Når Kristus kommer i Rikets herlighet

MANGE mennesker rundt om i verden er sterkt interessert i å få vite når Jesus Kristus kommer i Rikets herlighet. Gudfryktige mennesker har i mange hundre år sett fram til denne begivenheten. Jesus skapte selv forventning om sin gjenkomst da han sa følgende til de fire disiplene som var sammen med ham på Oljeberget:

«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene.» — Matt. 25: 31, 32.

Er det mulig å finne ut når denne betydningsfulle begivenhet skulle inntreffe? Ettersom det sies at Jesus skulle komme med sine engler, som er usynlige, er det tydelig at han ved sin gjenkomst ikke ville kunne ses med det menneskelige øye. Inneholder så Bibelen tilstrekkelige opplysninger til at vi kan fastsette det tidspunkt da Jesus skulle komme usynlig i Rikets herlighet? La oss undersøke dette.

«Hedningenes tid»

De fire disiplene hadde spurt Jesus om når det praktfulle jødiske tempel skulle ødelegges, og om hva som skulle være tegnet på hans annet komme eller nærvær og på «verdens ende», som også blir kalt «endens tid». (Matt. 24: 1—3; Luk. 21: 5—7; Dan. 12: 4) Etter at Jesus hadde besvart deres spørsmål ganske utførlig, sa han, mens han talte om den ødeleggelse som skulle ramme Jerusalem: «De [jødene] skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» — Luk. 21: 24.

Den tidsperiode det siktes til med uttrykket «hedningenes tid», er av stor betydning, for Jesus knytter den nøye sammen med sitt annet nærvær, sitt nærvær i Rikets herlighet. Hvis en kan fastsette lengden av denne tidsperioden, kan en også fastsette tidspunktet for Jesu komme i herlighet. Dette er derfor et emne som vi bør studere grundig.

Betydningen av det greske ordet for «tid»

Ordet «tid» i Lukas 21: 24 kommer fra det greske ordet kairos (flertall: kairoi), som ifølge en gresk autoritet betyr «en fastsatt eller bestemt periode, en tid, noen ganger en beleilig eller gunstig tid».a Ordet kairos blir således brukt i Bibelen i slike uttrykk som «høsttiden», «frukttiden» og «fikentid». — Matt. 13: 30; 21: 34; Mark. 11: 13.

Det er interessant å merke seg at kairos også blir brukt om kommende tider eller begivenheter innenfor Guds ordning eller i samsvar med Guds ’tidstabell’, særlig i forbindelse med Riket og Kristi annet nærvær. Apostelen Paulus taler for eksempel om den «hellige hemmelighet» som Gud har åpenbart, om «en administrasjon ved den ytterste grense for de fastsatte tider [kairon], nemlig å samle alle ting sammen igjen i Kristus». — Ef. 1: 9, 10, NW; se også Apostlenes gjerninger 1: 7 og 3: 19.

I betraktning av den måten ordet «tid» blir brukt på i Bibelen, kan en gå ut fra at uttrykket «hedningenes tid» ikke sikter til noe vagt eller ubestemt. Det må sikte til en «fastsatt eller bestemt periode», en periode som har en bestemt begynnelse og en bestemt avslutning. New World Translation sier derfor «de fastsatte tider for folkeslagene» i stedet for «hedningenes tid» i Lukas 21: 24.

Men når begynner «de fastsatte tider for folkeslagene»? Når utløper de? Og hva skjer når denne fastsatte tidsperioden utløper? Svarene på disse spørsmålene må nødvendigvis ha tilknytning til Jesu uttalelse om at Jerusalem skulle ligge nedtrådt inntil «de fastsatte tider for folkeslagene» var til ende.

Jerusalem blir nedtrådt av folkeslagene

Det er innlysende at Jesus siktet til den bokstavelige byen Jerusalem da han beskrev den ødeleggelse som skulle ramme byen, og som inntraff i år 70. De romerske hærer jevnet byen med jorden og la dens praktfulle tempel i ruiner. Uttalelsen om «de fastsatte tider for folkeslagene» viser imidlertid at profetien er langt mer vidtrekkende enn dette. Mange bibelkommentatorer har påpekt dette. Den velkjente bibelkommentar av F. C. Cook sier således om denne del av Jesu uttalelse: «Den tjener til å atskille den strengt eskatologiske del av den store profeti [det vil si, den del som angår Jesu annet nærvær] fra den del som virkelig angår Jerusalems ødeleggelse.»

Da Jesus sa at «Jerusalem» skulle ligge nedtrådt inntil «de fastsatte tider for folkeslagene er til ende», siktet han derfor ikke bare til at den bokstavelige byen Jerusalem skulle bli nedtrådt, men også til at langt mer skulle finne sted. Hva var det? For å finne svaret på dette bør vi undersøke hvilken betydning Bibelen tillegger Jerusalem.

Jerusalem var hovedstaden i Israel, og det ble sagt om Israels konger i Davids slektlinje at de «satt på [Jehovas] trone». (1 Krøn. 29: 23) Byen Jerusalem med Sions berg representerte derfor setet for den guddommelig innsatte regjering eller Guds forbilledlige rike, som hersket gjennom Davids hus. Den var «den store konges stad». (Sl. 48: 2, 3) Jerusalem kom således til å representere riket i kong Davids dynasti, akkurat som Washington, London, Paris og Moskva representerer nasjoners regjeringer i vår tid og i nyhetskommunikéene blir omtalt som identiske med dem.

Dette riket i kong Davids dynasti begynte ikke å bli nedtrådt først da romerne i år 70 ødela byen Jerusalem. Dette begynte flere hundre år tidligere, nemlig da dette dynasti ble omstyrtet i 607 f. Kr.b Ved den anledning ødela den babyloniske kongen Nebukadnesar Jerusalem og tok den avsatte kongen i Davids slektlinje, Sedekias, til fange, og landet ble lagt øde. (2 Kong. 25: 1—26) Dette stemte overens med de profetiske ord til Sedekias i Esekiel 21: 25—27: «Ta huen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer; . . . Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.»

De kristne greske skrifter viser at Kristus Jesus er den som har «retten» til Davids krone, som Sedekias ble fratatt. Angående dette sa den engelen som kunngjorde at Jesus skulle bli født: «Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» — Luk. 1: 32, 33.

Etter år 607 f. Kr., etter at kong Sedekias var blitt avsatt, Jerusalem ødelagt og Juda land lagt øde, hadde de hedenske nasjoner herredømme over hele jorden. Kong Davids dynastis rike var ikke mer. Jerusalem, som representerte eller sto for «Davids trone», som skulle gis til den som hadde retten til den, Jesus Kristus, skulle derfor fortsette å bli nedtrådt så lenge Guds rike, som hersket gjennom Davids hus, befant seg i en fornedret, uvirksom tilstand under de hedenske folkeslag.

Jesus Kristus benyttet seg ikke av sin rett til å herske i Rikets herlighet da han var her på jorden som menneske. Jerusalem ble fremdeles nedtrådt av folkeslagene i det første århundre. Når skulle så Jehova Guds rike ved hans salvede, Jesus Kristus, opphøyes og begynne å utøve sin makt? Når skulle Kristus begynne sitt herlige styre? Svaret finner vi i Daniels bok i Bibelen, den profetiske boken som Jesus henviste til minst to ganger da han kom med profetien om sitt nærvær i Rikets herlighet. — Sammenlign Matteus 24: 15 og 21 med Daniel 11: 31 og 12: 1.

Synet av det symbolske tre

I Daniels bok finner vi en beskrivelse av de hedenske folkeslags herredømme over jorden i «de fastsatte tider». Beskrivelsen finnes i et syn som Gud ga den babyloniske kongen Nebukadnesar.

I synet så Nebukadnesar et meget høyt tre som en engel befalte skulle felles. Treets rotstubb skulle stå igjen i lenker av jern og kobber. Slik skulle den stå midt i gresset på marken helt til «sju tider» hadde skredet fram over den. Som profetien sa: «Hans hjerte skal forandres, så det ikke lenger er et menneskes hjerte; et dyrs hjerte skal han få, og sju tider skal skride fram over ham. . . . for at alle som lever, skal sanne at den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene [er Hersker i menneskenes rike, NW] og gir det til den han vil, og setter den ringeste av menneskene til å råde over det.» (Les hele beretningen om synet i Daniel 4: 10—17.)

Det profetiske synet fikk en oppfyllelse på Nebukadnesar selv. I sju år var han sinnssyk og vandret omkring som et dyr på marken. Deretter fikk han forstanden tilbake. (Dan. 4: 31—35) Noen mener at dette profetiske synet utelukkende har fått sin oppfyllelse på ham. De mener at det bare framholder den evige sannhet at Gud er høyere enn alle menneskelige og guddommelige makter. Og selv om de innrømmer at denne sannhet eller dette prinsipp gjelder utover Nebukadnesars eget tilfelle, tror de ikke at synet har noe å gjøre med en bestemt tidsperiode eller guddommelig tidstabell.

En undersøkelse av hele Daniels bok viser imidlertid at tidsfaktoren har en fremtredende plass overalt i de syner og profetier boken inneholder. De verdensmakter som er omtalt i boken, oppsto ikke tilfeldig, og de begivenheter som er nevnt, var ikke isolerte, men de passet nøye inn i den historiske sammenheng og i tidsforløpet. — Se Daniel 2: 36—45; 7: 3—12, 17—26; 8: 3—14, 20—25; 9: 2, 24—27; 11: 2—24; 12: 7—13.

Daniels bok peker dessuten gang på gang fram mot det som utgjør temaet for dens profetier: Opprettelsen av et universelt og evig gudsrike ved Guds utvalgte, «Menneskesønnen». En av profetiene i denne boken sier: «En som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; . . . Og det ble gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.» Han som omtales her, er herskeren i Davids slektlinje, Jesus Kristus, som kommer i Rikets herlighet. — Matt. 25: 31; Dan. 7: 13, 14; 4: 17; 2: 44.

Daniels bok skiller seg også ut fra de andre bøkene i de hebraiske skrifter ved at den omtaler «endens tid», den tid da Kristus kommer i sin herlighet. — Dan. 8: 19; 10: 14; 11: 35, 40; 12: 4, 9; Matt. 24: 3.

På bakgrunn av det foregående er det ikke logisk å trekke den slutning at synet av det symbolske «tre» og omtalen av de «sju tider» utelukkende gjelder de sju års sinnssyke og den etterfølgende helbredelse og gjeninnsettelse på tronen som én babylonisk hersker opplevde. Det finnes i det minste tre vektige grunner for å tro at det omfattende synet og dets uttydning er tatt med i Daniels bok fordi det viser lengden av «de fastsatte tider for folkeslagene» og på hvilket tidspunkt Guds rike ved hans Kristus skulle opprettes.

For det første kan en henvise til at dette synet ble gitt på det kritiske tidspunkt i historien da Gud, universets suverene Overherre, hadde tillatt at det rike som han hadde opprettet blant sitt paktsfolk, ble omstyrtet. For det annet kan en henvise til at han som fikk synet, var den herskeren som Gud brukte som sitt redskap til å omstyrte dette riket, og som derved med Guds tillatelse fikk overta verdensherredømmet uten innblanding fra noe rike som representerte Jehova Gud. For det tredje kan en henvise til selve temaet for synet, nemlig: «At alle som lever, skal sanne at den Høyeste har makt over kongedømmet blant menneskene [er Hersker i menneskenes rike, NW] og gir det til den han vil, og setter den ringeste av menneskene til å råde over det.» — Dan. 4: 17.

De symboler som blir brukt i dette profetiske synet, er også av stor betydning. Trær blir flere steder i Bibelen brukt som symbol på herskende makter, blant annet som symbol på Guds forbilledlige rike i Jerusalem. (Se Dommerne 9: 6—15; Esekiel 17: 1—24; 31: 2—18.) En rotstubb som begynner å skyte skudd, og en «kvist», en «spire» eller et «skudd» brukes flere ganger, særlig i profetiene om Messias, som et symbol på at en bestemt grein eller slektlinje på ny får herskermakt. (Es. 10: 33—11: 10; Jer. 23: 5; Sak. 6: 12, 13) Jesus omtalte seg selv som «Davids rotskudd og ætt». — Åpb. 22: 16.

Synets betydning

Det er tydelig at det som skal understrekes i synet, er at Jehova Gud utøver sitt suverene overherredømme i «menneskenes rike», og dette gir oss en ledetråd til den fulle forståelse av synet.

Treet er i miniatyroppfyllelsen av profetien et bilde på Nebukadnesar, som på dette tidspunkt var overhode for den daværende verdensmakt, Babylon. Men før Nebukadnesar erobret Jerusalem, var Guds forbilledlige rike, som hersket fra denne byen, det middel som Jehova lot sitt rettmessige overherredømme over jorden komme til uttrykk gjennom. Da Jehova tillot at det forbilledlige rike i Jerusalem ble omstyrtet, tillot han at det synlige uttrykk for hans overherredømme gjennom kong Davids dynasti ble «felt». Verdensherredømmet i «menneskenes rike» kom nå, uhindret av noe rike som representerte Gud, i de hedenske folkeslags hender. — Klag. 1: 5; 2: 2, 16, 17.

I lys av disse kjensgjerninger forstår vi at «treet» foruten å representere Nebukadnesar representerer overherredømmet eller verdensherredømmet ved Guds rike.

Gud gjør det imidlertid klart at han ikke for bestandig har overgitt verdensherredømmet til de hedenske folkeslag. Ifølge synet holder Gud seg tilbake, noe som blir symbolisert ved at treets «rotstubb» blir stående i lenker av jern og kobber, inntil det har gått «sju tider». (Dan. 4: 16, 23, 25) Deretter skulle «den Høyeste», ettersom han «er Hersker i menneskenes rike», gi verdensherredømmet til «den han vil», til den herliggjorte «Menneskesønnen», Jesus Kristus. (Dan. 4: 17, NW; 7: 13, 14; Matt. 25: 31) Den symbolske «rotstubb», som representerte Guds bibeholdelse av retten til å utøve verdensherredømmet i «menneskenes rike», skulle således igjen skyte skudd i Guds Sønns rike. — Sl. 89: 28, 36—38.

Men nøyaktig når skulle dette skje? Når skulle de symbolske «sju tider» eller «de fastsatte tider for folkeslagene» utløpe? Når skulle Jerusalem eller Guds rike ved Davids hus, symbolisert ved «Jerusalem», ikke lenger bli nedtrådt? Ja, når skulle den som har «retten» til «Davids trone», komme i Rikets herlighet? — Esek. 21: 27; Luk. 1: 32.

Lengden av de «sju tider»

Da synet fikk sin oppfyllelse på Nebukadnesar, var de «sju tider» tydeligvis sju år. Nebukadnesar innrømmer at han i disse årene var sinnssyk og måtte gi avkall på sin trone og spise gress som markens dyr. (Dan. 4: 33—36) Det er verd å merke seg at Bibelen omtaler de hedenske folkeslag som utøver verdensherredømmet, som dyr som er i opposisjon til Guds hellige folk og «fyrstenes fyrste». (Se Daniel 7: 2—8, 12, 17—26; 8: 3—12, 20—25; Åpenbaringen 11: 7; 13: 1—11; 17: 7—14.) Og når det gjelder ordet ’tid’ (fra det arameiske ordet iddan) som blir brukt i Daniels profeti, viser forskjellige ordbøker at det her betyr «år»,c noe som også framgår av fotnoten i den vanlige norske bibeloversettelsen.

Ett år er i dette tilfelle 360 dager. Dette framgår av Åpenbaringen 12: 6 og 14, hvor det blir vist at tre og en halv tid er det samme som «tusen to hundre og seksti dager». (Se til sammenligning Åpenbaringen 11: 2 og 3.) Hvis tre og en halv symbolsk tid svarer til 1260 symbolske dager, må dobbelt så mye som tre og en halv symbolsk tid (eller sju symbolske tider) være dobbelt så mye som 1260 dager, det vil si 2520 dager. Men i den større oppfyllelse av dette profetiske synet, den oppfyllelse som har med lengden av «de fastsatte tider for folkeslagene» å gjøre, er det ikke tale om bokstavelige dager. Hvor lang er så denne tidsperioden?

Et bestemt antall dager i bibelske profetier kan bli brukt som et symbol på det samme antall år, noe som framgår av 4 Mosebok 14: 34 og Esekiel 4: 6. Det er utelukkende når vi anvender denne regelen, «én dag for hvert år», på de «sju tider», at det profetiske syn som er gjengitt i Daniel, kapittel 4, kan sies å få en oppfyllelse etter Nebukadnesars tid, slik som de kjensgjerninger som her er blitt påpekt, gir oss grunn til å vente. De «sju tider» symboliserer derfor 2520 år.

De resultater en kommer fram til når en betrakter de profetiske «sju tider» som en periode på 2520 år, utgjør kanskje de sterkeste bevisene for at det er slik profetien skal forstås. Som vi allerede har vist, begynte «de fastsatte tider for folkeslagene» da Jerusalem ble omstyrtet og nedtrådt og Juda land ble lagt øde. Dette skjedde omkring midten av den sjuende jødiske lunarmåned, tisjri, eller omkring 1. oktober i år 607 f. Kr. Hvis vi så regner 2520 år framover fra denne datoen (husk at det ikke er noe år «null» mellom den før-kristne og den kristne tidsregning), kommer vi fram til at de «sju tider», da folkeslagene hersket med Guds tillatelse, endte om høsten i år 1914 e. Kr.

Hva det betyr

Dette betyr derfor at «de fastsatte tider for folkeslagene» endte i 1914. Jerusalem skulle ikke lenger ligge nedtrådt. Guds rike tok makten og begynte å herske gjennom kong Davids hus. Ja, Jesus Kristus, han «hvem retten tilhører», ble innsatt som konge idet han fikk sin «far Davids trone». — Esek. 21: 27; Luk. 1: 32.

I motsetning til hva noen hadde ventet, betydde ikke dette at Jesus begynte å herske i det jordiske Jerusalem. Nei, han begynte å herske i «det Jerusalem som er der oppe». (Gal. 4: 26) Det messianske rike, som menneskene i lang tid har ventet på, er en himmelsk regjering, hvis regjeringssete er i det Bibelen kaller «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem». (Heb. 12: 22) Jesus sa derfor til de fire disiplene som var sammen med ham på Oljeberget, at han skulle komme i herlighet sammen med alle sine engler og «sitte på sin herlighets trone». — Matt. 25: 31.

Vi kan følgelig være lykkelige over at vi nå lever ved «verdens ende», i «endens tid». (Matt. 24: 3; Dan. 12: 4) Det som har funnet sted fra 1914 av, bekrefter at vi lever i «endens tid». I 1914 kom utbruddet av den første verdenskrig i menneskenes historie. Det var den første krig i sitt slag. Den gjaldt ikke bare herredømmet over Europa, over Afrika eller over Asia, men verdensherredømmet. Når en sammenligner denne begivenheten og andre bemerkelsesverdige begivenheter som har funnet sted siden 1914, med det Jesus sa skulle finne sted ved avslutningen på «de fastsatte tider for folkeslagene», ser vi tydelig at hans ord har gått i oppfyllelse. Ja, de ting som Jesus og hans apostler sa skulle kjennetegne hans annet nærvær, kan nå ses overalt. — Luk. 21: 7—33; 2 Tim. 3: 1—5; 2 Pet. 3: 3, 4; Åpb. 11: 15—18.

Dette betyr at den rettmessige hersker, Jesus Kristus, nå holder på med å skille menneskene «fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene». Han avgjør om vi skal bli bevart og få ’arve det rike som er beredt oss’, eller om vi skal bli tilintetgjort i Harmageddon-slaget, som nå nærmer seg raskt. For å få være med blant den store skare mennesker som skal få overleve Harmageddon, må vi nå stille oss på Guds rikes side. — Matt. 25: 31—46.

[Fotnoter]