’Vend om til ham som er hyrde for deres sjeler’
JESUS fortalte to gripende lignelser som beskriver Guds sterke interesse for dem som ennå tilhører hans folk, men som har kommet bort fra hjorden. Forestill deg angsten til den hyrden som forlater flokken med 99 sauer og leter i villmarken etter den bortkomne sauen til «han finner den». Eller tenk deg hvor alvorlig den kvinnen er som har mistet sølvmynten, kanskje en mynt i en uerstattelig samling. Hun gjør seg store anstrengelser for å finne den igjen; hun tenner en lampe og feier hele huset «til hun finner den». Og hvilken glede blir det ikke da mynten blir funnet igjen! — Lukas 15: 4—10.
Du forstår uten tvil at Jesus her snakket om mennesker som står i et innviet forhold til Gud, men som allikevel har «kommet bort». Du er kanskje selv en av disse. Du blir kanskje rørt når du tenker på de store anstrengelser som lignelsen viser ble gjort for å finne igjen noe dyrebart, og den gleden som oppstod da det ble funnet. Lignelsen viser den sterke interesse Gud, hans Sønn, englene og dine åndelige brødre og søstre har for deg. Den etterfølgende lignelsen gir en mer detaljert beskrivelse av den kurs han som «var kommet bort», fulgte.
Lignelsen om den bortkomne sønnen
I sin lignelse om den bortkomne sønnen viser Jesus på en levende måte 1) hvorfor en person kan drive bort, 2) hva som kan skje med ham mens han er borte, 3) hva det koster ham å komme tilbake, og 4) hvor villig Gud er til å ta imot ham. De to sønnene i lignelsen kan sammenlignes med mennesker som i likhet med deg har lært Faderen å kjenne, har gledet seg over den overflod av åndelig føde som finnes blant troens husfolk, og har innviet sitt liv til Jehova. — Lukas 15: 11—32.
Det er forskjellige grunner til at noen i likhet med den yngste sønnen som forlot sin fars hjem, forlater sin himmelske Fars «hjem». Ofte skyldes det ganske enkelt at de føler seg tynget av «livets bekymringer». (Lukas 21: 34) Andre ganger har den innflytelse som dårlige omgangsfeller øver, hindret noen «i å være lydige mot sannheten». (Galaterne 5: 7, 8, 10, 12) Enkelte kan ha tatt anstøt av en læresetning og har ’trukket seg tilbake’ av den grunn. (Johannes 6: 60—66) Den vanligste årsaken til at noen driver bort, er at de enten bevisst eller ubevisst har kommet til at det er for mange restriksjoner som hviler på Jehovas åndelige husfolk. I likhet med den bortkomne sønnen ønsker de ikke lenger å være under sin Fars overoppsyn. De søker i stedet en uavhengig tilværelse i «et land langt borte».
Alene i et land langt borte
Da den bortkomne sønnen hadde brukt opp alle pengene sine, følte han ikke lenger frihet og glede. Han sank svært dypt og levde «et vilt liv». Da det ble vanskelige tider, gikk han i desperasjon bort og «tok arbeid hos en mann der i landet» som «sendte ham ut» for å gjete svin, et arbeid som av jødene ble sett på som svært nedverdigende. Han ble så sulten at han spiste svinefôr. — Lukas 15: 13—16.
John hadde vært eldste i menigheten før han åndelig sett drog bort til et «land langt borte». «Det er en stor beskyttelse å følge sannhetens prinsipper, men når du blir uvirksom, mister du dette vernet,» forklarer John. «Selv om du ikke gjør noe som er svært galt, tolererer du flere mindre synder. Du sier til deg selv: ’Jeg overværer jo ingen av menighetens møter. Spiller det da egentlig noen rolle hva jeg foretar meg?’» Et annet vitne som var uvirksomt i flere år, innrømmet: «Jeg begynte virkelig å følge en gal handlemåte. Jeg fant snart ut at det ikke finnes noen grenser for hvor dypt et menneske kan synke hvis det søker omgang med denne verdens mennesker. Den eneste måten du kan føle deg tilfreds i deres selskap på, er ved å unnlate å snakke om Jehova. Hvis du snakker om ham, skaper du mange problemer for deg selv.»
Men ikke alle uvirksomme begynner å leve «et vilt liv», slik den bortkomne sønnen i Jesu lignelse gjorde. Likevel merker alle at de har ødelagt det fortrolige forhold de stod i til Gud. Et uvirksomt ektepar «tok ikke fram Bibelen én gang på 15 år», men levde likevel et rent liv. Hustruen forteller: «Materielt sett hadde vi det svært godt i de årene. Du kan bli ledet til å tro at du ikke trenger å vende tilbake til Jehova. Vi bygde hele vårt liv omkring oss selv og jobbene våre. Vi prøvde å glemme alt som hadde med sannheten å gjøre. Vi flyttet til og med til et nytt sted hvor ingen kjente oss. Men all denne lykken var bare overfladisk. Innvendig var vi forpint. Mannen min var plaget av dyp depresjon i mange år. Vi sluttet å be, til og med før måltidene. Jeg lå søvnløs mange netter, for jeg tenkte på sannheten og var plaget av skyldfølelse. » Ektemannen tilføyde: «Vi følte det som om vi var dødsdømt.»
Når en føler seg fremmedgjort for Jehova og isolert i åndelig forstand, har en det vondt. En kristen kvinne som en gang var uvirksom, sa: «Det er ingenting som kan sammenlignes med å ha Jehovas gunst. Når du har det vondt og ikke kan be til ham, eller når du tviler på at han vil bønnhøre deg, er du i en sørgelig forfatning.»
’Han kom til seg selv’
Den bortkomne sønnen begynte å tenke alvorlig over den situasjonen han befant seg i, og reagerte positivt. Jesus sa: «Da kom han til seg selv. » En annen bibeloversettelse sier «han tok til fornuften». Han hadde vært ufornuftig og levd i en uvirkelig verden. Nå ble han imidlertid klar over sin åndelige tilstand. Han tenkte tilbake på den freden og overfloden han hadde gledet seg over hjemme hos sin far. — Lukas 15: 17.
Selv om den bortkomne sønnen selv ble klar over dette, er det mange som først innser det etter å ha hatt mange drøftelser om åndelige emner. Slike drøftelser kan vekke følelser som har kjølnet. Diane er et eksempel på dette. Mens hun var uvirksom, betrodde hun seg til et vitne hun kjente: «Jeg kan ikke komme tilbake til Jehova. Jeg elsker ham ikke, og jeg vet at det må være motivet.» Vitnet spurte: «Elsket du mannen din da dere traff hverandre?» «Nei, hvordan kunne jeg det? Jeg kjente ham jo ikke,» svarte Diane. «Da innså jeg,» sa hun, «at jeg kunne få kjærlighet til Jehova ved å lære ham å kjenne på nytt. Senere søkte jeg kontakt med menigheten og bad om hjelp. De eldste spurte et ektepar om de ville studere Bibelen med min mann og meg, og de ledet et studium med oss i over et år før vi ble aktive igjen.»
Noe som hindrer mange i å komme tilbake, er imidlertid en overveldende skyldfølelse.
Har jeg gått for langt?
«Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Slik følte den bortkomne sønnen det etter at ’han kom til seg selv’. Andre har på lignende måte følt at de er uverdige til å tilhøre Guds familie. — Lukas 15: 17—19.
«Du innser at du med fullt overlegg har vendt Jehova ryggen. Denne skyldfølelsen gjorde meg uvel,» sa Virginia. «Da jeg begynte å bli aktiv igjen, kjempet jeg en hard kamp med meg selv for å kunne begynne å be igjen. Jeg tenkte ofte: ’Hvilken interesse har Jehova av meg når jeg har vendt ham ryggen?’» Andre har følt at de har begått den «utilgivelige synd».
Faren forstod at sønnen hadde begått alvorlige synder. Men betraktet han dem som utilgivelige? Var han kjølig og uberørt da sønnen vendte tilbake? Slett ikke! Han hadde ventet på sønnen sin. «Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham,» sa Jesus. (Lukas 15: 20) Naboene så kanskje bare fillene, skitten og de bare føttene, men faren så «ham». Han visste hvor langt sønnen hadde gått for å komme hjem. Det var tydelig at han hadde vendt om fra sitt ’ville liv’, og at han nå angret oppriktig. — Ordspråkene 28: 13.
Faren løp sønnen i møte for å omfavne ham. Det meste sønnen hadde håpet på, var å få bli en ’leiekar’. En leiekar var ikke et medlem av husstanden og var i visse henseende dårligere stilt enn en slave. Sønnen kunne ikke ha tenkt seg at faren ville reagere slik som han gjorde: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss.» For en fin måte Jesus illustrerte farens helhjertete reaksjon på! — Lukas 15: 22, 23.
Faren forstod at sønnen allerede hadde betalt en høy pris. Han hadde fått følelsesmessige arr ved å leve «et vilt liv» og tape alle pengene sine. Han hadde følt smerten ved å være venneløs og uten mat og et sted å bo og skammen ved å måtte spise sammen med grisene. Og til sist hadde han måttet foreta den lange reisen hjem. Jehova viser på lignende måte forståelse for de lidelser de «bortkomne» har, og hvor vanskelig det er for dem å vende tilbake. Vår barmhjertige, himmelske Far, som er «rik på miskunn», vil imidlertid ’ikke for alltid anklage oss, eller lønne oss etter våre misgjerninger’ hvis vi angrer oppriktig og gjør «opp vår sak» med ham. Enkelte har til og med begått svært alvorlige synder mens de var atskilt fra den kristne menighet. Men når disse angrer, vender om og bekjenner sine synder for de eldste, vil de få kjærlig og omsorgsfull hjelp til å gjenvinne sin åndelighet. — Salme 103: 8—10; 130: 3; Jesaja 1: 18, 19.
Bibelen taler riktignok om enkelte illojale kristne som ikke blir tilgitt sine synder. Paulus viser imidlertid at dette gjelder dem som står sannheten «imot», og som i ringeakt har trampet på gjenløsningsofferet ved å betrakte det som noe av alminnelig verdi. (Hebreerne 10: 26—31) Men har du noen gang gått så langt? Den kjensgjerning at du leser dette stoffet med oppriktig interesse, istedenfor å ringeakte det, viser at du enda har en viss kjærlighet til åndelige ting. Det faktum at du føler deg skyldig og svært urolig, viser at du ikke har gått for langt. Vær forvisset om at Jehova vil besvare din bønn, akkurat som han besvarte Davids bønn: «Tilgi min synd, for den er stor!» — Salme 25: 11.
’Vær ikke redd, for jeg hjelper deg’
To eldste besøkte et uvirksomt ektepar, som tidligere hadde vært svært nidkjære i tjenesten. De hadde bare så vidt begynt å snakke sammen da den uvirksomme ektemannen avvergende bemerket at han burde ha vært ute i felttjenesten og forkynt for andre. «Jeg synes ikke du skulle gjøre det akkurat nå,» var det overraskende svaret han fikk av Russell, en av de eldste. «Hvis en i familien din ble syk, ville du da be ham gå ut og klippe plenen? Derfor vil ikke vi be deg om å ’klippe plenen’ heller. Vi ønsker at du skal bli frisk. Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg?» Den kjærlige hjelpen ekteparet fikk, og den store gjestfriheten de ble vist av de eldste, førte til at de ble friske i åndelig henseende, og til at ektemannen nå til og med tjener som en eldste igjen. — Se Jakob 5: 14, 15.
Enkelte av dem som angrer, nøler med å komme sammen med menigheten fordi de ennå ikke føler seg i stand til å påta seg alle de forpliktelsene det innebærer å være et vitne. Jehova er imidlertid rimelig. Det mest praktiske er vanligvis gradvis å gjenvinne sin åndelige sunnhet. Paulus sa at enkelte som på hans tid var blitt «trege» åndelig sett, trengte noen som på nytt kunne lære dem de grunnleggende ting i sannheten. (Hebreerne 5: 11, 12) Den åndelige føde gir styrke og gjør det mulig å ta flere skritt i riktig retning. I en rekke intervjuer med vitner som en gang var uvirksomme, men som i dag er aktive igjen, sa de fleste at de hadde hatt behov for regelmessig hjelp. Brødrene i menigheten er mer enn villig til å gi en slik hjelp. De føler det på samme måte som Jehova, som sa til sitt utvalgte folk: «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg.» — Jesaja 41: 10.
Ja, Gud sier: ’Jeg hjelper deg.’ Du må kanskje slutte å søke dårlig omgang. Du må kanskje trosse motstand fra slektninger som ikke liker at du går på møter. Det kan være at du må bekjenne enkelte forhold for de eldste. (Salme 32: 3—5) Men glem aldri at Jehova vil hjelpe deg. Et vitne som kom tilbake, sa: «Jehova lot meg få se bare et skritt om gangen, og han hjalp meg enormt.» En annen sa: «Da jeg gikk inn i Rikets sal, kom alle de gamle vennene mine og omfavnet meg og kysset meg. Jeg ble overveldet av deres glede. Jeg tenkte: ’Hvorfor var jeg redd?’» Selv om enkelte kan ha den samme holdning som den bortkomne sønnens eldre bror, vil de aller fleste glede seg over å se deg komme tilbake. — Lukas 15: 25—32.
Hvorfor ikke forsøke selv? En kristen kvinne som kom tilbake etter å ha vært uvirksom en stund, sa: «Det finnes ingen andre måter å finne en indre fred på. Alt ordnet seg på beste måte da jeg ble aktiv igjen. Denne verden har ingen verdier å tilby. Vissheten om at du behager Jehova og har hans beskyttelse, gir deg en følelse av velvære. Du får sove om natten. Du lever et tilfredsstillende liv og kan få et sikkert håp om å få leve i den nye tingenes ordning.»
Hvis du er en «sau» som har kommet bort, hvorfor ikke da be det vitnet som leverte deg dette bladet, om å hjelpe deg til å få kontakt med de eldste i den lokale menighet? Få del i den glede og tilfredshet det gir å følge den kurs Peter beskriver med disse ordene: «Dere var som bortkomne sauer, men har nå vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler.» — 1. Peter 2: 25.