«Vi tilber det vi kjenner»
«I tilber det I ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner.» — Joh. 4: 22.
1. a) Hvilken tilbøyelighet har alle mennesker med hensyn til tilbedelse, og hvordan forholder det seg med en som hevder at han ikke tilber noe som helst? b) Hvilke spørsmål bør en stille seg selv i denne forbindelse?
ALLE mennesker har en tilbøyelighet til å tilbe noen eller noe. Mange retter sin tilbedelse mot sin egen person. Den som sier: «Jeg tilber ikke noen eller noe», tilber i virkeligheten seg selv. Han gjør seg selv til en menneskelig gud, men på grunn av sin overdrevne selvfølelse er han ikke klar over det. Han roser seg av den overmodige tanke at han ikke tilber noe som helst, hverken levende eller livløst. Han oppnår ikke noen fordeler ved det. Han oppnår ikke større frihet. Han får ikke mindre ansvar av den grunn. En slik innstilling kan faktisk skade ham, ja, den kan føre til at han blir tilintetgjort for bestandig. Hvis ens tilbedelse skal være til varig gagn for en, må en vite hva en tilber. En må tilbe det en kjenner. Vi gjør derfor klokt i å spørre oss selv: Tilber jeg det jeg kjenner? Eller kunne noen med rette si til meg og mine religiøse eller irreligiøse omgangsfeller: «Dere tilber det dere ikke kjenner», med andre ord: «Dere vet ikke hva dere tilber»?
2. a) Hva er et meget ømtålig spørsmål for mange når de befinner seg utenfor sine religiøse bygninger? b) Hvordan reagerte den samaritanske kvinnen da hun fikk vite at hun tilba det hun ikke kjente, og hvordan var det til gagn for henne?
2 Dette spørsmålet om religion er meget ømtålig for de fleste mennesker. Det er ikke bare de radikale og kommunistene som ikke vil kalles religiøse. Til og med medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn skammer seg over å bli omtalt som religiøse når de befinner seg utenfor sine kirkebygninger. Mange vil avvise ethvert forsøk som en med en annen religion gjør på å få i gang en samtale, ved å si: «Jeg har min egen religion!» Andre, og det er mange av dem, vil si følgende når de har hørt noen komme med et argument som har med religion å gjøre: «Din religion er sannhet for deg, og min religion er sannhet for meg, og det er ingen grunn til at jeg skal forandre religion.» Men de som har en slik innstilling, bør spørre seg selv: Ville jeg ta det ille opp hvis en som visste hva han snakket om, sa til meg: «Du tilber det du ikke kjenner»? En kvinne som en gang fikk høre disse ordene av en som hadde en annen religion, tok det ikke ille opp. Det var godt for henne at hun ikke gjorde det. Hun benyttet anledningen til å stille et spørsmål. På den måten fant hun ut hvorfor han som talte til henne, kunne si det han gjorde.
3. Når og hvor traff den samaritanske kvinnen den mannen som sa dette til henne?
3 Kvinnen bodde i Midt-Østen og tilhørte en provinsgruppe som kaltes samaritanene. Hun traff denne velinformerte mannen da han ved middagstider satt ved en dyp brønn like ved byen Sykar. Dette skjedde i år 30 av vår tidsregning, en tid etter at samaritanene hadde feiret påsken på Garisim-fjellet like i nærheten, hvor det en gang hadde stått et samaritansk tempel. Det finnes fremdeles en liten koloni av samaritaner på Garisim-fjellet, og i sin helligdom har de en gammel avskrift av Pentatevken (Bibelens fem første bøker, som ble skrevet av profeten Moses). De hevder at dette er den eldste avskrift som finnes i vår tid. Like ved er det en dyp brønn, og en mener at det var ved nettopp denne brønnen at den samaritanske kvinnen møtte denne mannen. På et sprinkelverk til venstre for brønnen finner en tetragrammet, de fire hebraiske bokstavene som står for Moses’ Guds navn, Jehova eller Jahve. Alt dette er nå å finne innenfor en beskyttende bygning, og turistene besøker dette stedet.
4, 5. a) Hvorfor var det bemerkelsesverdig at det ble innledet en samtale mellom dem der ved brønnen? b) Hvilket religiøst problem fikk mannens bemerkninger kvinnen til å bringe på bane?
4 Mannen tilhørte et folkeslag som samaritanene ikke hadde noe å gjøre med, men likevel innledet han en samtale med denne samaritanske kvinnen. Det gjorde henne forundret. Hans mangel på rasefordommer gjorde inntrykk på henne. Ved denne brønnen, som etter sigende var blitt gravd av patriarken Jakob, Moses’ tippoldefar, talte mannen til henne om noe nytt, om «levende vann», og sa at de som drakk av det, aldri ville bli tørste igjen. Han fortalte henne ting som hadde med hennes privatliv å gjøre. Dette fikk henne til å spørre ham om noe som var et religiøst problem på den tiden. Hun sa:
5 «Herre! jeg ser at du er en profet. Våre fedre tilba på dette fjell, og I sier at i Jerusalem er det sted hvor en skal tilbe.» — Joh. 4: 1—20.
6. Hva sa mannen om hennes folks og hans folks tilbedelse og om den framtidige tilbedelse?
6 Mannens svar på hennes spørsmål lød: «Tro meg, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. I tilber det I ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner; for frelsen kommer fra [har sin opprinnelse hos, NW] jødene; men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» — Joh. 4: 21—24.
7, 8. a) Hvem var mannen ved brønnen, og hvordan fant kvinnen ut det? b) Hvilken slutning trakk mennene i Sykar angående Jesus, og hvorfor?
7 Hvem var denne mannen, som talte til denne samaritanske kvinnen med så stor myndighet? Kvinnen viste at hun trodde på Messias, som de gresktalende jøder kalte Kristus, og at hun så fram til at han skulle komme og klargjøre alle spørsmål som hadde med tilbedelse å gjøre. Hun sa derfor: «Jeg vet at Messias kommer, det er utlagt: Kristus; når han kommer, skal han forkynne oss alt.» Men den samaritanske kvinnen var allerede blitt fortalt hvor og hvordan Gud, Faderen, skulle tilbes, for mannen sa til henne: «Det er meg, jeg som taler med deg!» Hvis kvinnen levde i tre år til, fikk hun vite flere kjensgjerninger, uomtvistelige kjensgjerninger, som beviste at denne mannen virkelig var Messias, den lenge lovte Guds Salvede. Men hans navn på jorden var Jesus, som betyr «Jehovas frelse». Han ble derfor kalt Jesus Kristus. — Joh. 4: 25, 26.
8 Dette var store nyheter! Nå kom mannens 12 følgesvenner med mat, og kvinnen lot derfor vannkrukken sin stå ved brønnen og gikk tilbake til Sykar og sa til folket der: «Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Samaritanene kom for å se og høre. De fikk mannen til å være hos dem i to dager. Hvilken slutning kom de til? Jo, at denne mannen var den messianske Frelser, og at han ikke bare var frelser for jødene, som på denne tiden ikke hadde noe som helst samkvem med samaritanene. De sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» (Joh. 4: 28—30, 39—42) Tre år senere ble det tilveiebrakt historiske kjensgjerninger som beviste at disse samaritanene hadde rett: Jesus Kristus er hele menneskehetens frelser. Han visste hva han talte om til den samaritanske kvinnen.
«Kjenner jeg?» er spørsmålet
9. Hvilken gruppe ville Jesus ha regnet oss med til hvis han hadde vært på jorden i dag — dem som tilber det de kjenner, eller dem som tilber det de ikke kjenner — og hvorfor er det viktig å ha dette klart for seg?
9 La oss tenke oss at Jesus Kristus var her på jorden i dag og sa følgende til en gruppe religiøse mennesker: «Dere tilber det dere ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner.» Ville han regne oss til den gruppen han selv tilhørte, når han sa: «Vi tilber det vi kjenner»? Eller ville han regne oss til dem som tilba det de ikke kjente? Dette er spørsmål som i høyeste grad bør interessere oss, ettersom vi i dag blir tvunget til på et fornuftmessig grunnlag å bestemme oss for hvem eller hva vi skal tilbe. Vi bedrar oss selv hvis vi fylt av hårdnakket stolthet og selvtillit sier: «Jeg tilber hverken noen eller noe! Jeg frykter hverken Gud eller mennesker.» Etter hvert som tiden går, vil det komme for dagen kjensgjerninger som viser hvem eller hva vi tilber.
10. Hva slags Gud, som de mener er Bibelens Gud, hevder mange at de tilber?
10 Mange hevder at de tilber en gud, men ikke Buddha eller noen av hinduenes 330 millioner guder, ikke muhammedanernes Allah eller den Gud vår tids jøder tilber. Nei, de tilber en annen Gud, en navnløs Gud som ikke er knyttet til noen bestemt rase eller nasjonalitet. Han kan tilbes av alle, og ingen rasemessige eller nasjonale bånd utgjør noen hindring. Mange mennesker i dag hevder at denne navnløse Gud er Bibelens Gud.
11, 12. a) Hvorfor kan en si at de som tilber slik Jesus gjorde, tilber det de kjenner? b) Hvorfor kjente ikke samaritanene det de tilba, og på hvilken måte hadde frelsen sin opprinnelse hos jødene?
11 Det spørsmål enhver må stille seg, er derfor: Tilber jeg det jeg ikke kjenner, akkurat som samaritanene gjorde for 1900 år siden? Eller tilber jeg i likhet med Messias det jeg kjenner? Hvis vi tilber det Messias kjente da han var på jorden, vil vi bli frelst, for Messias sa det. Han kjente den himmelske Far som han talte til den samaritanske kvinnen om. Han viste dette da han sa: «Heller ikke kjenner noen Faderen, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Matt. 11: 27) «Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen.» — Joh. 10: 15.
12 På det tidspunkt da han uttalte disse ordene, var det folk som tilba i templet i Jerusalem, alene om å stå i et paktsforhold til Jehova Gud ved hans mellommann, profeten Moses. Gud hadde ikke inngått noen pakt eller avtale med samaritanene, som hevdet at de holdt seg til Pentatevken, de fem bibelske bøker som ble skrevet av Moses. Fordi de forkastet resten av de inspirerte hellige skrifter, tilba de ikke på det rette fjell, og de kjente i virkeligheten ikke Jehova Gud, som åpenbarte seg gjennom alle disse inspirerte skriftene. Jesus kunne derfor med rette si til samaritanene: «I tilber det I ikke kjenner.» Men om seg selv og det folk han tilhørte mens han var på jorden, kunne han si: «Vi tilber det vi kjenner; for frelsen kommer fra [har sin opprinnelse hos, NW] jødene.» (Joh. 4: 22) Dette var sant, ettersom Jesus Kristus var en omskåret jøde mens han var i kjødet. Samaritanene i Sykar var også klar over dette, for de sa: «Vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» — Joh. 4: 42.
13. Hvordan ville mennesker med rasefordommer sannsynligvis reagere på Jesu uttalelse, og hvilket spørsmål ville de kanskje stille?
13 Mange mennesker som har rasefordommer, kan ta anstøt av Jesu uttalelse: «Frelsen har sin opprinnelse hos jødene» (NW). De spør kanskje: ’Betyr dette at vi må godta jødedommen, bli omskåret, gå i jødenes synagoger og foreta pilegrimsreiser til Jerusalem, hvis vi ønsker å tilbe den sanne Gud?’
14. Hvilke ord som Jesus sa til den samaritanske kvinnen, besvarer spørsmålet?
14 La oss se hva vi kan lære av det Messias Jesus sa til den samaritanske kvinnen: «Tro meg, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbe Faderen på dette fjell [Garisim] eller i Jerusalem. . . . men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» — Joh. 4: 21—24.
15. a) Hva viste Jesu ord skulle finne sted, og hvordan har hans ord gått i oppfyllelse? b) Hva er det derfor som er av betydning for de sanne tilbedere?
15 Denne uttalelsen viste at det skulle finne sted en radikal forandring. Førti år senere ble Jerusalem ødelagt av de romerske legioner under general Titus, og byens tempel for tilbedelse av Jehova Gud er ikke blitt gjenoppbygd til denne dag. Den byen de hedenske romerne bygde på det samme stedet i det etterfølgende århundret, ble senere en såkalt kristen by, som menneskene i kristenheten foretok pilegrimsreiser til. Enda senere overtok muhammedanere byen og begynte å utøve sin tilbedelse i en moské som ble bygd på det sted hvor det jødiske templet tidligere hadde stått. Moskéen står der fremdeles, og hele Jerusalem er nå i hendene på de jøder som bor i republikken Israel. Alt dette har imidlertid ingen betydning for «de sanne tilbedere». De behøver ikke å tilbe Jehova Gud i den jordiske byen Jerusalem eller i noen annen jordisk by — Vatikanbyen ikke unntatt — som regnes for hellig av et eller annet religionssamfunn. De behøver ikke å henlegge sin tilbedelse til noe bestemt sted på jorden. Det de ifølge Jesu ord til den samaritanske kvinnen alltid må huske å gjøre, er å tilbe den himmelske far i ånd og sannhet. Han er ånd, han er en Ånd, og hans virkefelt er ikke begrenset til noe bestemt sted på jorden.
16. Hvordan sa Jesus at hans himmelske Far skulle tilbes, og hvorfor er det nødvendig å tilbe ham på den måten?
16 Det å tilbe den himmelske Far, som er åndelig, vil derfor ikke si å søke fysisk eller legemlig kontakt med ham. En sann tilbeder har ikke behov for å være på bestemte geografiske steder eller å være i nærheten av og bruke synlige eller materielle ting, men han må ha den rette innstilling, for den lærer ham å bruke troen i stedet for synssansen og følesansen. Han bør føle seg drevet til å utøve den rene tilbedelse uansett sted eller omgivelser. Han må ikke bare være oppriktig og helhjertet i sin tilbedelse. Han må også ha sannheten. Den himmelske Far er interessert i dem som ønsker at han skal vise dem sannheten, og som tilber ham i samsvar med sannheten og ikke i samsvar med de motstridende læresetninger og tradisjoner som hundrevis av trosretninger innen kristenheten og andre religiøse systemer gjør seg til talsmenn for. Hva kan et menneske som ikke kjenner sannheten, vite om det han tilber som Gud? Det finnes millioner av forskjellige forestillinger om Gud!
17. a) Hvilken innstilling må vi ha til sannheten for å kunne tilbe Gud i sannhet? b) Hvordan viste Jesu eget folk at de hadde et annet syn på Gud enn Jesus?
17 Sannheten om Gud er fremadskridende, og en sann tilbeder må vise at han elsker sannheten, ved å gå framover sammen med sannheten. Hvordan forholdt det seg med det folk Jesus tilhørte etter kjødet? Kunne han fortsette å si om dette folket: «Vi tilber det vi kjenner»? Hvordan skulle han ha kunnet det? Etter at de religiøse ledere og mesteparten av folket i omkring tre år hadde hørt ham forkynne budskapet: «Guds rike er kommet nær», viste de at de hadde et annet syn på Gud enn han. De viste at de foretrakk sine religiøse tradisjoner og menneskelige oppfatninger framfor det han viste dem ut fra de inspirerte hellige skrifter. De anklaget ham for gudsbespottelse og forsøkte å ta livet av ham. Til slutt ble han av deres høyesterett i Jerusalem dømt til døden for å ha spottet Gud. De sa til og med til den romerske landshøvding Pontius Pilatus at ifølge deres lov burde Jesus henrettes for gudsbespottelse. Men for å få den romerske landshøvding i Jerusalem til å bruke sin myndighet og få Jesus henrettet anklaget de Jesus for politisk opprør. Jesus led deretter døden på en henrettelsespel. De tilba derfor ikke det Jesus kjente, sammen med ham!
18. Hvem ble forkastet av Gud, Jesus eller det jødiske folk, og hvordan er det blitt vist?
18 Kan vi forsvare dette folkets handlemåte? Det kan vi ikke hvis vi ønsker å tilbe den samme Gud som Jesus tilba, den Gud han kjente. Til denne dag har det jødiske folk ikke tatt avstand fra sine forfedres holdning til Messias, Jesus. De forkastet Jesu budskap og likeledes de beviser han framla for at han var den lenge ventede Messias, men de ble tvunget til å erkjenne oppfyllelsen av Jesu forutsigelse om at «den hellige stad», Jerusalem, og dens herlige tempel skulle bli ødelagt og aldri skulle bli gjenoppbygd av jødene. I samsvar med Jesu ord kom den fryktelige ødeleggelsen av Jerusalem og dens tempel i levetiden til den dalevende «slekt» eller «generasjon» (NW), nemlig i år 70 e. Kr. (Matt. 24: 1—34) Jerusalem opphørte derfor å være sentret for tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud, selv om de fanatiske jødene forsøkte å hindre det. Ikke engang i dag står det noe jødisk tempel i byen som kunne vise at den er det sted hvor det bør utøves forent tilbedelse av en ’kjent’ Gud. Historien har imidlertid gitt uutslettelige beviser for at Jesus virkelig var Messias og profet for denne ’kjente’ Gud. Det var derfor ikke Jesus, men den nasjon som forkastet ham, som ble forkastet av denne ’kjente’ Gud.
19. a) Hvilke mennesker på den tiden må vi gjøre felles sak med? b) Gjennom hvilken kanal kom frelsen til hedningene, og når?
19 Det faktum at Jesus sa: «Frelsen har sin opprinnelse hos jødene», betyr derfor ikke at den evige frelse blir gitt ved dette folket i dag, og at vi må bli omskårne jødiske proselytter eller slutte oss til det jødiske folk. Det er ikke det folk som forkastet Messias, vi må gjøre felles sak med, men den jødiske «levning» på noen tusen kjødelige jøder som sto på Messias’, Jesu, side i år 33 e. Kr., og som ble hans trofaste etterfølgere. (Rom. 11: 1—7) Før Jesus steg opp til himmelen etter at han var blitt oppreist fra de døde, samlet han de første medlemmer av denne jødiske «levning» av troende. På pinsedagen (den 6. sivan i år 33 e. Kr.) brukte Gud Jesus Kristus til å utgyte den hellige ånd over disse første medlemmer av den jødiske «levning». De kunne derfor tilbe Gud ved den hellige ånds hjelp og ved hjelp av den «sannhet» som ble åpenbart ved denne hellige ånd. Dette var noe mer enn bare å tilbe Gud i den rette «ånd». (Ap. gj. 2: 1—47) Senere, i år 36 e. Kr., begynte denne jødiske levning å forkynne Guds budskap om frelse for hedninger eller ikke-jøder. (Ap. gj. 10: 1 til 11: 18) Den var derfor en kanal som frelsen kom til hedningene gjennom.
20. a) Hva gjorde de jødekristne i den kritiske tiden før Jerusalems ødeleggelse, og førte dette til at de ikke hadde noe sted hvor de kunne tilbe den Gud de kjente? b) Hvem må vi i dag støtte hvis vi ønsker å få del i Guds frelse gjennom Kristus?
20 Senere kom den kritiske tiden før Jerusalems ødeleggelse som Jesus hadde forutsagt. De som tilhørte den jødiske levning, vendte da ikke tilbake til Jerusalem for å feire noen høytider, og de bodde heller ikke i byen. Nei, de flyktet fra Jerusalem og Judea, slik Jesus, som var en sann profet, hadde sagt at de skulle gjøre. På den måten unngikk de å bli ødelagt sammen med byen og dens tempel i år 70 e. Kr. (Matt. 24: 15—22; Luk. 21: 20—24) Men de ble ikke derved uten et sted hvor de kunne tilbe den Gud som de kjente. Nei, de fortsatte å tilbe ham i hans sanne tempel, som ikke er gjort av mennesker, og som aldri kan bli ødelagt av mennesker. (Heb. 8: 1, 2) På denne jødiske «levning» kunne Jesus Kristus etter pinsedagen i år 33 e. Kr. fortsette å anvende det han sa til den samaritanske kvinnen, nemlig: «Vi tilber det vi kjenner, for frelsen har sin opprinnelse hos jødene.» (Joh. 4: 22, NW) Vi må i dag støtte denne jødiske «levning», som om den fremdeles eksisterte, og ikke det folk som ble forkastet, hvis vi ønsker å få del i Guds frelse gjennom hans Messias, nemlig Jesus.
Hvordan vi kan kjenne det vi tilber
21. a) Hva må vi godta for å kunne tilbe det vi kjenner, og hvorfor? b) Hvordan kom samaritanene til kort hva dette angikk?
21 Å ’tilbe det vi kjenner’ betyr å tilbe den Gud vi kjenner. Han er ikke en Gud som er et produkt av vår fantasi. Hvis vi tilber en slik Gud, kan Jesus si til oss: «I tilber det I ikke kjenner.» Hvordan går det hvis vi bare godtar noen av de kjensgjerninger Gud har åpenbart om seg selv, og nekter å godta hele den åpenbarte sannhet om ham? Da får vi bare en ufullstendig oppfatning av Gud. Vi får i virkeligheten en fordreid oppfatning av Gud, og det vi tilber, blir i virkeligheten ikke den sanne Gud. Vi tilber da det vi ikke kjenner; vi tilber noe som ikke eksisterer. Det var dette som var tilfelle med samaritanene i det første århundre av vår tidsregning. De anerkjente den inspirerte Pentatevken, som profeten Moses nedskrev. Men de nektet hårdnakket å godta den videre åpenbaring av Jehova Gud, som finnes i de resterende 34 bøker av de inspirerte hebraiske skrifter. De hadde derfor ikke bare en ufullstendig oppfatning av Jehova Gud, men også en feilaktig oppfatning av ham. Det var derfor de ikke ville gå opp til templet i Jerusalem for å tilbe, men tilba på Garisim-fjellet. De godtok ikke de seneste historiske beretninger om Guds gjerninger og sannhet.
22. Hvordan viste det samme seg å være tilfelle med det folk som Jesus tilhørte etter kjødet?
22 Det skulle vise seg at det forholdt seg på samme måte med det folk Jesus Kristus tilhørte etter kjødet. De som tilhørte dette folket, sa at de godtok alle de inspirerte hebraiske skrifter som var skrevet fram til den tiden, nemlig loven, profetene og salmene, men som Jesus Kristus påpekte for dem, gjorde de Guds bud til intet ved sine menneskelige tradisjoner og oppfatninger. (Matt. 15: 1—9; Luk. 24: 44, 45) Og ikke bare det — de nektet også å innse at de inspirerte hebraiske profetier ble oppfylt på Jesus Kristus. De anerkjente ham derfor ikke som den Messias som var forutsagt i Skriften. Og de sluttet seg ikke til den jødiske «levning» av troende som mottok Guds hellige ånd på pinsedagen. De godtok heller ikke den siste delen av Den hellige skrift, nemlig de inspirerte skrifter som ble nedskrevet på gresk av Messias’, Jesu, trofaste apostler og disipler. Disse vantro jødene mente at den guddommelige inspirasjon og sannhetsåpenbaring opphørte med Malakias’ bok og Krønikebøkene, og de betraktet derfor ikke bøkene fra Matteus til Åpenbaringen som et inspirert tillegg til de hebraiske skrifter.
23, 24. Hva slags Gud tilber de som følge av sin handlemåte?
23 Hvilke følger har dette standpunkt fått for det jødiske folk, hvis hovedstad og tempel ble ødelagt i år 70 e. Kr., og hvis presteskap derved ble uten oppgave? Jo, jødene har fått en feilaktig oppfatning av Gud. De tilber en Gud som ikke har holdt sine løfter, og hvis profetier inntil nå ikke er blitt oppfylt. De tilber en Gud som ikke sendte den lovte Messias som personen Jesus Kristus, ’Davids sønn, Abrahams sønn’. (Matt. 1: 1) De tilber en Gud som ikke oppreiste sin Messias fra de døde eller satte ham ved sin høyre hånd i himmelen som «både . . . Herre og Kristus» (NW). (Ap. gj. 2: 22—36) De tilber en Gud som ikke inngikk en «ny pakt» med et nytt «hellig folk», et åndelig «Guds Israel», ved hjelp av en større mellommann enn Moses, nemlig Messias, Jesus. — Jer. 31: 31—34; 5 Mos. 18: 15—18; Ap. gj. 3: 20—24; Heb. 8: 6—13; 1 Tim. 2: 5, 6.
24 De tilber derfor en Gud hvis Messias ikke må komme for annen gang for å innføre det messianske rikes styre over hele jorden og opprette en evigvarende fred og rettferdige forhold til velsignelse for hele menneskeheten. (2 Sam. 7: 4—17; Es. 9: 6, 7; Dan. 2: 44; 7: 13, 14) Det jødiske folk tilber følgelig ikke den sanne Gud, selv om deres trofaste forfedre gjorde det.
25. Hva sa apostelen Paulus om sitt folks nidkjærhet for Gud, og hva tilber de derfor også i dag?
25 Angående disse jødene skrev en av Kristi apostler som selv en gang hadde forfulgt den jødiske kristne levning: «Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For jeg gir dem det vitnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet [ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap, NW]; for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus [Messias] er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.» (Rom. 10: 1—4; 1 Tim. 1: 12—16; Gal. 1: 13, 14) Hva skal vi da si om det folk som en gang var begunstiget, men nå forkaster Messias’ Gud? Deres religiøse nidkjærhet er «ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap», for også de tilber det de ikke kjenner. De tilber ikke den Gud det tales om i de inspirerte kristne greske skrifter, som er den samme Gud som det tales om i de inspirerte hebraiske skrifter.
26, 27. Tilber treenighetslærens tilhengere det de kjenner? Begrunn svaret.
26 Kan vi så si at menneskene i kristenheten, som tilber det de kaller den treenige Gud, tilber det de kjenner? Eller tilber de det de ikke kjenner? Hvordan kan vi få rede på det? Vi kan få det ved å granske de inspirerte hebraiske skrifter og de inspirerte kristne greske skrifter, for disse to samlingene av skrifter utgjør til sammen én Bok.
27 Ikke noe sted i denne Boken forekommer uttrykkene «treenig Gud» eller «treenighet», og det står heller ikke noe i den som tyder på at det finnes noe som kan kalles «én Gud i tre personer», det vil si: Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd. Det står i virkeligheten det stikk motsatte, for da Jesus Kristus ble spurt: «Hvilket bud er det første av alle?», svarte han: «Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» Jesus siterte her fra Pentatevken, nemlig fra 5 Mosebok 6: 4, 5. (Mark. 12: 28—30) Menneskene i kristenheten adlyder imidlertid ikke dette «første» budet, som går ut på at vi skal tilbe den ene Gud hvis navn er Jehova.
28. Hva kan sies om kristenhetens oppfatning av Gud, og kommer frelsen gjennom kristenheten?
28 Hvordan kan noen på bakgrunn av dette si at menneskene i kristenheten tilber Gud på rette måte? Selv om de ikke vil innrømme det, har de en hedensk oppfatning av Gud, for de tilber en triade. Deres mange forestillinger om Gud avviker like mye fra hverandre som de hundrevis av sekter de er splittet opp i. Hvem kan benekte at menneskene i kristenheten tilber det de ikke kjenner? Kristenheten kan ikke føre noen til frelse!
29. Hvilken kunnskap er det Guds vilje at alle slags mennesker skal komme til, og hvem gjør det mulig for oss å tilbe det vi kjenner?
29 Den som vil bli frelst og oppnå evig liv i lykke, må tilbe det Jesus og hans sanne etterfølgere visste var den sanne Gud. En av Jesu etterfølgere, apostelen Paulus, skrev under inspirasjon: «For dette er godt og tekkelig for Gud, vår frelser, han som vil at alle [alle slags, NW] mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse [unøyaktig kunnskap om sannheten, NW]. For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» (1 Tim. 2: 3—6) «En mellommann er ikke bare for én; men Gud er én.» (Gal. 3: 20) Gud er derfor den ene parten i sin ’nye pakt’, og de mennesker som blir tatt med i denne nye pakt, utgjør den andre parten. Slike mennesker kan komme til «nøyaktig kunnskap om sannheten» gjennom den ene mellommann imellom Gud og mennesker’. Denne mellommannen var en gang her på jorden som menneske, som et fullkomment menneske, og var på grunn av sin menneskelige fullkommenhet og syndfrihet i stand til å gi seg selv som «en løsepenge for alle». Denne mellommannen er Messias Jesus eller Kristus Jesus. Ettersom han er mellommann mellom mennesker og den Gud som han kjenner, gjør han det mulig for oss å ’tilbe det vi kjenner’, nemlig Gud.
[Bilde på side 151]
Jesus sa til en kvinne ved en brønn i Samaria at hun tilba det hun ikke kjente. Tilber du det du ikke kjenner? Eller tilber du det du kjenner?
[Bilde på side 155]
Kan en si at folk ’tilber det de kjenner’, når de tilber en treenighet, som de innrømmer er et «mysterium»?