Er du grepet av frykt?

STORE tragedier finner sted i verden « i dag.» Dette skrev vitenskapsmannen og filosofen René Dubos for en tid siden i sin bok Celebrations of Life. Han fortsatte: «Men paradoksalt nok bunner mye av den uhygge vi føler i dag, ikke i de vanskelighetene vi nå gjennomgår, men i katastrofer som ennå ikke har inntruffet, og som kanskje aldri vil inntreffe.» Menneskene frykter med andre ord for framtiden fordi de venter at den vil være uviss og vil medføre noe som de ikke kan klare å ha kontroll over.

Hva er så noen av de katastrofer som Dubos mener framstår som framtidige muligheter? «Vi er dypt foruroliget over mulighetene for kjernefysisk krig og alvorlige ulykker i atomreaktorer . . . Vi er alle bekymret fordi vi regner med at verdensforholdene vil forverre seg dersom befolkningsøkningen og den teknologiske veksten fortsetter i samme takt som nå. Snart vil jorden være overbefolket, og dens ressurser vil være uttømt. Det vil oppstå katastrofal matmangel.» Selv om René Dubos selv er optimist, erkjenner han at vi lever i en «atmosfære av uhygge som nå er fremherskende i store deler av verden».

Sosiologen og skribenten Alvin Toffler intervjuet i løpet av fem år et bredt spektrum av mennesker om hvilken virkning de forandringer som finner sted i verden, og utsiktene for framtiden har på dem. «Nobelpristagere, hippier, psykiatere, leger, forretningsmenn, framtidsforskere, filosofer og pedagoger gav uttrykk for sin bekymring over forandringer som finner sted, sin engstelse for å måtte tilpasse seg disse forandringene og sin frykt for framtiden.» (Uthevet av oss) De undersøkelsene Toffler foretok, overbeviste ham om at engstelse og frykt for framtiden er blitt svært utbredt.

Disse bange anelsene, som hele menneskeheten har hatt i dette århundre, ble treffende forutsagt av Jesus Kristus for nesten 2000 år siden. Han hadde profetert at templet i Jerusalem skulle bli ødelagt, og disiplene hans ville gjerne vite ’når dette skulle skje, og hva som skulle være tegnet på at det forestod’. — Lukas 21: 7.

I den første delen av sitt svar fortalte Jesus om begivenheter som mange av den daværende generasjonen opplevde å være vitne til. Men han benyttet også anledningen til å ta med begivenheter som skulle finne sted i verdensomfattende målestokk, og som ikke skulle bli iakttatt av den siste generasjonen av jøder som tilbad i templet, men, hva viktigere var, av dem som ville komme til å gjennomleve avslutningen på hele den nåværende verdensordning. Han gjorde oppmerksom på følgende: «Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelrommets krefter skal rokkes.» — Lukas 21: 25, 26, 32.a

Menneskene har naturligvis levd i frykt også i tidligere generasjoner — frykt for lokale kriger, pest, katastrofer og samfunnsmessige omveltninger. Men kunne 1914-generasjonen iaktta noe som var annerledes? Ja, i høy grad, for hele «jorden», alle nasjonene, er blitt berørt siden dette vendepunktet i historien. (Lukas 21: 25, 26) Det har skjedd så mye på de siste 69 årene at eldre mennesker, som har opplevd dette, er forvirret og engstelige. Og som følge av den kjernefysiske truselen er folk i alle aldere, til og med barn, nå bekymret for sine framtidsutsikter. Det er med rette blitt sagt at den fremherskende følelse i det 20. århundre er FRYKT.

Men nå synes du kanskje at vi overdriver. Er frykten for begivenheter som nå finner sted, eller som kan komme til å finne sted, så utbredt at vi kan si at den oppfyller Jesu profeti? Er den virkelig en del av beviset for at vi lever i endens tid? Er dette den tiden da mennesker «[forgår] av redsel og gru for det som kommer over jorden»?

[Fotnote]

Frykt — et tegn på at enden er nær?

LEVER vi i avslutningen på en tidsalder med usikkerhet og engstelse, en tid da mennesker «[forgår] av redsel og gru for det som kommer over jorden»’? Et raskt tilbakeblikk på verdensbegivenhetene siden 1914 og på det som siden da har vært årsakene til folks frykt, vil friske på hukommelsen og hjelpe oss til å bedømme hvorvidt vi nærmer oss den forutsagte «enden». — Lukas 21: 9, 25, 26.

Frykt og krig

Monumenter i Frankrike over de falne fra den første verdenskrig bærer ordene «la Grande Guerre». Ja, det vi nå kaller den første verdenskrig (1914—18), ble opprinnelig kalt Den store krigen. Den var så stor og forferdelig hva død og ødeleggelse angår, at menneskene forhåpningsfullt kalte den krigen som skulle gjøre ende på all krig. Etter en slik fryktelig lærepenge var en sikker på at siviliserte mennesker ’ikke lenger skulle lære å føre krig’. (Jesaja 2: 4) Etter bare 18 år gikk denne illusjonen tapt, for da brøt den grusomme spanske borgerkrigen ut. I denne krigen, som varte fra 1936 til 1939, mistet over en halv million spanjere livet. Også tyskere og italienere deltok i denne konflikten, som tjente som en øvelse foran det som måtte bli kalt den annen verdenskrig (1939—45). Den verdenskatastrofen endte med tragediene i Hiroshima og Nagasaki.

I og med disse atombombeeksplosjonene over Japan oppstod det plutselig en ny kilde til frykt og engstelse — frykt for atomkrig. Hvor sant var ikke det professor Albert Einstein sa i desember 1945: «Verden ble lovt frihet fra frykt, men i virkeligheten har frykten tiltatt kolossalt siden krigen sluttet»! Han sa videre at «bildet av vår verden i etterkrigstiden ikke fortoner seg særlig lyst».