oss om at den samme dag som et menneske dør, er det forbi med hans tanker, og at i Sheol, gravtilstanden, de dødes sted, er det «hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap og visdom». — Pred. 9: 5, 10, RS; Sl. 146: 3, 4.

Men sier ikke Bibelen om mennesket når det dør, at «ånden vender tilbake til Gud, som ga den»? Jo, den sier det, i Predikeren 12: 7, men denne ånden er ikke sjelen, men åndedrettet, livskraften. Hvordan vet vi det? Fordi det ikke blir sagt noe om at ånden har vært god, men bare at støvet vender tilbake til jorden, og at ånden eller åndedrettet, som her representerer livskraften, derimot vender tilbake til Gud som ga den. Til Gud som ga den? Ja, for han ga den til mennesket i begynnelsen, da han blåste livets ånde i hans nese. Det er denne ånd Jesus hentydet til da han sa mens han hang på torturpelen: «Fader! i dine hender overgir jeg min ånd!» — Luk. 23: 46; 1 Mos. 2: 7.

Det er noen som hevder at fedredyrkelse er den eldste form for religiøs følelse og grunnlaget for all sivilisert religion. Men i betraktning av det foregående er det klart at dette bare gjelder ikke-bibelske religioner. Det er grunnen til at historikerne selv er nødt til å gjøre en unntagelse, for de sier at «de semittiske folk, hebreerne og araberne, slik historien kjenner dem, er bemerkelsesverdig fri for fedreforgudelse», skjønt disse historikere erklærer at de finner likhet mellom moseloven og fedredyrkelsen, akkurat som evolusjonistene finner likhet mellom mennesket og apene. Jewish Encyclopedia nevner opp argumentene for og imot det modernistiske synspunkt at fedredyrkelsen var forløperen for moseloven; den hevder at Bibelen ikke avgjør spørsmålet (hvilket den gjør, som vi har sett av det foregående), og sier at det er et spørsmål som antropologien må avgjøre, og at dens bevismateriale taler imot at fedredyrkelse var den primitive religionsform.

Hva angår det at fedredyrkelse er dårskap, er det på sin plass å bemerke at den også har gjort stor skade materielt sett. Tenk for eksempel på China. Hvorfor finner vi her det paradoksale forhold at dette landet, som har en av de eldste sivilisasjoner i verden, likevel er et av de mest tilbakeliggende land? Simpelthen på grunn av den fordervelige fedredyrkelsen, en forbannelse som berører dette lands kunst, økonomi og politikk. Man kan derfor si at skylden for krigen i Indo-China og for at China er kommunistisk, med full rett må tillegges denne form for religion. Og den rolle som Japan spilte i den annen verdenskrig, kan likeledes med full rett tilskrives fedredyrkelsen, for den er selve sjelen og grunnvollen i shinto-religionen. Og er ikke kastesystemet, som India er hjemsøkt av, simpelthen en annen form for fedredyrkelse?

Vi vil i denne forbindelse bemerke at fordi om vi unngår fedredyrkelsens dårskap, behøver vi ikke å gå til den annen ytterlighet, som er så fremtredende i de vestlige land, særlig i De forente stater, hvor dagspressen omtrent daglig forteller om ungdom som ikke bare er ulydige mot sine foreldre, men også slår, røver og til og med myrder dem. «Hedre din far og din mor» er fremdeles en av Guds lover, og så lenge barn og unge mennesker er avhengige av sine foreldre, bør de adlyde dem, selvfølgelig under forutsetning av at foreldrene er i harmoni med Guds vilje. — Ef. 6: 1, 2.

Det vi nå har sett angående fedredyrkelse, bekrefter sannelig nøyaktigheten av Paulus’ ord om at menneskene, når de vendte seg bort fra tilbedelsen av den sanne Gud Jehova, ’ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket’. I slående motsetning til fedredyrkelsens dårskap står frykten for Jehova og kunnskapen om ham. Dette er begynnelsen til visdom, og denne visdom blir gitt til kjenne av medlemmene av den nye verdens samfunn hele verden over både i ord og i handling. — Sl. 111: 10.

Spørsmål fra leserne

• Vil folk komme opp i oppstandelsen hvis de har begått selvmord for å redde familienavnets ære eller av andre grunner som skikk og bruk tilsier i Japan? Og kommer mordere til å bli gjenreist? — K. H., Japan.

Jødefolket sto i paktsforhold til Jehova Gud, og dets lov sa: «I skal ikke ta imot løsepenger for en manndrapers liv når han er skyldig til døden; han skal late livet.» Heller ikke en kristen kan begå mord og leve: «Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» Etter som selvmord er en form for mord, kan man betrakte det på samme måte som mord. Hvis et menneske som har innvigd sitt liv til Jehova Gud og er ved full sans og samling, tar sitt eget liv eller med overlegg myrder et annet menneske, er det derfor tvilsomt om Jehova kommer til å huske vedkommende i oppstandelsen. — 4. Mos. 35: 31; 1 Joh. 3: 15.

Men når det gjelder et menneske som ikke kjente Jehovas lov og ikke var en innvigd Guds tjener, blir forholdet et annet. Hvis et slikt menneske begikk selvmord eller døde som morder, ville han avgjort være skyldig i en meget grov synd, men det finnes også mange andre grove synder, som det er mulig å angre og omvende seg fra. Paulus skrev engang til noen kristne at de tidligere hadde vært ytterst umoralske og fordervede, men at de var blitt vasket rene fordi de hadde omvendt seg fra og sluttet med å begå slike synder og hadde tatt imot Jehovas ordning ved Kristus. Et annet sted taler Bibelen om mordere som ikke omvendte seg, og det antyder at det var mulig for dem å omvende seg under bestemte forhold. (1 Kor. 6: 9—11; Åpb. 9: 21) De synder som selvmord og mord er, behøver ikke nødvendigvis å være synder mot den hellige ånd, og hvis de ikke er det, er de tilgivelige. Synd er synd uansett hvilket slag den er av, og om en som har begått selvmord eller mord, skal få del i en oppstandelse, vil nok avhenge mer av hvor dypt han var sunket i hedenskap eller demonisme og av hans evne til å angre og omvende seg fra hedenskapets gjørme enn av den bestemte synd eller de bestemte synder han tidligere har begått. Det er Jehova Gud og Kristus Jesus som skal bedømme denne evne til å angre og omvende seg, og som skal avgjøre hvorvidt de skal gjenreise de enkelte mennesker. De er dyktige, rettferdige og barmhjertige, og vi er helt tilfreds med å la det hele være overlatt til dem.