«La Gud bli funnet å være sanndru»

«Men la Gud bli funnet å være sanndru, selv om hvert menneske blir funnet å være en løgner.» — Rom. 3: 4, NW.

 1. Hvor har Bibelen fått størst utbredelse, og hvilke spørsmål oppstår i den forbindelse?

GUDS skrevne Ord, Bibelen, har fått størst utbredelse i kristenheten. Godtar så kristenheten Bibelen som «sannhetens ord»? Tror den på den? Ved sine gjerninger, som taler tydeligere enn ord, viser den at den ikke tror på Bibelen, at den ikke holder fast på den, og at den forkaster den til fordel for verdslig vitenskap, filosofi og politikk. Hvilken slutning vil så de over to milliarder mennesker som ikke tilhører kristenheten, trekke på grunn av dette? De vil sannsynligvis stille følgende spørsmål: Er ikke det at kristenheten ikke tror på og adlyder sin helligste religiøse bok, et bevis for at Bibelen ikke inneholder sannheten? Er ikke det et bevis for at Bibelens Gud ikke er til, at han ikke er den sanne Gud, og at han ikke er sanndru, men en løgner? Vel underrettede mennesker som har studert Bibelen, og som ikke er en del av kristenheten, vil svare nei!

 2, 3. Hvilken lignende situasjon sto Paulus overfor på sin tid?

² La oss få en kjent bibelskribent til å redegjøre for spørsmålet. Denne skribenten er apostelen Paulus, som levde for 1900 år siden. De som leste Bibelen på hans tid, sto overfor en lignende situasjon. Denne Paulus var en omskåret jøde som måtte gå i rette med sitt eget folk fordi det hadde forårsaket at det oppsto en stor misforståelse i forbindelse med den hebraiske bibel som fantes på den tiden. Disse omskårne jødene var blitt betrodd å ta vare på samlingen av hellige skrifter som var blitt nedskrevet fra profeten Moses’ tid i det 15. århundre før vår tidsregning og til profeten Malakias’ tid i det femte århundre før vår tidsregning. Disse skriftene besto av 24 bøker ifølge jødenes inndeling og av 39 bøker ifølge kristenhetens inndeling. Disse hellige skriftene, som var fulle av profetier som var uttalt i Guds navn, burde ha fått jødene på den tiden til å bli etterfølgere av Jesus Kristus, som kom, talte, levde, virket, døde og ble oppreist fra de døde i jødenes eget land.

³ Trass i at Guds profetier i Bibelen ble oppfylt midt iblant dem som et bevis for at Jesus, kong Davids etterkommer, var Kristus, ville det store flertall av jødene ikke godta ham som det. De var vantro og var således ulydige mot sin Gud, Jehova. Hvilken slutning kan vi så trekke av alt dette?

 4. Hvilke spørsmål angående Gud og hans skrevne Ord oppstår på grunn av den handlemåte jødene fulgte, og hvordan besvarte Paulus disse spørsmålene?

⁴ Vi overser ikke den kjensgjerning at det store flertall av de omskårne jøder på den tiden ikke godtok sine profetiske hellige skrifters vitnesbyrd. Men beviste det at Guds ord var uriktige? Beviste det at Gud, han som har inspirert Bibelen, ikke hadde holdt sin del av den pakten som han hadde inngått med jødene gjennom Moses? Var Gud blitt funnet å være upålitelig, uverdig vår tro og tillit? Burde vi forkaste Bibelen som en bok som ikke er sann, eller som et verk av alminnelige mennesker som har løyet og begått feil? Burde vi gjøre som jødene og holde oss til menneskers tradisjoner i stedet for Bibelen? Hvis vi fulgte troløse, ulydige og selvrettferdige menneskers eksempel, ville vi svare ja på hvert av disse spørsmålene. Det gjør mange av de 13 016 000 omskårne jøder i vår tid. Men den kristne apostelen Paulus, som også var jøde av fødsel, og som ble «omskåret på den åttende dag», sier nei! Han ble ikke påvirket av dem som påberopte seg å være jøder, men som i virkeligheten ikke var sanne jøder.

 5. Hvordan viser Paulus i Romerne 2: 28 til 3: 4 at vi ikke må danne oss et feilaktig bilde av Gud ved å bedømme ham på grunnlag av det de gjorde som ga seg ut for å tjene ham, nemlig jødene?

⁵ Paulus forsvarer Gud. Han viser at vi ikke må danne oss et feilaktig bilde av Gud ved å bedømme ham på grunnlag av det de gjorde som ga seg ut for å tjene ham. Han sier: «Ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. Hva fortrinn har da jøden? eller hva gagn er det i omskjærelsen? Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord ble dem betrodd. For hvorledes er det? om somme var utro, skulle da deres utroskap gjøre Guds troskap til intet? Måtte det aldri skje! Men la Gud bli funnet å være sanndru, selv om hvert menneske blir funnet å være en løgner, som det står skrevet [i Salme 51: 6]: ’For at det kan bli bevist at du er rettferdig i dine ord og kan vinne når du blir dømt.’» — Rom. 2: 28 til 3: 4, vers 4 fra NW.

 6. Hvilken lignende slutning vil vi trekke med hensyn til den vantro kristenhet i vår tid?

⁶ Det samme gjelder kristenheten i vår tid, som har vært troløs mot Guds hellige Ord, Bibelen, for apostelen Paulus sier: «Er vi troløse, så er han trofast; for han kan ikke fornekte seg selv.» (2 Tim. 2: 13) Gud vil med andre ord utføre det han har sagt i sitt skrevne Ord, uten å ta hensyn til det faktum at hundrevis av millioner av mennesker som påberoper seg å være kristne, hverken lever i samsvar med Bibelen eller forsvarer Bibelens Gud. Det menneskene gjør, kan aldri gjøre Gud til en løgner.

 7, 8. Hvorfor siterte apostelen Paulus Davids ord i Salme 51: 6 for å bevise at Gud er sanndru?

⁷ For å bevise at Gud er trofast og sanndru, siterte apostelen Paulus kong Davids ord i Salme 51: 6. Hvorfor gjorde han det? Jo, fordi David ikke forsøkte å forsvare seg, unnskylde seg eller rettferdiggjøre seg og således unnlate å gi Gud ære. David innrømmet sine feil og erkjente at Gud er sanndru og rettferdig.

⁸ David sa: «Vær meg nådig, Gud, etter din miskunnhet, utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Tvett meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, og hva ondt er i dine øyne, har jeg gjort, for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer. Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd. Se, du har lyst til sannhet i hjertets innerste; så lær meg da visdom i hjertets dyp! Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren, tvett meg så jeg blir hvitere enn snø!» — Sl. 51: 3—9; Rom. 3: 4, NW.

 9. Hva ville de som tilhører kristenheten og jødedommen, innrømme hvis de var lik den angerfulle David, og hvilken holdning ville de innta til Guds skrevne Ord?

⁹ Hvis folk, spesielt de som tilhører kristenheten og jødedommen, var lik den angerfulle kong David i Jerusalem, ville de innrømme at de er syndere fra fødselen av, og at de er tilbøyelige til å gjøre feil fra det øyeblikk de blir unnfanget i mors liv. Da ville de innta en ydmyk holdning overfor Gud og ikke motsi Gud og foretrekke menneskelig vitenskap og menneskelagde moralnormer framfor det han har sagt. De ville innrømme at de er syndere som med rette blir fordømt av Guds lov. De ville innrømme at Gud er sanndru i sine ord og dommer, trass i at det ville være det samme som å innrømme at de selv er løgnere. Ved å gjøre det ville de legge sann visdom for dagen, vise at de har det rette syn på Guds skrevne Ord, og godta det, tro på det, forstå det og leve i samsvar med det. En slik handlemåte ville tjene til å anbefale Bibelen for de menneskene som de tilbyr den.

10. Hvordan mener noen at Gud kan dra nytte av deres urettferdighet, og hvorfor mener de derfor at han behandler dem urettferdig?

¹⁰ Det at menneskene er urettferdige og gjør feil, skader ikke Gud. Nei, det bidrar til å framheve Guds sannferdighet, hellighet og rettferdighet, alt til hans ære. Noen vil da kanskje si at når menneskene handler galt, gjør de i virkeligheten Gud en tjeneste, i det minste indirekte. Ettersom Gud på en indirekte måte kan dra nytte av syndige menneskers urettferdige handlemåte, har han da med rette noen grunn til å gi dem en ugunstig dom og fordømme dem? Er ikke Gud urettferdig når han fullbyrder en ugunstig dom over dem i den kommende «krigen på Guds, den allmektiges, store dag»? (Åpb. 16: 14, 16) Skal ondskap og urett oppførsel fordømmes og straffes hvis den bringer gode resultater? Mennesker, som er født i misgjerning og synd, kan argumentere på den måten. De hevder at Gud er urettferdig når han er trofast mot sitt sannhetsord og fullbyrder en ødeleggende dom over dem på grunn av deres urettferdighet.

11. a) Ved å argumentere på hvilken måte mener mange mennesker at Gud aldri kommer til å fullbyrde en ugunstig dom over dem? b) Hvorfor er en slik tenkemåte ikke riktig?

¹¹ Ved å argumentere på en slik verdsligvis måte synker disse menneskene, som har vist seg å være løgnere, bare dypere ned i sin misgjerning. De sier at syndere aldri behøver å være redd for at Gud vil fullbyrde en ugunstig dom over dem. De overser den kjensgjerning at synd, misgjerning og lovbrudd er galt i seg selv. En religiøs filosofi som går ut på at det gale eller onde vi gjør, ikke er synd hvis det bare skader oss selv, er ikke riktig, og det samme kan sies om en filosofi som går ut på at det gale vi gjør, ikke er synd og ikke er noe vi fortjener å bli straffet for, hvis det gir en annen en utilsiktet fordel. Det som er galt, er imidlertid galt, uansett hva religiøse filosofer hevder, og ingen har rett til å gjøre noe galt mot noen, ikke engang mot seg selv. Hvorfor ikke? Fordi hver og en av oss er en av Guds skapninger, og vi har ingen rett til å skade det som Gud har skapt. Enhver urett handlemåte er en synd, for den er et brudd på Guds lov om hvordan vi skapninger skal leve. Gud ønsker ikke at vi skal synde bare for at hans rettferdighet skal bli tydelig.

12, 13. a) Vil Gud fullbyrde en rettferdig dom over dem som mener at det onde de gjør, vil føre til noe godt? b) Hvorfor bør vi ikke bedra oss selv i denne forbindelse?

¹² Det er slik den inspirerte apostelen Paulus resonnerer. Etter å ha rådet oss til å la Gud bli funnet å være sanndru, selv om hvert menneske derved skulle bli funnet å være en løgner, sier Paulus videre: «Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis. Langt derifra! hvorledes kunne Gud da dømme verden? Ja, men dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte seg rikelig til hans ære, hvorfor blir da jeg enda dømt som en synder? Og skal vi da ikke — som vi spottes for, og som noen sier at vi lærer — gjøre det onde for at det gode kan komme derav? Rettferdig er den dom som treffer slike.» — Rom. 3: 5—8.

¹³ La oss derfor ikke bedra oss selv. Hensikten helliger ikke midlet. Vi vil ikke unngå å bli straffet hvis vi gjør noe ondt bare fordi vi liker det som er ondt, og så forsøker å unnskylde oss ved å si at i det lange løp vil det onde føre til noe godt. Guds rettferdige dom vil likevel bli fullbyrdet over oss.

Hvordan en kan «la Gud bli funnet å være sanndru»

14. Hvem vil vi la bli funnet å være sanndru hvis vi elsker Gud, Skaperen, og hvordan vil vi gjøre det?

¹⁴ Hva skal vi gjøre hvis vi ønsker å elske, ære og respektere Gud, vår Skaper? Da vil vi ønske å «la Gud bli funnet å være sanndru» i alle saker hvor Gud og mennesker er uenige. Det vil vi gjøre ved å vende oss til Guds skrevne Ord, Bibelen. Vi vil la det den sier, stå fast som sannhet både når det gjelder menneskenes historie, religiøse læresetninger og avgjørelser som vi må treffe når verdslige mennesker og politiske institusjoner stiller utilbørlige krav til oss. Vi vil av hele vårt hjerte la Guds skrevne Ord, Bibelen, være målestokken eller normen for hva som er sannhet og rettferdighet.

15. a) Hva må vi erkjenne at Guds Ord er, hvis vi påberoper oss å være kristne? b) Hva var det som var sannhet på Jesu tid i tillegg til de hebraiske skrifter?

¹⁵ Men hvordan forholder det seg hvis vi påberoper oss å være kristne? Hvis vi virkelig er det, vil vi si det samme som Jesus sa i en bønn til Gud: «Ditt ord er sannhet.» (Joh. 17: 17) På Jesu tid var alle de 39 bøkene i de hebraiske skrifter blitt nedskrevet, slik at folk kunne lese dem. Men det var ikke bare disse inspirerte hebraiske skrifter som var sannhet. Det som Jesus lærte mens han forkynte her på jorden, var også sannhet, noe som framgår av noe annet han sa i den samme bønnen: «Dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg. Jeg har gitt dem ditt ord.» (Joh. 17: 13, 14) Det som Jesus hadde gitt sine disipler, var virkelig Guds, hans Fars, ord, og ikke ord som han selv var opphav til. Disse ordene var også sannhet.

16. Hvorfor kunne Jesu disiplers skrifter på gresk bli føyd til de hebraiske skrifter, og hvor mange bøker inneholder nå Guds Ord?

¹⁶ Jesus sa til disiplene at de skulle få hjelp til å huske de sannheter han hadde åpenbart for dem. Før han ba den ovennevnte bønnen, sa han til disiplene: «Jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann [hjelper, NW], for at han kan være hos eder evinnelig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; I kjenner ham, for han blir hos eder og skal være i eder. . . . talsmannen [hjelperen, NW], den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.» (Joh. 14: 16, 17, 26) Det som Jesu trofaste disipler skrev under inspirasjon av Guds ånd etter pinsefestens dag, da den hellige ånd ble utgytt over dem, var derfor likeledes en del av Guds Ord og ble en del av Bibelen. Disse inspirerte skriftene, som besto av 27 bøker som var skrevet på fellesgresk, ble fullført ved slutten av det første århundre. De ble føyd til de inspirerte hebraiske skrifter og utgjør sammen med dem Bibelen, som består av 66 bøker. Dette skrevne Ord er Guds sannhet.

17. Måtte Jesus avlegge ed på at han skulle si sannheten da han sto foran Pilatus? Hvorfor bør vi godta det han forkynte?

¹⁷ Jehova Gud holder seg fullstendig til sannheten og bare til den. Det samme kan en si om hans trofaste Sønn, Jesus Kristus. Da Jesus sto foran den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus, ble han ikke bedt om å avlegge ed på at han skulle si sannheten og ikke noe annet enn sannheten, så sant hjelpe ham Gud. Likevel løy han ikke med hensyn til hvem eller hva han var, trass i at hans liv sto på spill. (Joh. 18: 37) Det at han var villig til å dø for sannheten, styrker vår tro på at det han lærte, forkynte og befalte, var den rene sannhet. Vi bør derfor godta det som sannhet.

18. Hvorfor siterte Jesus med rette Davids ord i Salme 31: 6 idet han var i ferd med å dø på pelen, og hvem vendte Jesu ånd tilbake til?

¹⁸ Like etter at Jesus var blitt dømt til døden og hengt på pelen, som han ble henrettet på, med innskriften «Dette er jødenes konge» over seg, siterte han Salme 31: 6 idet han var i ferd med å dø, og sa: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk. 23: 38, 46) Denne salmen ble skrevet av kong David, som var et forbilde på Jesus Kristus. Den inneholdt derfor en forsikring til Jesus om at han trygt kunne overgi sin ånd til Jehova Gud med fullt håp om å bli befridd fra sheol, den døde menneskehets felles grav. Jesus visste at salmisten David med følgende ord appellerte til Guds sanndruhet: «Du vil føre meg ut av garnet som de lønnlig har lagt for meg; for du er mitt vern. I din hånd overgir jeg min ånd; du forløser meg, [Jehova], du trofaste Gud [sannhetens Gud, NW]. Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til [Jehova]. [Jehova], la meg ikke bli til skamme! for jeg kaller på deg. La de ugudelige bli til skamme, bli tause i dødsriket!» (Sl. 31: 5—7, 18) Da Jesus således overga sin livsånde til Jehova Gud ved sin død, vendte hans ånd tilbake til sannhetens Gud, som hadde gitt ham den. — Pred. 12: 7.

19. a) Hvorfor lot ikke Gud sin Sønn forbli ’taus i dødsriket’? b) Hvordan beviste Jehova den gang at han ikke var en av de «tomme avguder»?

¹⁹ På den tredje dag deretter ga Jehova sin Sønn livets ånde tilbake og oppreiste ham således fra de døde. Han hadde tatt godt vare på det som hans Sønn hadde overgitt ham. Han lot ikke sin Sønn forbli ’taus i dødsriket’ eller sheol, for hans Sønn var ikke ugudelig. Det var bare for at profetien i Esaias 53: 9 skulle bli oppfylt, at Jesus fikk sin «grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn». Det at Jehova oppreiste sin Sønn til åndelig liv i himmelen på den tredje dag, beviste at Han ikke var en av de forhatte «tomme avguder», men at Han virkelig var «sannhetens Gud». Som «sannhetens Gud» var han i stand til å oppfylle sitt ord og sine profetier, som var uttalt i hans navn. — 1 Pet. 3: 18, 19; Sl. 16: 10; Ap. gj. 2: 22—36.

20. Hva var det at Gud oppreiste Jesus, et kraftig bevis for?

²⁰ Det at Jehova Gud skulle oppreise sin Sønn Jesus Kristus til et nytt liv i himmelen, til et liv i udødelighet, var forståelig nok den største prøve som hans sanndruhet var blitt stilt på. (Ef. 1: 18—22) Ettersom han besto denne ualminnelig store prøven på sin sanndruhet, er det da noen andre løfter han har gitt som han ikke kan oppfylle? Nei, det er det ikke! — 1 Kor. 6: 14; 2 Kor. 4: 13, 14.

21. a) Hva kan vi være forvisset om ettersom det er denne Gud som har inspirert nedskrivningen av Bibelen? b) I hvor stor utstrekning er Guds skrevne Ord sannhet?

²¹ Det er denne Gud som har inspirert nedskrivningen av Bibelen. Vi kan derfor være forvisset om at denne boken utelukkende inneholder sannheten, og at den derved skiller seg ut fra alle andre religiøse bøker som er blitt skrevet, både gamle og nye, og som tilhører denne verdens religiøse systemer. Selve summen av eller kjernen i Guds skrevne Ord er sannhet, og hans Ord er fullt ut i harmoni med kjensgjerningene og avviker aldri fra virkeligheten eller unnlater å utføre Guds herlige hensikt. Guds skrevne Ord er sannhet helt fra begynnelsen av, og sannheten gjennomsyrer alle Bibelens 66 bøker og når et storslagent høydepunkt ved sannheten om Guds opprettede rike, som skal utøse evige velsignelser over menneskeheten.

22. I hvilken forstand er summen av Guds Ord sannhet?

²² Bibelens 66 bøker utgjør til sammen en fullstendig og uinnskrenket redegjørelse for sannheten. Det er grunnen til at sannhetssøkende mennesker elsker Bibelen. Salmisten ga uttrykk for dette på en vakker måte da han under inspirasjon skrev følgende i takknemlighet til Gud: «Se at jeg har elsket dine befalinger! [Jehova], hold meg i live etter din miskunnhet! Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast.» — Sl. 119: 159, 160.

23. Hvorfor kunne salmisten si at Guds bud er sannhet?

²³ Alle Guds bud, som er nedtegnet i hans skrevne Ord, er gitt for å hjelpe lydige mennesker til å leve i samsvar med sannheten. Han har gitt sine bud for å lede menneskene og dirigere tingene på en slik måte at hans profetier blir oppfylt. Mennesker som på grunn av løsaktig oppførsel har kommet langt bort fra Guds lov, vil noen ganger komme nær oss for å skade oss, men Gud er også nær oss hvis vi kjærlig og lojalt holder hans bud. Som salmisten takknemlig uttrykte det: «Du er nær, [Jehova], og alle dine bud er sannhet. For lenge siden vet jeg av dine vitnesbyrd at du har grunnet dem for evig tid.» (Sl. 119: 150—152) Disse bud og vitnesbyrd som Gud kunngjorde for lenge siden, er på en forbausende måte blitt bevart fram til vår tid, trass i alle de forsøk som sannhetens fiender har gjort på å fjerne og tilintetgjøre dem ved å ødelegge eksemplarer av Bibelen og ved å ødelegge mange av dem som tror på Bibelen. Men, som Salme 117: 2 sier, «[Jehovas] trofasthet varer til evig tid».

24. Hva vil resultatet helt sikkert bli hvis en kjemper mot Bibelens sannhet, og hvilken handlemåte bør en derfor heller følge?

²⁴ Å kjempe mot Bibelens sannhet er det samme som å kjempe mot «sannhetens Gud». Vi kan aldri vinne en slik kamp, men vil helt sikkert lide nederlag og dø som løgnere. Guds sannhet har alltid seiret og kommer alltid til å seire. Det er forstandig å gi akt på Paulus’ ord: «Vi makter ikke noe mot sannheten, men bare for sannheten.» (2 Kor. 13: 8) Av den grunn bør vi ikke følge en handlemåte som er i strid med Guds Ord, og derved forårsake at Guds sannhet seirer over oss. For å få Guds velsignelse må vi følge en handlemåte som er til fordel og støtte for hans sannhet, og forkynne sannheten vidt og bredt til ære og pris for ham.