Hva sier Bibelen?

Hva slags tilbedelse godkjenner Gud?

«GUD er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 24) Dette sa Jesus Kristus til en samaritansk kvinne i Sykar og viste derved hva Gud ønsker med hensyn til tilbedelse. Men hvordan kan en tilbe «i ånd og sannhet»?

For å kunne danne oss et mer fullstendig bilde av hva dette innebar, kan vi se litt nærmere på den samtalen som utspant seg mellom den samaritanske kvinnen og Jesus Kristus. Hun sa: «Våre fedre tilba på dette fjell [Garisim], og I sier at i Jerusalem er det sted hvor en skal tilbe.» Jesus sa til henne: «Tro meg, kvinne! den time kommer da I hverken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. I tilber det I ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene; men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha.» — Joh. 4: 20—23.

I motsetning til jødene, som tilba i Jerusalem, tilba samaritanene på Garisim-fjellet og hevdet at dette var Guds hellige fjell. De hadde imidlertid ikke noe grunnlag for en slik påstand. Det var ikke noe i de fem Mosebøkene, som de godtok som sine inspirerte skrifter, som gjorde dem berettiget til å betrakte Garisim-fjellet som hellig. For å gjøre sin påstand mer troverdig forandret samaritanene tydeligvis en setning i 5 Mosebok slik at det sto «Garisim» i stedet for «Ebal» der. (5 Mos. 27: 4) Ettersom samaritanene forkastet resten av de inspirerte hebraiske skrifter, hadde de dessuten bare en ufullstendig oppfatning av den sanne Gud, Jehova. Jesus kunne derfor med rette si til den samaritanske kvinnen: «I tilber det I ikke kjenner.»

Jødene hadde på den annen side støtte i de inspirerte skrifter for å tilbe i Jerusalem. Første Kongebok 14: 21 taler for eksempel om Jerusalem som «den stad som Herren hadde utvalgt blant alle Israels stammer for å la sitt navn bo der». Ettersom Jehova altså hadde valgt Jerusalem, tilba israelittene der i samsvar med befalingen i 5 Mosebok 12: 5, 6: «Til det sted Herren eders Gud utvelger av alle eders stammer for å la sitt navn bo der, dit skal I søke, og dit skal du komme. Og dit skal I føre eders brennoffer og eders slaktoffer og eders tiender og eders henders gaver og eders lovte offer og eders frivillige offer og det førstefødte av eders storfe og av eders småfe.»

De jødene som godtok de hebraiske skrifter og utøvde sin tilbedelse på den måten som ble angitt i disse skriftene, kjente følgelig den de tilba. Ingen kunne tilbe Gud på en antagelig måte hvis de tok avstand fra den bibelske ordning som dreide seg om templet i Jerusalem. Messias var dessuten en etterkommer av kong David og følgelig jøde. Det var bare gjennom ham det var mulig å oppnå frelse. Selv de samaritanene som hørte hva kvinnen fortalte etter at hun hadde snakket med Jesus, viste at de var klar over dette. De sa til henne: «Nå tror vi ikke lenger for din tales skyld; for vi har selv hørt, og vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» (Joh. 4: 42) Det var derfor virkelig sant at ’frelsen kom fra jødene’.

Selv om jødene hadde bibelsk grunnlag for å betrakte Jerusalem som sentret for tilbedelsen av Gud, viste Jesu ord til den samaritanske kvinnen at denne ordningen ikke skulle fortsette. Offerne, høytidene, prestedømmet og lignende utgjorde alt sammen en del av den jødiske ordning for tilbedelse, som var en skygge av større, kommende ting. Bibelen sier om forskjellige foranstaltninger i loven: «Disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til.» (Kol. 2: 17) «Da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve bildet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.» — Heb. 10: 1.

I og med at Messias, han som legemet eller virkeligheten tilhører, kom, var tiden således inne til at det skulle skje en forandring hva tilbedelsen angikk. Tilbedelsen var ikke lenger avhengig av synlige ting eller av et bestemt geografisk sted. En sann tilbeder ville ikke stole på det han kunne se eller berøre. Han ville bevare en tilbedende holdning, uansett hvor han var, og hvilke ting han var omgitt av. Han ville tilbe, ikke ved hjelp av noe han kunne se eller føle, men i ånd, med en drivkraft som viser at han verdsetter åndelige ting. De som tilber i ånd, vil følgelig ikke bruke bilder eller andre gjenstander som hjelpemidler i tilbedelsen.

Å tilbe Gud i sannhet vil kreve at en tilber i harmoni med den sannhet som finnes i Guds Ord, Bibelen. Dette innbefatter å godta Jesus Kristus som den eneste kanal som en kan nærme seg Faderen gjennom. Jesus Kristus sa: «Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14: 6) Hvis noen prøver å nærme seg Gud gjennom en annen enn Jesus Kristus, tilber de følgelig ikke ’i sannhet’.

En som prøver å tilbe Gud i samsvar med Moseloven, utøver følgelig heller ikke en antagelig tilbedelse. Den ordningen hadde bare en skygge, ikke den hele og fulle sannhet. Jesus Kristus virkeliggjorde lovens skygger og viste at han var den sannhet som skyggene pekte fram mot. Han kunne derfor omtale seg selv som «sannheten». Det er følgelig umulig å tilbe i sannhet uten å ta Jesus Kristus i betraktning.

Men sann tilbedelse er ikke begrenset til det som mange kanskje vil kalle «hellige plikter». Hele ens liv er berørt. Den kristne disippelen Jakob skrev: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» (Jak. 1: 27) En tilbedelse som Gud godkjenner, innbefatter følgelig at en gjør noe godt for dem som er i nød, og holder seg uplettet av verdens nedverdigende, kjærlighetsløse veier. Det vil si å sky misunnelse, stridslyst, stolthet, misbruk av tungen, selviske konflikter, krigføring og lignende. Det vil si å gjenspeile den visdom som er ovenfra, og som er «først og fremst ren, dernest fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt». — Jak. 3: 1—4: 4.

Hvis du ønsker å tilbe Gud «i ånd og sannhet», må du derfor holde deg ren fra verdens ugudelige veier. Vær ivrig etter å hjelpe dem som virkelig er i nød. Kvitt deg med religiøse bilder og andre gjenstander som blir brukt som hjelpemidler i tilbedelsen av Gud. Vend deg til Skaperen gjennom den kanal han har utnevnt — Jesus Kristus — og gjør det i harmoni med den hele og fulle sannhet, som blir åpenbart gjennom Guds Ord.