Utnevnte tjenere i den teokratiske organisasjon

 1. Hvilke spørsmål kan en stille etter å ha lest 1 Peter 5: 1—3, hvis det var slik at alle medlemmer av menigheten var «eldste»?

DA APOSTELEN Peter var i Babylon i Mesopotamia omkring år 62—64 e. Kr., skrev han noe om «eldste». Han sier: «De eldste [presbyterne] blant eder formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» (1 Pet. 5: 1—3) Hvis alle i «Guds hjord» ble betraktet som «eldste», hvorfor skulle da Peter tale om «de eldste blant eder»? Hvordan kunne han da si at Guds hjord «er hos eder», det vil si, hos de «eldste»? Hvordan kunne de ’vokte hjorden’, hvis hele hjorden besto av «eldste», slik at alle var hyrder?

 2. Hvorfor må de som Peter skriver til her, ha vært offisielt utnevnte «eldste», og hvor mange «eldste» hadde menigheten i Jerusalem da den ble opprettet på pinsedagen i år 33 e. Kr.?

² Apostelen Peter omtaler seg selv som en «medeldste» av de «eldste» som han skriver til. Hvis Peter var offisielt utnevnt til å være en «eldste», måtte derfor også de som han skriver til, være offisielt utnevnte «eldste». En som var en Jesu Kristi apostel, ville naturligvis være en offisielt utnevnt «eldste». Da den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33 e. Kr., hadde den følgelig 12 offisielt utnevnte «eldste», nemlig Jesu Kristi 12 apostler. (Ap. gj. 1: 13 til 2: 37) Hver og en av disse apostlene var i likhet med Peter et «vitne om Kristi lidelser», for de hadde vært sammen fra og med Jesu dåp og til hans himmelfart. (Ap. gj. 1: 21, 22; 1 Pet. 5: 1) Som offisielt utnevnte «eldste» arbeidet disse apostlene hardt «i tale og lære» fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr. — 1 Tim. 5: 17; Ap. gj. 2: 37—42; 4: 33; se til sammenligning 2 Johannes 1 og 3 Johannes 1.

Hvordan de ble gjort til «eldste»

 3. a) Hvordan ble de 12 apostler gjort til «eldste»? b) I hvilken forbindelse får vi i Apostlenes gjerninger, kapittel 14, vite hvordan «eldste» i andre menigheter ble utnevnt?

³ Jesu Kristi 11 trofaste apostler hadde vært hans disipler. Noen av dem hadde vært disipler i over et år før han utnevnte dem til apostler. (Joh. 1: 35 til 2: 2; Matt. 4: 12—22; 10: 1—4; Luk. 6: 12—16) De ble følgelig gjort til «eldste» (presbytere) i og med at de ble utnevnt av Jesus. Mattias ble utvalgt til den 12. apostel ved loddkasting etter Jesu himmelfart og ble således ikke utnevnt av mennesker. (Ap. gj. 1: 15—26) Men hvordan ble de «eldste» i menigheten i Jerusalem og de «eldste» i andre menigheter som ble opprettet etter pinsedagen i år 33 e. Kr., utnevnt? Dette framgår av det 14. kapittel i Apostlenes gjerninger. Apostelen Paulus var ute på sin første misjonsreise sammen med Barnabas og kom så langt som til Derbe, Ikonium, Lystra og Antiokia i Pisidia i Lilleasia og opprettet menigheter der. På veien tilbake besøkte de disse nye menighetene.

 4. Hvordan ble det utnevnt «eldste» i menighetene da Paulus og Barnabas besøkte dem på ny, og hvordan kan en si at denne framgangsmåten var teokratisk?

⁴ Hvordan fikk disse nyopprettede menighetene sine «eldste»? Apostlenes gjerninger 14: 22, 23 forteller at Paulus og Barnabas «styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Og etter at de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overga de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til». Det framgår tydelig av dette at det ikke var menighetene selv som valgte sine «eldste». Dette kunne ikke kalles en demokratisk måte å innsette «eldste» på. Paulus var blitt utvalgt som apostel av Jesus Kristus, og det var Guds hellige ånd som hadde sendt ham og Barnabas ut på denne misjonsreisen fra Antiokia. De fulgte således en teokratisk framgangsmåte da de utnevnte «eldste» i menighetene. — Ap. gj. 13: 1—4.

 5. Hva skrev Paulus til Titus at han skulle gjøre i menighetene på Kreta, og hvilke kvalifikasjoner skulle Titus være på utkik etter?

⁵ Da Paulus flere år senere ble løslatt fra sitt første fangenskap i Roma, nærmere bestemt omkring år 61—64 e. Kr., skrev han til sin medarbeider Titus, som da befant seg på øya Kreta: «Derfor lot jeg deg bli etter på Kreta at du skulle sette det i rette skikk som ennå sto tilbake, og innsette eldste i hver by, således som jeg foreskrev deg.» (Tit. 1: 5) Paulus kommer så inn på de krav som stilles til en som blir utnevnt til å være «eldste». Han sier: «Om noen er ulastelig, én kvinnes mann, og har troende barn som ikke har ondt ord på seg for ryggesløshet eller er gjenstridige. For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredlaten, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning, men gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende, en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot.» — Tit. 1: 6—9.

 6. Hvordan brukte Paulus her ordene «eldste» og «tilsynsmann»?

⁶ Når Paulus her begynner å tale om de krav som stilles til en «eldste», og så sier: «For en tilsynsmann skal være ulastelig» og så videre, viser han at en «eldste» også er en «tilsynsmann» (gresk: e·pi’sko·pos). Samtidig med at Titus utnevnte «eldste», ville han altså også utnevne tilsynsmenn i menigheten. Paulus bruker med andre ord uttrykkene «eldste» og «tilsynsmann» som synonyme begreper. De betyr det samme. En tilsynsmann må følgelig være en «eldste», og en «eldste» må utføre en tilsynsmanns plikter. Paulus viste dette da han var i Milet.

 7. Hvem kalte Paulus til seg fra Efesos da han var i Milet, og hva ba han dem om å gjøre?

⁷ Vi leser: «Fra Milet sendte han da bud til Efesos og kalte menighetens eldste til seg. Da de var kommet til ham, sa han til dem: . . . Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn [gresk: e·pi’sko·poi] i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen Sønn, NW]!» — Ap. gj. 20: 17—28.

 8. Hvordan var disse som besøkte Paulus, blitt gjort til «eldste», hvilken tjeneste var de forpliktet til å utføre, og overfor hvem var de først og fremst ansvarlige?

⁸ Ifølge disse ordene var ikke disse «eldste» blitt innsatt i sine stillinger ved demokratisk valg. De var blitt utnevnt av Guds hellige ånd, som virket gjennom det synlige, styrende organ for alle menighetene. Samtidig med at de ble utnevnt til å være «eldste» (presbytere), ble de utnevnt til å være «tilsynsmenn», og som tilsynsmenn var de forpliktet til å vokte hjorden, Guds menighet. De var ikke først og fremst ansvarlige overfor det styrende organ, men overfor den store Tilsynsmann, Jehova Gud. (1 Pet. 2: 25; Es. 53: 6) Paulus’ ord til de «eldste» i Efesos stemmer overens med det apostelen Peter sa da han befalte «de eldste blant eder» å vokte Guds hjord. — 1 Pet. 5: 1, 2.

Tilsynsmenn og assisterende tjenere

 9. a) Hva er det som viser at apostlene var «tilsynsmenn» ? b) Hvor mange «tilsynsmenn» hadde menigheten i Jerusalem da den ble opprettet på pinsedagen i år 33 e. Kr.?

⁹ Apostelen Peter og de 11 andre apostlene var ikke bare «eldste», men også «tilsynsmenn». Dette ble tydelig vist den gang Peter anbefalte at menigheten i Jerusalem fant en annen til å fylle den troløse apostelen Judas’ plass. Peter siterte da Salme 109: 8 og sa: «Det er skrevet i Salmenes bok: . . . La en annen få hans embete!» (Ap. gj. 1: 20) Det hebraiske ordet for «embete» ble i den greske oversettelsen Septuaginta gjengitt med ordet e·pisko·pe’, som sikter til stillingen som tilsynsmann (gresk: e·pi’sko·pos). Apostelembetet var således et tilsynsembete, og apostlene var tilsynsmenn som var utnevnt av Jesus Kristus. Menigheten i Jerusalem, som hadde omkring 120 medlemmer, fikk således sin start med 12 tilsynsmenn på pinsedagen i år 33 e. Kr. (Ap. gj. 1: 15 til 2: 43) Etter hvert som det ble utnevnt «eldste» til å ta hånd om den voksende menigheten, fikk menigheten mer enn 12 tilsynsmenn.

10. a) Hvem førte tilsyn med menigheten i Efesos da Paulus var på vei til Jerusalem og stanset i Milet? b) Hvordan forholdt det seg med menigheten i Filippi?

¹⁰ Omkring 23 år etter denne pinsedagen, da Paulus var på vei til Jerusalem og stanset i Milet, hadde menigheten i Efesos en rekke tilsynsmenn, for alle de «eldste» som Paulus sendte bud etter, var tilsynsmenn. (Ap. gj. 20: 17—28) Fire-fem år senere hadde menigheten i Filippi i Makedonia en rekke tilsynsmenn og en rekke assisterende tjenere, som skulle hjelpe tilsynsmennene. Det er grunnen til at Paulus begynte sitt brev fra Roma til menigheten i Filippi med ordene: «Paulus og Timoteus, Kristi Jesu slaver, til alle de hellige i forening med Kristus Jesus som er i Filippi, med tilsynsmenn [e·pi’sko·poi] og assisterende tjenere [gresk: di·a’ko·noi].» — Fil. 1: 1, NW.

11. Hvordan var tydeligvis ordningen i alle de menigheter hvor det var nok kompetente menn, i motsetning til den senere ordningen med biskoper?

¹¹ Det framgår tydelig av dette at menigheten i Filippi hadde mer enn én tilsynsmann og mer enn én assisterende tjener (di·a’ko·nos). Slik var det uten tvil i alle de kristne menigheter i det første århundre hvor det var nok kompetente menn til å dekke behovet for tilsynsmenn og assisterende tjenere. Det var først etter de 12 apostlenes død at det ble vanlig at det var én tilsynsmann i en menighet eller en rekke menigheter i et bestemt område.a

«Gruppen av eldste» («pre·sby·te’ri·on»)

12. Hva utgjorde menighetens tilsynsmenn, og hvilken status hadde de i forhold til hverandre?

¹² Menighetens tilsynsmenn utgjorde en ’gruppe av eldste’ eller et ’presbyterium’ (King James Version; American Standard Version) eller «eldste som en gruppe» (New English Bible), som apostelen Paulus omtaler i 1 Timoteus 4: 14 (fotnoten i NW, 1971-utgaven). (Se til sammenligning Lukas 22: 66 og Apostlenes gjerninger 22: 5, som henholdsvis bruker uttrykkene «rådsmøte» og «eldste-rådet».) Samtlige medlemmer av en slik ’gruppe [eller et råd] av eldste’ var likestilt. De hadde alle den samme offisielle status. Ingen av dem var det viktigste, mest fremtredende eller mektigste medlem av menigheten. Hvert enkelt medlem påtok seg med glede sin del av ansvaret når det gjaldt å føre tilsyn med hele menigheten og vokte den.

13. Hvilket ønske hadde en som attrådde et tilsynsembete?

¹³ Hva mente så apostelen Paulus med det han skrev i 1 Timoteus 3: 1? Han sa der til Timoteus: «Om noen attrår et tilsyns-embete [«tilsyns-» er oversatt fra det greske ordet e·pisko·pe’], da har han lyst til en god gjerning.» Han mente ikke at en slik kristen mann traktet etter å bli den mest betydningsfulle, ansvarlige og fremtredende i menigheten og dens mektigste medlem som dens eneste tilsynsmann, noe i likhet med en av kristenhetens ’biskoper’, som styrer et område (et bispedømme) som består av en rekke menigheter. (1 Tim. 3: 1, katolsk norsk oversettelse av 1938; se også King James Version; American Standard Version; Revised Standard Version; Douay Version; New American Bible.) Nei, en slik mann ønsker bare sammen med andre tilsynsmenn i menigheten å verne om menighetens åndelige tilstand, sørge for at den får åndelig føde, og lede den i tilbedelsen av Jehova. Han bestreber seg på å oppfylle de krav til tilsynsmenn som apostelen Paulus framholder i de neste versene, i 1 Timoteus 3: 2—7, og som tilsvarer de krav som er nevnt i Titus 1: 6—9. Disse kravene viser at det er «en god gjerning» han har «lyst til».

14. a) Hva var nødvendig for at møtene blant «gruppen av eldste» skulle bli holdt på en ordnet måte, og hvordan ble dette behovet dekket? b) Hvor lenge fortsatte en mann å tilhøre «gruppen av eldste», og hvorfor?

¹⁴ Når det fantes et slikt menighetspresbyterium eller en ’gruppe [et råd] av eldste’, måtte det naturligvis også være en ordstyrer som kunne lede de møter som ble holdt av «gruppen av eldste». Det framgår ikke av Bibelen hvordan et medlem ble utnevnt til ordstyrer. Sannsynligvis tjente hver enkelt som ordstyrer bare en viss tid, slik at vervet gikk på omgang blant alle medlemmene av «gruppen av eldste». Når en eldste overga vervet som ordstyrer til nestemann, sluttet han ikke å være en «eldste» eller «tilsynsmann». Han var fremdeles et medlem av «gruppen av eldste». Ettersom medlemmene ikke ble satt i sine stillinger ved at det regelmessig ble holdt demokratiske valg i menigheten, men ble utnevnt teokratisk av det styrende organ, fortsatte de å tjene så lenge de var trofaste i sine stillinger.

15. a) Hvorfor fantes det ikke noen assisterende tilsynsmenn eller assisterende eldste i menighetene? b) Hvilket ord er uttrykket «assisterende tjenere» oversatt fra, og hvilken generell betydning kan dette ordet ha?

¹⁵ Det fantes ikke noen assisterende tilsynsmenn eller assisterende eldste. Enten var en mann utnevnt til å være tilsynsmann, eller så var han det ikke. De som hjalp tilsynsmennene med å ta hånd om menighetsanliggender som ikke var av spesielt åndelig art, ble utnevnt til å være «assisterende tjenere» (gresk: di·a’ko·noi). Kravene til disse «assisterende tjenere» blir nevnt av apostelen Paulus i 1 Timoteus 3: 8—10, 12, 13, (NW). Ordet «diakon» er bare en omskrivning av det greske ordet di·a’konos, som vanligvis betyr «tjener». Ordet «tjener» (di·a’ko·nos) kan ha en svært generell betydning. Når apostelen Paulus sier at han og hans medarbeidere er «tjenere for en ny pakt», «Guds tjenere» eller «Kristi tjenere», mener han derfor ikke at de var «assisterende tjenere» i en menighet, tjenere som hjalp de «eldste» eller «tilsynsmennene». (2 Kor. 3: 6; 6: 4; 11: 23) Slike assisterende tjenere kunne imidlertid få del i det store ansvar å være tjenere for Gud og Kristus og Guds Ord. — Ap. gj. 6: 4.

16. Hvilket offentlig arbeid hadde de kristne i det første århundre fått i oppdrag å utføre, og i hvilken utstrekning utførte de det sammen med sine eldste eller tilsynsmenn og sine assisterende tjenere?

¹⁶ Vi kan ikke her komme nærmere inn på den kristne menighets teokratiske organisasjon på apostlenes tid, i det første århundre etter Kristus. Den kristne menighet på den tiden hadde blant annet et stort, offentlig arbeid å utføre. Hva gikk det ut på? Jesus sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» «Gå da ut og vinn disipler blant alle folkene; døp dem til Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn; lær dem å holde alt hva jeg har befalt dere.» (Matt. 24: 14; 28: 19, 20, LB) Medlemmene av den kristne menighet gjorde dette, og den hjelp og veiledning de trengte, fikk de av sine «eldste» (presbytere) eller tilsynsmenn og sine assisterende tjenere. Allerede før Jerusalems ødeleggelse i år 70 ble ’evangeliet om riket’ forkynt i og utenfor Romerriket, og da apostelen Paulus var fange i Roma, kunne han skrive: «Evangeliet . . . , det som I har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen.» (Kol. 1: 2, 23) Den teokratiske organisasjon på den tiden gikk inn for dette arbeidet. Den er et eksempel for oss.

En teokratisk organisasjon i det 20. århundre

17. Hva ble Guds helliges himmelske rike omtalt som i Zion’s Watch Tower i 1884, men på hvilket grunnlag ble den synlige organisasjon av disse hellige på jorden ledet?

¹⁷ Herren Jesu Kristi befaling, som vi siterte i forrige avsnitt, gjelder fremdeles. Dette har særlig vært tilfelle siden Jehova Gud opprettet sin Messias’, Jesu, rike da hedningenes tid utløp i 1914 e. Kr. Vi er derfor interessert i å se hvor organisasjonen av innvigde, døpte kristne som følger denne befalingen, står i forhold til det apostoliske mønster fra det første århundre. I Zion’s Watch Tower for august 1884, side 7, ble det sagt: «De helliges rike er tvert imot et teokrati som vil styre verden (i den perioden den er ufullkommen og gjenopprettelsen pågår) uten å ta hensyn til deres samtykke eller godkjennelse.» Men når det gjaldt de helliges organisasjon på jorden, ble denne synlige organisasjon stort sett ledet på kongregasjonalistisk grunnlag for disse innvigde, døpte etterfølgerne av Jesus Kristus. De enkelte menigheter hadde sine eldste og diakoner, og disse ble valgt på demokratisk måte av menighetenes innvigde, døpte medlemmer minst en gang om året. Denne framgangsmåten var i samsvar med den daværende forståelsen av Apostlenes gjerninger 14: 23.b

18. Hvilket spørsmål redegjorde artikkelen «Sømmelig og med orden» i 1895 for, og hva ble betraktet som ensbetydende begreper i denne artikkelen?

¹⁸ I Zion’s Watch Tower for 15. november 1895 var det for eksempel en hovedartikkel som hadde tittelen «Sømmelig og med orden». Denne tittelen var basert på 1 Korintierne 14: 40. Artikkelen redegjorde for spørsmålet om embeter i menighetene av innvigde, døpte kristne under slike underoverskrifter som: «Orden i den første kirke», «Orden nødvendig i dag», «Det apostoliske råd anbefalt», «Anledninger da det velges eldste» og «De eldstes kvalifikasjoner». Det andre avsnittet under den sistnevnte underoverskriften begynte med et sitat fra 1 Timoteus 3: 1—7 ifølge The Emphatic Diaglott New Testament og sa: «’Hvis en mann trakter etter en tilsynsmanns embete [tjeneste], trakter han etter en god gjerning. [En hvilken som helst tjeneste vi kan yte Kristi legeme, er en velsignet tjeneste.] En tilsynsmann må derfor være ulastelig.’» og så videre. Det er tydelig at artikkelen betraktet «eldste» og «tilsynsmenn» som ensbetydende begreper. — Se også Zion’s Watch Tower for 15. januar 1896, side 24, under «SVAR: — Artikkelen ’Sømmelig og med orden’.»

19. a) Hvilken forandring fant sted med hensyn til valg av eldste og diakoner 5 oktober 1932? b) Hvilket arbeid hadde menigheten utført fram til den tid, og hvilket navn hadde den antatt?

¹⁹ Eldste (tilsynsmenn) og diakoner fortsatte å bli innsatt i sine embeter i menighetene ved valg fram til 5. oktober 1932. Denne datoen vedtok menigheten i New York en resolusjon hvor den ba det styrende organ om å utnevne en «arbeidsdirektør» til den. «Arbeidsdirektøren» skulle så ha et utvalg av assistenter som skulle velges ved avstemning i menigheten. Dette eksemplet ble fulgt av menighetene verden over. (Se Vagttaarnet for 1. november 1932, side 330, under «En resolusjon».) Fram til da hadde menigheten vært opptatt med en imponerende kampanje for å bekjentgjøre Jehovas navn og forkynne at hans himlenes rike var opprettet. Den viktigste delen av «innhøstningen», innsamlingen av levningen av hvete-lignende arvinger til Riket, var også fullført. Og den 26. juli 1931 begynte menigheten av arvingene til Guds rike å anta navnet «Jehovas vitner». (Es. 43: 10—12) — Se Matteus 13: 24—30, 37—43.

20. a) Hvilken forandring fant sted i 1938? b) Er det styrende organ det samme som Selskapet Vakttårnets tjenesteavdeling? Forklar

²⁰ Denne ordningen for Jehovas vitners menigheter sto ved makt fra oktober 1932 til 1938. The Watchtower for 1. og 15. juni 1938 (Vagttaarnet for 1. og 15. august samme år) inneholdt den todelte artikkelen «Organisasjon», som redegjorde for menighetenes teokratiske oppbygning. Etter dette ble alle som innehadde stillinger i menigheten, utnevnt av det styrende organ ved hovedkontoret. Det styrende organ er ikke Selskapet Vakttårnets tjenesteavdeling, for det styrende organ har interesser som omfatter mer enn bare forkynnelsen av Riket på feltet. Men det styrende organ bruker tjenesteavdelingen og andre redskaper til å lede arbeidet på feltet.

21. a) Hvem tjener i var tid som ordstyrer i menigheten, og hvilke plikter har han? b) Hva skjer med ham når vervet som ordstyrer går over til et annet medlem av presbyteriet?

²¹ I Jehovas vitners menigheter i vår tid er det i alminnelighet en menighetstjener. Han virker som menighetens ordstyrer og tar særlig ledelsen i forkynnelsen og undervisningen på feltet. Ifølge Bibelen er han en «eldste» og som sådan en tilsynsmann. Når hans verv som ordstyrer med tiden blir overlatt til et annet medlem av presbyteriet eller «gruppen av eldste», fortsetter han å være et medlem av presbyteriet og blir tildelt passende oppgaver.

22. Hvilke plikter og hvilken status har visemenighetstjeneren og bibelstudietjeneren, og hvem har menighetens dømmende utvalg bestått av?

²² Det finnes også en visemenighetstjener, som kan tjene som ordstyrer når som helst menighetstjeneren ikke kan gjøre det. Ifølge de bibelske kravene er han ikke en assisterende tilsynsmann, men han er en tilsynsmann og en «eldste». Fordi det pågår et kolossalt undervisningsarbeid ved at det blir ledet private bibelstudier i interesserte menneskers hjem, er det også utnevnt en bibelstudietjener i menigheten. Ettersom Bibelen krever at en tilsynsmann skal være «dugelig til å lære andre» og «en som holder fast ved det troverdige ord etter læren», må også bibelstudietjeneren være en tilsynsmann og en «eldste». (1 Tim. 3: 1, 2; Tit. 1: 5—9) Disse tre tjenerne er blitt brukt som et dømmende utvalg, som behandler saker som har med alvorlige, åndelige ting å gjøre.

23. Hvilke andre i menigheten er også «eldste» og «tilsynsmenn», og hvorfor?

²³ Så har vi Vakttårn-studietjeneren og skoletjeneren. Fordi deres oppgaver har å gjøre med forkynnelsen og undervisningen, bør også de være «eldste» og tilsynsmenn som er ’dugelige til å lære andre’.

24. Hvilke andre tjenere finnes det i menigheten i vår tid, og hva svarer deres oppgave til?

²⁴ på grunn av den enorme produksjonen av hjelpemidler til bibelstudium og den store etterspørselen etter disse trykte publikasjonene finnes det også blad- og distriktstjenere og litteraturtjenere. Det må også føres regnskap over de bidrag menighetene mottar, og de utgifter de har. Men ettersom disse oppgavene ikke direkte har å gjøre med menighetens åndelige anliggender, svarer blad- og distriktstjenerens, litteraturtjenerens og regnskapstjenerens oppgave til den oppgave som på apostlenes tid ble tildelt de utnevnte «assisterende tjenere» (di·a’ko·noi).

25. Hvem tjener som reisende tilsynsmenn, og hvilken bibelsk stilling har de?

²⁵ I vår tid har vi også reisende tilsynsmenn som reiser fra menighet til menighet i områder og seksjoner. De kalles «områdetjenere» og «seksjonstjenere». Disse må også regnes som «eldste» på grunn av de krav som stilles til dem.

26. a) Hvilke oppgaver blir utført under disse spesielle benevnelsene, men betyr det at det finnes en presteklasse i menigheten? b) Hvilket arbeid blir således utført, og hvilke bestrebelser har Jehovas velsignelse?

²⁶ Under disse spesielle benevnelsene blir således de «eldstes» eller tilsynsmennenes og de assisterende tjeneres oppgaver tatt hånd om i vår tid. De som innehar disse stillingene, utgjør ikke noen presteklasse. Menighetens medlemmer i sin alminnelighet nyter godt av deres ledelse og hjelp og det tilsyn de fører med menigheten. De tilber nå Jehova Gud i fred og enhet og er travelt opptatt med å gjøre disipler og forkynne evangeliet om Guds rike verden over før enden kommer for de demokratiske og kommunistiske styreformer og resten av denne tingenes ordning. Jehova velsigner sine kristne vitners bestrebelser for å ha en teokratisk organisasjon og tilbe og tjene på en teokratisk måte. Ham, den mektige Teokrat, tilhører æren og prisen i all evighet gjennom Jesus Kristus, vår Herre. — 1 Pet. 5: 10, 11.

[Fotnoter]