De kristnes syn på selvforsvar

I EN verden som er full av forbrytelser og vold, blir det stadig mer aktuelt å treffe tiltak for å beskytte sitt liv og sin eiendom.

Dette er et problem som alle mennesker, også du, står overfor. Hvis du er et av Jehovas vitner, møter du kanskje stor motstand bare fordi du ønsker å være trofast mot Jehova Gud.

Kristne mennesker som har innvigd seg til å gjøre Jehovas vilje, vil vende seg til den største visdomskilde, Guds Ord, for å finne ut hvordan de skal stille seg til spørsmålet om selvforsvar. Gjennom studium av Bibelen blir de kjent med de lover og prinsipper som de må la seg lede av. — 2 Tim. 3: 16, 17.

Betyr så dette at de kristne skal gi sår for sår, skramme for skramme, slik det ble sagt i den lov Gud ga det gamle Israel? (2 Mos. 21: 24, 25) Nei, for de kristne er ikke underlagt denne loven. Den fikk sin ende da Jesus Kristus døde. Den ble etterfulgt av noe bedre, nemlig av den kristne tingenes ordning. Apostelen Paulus viste at ettersom det er «en bedre pakt [Jesus] er mellommann for, . . . har han dømt den første å være gammel». (Heb. 8: 6, 13) Paulus sa også: «I er jo ikke under loven, men under nåden.» (Rom. 6: 14) Men når et krav som blir stilt til de kristne, er basert på det samme prinsipp som et av de krav loven stilte, kan det være til stor hjelp å undersøke hva som ble gjort den gangen Guds folk var underlagt loven.

Jesus sa: «Du skal elske din neste som deg selv.» (Matt. 22: 39) En skal altså ikke bare elske sin neste, men også seg selv. Det betyr at en må dra omsorg for sin kropp og sitt sinn. De kristne vil derfor ikke sette sitt liv på spill unødig, for det vil ikke bringe ære til Gud. Ettersom de kristne har innvigd sitt liv til å gjøre Guds vilje, vil de beskytte sitt liv, slik at de kan tjene sin Skaper. — Rom. 12: 1.

Jesus ga ikke avkall på sitt liv før det var nødvendig. Ved en anledning ble de som hørte på ham, svært vrede, «og de sto opp og drev ham ut av byen og førte ham ut på brynet av det fjell som deres by var bygd på, for å styrte ham ned». Prøvde Jesus å komme seg vekk? Ja, han gjorde det! Beretningen sier: «Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort.» I den forvirringen som oppsto, klarte Jesus å komme seg i sikkerhet. — Luk. 4: 28—30.

Apostelen Paulus elsket også sitt liv og beskyttet det. Han flyktet mange ganger fra farlige situasjoner. (Ap. gj. 9: 23—25; 14: 5, 6) Til og med da han ble kastet i fengsel av myndighetene, arbeidet han for å bli løslatt ved å innanke sin sak for keiseren. — Ap. gj. 25: 11.

Det prinsipp som ble anvendt i disse situasjonene, var det Jesus framholdt da han sa: «Når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre!» (Matt. 10: 23) De kristne bør derfor unngå vanskeligheter så sant det er mulig. Da vil det ikke oppstå noe problem med hensyn til hvordan de skal forsvare seg.

Det samme prinsippet får sin anvendelse i situasjoner hvor det ikke er på grunn av ens tro en møter vanskeligheter. Du kan for eksempel bo i en by hvor det stadig er uroligheter og opptøyer. Hva bør du da gjøre? Du kan velge å flykte fra faren. Hvordan kan du gjøre det? Det er kanskje ikke alltid mulig å forlate selve byen, men du kan trekke deg tilbake til et trygt sted innendørs og være der til faren er over. Som Ordspråkene 26: 17 sier: «Lik den som tar fatt i øret på en hund som løper forbi, er den som lar seg egge til vrede over en trette som ikke kommer ham ved.» En som følger dette rådet, blander seg ikke opp i denne onde tingenes ordnings uroligheter. Ikke engang av nysgjerrighet nærmer han seg de steder hvor det er uroligheter, men han holder seg borte fra dem så sant det overhodet er mulig.

Det er likeledes forstandig å prøve å unngå å komme opp i situasjoner hvor en blir nødt til å forsvare seg. Du kan for eksempel møte en stridslysten person på gaten, på et offentlig transportmiddel eller på arbeidsplassen. Det prinsipp en bør følge når en står overfor en slik person, er: Gyt ikke olje på ilden. «Når det er forbi med veden, slokner ilden.» (Ordspr. 26: 20) Men «mildt svar stiller harme». (Ordspr. 15: 1) Ved å snakke i en vennlig, mild tone vil du kanskje klare å berolige den opphissede personen og unngå vanskeligheter.

Men hva skal en så gjøre hvis den andre er like rasende etter at en har kommet med et mildt svar? Ordspråkene 17: 14 (NW) sier: «Dra bort før tretten blir voldsom.» Akkurat som de kristne vil flykte for å unngå forfølgelse så sant det er mulig, vil de også prøve å komme bort fra mennesker som ikke vil lytte til fornuft, for på den måten å unngå vanskeligheter.

Det at en bør unngå vanskeligheter, betyr også at en ikke må ta unødige risikoer når en er ute og reiser. Vær forsiktig i farlige strøk, særlig om kvelden og natten. Du kan kanskje til og med finne det nødvendig å skifte yrke hvis ditt nåværende yrke er slik at du må gå hjem sent om kvelden gjennom farlige områder og derved sette ditt liv i fare. Du kan således unngå vanskeligheter ved å anvende kristne prinsipper.

Noen ganger er det imidlertid umulig å unngå vanskelighetene. En kan for eksempel til og med midt på dagen bli antastet av en ransmann som truer med et våpen. Hva kan en da gjøre? En kan forsøke å tale ransmannen til fornuft og kanskje fortelle ham at en er en kristen Ordets tjener, hvis en er et av Jehovas vitner. Dette har mange ganger ført til at kristne mennesker har fått være i fred.

Men hva skal en gjøre hvis dette ikke hjelper, hvis ransmannen er fast bestemt på å få tak i noen penger, koste hva det koste vil? Spør deg selv: ’Hva er det viktigste — pengene mine eller livet? Kan jeg fortsette å tjene Jehova uten de pengene jeg har på meg? Kan jeg fortsette å tjene Jehova uten mitt liv?’ Svaret er innlysende. Livet er langt mer verdifullt enn all verdens penger. Det vil derfor være høyst uforstandig å sette sitt liv i fare for pengers skyld. Og ettersom mange ransmenn i vår tid ikke nøler med å ty til vold hvis offeret ikke ønsker å gi dem pengene, vil det være et utslag av praktisk visdom å la dem få pengene.

Det samme er tilfelle hvis det kommer en tyv inn i hjemmet ditt. Hvis han bærer våpen, får du kanskje ikke anledning til å ringe til politiet for å be om hjelp. Tyven er kanskje bare ute etter penger eller materielle gjenstander. Hvis du gjør motstand, kan det føre til at mange av familiens medlemmer blir skadet eller drept. Det vil følgelig være uforstandig å opptre som «helt» for å forsvare materielle ting. Din egen og dine kjæres sikkerhet kommer først.

Men hva skal en så gjøre hvis en blir direkte angrepet? Det er kanskje ikke nok å resonnere med voldsmannen og på en fredelig måte gi ham ens materielle eiendeler. I en slik situasjon har en kristen rett til å beskytte seg. Hvis en ikke kan komme seg unna, eller hvis en befinner seg i sitt eget hjem, kan en slå og gjøre sitt ytterste for å holde angriperen tilbake. Hvis det er flere eller mange angripere, kan et slikt forsvar imidlertid være til ingen nytte.

Et slag som blir gitt i selvforsvar, kan naturligvis skade angriperen. En må imidlertid ikke slå i den hensikt å ta livet av ham. En kristen som ved et uhell kommer til å drepe en som angriper ham, bør være klar over at det som har skjedd, er meget alvorlig. Han bør være klar over at han kanskje har ført blodskyld over seg, selv om han ikke drepte med vilje, og han bør derfor ydmykt vende seg til Gud i bønn for å få hans tilgivelse gjennom Kristus Jesus.

Hva kan en gjøre hvis ens familie eller ens åndelige brødre og søstre blir angrepet mens en er til stede? En kan sette seg til motverge så godt en kan, hvis det ikke er mulig å få hjelp på andre måter. Dette kan føre til at en setter sitt liv på spill, men som Jesus sa: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» (Joh. 15: 13) I noen situasjoner kan det mest praktiske være å løpe og hente hjelp framfor å prøve å mestre situasjonen alene. Hvis det er en stor gruppe som angriper ens familie eller ens kristne brødre, kan det være forstandig å hente politiet hvis det er mulig. Dette avhenger av omstendighetene. Den samme situasjonen kan tas på forskjellige måter av forskjellige mennesker. Hver og en må avgjøre hvilken handlemåte det er best å følge.

Hvis du er en kristen kvinne, hva bør så du gjøre hvis du trass i alle forholdsregler blir overfalt av en voldtektsforbryter? Hva kan du gjøre hvis du ikke får ham fra sitt forsett ved å tale fornuft til ham eller påkalle Jehovas navn? Som en kristen er du forpliktet til å gjøre motstand. En slik motstand innbefatter å skrike og skape så mye bråk som mulig, for å forsøke å skremme angriperen og tilkalle hjelp. Hvis det ikke hjelper og du ikke kommer deg løs, slik at du kan flykte, har du full rett til å skade angrepsmannen hvis det blir nødvendig. Du er nødt til å gjøre motstand, for voldtektsforbryteren er ikke ute etter dine penger, men din dyd. Din ulastelighet og lydighet mot Jehovas lover er også med i bildet. Det vil derfor på ingen måte være riktig av deg å gi etter for voldtektsforbryteren, for det vil være ensbetydende med å samtykke i hor eller utukt. — 1 Tess. 4: 3.

Det prinsippet som gjelder i denne forbindelse, er det samme som det som kommer til uttrykk i 5 Mosebok, kapittel 22. Der står det: «Når en pike som er jomfru, er trolovet med en mann, og en annen mann treffer henne i byen og ligger hos henne, så skal I føre dem begge ut til byens port og steine dem til døde.» Hvorfor måtte piken dø ifølge lovpakten? Bibelen sier videre: «Piken fordi hun ikke skrek om hjelp i byen.» Hvis hun ikke forsøkte å skrike, ble det betraktet som et tegn på at hun samtykte i hor. Men hvis hun skrek og gjorde motstand, men ikke desto mindre ble overmannet, hadde hun ingen skyld: «Hun skrek, men der var ingen til å hjelpe henne.» — 5 Mos. 22: 23—27.

Ville det stille seg annerledes hvis mannen hadde et våpen og truet med å drepe deg hvis du ikke lot ham få sin vilje? Nei, Bibelen sier rett ut at de kristne er forpliktet til å «fly hor». (1 Kor. 6: 18) Det er sant at du kan komme til å miste livet i et slikt tilfelle. Selv om du lar overfallsmannen få sin vilje, har du imidlertid ingen garanti for at han ikke vil drepe deg likevel for å unngå å bli gjenkjent.

Kristne kvinner er forstandige hvis de gjør sitt ytterste for å unngå å bli offer for voldtektsforbrytere. Ettersom denne generasjons moral stadig synker ned på et lavere nivå, bør de treffe alle mulige forholdsregler. Gå ikke alene i farlige strøk etter at det er blitt mørkt. Som Predikeren 4: 12 sier: «Om noen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke sa snart.» Tenk også over hvordan du kler deg. Hvis en kvinne kler seg på en utfordrende måte, slik det i vår tid er så vanlig at kvinner gjør, gir hun andre inntrykk av at hun er lett på tråden, og på den måten skaper hun vanskeligheter for seg selv.

Trass i alle mulige forholdsregler kan det imidlertid likevel hende at en kristen kvinne blir overfalt og voldtatt av en eller flere menn. Dette skjedde for ikke lenge siden i Malawi. Mange kristne kvinner ble voldtatt av pøbelflokker som besto av ondskapsfulle, dyriske menn, hovedsakelig ungdommer. Dette skjedde som et ledd i forfølgelse. Fordi disse kvinnene nektet å være med på noen form for politisk virksomhet og derved bryte sin ulastelighet overfor Jehova, ble de overfalt. Trass i at de selv og deres ektemenn og andre kristne brødre prøvde å gjøre motstand, ble de overmannet. Kristne menn og kvinner viser ikke desto mindre hvilket standpunkt de har inntatt, når de gjør motstand i slike tilfelle.

De kristne må i slike tilfelle arbeide hardt for å bevare likevekten og ikke gjengjelde ondt med ondt etter angrepet og tro at det er det samme som selvforsvar. Det er på sin plass å søke å få oppreisning ved hjelp av alle lovlige midler, men det er ikke en kristen handlemåte å ta personlig hevn etter at angrepet er over. «Meg hører hevn og gjengjeldelse til,» sier Jehova. (5 Mos. 32: 35) Husk at Jehova vet hva hans tjenere har vært utsatt for. Skal vi tro at rettferdighetens Gud ikke vil gjøre opp med sine tjeneres fiender når hans tid er inne til det? Vi kan være forvisset om at Jehova snart vil knuse onde mennesker som ikke angrer sin urette handlemåte.

Vi kan også være forvisset om at Jehova vil belønne sine tjenere med evig liv i hans nye tingenes ordning når de bevarer sin ulastelighet. De vil da få en fullkommen mental og fysisk helse, slik at de med tiden vil glemme eventuelle skader som er blitt tilføyd dem fordi de har bevart sin ulastelighet og vært lydige mot Guds lover. Gud vil gi sitt folk vederlag for den skade de har lidt, slik at den forferdelige behandling de har fått på romerske arenaer og i tyske konsentrasjonsleirer, og de ydmykelser de er blitt utsatt for fra dyriske menneskers side, for eksempel i Malawi, vil bli glemt. «De første ting skal ikke minnes og ikke mer rinne noen i hu.» (Es. 65: 17) Det er alltid godt å huske at Jesus sa: «Selges ikke fem spurver for to øre? Og ikke én av dem er glemt hos Gud. Men endog hårene på eders hode er telt alle sammen; frykt ikke! I er mer enn mange spurver.» — Luk. 12: 6, 7.

Det at Jehovas tjenere blir utsatt for kraftig forfølgelse, har fått mange til å lure på om de ikke skal anskaffe seg våpen, for eksempel pistoler eller geværer, for å beskytte seg og sine kjære.

Det er sant at israelittene til sine tider brukte kjødelige våpen. Men som vi før har nevnt, er de kristne ikke underlagt lovpakten. De er underlagt den kristne tingenes ordning, spesielt kjærlighetens bud. (Joh. 13: 34, 35) De har smidd «sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver». (Es. 2: 4) Hvordan kunne de da gjøre det stikk motsatte og bære våpen og fremdeles regne seg for å være kristne?

Hvis en kristen utstyrte seg med våpen for å beskytte seg, kunne han ikke da komme i skade for å drepe uskyldige mennesker og pådra seg blodskyld overfor Jehova? Jo, det kunne han. Noen ganger har det dessuten hendt at synet av en pistol har fått tyver til å avfyre sine egne våpen og ta offerets liv. Hvis vedkommende ikke hadde trukket sin pistol, ville han kanskje bare ha blitt ranet, og ikke drept. Mange ganger har det at det har vært en pistol i huset, resultert i at noen er blitt drept, i stedet for å tjene til beskyttelse for familien, for eksempel i tilfelle da pistolen er blitt avfyrt ved et uhell av små barn.

Utstyrte Jesus seg med våpen for å være forberedt på angrep? Gjorde hans etterfølgere det? Det framgår tydelig av beretningen i 2 Korintierne 11: 23—27 at apostelen Paulus ofte befant seg i farlige distrikter. Følte han seg av den grunn forpliktet til å bære et dødbringende våpen for å beskytte seg selv eller den unge Timoteus, som reiste sammen med ham? Kan vi tenke oss at apostelen eller Jesus samtidig som de forkynte kjærlighetens bud, var væpnet med sverd og lanser?

Den eneste gangen det fortelles at Jesu etterfølgere bar våpen, var før de fikk den hellige ånd på pinsedagen. De befant seg da på Oljeberget. Hvorfor hadde de våpen her? Jo, fordi Jesus hadde bedt dem om å ta våpen med. (Luk. 22: 36—38) Hvorfor hadde han det? Jo, hensikten var at Jesus skulle vise at hvis han hadde ønsket å forsvare seg ved hjelp av kjødelige våpen, kunne han ha gjort det. Men han gjorde ikke det. Nei, han irettesatte tvert imot den som brukte et av disse våpnene, og sa: «Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» (Matt. 26: 51, 52) Jesus viste således blant annet at han ikke ville prøve å beskytte seg ved hjelp av slike dødbringende våpen. Det er som Paulus senere sa: «Våre stridsvåpen er ikke kjødelige.» — 2 Kor. 10: 4.

I mange tilfelle blir en beskyttet nettopp fordi en ikke bærer våpen som et middel til selvforsvar. Hvordan det? Jo, for hvis en tyr til dødbringende våpen for å forsvare kristne som blir forfulgt, vil en sannsynligvis gjøre langt større skade enn hvis en ikke gjorde det. Hvis Guds tjenere skulle bære våpen og skyte på sine angripere når de ble forfulgt, ville de sannsynligvis pådra seg politiets og de militære myndigheters vrede. Det ville trolig bli drept mange flere kristne enn det ville ha blitt hvis de ikke hadde båret våpen. Og hvis Jehovas vitner i Malawi hadde vært bevæpnet, ville de da ha fått komme inn i et slikt land som Moçambique som fredelige flyktninger?

Men hvordan stiller det seg når det gjelder det å få opplæring i slike former for selvforsvar som boksing, karate og judo? En mann som har fått en slik opplæring, kan drepe et menneske med bare hendene, og hendene til dem som har fått en slik opplæring, blir derfor av mange betraktet som dødbringende våpen. Når Jesus ble angrepet, benyttet han seg ikke av farlige karateslag, og han forsøkte ikke å kaste sine motstandere over ende i ekte judo-stil. Jesus og hans etterfølgere brukte ikke tid til å trene seg opp til nevekamp. Bibelen gir således de kristne følgende formaning: «En Herrens slave behøver ikke å stride, men må være vennlig mot alle, . . . holde seg i tømme når han lider ondt.» (2 Tim. 2: 24, NW) Og husk at en som har fått opplæring i fysisk selvforsvar, sannsynligvis med en gang vil ty til vold i vanskelige situasjoner i stedet for å gjøre sitt ytterste for å unngå vold. Nei, slike ting som boksing, karate og judo er i strid med det prinsipp som kommer til uttrykk i Romerne 12: 18, hvor det står: «Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!»

De kristne gjør sitt ytterste for å forsvare seg og sine kjære i samsvar med kristne prinsipper. De er imidlertid klar over at deres nåværende liv ikke er så viktig at de bør gå på akkord med Jehovas lover for å forsøke å redde det. Lydighet mot Jehova og evig liv i hans nye tingenes ordning er langt viktigere.

Det viktigste nå i de «siste dager» er derfor å bevare sin ulastelighet overfor Jehova og ikke å bevare sitt nåværende liv for enhver pris. Hvis en går på akkord med Guds lover for å redde sitt liv nå, vil det i virkeligheten føre til at en mister livet, for Jesus sa: «Den som vil berge sitt liv, skal miste det.» Han tilføyde: «For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på [mister, LB] sin sjel?» Men hvis vi ikke går på akkord, hvis vi bevarer vår ulastelighet overfor Jehova selv om det skal koste oss livet, da vil vi få erfare sannheten i Jesu ord: «Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» — Matt. 16: 24—26.

Hvis du til enhver tid har Jehova og det evige liv i tankene, vil du således kunne bevare din ulastelighet. Selv når du møter motstand eller forfølgelse og ditt liv står på spill, vil du da følge en handlemåte som behager Gud: «For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig. For hva ros er det om I er tålmodige når I synder og får straff for det? Men om I er tålmodige når I gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud.» — 1 Pet. 2: 19, 20.

Vær derfor fast besluttet på å gjøre det som er rett. Bli sterk i troen. Stol på at Jehova vil gi deg styrke til å utholde den motstand og forfølgelse som du eventuelt vil møte. «Kast på [Jehova] det som tynger deg! Han skal holde deg oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.» (Sl. 55: 23) Hvis du er en kristen, er det derfor ingen grunn til at du skal leve i stadig frykt for å bli overfalt eller forfulgt. Du kan se framtiden tillitsfullt i møte idet du fortsetter å følge den kristne kurs, for du vet at Jehova vil holde deg oppe når vanskelighetene kommer.

Du kan også glede deg over at Jehova snart vil gi sin makt til kjenne overfor denne onde tingenes ordning og tilintetgjøre alle dem som gjør sine medmennesker ondt. Han kommer da til å belønne sine tjenere fordi de har bevart sin ulastelighet: «De oppriktige skal bo i landet, og de ustraffelige skal bli tilbake i det, men de ugudelige skal utryddes av landet, og de troløse skal rykkes bort fra det.» — Ordspr. 2: 21, 22.