Når menneskene sier «Fred og sikkerhet», da kommer en plutselig ødeleggelse!

HOVEDÅRSAKEN til at den kommende verdensfred som menneskenes ledere får i stand, bare vil være kortvarig, er at det er blitt forutsagt i en bibelsk profeti. Hvordan det?

For 1900 år siden skrev apostelen Paulus følgende ord til de kristne:

«Jehovas dag kommer akkurat som en tyv om natten. Når det skjer at de sier: ’Fred og sikkerhet!’, da skal en plutselig ødeleggelse komme over dem, akkurat som veer over en gravid kvinne, og de skal på ingen måte unnslippe.» — 1 Tess. 5: 1—3, NW.

Men hvorfor skulle en anvende denne bibelske profetien på de nåværende fredsbestrebelser og fredserklæringer? Er ikke fred en god ting, og sier ikke Bibelen: «Salige er de som skaper fred»? Bifaller ikke også kristenhetens religiøse ledere de anstrengelser som nå blir gjort? Hvorfor skulle det da bli forutsagt i Bibelen at slike betydningsfulle fredsbestrebelser som det ser ut til at det nå blir gjort, skulle slå feil?

Hvorfor skal det komme «en plutselig ødeleggelse» i vår tid?

For det første lever vi i en tid da andre bibelske profetier får sin tydelige oppfyllelse, profetier som viser hvordan «Jehovas dag» og hans guddommelige domsfullbyrdelse skal komme over nasjonene. Ettersom disse profetiene er blitt oppfylt, har vi grunn til å tro at også apostelens profeti om at det vil komme «en plutselig ødeleggelse» når folk sier «fred og sikkerhet», vil bli oppfylt i vår tid.

Allerede i 1879 pekte utgiverne av dette bladet fram til året 1914 som det år som ifølge Bibelens profetier skulle avmerke begynnelsen til den tidsperiode som Bibelen kaller «endens tid».a

Siden året 1914 har vår generasjon vært vitne til det ’tegn’ som Kristus Jesus sa skulle kjennetegne denne perioden og innlede den forutsagte «Jehovas dag». Det tegn han ga, hadde mange forskjellige trekk. De som så det, kunne være sikker på to ting:

For det første at dette tegnet skulle danne opptakten til «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». Og for det annet skulle de som så tegnet, med sikkerhet «vite at Guds rike er nær», ja, at det var så nær at den slekt eller generasjon som så det, ’ingenlunde skulle forgå før det hadde skjedd alt sammen’. — Matt. 24: 21; Luk. 21: 31, 32.

Hva var så dette sammensatte tegn? Ser vi det nå? Har menneskene i virkeligheten sett det siden 1914? Sammenlign de forskjellige trekk ved dette tegnet, som står nedskrevet i Matteus 24, Markus 13, Lukas 21 og Åpenbaringen 6, med de begivenheter og forhold som er nevnt nedenfor, og som vår generasjon har opplevd:

Folk skal reise seg mot folk i verdensomspennende krig (Matt. 24: 7; Åpb. 6: 3, 4)

I boken World War I sier H. W. Baldwin, som er en autoritet når det gjelder militære forhold: «Den første verdenskrig [1914—1918] innledet et århundre med total krig, med — i ordets fulle betydning — verdensomspennende krig. . . .»

President Nixon uttalte nylig at bare siden den annen verdenskrig endte, er det blitt utkjempet minst 100 kriger.

Stor matmangel, stigende priser og hungersnød (Matt. 24: 7; Åpb. 6: 5—8)

I den samme perioden, fra 1914 av, har prisene på matvarer steget kraftig, trass i de framskritt som er blitt gjort innen landbruket. Overalt på jorden sprer hungersnøden seg, undertiden på en dramatisk måte, men oftere i form av langsom, ikke så iøynefallende — men ikke desto mindre dødelig — underernæring.

En rapport i New York Times viser at bare i løpet av de siste ti årene har daglig 10 000 mennesker avgått ved døden på grunn av sykdommer som skyldes underernæring — over 3,5 millioner hvert år. Folk som bor i industriland, vil kanskje ikke tro det, men det er likevel sant: Hvert tredje menneske på jorden sulter langsomt i hjel eller lider av underernæring.

Dødelige sykdommer som har nådd et epidemisk omfang (Luk. 21: 11; Åpb. 6: 8)

I tillegg til «spanskesyken», som raste i 1918—1919, og som resulterte i at 21 millioner mennesker mistet livet i løpet av noen få måneder, er vår generasjon blitt hjemsøkt av kreft, hjertesykdommer, mentale lidelser, kjønnssykdommer, narkotikamisbruk og forgiftninger som følge av forurensning, som alt sammen i sannhet har nådd et epidemisk omfang.

Jordskjelv både her og der (Matt. 24: 7)

Nesten hvert år inntreffer det ett eller flere større jordskjelv et eller annet sted på jorden. Bare i løpet av de siste årene er hele byer blitt utslettet i Peru, Irak og andre land. Siden 1914 har over 700 000 mennesker mistet livet under jordskjelv.

Lovløsheten tiltar (Matt. 24: 12, NW)

Vi lever i en tid som mange betrakter som «voldshandlingenes tidsalder». Livet har aldri vært mer utrygt, særlig i storbyene. Kriminaliteten øker imidlertid også raskt i forstedene og landdistriktene. Seksualforbrytelsene øker, og den kjønnslige umoral ser ikke ut til å kjenne noen grenser; den når stadig yngre aldersgrupper, ja, den griper om seg både blant tenåringer og enda yngre grupper.

Det gode budskap om riket forkynnes over hele jorden (Matt. 24: 14, NW)

I den samme perioden, fra 1914 og fram til nå, er den største forkynnelseskampanje i historien blitt utført over hele jorden, idet det er blitt kunngjort at Guds rike har begynt å herske fra himmelen og snart vil overta herredømmet over hele jorden. Som Charles Braden sier i sin bok These Also Believe: «Jehovas vitner har bokstavelig talt avlagt sitt vitnesbyrd over hele jorden.»

Disse Rikets forkynnere har besøkt millioner av hjem i over 200 land, ikke bare én eller to ganger, men mange ganger. Og hva har resultatet vært? Ikke at hele verden er blitt omvendt, for det har ikke Bibelen forutsagt. Jesus sa i sin profeti: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — Matt. 24: 14, NW.

Hva skal bli ødelagt?

Som Bibelen viser andre steder, betyr ikke denne «enden» enden for planeten jorden eller alle dens innbyggere. Den sikter til ødeleggelsen av en verdensordning som har vært urettferdig fra begynnelsen av.

I tusener av år har menneskene satt seg imot å bli ledet av Guds lov og på en fredelig måte avgjøre sine uoverensstemmelser ved hjelp av den. De har gjort jorden til en slagmark, hvor ’den sterkeste har retten’. De kjemper for å oppnå eller beholde kommersielle fordeler, politisk innflytelse og makt eller for å utvide sitt territorium. De gir luft for religiøse fordommer, nasjonalistisk stolthet og rasehat. Og for å oppnå sine selviske mål har de ikke avholdt seg fra hensynsløst å slå andre mennesker i hjel, noe som nesten alltid har vært forbundet med plyndring, voldtekt og andre grusomme handlinger. Kan vi tro at den allmektige Gud aldri vil kreve dem til regnskap for alt dette? Fortjener han, hvis han ikke gjør det, at vi tillitsfullt tilber ham som en rettferdig Gud?

«Jehovas dag», som apostelen skrev om, er nettopp den dag Gud vil kreve menneskene til regnskap for deres misgjerning. Men det vil være noen som overlever. Følgende ord, som ble uttalt til Israel i fortiden, får sin anvendelse på alle dem som har tatt avstand fra nasjonenes gudløse handlemåte, og som elsker rettferdighet og ønsker å unnfly den ’plutselige ødeleggelse’ som skal komme:

«Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk, inntil vreden går over! For se, Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte.» — Es. 26: 20, 21.

Hvorfor Gud forkaster verdens fredsbevegelser

I sitt ord blir Jehova Gud kalt «den Gud som gir fred». (Rom. 15: 33, NW) Men han er ikke tilhenger av «fred for enhver pris». Med ham kan det ikke bli noen fred med mindre det er fred med rettferdighet. Han vil heller ikke velsigne en fredsordning som ikke tar ham og hans hensikter i betraktning.

Men det er nettopp dette som er tilfelle med nasjonenes kommende fredsordning. Nasjonene ønsker fred, men bare for å kunne fortsette å leve det samme liv som de har levd i århundrer. De er interessert i materiell velstand, men ikke i åndelig velstand. Jakob, Jesu Kristi disippel og halvbror, gir en god beskrivelse av kristenhetens nasjoner med følgende ord:

«Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder? Er det ikke av eders lyster, som fører krig i eders lemmer? I attrår, og har ikke; I slår i hjel og bærer avind, og kan ikke få; I ligger i strid og ufred. I har ikke, fordi I ikke ber; I ber og får ikke, fordi I ber ille [fordi dere ber i en urett hensikt, NW], for å øde det i eders lyster.» — Jak. 4: 1—3.

Tyder dette på at nasjonene ville bruke en tid med «fred og sikkerhet» til å vende seg bort fra å følge en urett handlemåte og søke rettferdighet? Ville de bruke denne tiden til å lære mer om sin Skaper og gå inn for å gjøre hans vilje og handle i samsvar med hans hensikter?

Det du hver dag leser i avisen, det du hører i radioen eller ser i fjernsynet, og særlig det du daglig erfarer i forbindelse med din omgang med andre mennesker — alt dette burde fortelle deg at det ikke finnes et slikt oppriktig motiv. Det er tydelig at kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten ikke er det som først og fremst ligger de fleste mennesker på hjertet Nettopp derfor befinner menneskeheten seg i sin nåværende fordervede tilstand og står overfor en forferdelig krise.

Hvorfor religionens velsignelse ikke er noen garanti for et vellykket resultat

Det ville være en stor feiltagelse å tro at det at vår tids fredsbevegelse har religionssamfunnenes godkjennelse, støtte og deltagelse, er en garanti for at Gud velsigner den. Det er tvert imot noe som understreker at den er dømt til undergang.

Religionssamfunnene i verden har i virkeligheten fulgt en handlemåte som er stikk i strid med den handlemåte som Guds egen Sønn har fastsatt. Kristus Jesus sa at ’hans rike ikke var av denne verden’, og at hans sanne etterfølgere heller ikke skulle være av verden. (Joh. 18: 36; 17: 14) Men i århundrer har religionssamfunnene i symbolsk forstand drevet hor med de politiske makter for å gjøre sin innflytelse gjeldende.

Dette har særlig vært tilfelle med kristenhetens religionssamfunn. De kan ikke unngå å bli identifisert med den symbolske skjøgen, som ifølge Åpenbaringen, kapittel 17, heter «Babylon, den store», og som har hatt intime forbindelser med kongene på jorden. Som en symbolsk by «som har kongedømme over kongene på jorden», tilsvarer Babylon den store det religiøse verdensrike som har utøvd et forent, ’åndelig’ herredømme over regjeringene på jorden i århundrer.

Den bibelske boken Åpenbaringen viser at Babylon den store ikke leder nasjonene til Gud, men mot ham, slik at de kjemper mot «Lammet» Kristus Jesus. De gjør dette ved å forkaste hans rikes herredømme og avvise og til og med forfølge dem som forkynner og forsvarer dette herredømme. — Åpb. 17: 1, 2, 14, 18.

Når kristenhetens religiøse ledere hyller verdens nåværende fredsbestrebelser og ber om at de må lykkes, vet vi hvordan Gud betrakter dette. I Esaias 1: 15 leser vi:

«Og når I brer ut eders hender, skjuler jeg mine øyne for eder; om I enn ber meget, hører jeg ikke; eders hender er fulle av blod.»

Ja, kristenhetens religionssamfunn har selv blodbestenkte hender. Like fra korstogene i tidligere århundrer og til religionskrigene og inkvisisjonen i middelalderen, ja, like til verdenskrigene i vår generasjon har det vært slik at kristenhetens kirkesamfunn har støttet de politiske stater i deres krigføring og til og med oppmuntret dem og forsikret dem om at de hadde Guds velsignelse. Det at de nå blander seg enda mer opp i politikken, viser at de i sitt hjerte ikke har forandret seg. Gud hører derfor ikke deres bønner.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

KRIGER

[Bilde på side 15]

MATMANGEL

[Bilde på side 16]

JORDSKJELV

[Bilde på side 16]

FARSOTTER

[Bilde på side 17]

FORBRYTELSER

[Bilde på side 17]

RIKET FORKYNNES