-
Jehova, en sikker tilfluktVakttårnet – 1979 | 1. oktober
-
-
han ransaker dem, går de derfor sin sikre undergang i møte. Den tid må komme da de onde vil bli tvunget til å drikke Jehovas dommers dødbringende drikk. Denne drikken kan sammenlignes med feller, glødende kull, svovel og en glohet vind som får vegetasjonen til å visne. Ingen vil unnslippe når Gud fullbyrder sine dommer. Det vil bli som om feller eller snarer faller ned fra himmelen lik regn. Fordi Jehova selv er rettferdig og elsker rettferd, vil de oppriktige få oppleve en enestående frelse. Det vil vise seg å være som om Guds ansikt er vendt mot dem som et uttrykk for at han godkjenner dem og viser dem kjærlighet. Ved at Gud således velsigner dem og viser dem sin gunst, vil de få se hans ansikt.
Salmistens ord kan virkelig være en kilde til trøst for oss i vanskelige tider. Det vil naturligvis være ganger da det er forstandig av oss å flykte fra fare. David gjorde det da han forlot Jerusalem på grunn av Absaloms opprør. (2. Sam. 15: 14) Til og med Jesus Kristus befalte sine etterfølgere: «Når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!» (Matt. 10: 23) Salmisten oppmuntrer oss imidlertid til å unngå å handle overilt som om vi mangler tro på Jehova. Når vi fortsetter å se hen til den Høyeste som vår tilflukt, vil han godkjenne oss. Han vil ikke svikte oss. — Rom. 8: 38, 39.
-
-
Dåp — et krav til de kristneVakttårnet – 1979 | 1. oktober
-
-
Dåp — et krav til de kristne
DÅP har vært et trekk ved kristendommen helt fra begynnelsen. Hva står dåpen for? Hvor nødvendig er det å bli døpt? La oss undersøke noen grunnleggende bibelske opplysninger om dåpen og dens betydning.
Bibelen viser at dåp skal foregå ved fullstendig nedsenking. Det greske ordet for «å døpe» er baptízein, som betyr «å senke ned, dukke under». Når en blir senket ned i vann, blir en midlertidig begravd og så løftet opp av vannet igjen.
Første gang dåp er nevnt i Bibelen, er i forbindelse med døperen Johannes. I år 29 e. Kr. bemyndiget Gud Johannes til å døpe. Bibelen sier at Johannes «kom til hele landet omkring Jordan og forkynte en dåp som var et symbol på anger til tilgivelse av synder». — Luk. 3: 1—3, NW.
Det at en person ble senket ned i vann og reist opp igjen, symboliserte at han hadde angret oppriktig eller var lei seg for at han hadde syndet mot den lov Gud ga gjennom Moses. Han døde, for å si det slik, med hensyn til en slik handlemåte og ble reist opp til et liv med fornyede anstrengelser for å holde loven. Ettersom Moseloven skulle tjene som en «vokter . . . helt fram til Kristus», var Johannes’ dåp et viktig skritt når det gjaldt å forberede israelittene til å ta imot den lovte Messias. — Luk. 1: 16, 17; 3: 4—6; Gal. 3: 24.
Jesus ble selv døpt av Johannes. Ved denne anledningen utøste Gud sin hellige ånd over ham og salvet ham som den lovte Messias. (Mark. 1: 9—11) Jesus var ikke en synder som trengte å angre, men han begynte å følge en ny kurs i livet på dette tidspunkt. (1. Pet. 2: 22) Deretter skulle han gjøre sin Fars spesielle «vilje». Den innbefattet at han skulle ofre sitt liv som en løsepenge for menneskehetens synder. — Sal. 40: 7—9; Hebr. 10: 5—10.
Jesus gjorde ikke noe for å få døperen Johannes til å slutte å døpe. Vi leser om Jesu tidlige tjeneste «at Jesus vant flere disipler og døpte flere enn Johannes. I virkeligheten var det ikke Jesus som døpte, men disiplene hans». (Joh. 4: 1, 2) Denne dåp som Jesus ledet, symboliserte anger på samme måte som Johannes’ dåp.
EN NY BETYDNING
Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart ble Moseloven opphevet. (Rom. 10: 4; Ef. 2: 15) Betydde det at det ikke lenger var behov for dåpen? Nei, men for jødene symboliserte den nå at de framstilte seg for Jehova Gud på grunnlag av det sonoffer Jesus, Messias, hadde frambåret. Like før Jesus steg opp til himmelen, ga han imidlertid sine disipler denne befalingen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 19, 20, NW.
La du merke til at dåpen nå skulle innbefatte ikke bare jøder, men også «mennesker av alle folkeslag»? Mens Jesus levde på jorden, hadde han forutsagt at Gud ville slutte å vise jødene sin spesielle gunst. (Matt. 8: 11, 12; 21: 43) Dette skjedde i år 36 e. Kr., da Gud ledet apostelen Peter til å avlegge et besøk hos Kornelius, en ikke-jøde, og forkynne det kristne budskap for
-