Måten Jesus døde på
DE SISTE dagene av Jesu tjeneste på jorden var fulle av harde prøver. Da Jesus forsto at tiden for hans død nærmet seg, «tok han de tolv disipler til side og sa til dem på veien: Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene til å spottes og hudstrykes og korsfestes [pelfestes, NW]; og på den tredje dag skal han oppstå». — Matt. 20: 17—19.
Da Jesus på påskedagen, den 14. nisan, sammen med sine disipler hadde innstiftet nattverden til minne om sin død, tok han dem med ut til Oljeberget. «Og Jesus sa til dem: I skal alle ta anstøt; for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal adspredes.» (Mark. 14: 27) Jesus visste at denne profetien, som for lang tid siden var blitt nedtegnet i Sakarias 13: 7, nå skulle oppfylles, og han forberedte sine disipler på den store prøven som skulle komme over dem.
Da de var kommet til en hage som kaltes Getsemane, tok han Peter, Jakob og Johannes med seg, og han «begynte å forferdes og engstes, og han sier til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden». I An American Translation blir den siste setningen gjengitt slik: «Mitt hjerte brister nesten.» «Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba og sa: Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil! Atter gikk han annen gang bort, ba og sa: Min Fader! kan ikke dette gå meg forbi, uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!» (Mark. 14: 32—34; Matt. 26: 37—39, 42) Jesu sinn var utsatt for en stor påkjenning. Det som betydde mest for ham, var opphøyelsen av hans Fars navn. Både menneskenes frelse og hans eget liv avhang av hans handlemåte.
Da Jesus ble fristet av Satan i ørkenen ved begynnelsen av sin jordiske tjeneste, prøvde Djevelen å vende ham bort fra trofasthetens vei, men Jesus ville tjene bare Jehova. «Da forlot djevelen ham, og se engler kom til ham og tjente ham.» Da han gjennomgikk den store prøven ved slutten av sitt liv som menneske, var det også slik at «en engel fra himmelen åpenbarte seg for ham og styrket ham». — Matt. 4: 11; Luk. 22: 43.
Det er i denne forbindelse interessant å betrakte en profeti angående Jesu død som er nedskrevet i Esaias 53: 10 hvor det står: «Det behaget [Jehova] å knuse ham, han slo ham med sykdom.» På hvilken måte viste dette seg å være sant?
Mens Jesus var i Getsemane, ble han grepet av sterk dødsangst. «Og han kom i dødsangst og ba enda heftigere, og hans sved ble som blodsdråper, som falt ned på jorden.» (Luk. 22: 44) Jehova tillot dette, og av den grunn kan det sies at det var han som gjorde Jesus syk i hagen. Så sterk var Jesu dødsangst, som til og med frambrakte blodig sved som falt ned på jorden, at han kunne ha dødd hvis han ikke var blitt befridd for den. Det har vært framholdt at den sykdommen han gjennomgikk her, var av en slik natur at den reduserte nervenes følsomhet, slik at det han senere skulle gjennomgå, kunne bli utholdelig. Her ser vi at Jehovas barmhjertighet ble lagt for dagen ved at han tillot at Jesus ble syk før han ble naglet til torturpelen.
Etterat Jesus var blitt arrestert og dømt ved en farsemessig rettergang, ble han pisket og på forlangende av folkemassen, som var ledet av prestene, utlevert til å bli pelfestet. Hvor forferdelig det enn måtte være å gå gjennom alt dette, ble smertene uten tvil døyvet til en viss grad på grunn av den nervebedøvende opplevelsen han tidligere hadde hatt. Det viste seg at Jehova ikke ville la Jesus lide lenge på torturpelen eller la soldatene ende hans liv ved å bryte hans ben, men at «det behaget Jehova å knuse ham», hvilket han gjorde ved å la ham utånde noen få timer etterat han var blitt pelfestet. Da Jesus forsto hva som skjedde, ropte han: «Min Gud! Min Gud! hvorfor har du forlatt meg?» Overveldet av sorg «ropte [Jesus] med høy røst og utåndet». (Mark. 15: 34, 37) Som en forklaring på det som hendte, henviser dr. med. William Stroud i The Physical Cause of the Death of Christ (Den legemlige årsak til Kristi død) til en bemerkning av en viss Grüner, som sier: «Det er vanlig at mennesker hvis hjerte er besværet på grunn av en svær opphoping av blod, og som lider av angst og hjertebank og trues av kvelning, roper med høy røst.» Jesu hjerte eller en av de store arteriene hadde tydeligvis bristet, slik at han utåndet.
Dette muliggjorde oppfyllelsen av en annen viktig del av Jehovas hensikt, nemlig: «Uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» (Heb. 9: 22) Det var også blitt skrevet angående Jesu død: «Han uttømte sin sjel til døden.» (Es. 53: 12) Han måtte dø på en pel for å gjøre det mulig at troende jøder kunne bli utfridd fra Lovens forbannelse, men døden på en pel ville ikke medføre at blod ble utgytt, og det måtte til forat Guds krav med hensyn til ettergivelsen av alle troende menneskers synder kunne bli oppfylt. (Gal. 3: 13) Men fordi Jehova hadde knust Jesus ved å la hans hender og føtter bli gjennomstukket og ved å tillate at hans hjerte eller en av arteriene brast, strømmet blodet ut i hjerteposen eller brysthulen. Da en av soldatene tok et spyd og stakk ham i siden, sier følgelig beretningen at «straks kom det ut blod og vann». (Joh. 19: 34) Vi ser således at selv om det behaget Jehova å gjøre en snarlig ende på sin Sønns lidelser, så gjorde han det også mulig at alt det som de inspirerte profeter hadde skrevet, ble oppfylt og de nødvendige betingelser for frelsen tilfredsstilt.