, slutte seg til Jehovas vitner, og hvilket håp kan andre religionssystemer tilby dem?
19 Vi har ingen profetier i Bibelen som viser at et ukjent antall tidligere tilhengere av kristenheten vil bli omvendt og stille seg på Jehovas kristne vitners side etter at vår tids motstykke til fortidens Jerusalem er blitt ødelagt i den forestående «store trengsel». Noen vil kanskje klage over at de har mistet mange fordeler på grunn av at den materialistiske kristenheten er blitt ødelagt som ved ild, i likhet med de kjøpmennene i Åpenbaringen, kapittel 18, som gråter over at Babylon den store er blitt brent opp. De kan ikke lenger handle med henne og på den måten berike seg selv. Det er mulig at enkelte religiøst innstilte mennesker vil slutte seg til de ikke-kristne religionssamfunn som måtte overleve kristenheten. Men det vil være det samme som å gå inn i et annet religiøst system som er dømt til undergang, for de tilhører alle Babylon den store, den falske religions verdensrike. Alle deler av dette verdensriket vil bli tilintetgjort.
20. Hvordan kan vi vite hvor de som overlever Babylon den stores ødeleggelse, vil vende seg?
20 Hvor vil de som overlever Babylon den stores ødeleggelse, så gå? Hvor vil de vende seg? Hva viser de inspirerte, profetiske skrifter? Vil de og kan de gå over på den side hvor de som ble billedlig fremstilt ved Jeremia og hans skriver, Baruk, befinner seg? De profetiske begivenheter som fant sted i disse Jehovas tilbederes siste dager, besvarer disse spørsmålene.
[Bilde på side 17]
La oss ikke være lik de lovbryterske jødene på Jeremias tid