Å gå over fra døden til livet

«Den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde det gode, til en livets oppstandelse, de som praktiserte det onde, til en dommens oppstandelse.» — Joh. 5: 28, 29, NW.

 1, 2. a) Hvordan gikk det til at Saulus fra Tarsus ble stilt for den romerske domstol i Cesarea? b) Hva gjorde han til det sentrale punkt i saken, og hvordan?

EN MANN sto for 1900 år siden for en romersk domstol i Sørvest-Asia, anklaget av mennesker som tilhørte hans eget folk, jødene. Det var Saulus fra byen Tarsus i Lilleasia. Ved hjelp av romerske soldater var han blitt reddet fra en opphisset pøbelhop i templet i Jerusalem og også fra de trettekjære dommere i Sanhedrinet i Jerusalem. Elleve dager etter at han var blitt reddet fra det rådløse Sanhedrinet, sto han foran den romerske landshøvding Feliks i kystbyen Cesarea for å motbevise det som hans anklagere nettopp hadde sagt. Under sitt forsvar sa Saulus noe som har vært til trøst for utallige millioner mennesker over hele jorden. Disse ordene er også meget ofte blitt sitert, for de holder på en kraftig måte fram håpet om en oppstandelse av de døde. Saulus gjorde oppstandelsen av de døde til det sentrale punkt i saken og sa til rettens medlemmer:

² «[Jeg] har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at en oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige. . . . la disse selv si hva skyld de fant hos meg dengang jeg sto for rådet, uten det skulle være for dette ene ord som jeg ropte da jeg sto iblant dem: For de dødes oppstandelse står jeg i dag for retten iblant eder.» — Ap. gj. 24: 15—21.

 3, 4. a) Hvordan var Saulus blitt apostelen Paulus? b) Hvilket bevis hadde Paulus fått for de dødes oppstandelse?

³ For et storslagent håp dette er, nemlig at «en oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige»! At dette håpet skulle bli til virkelighet, ble det gitt et bevis for av Saulus’ åndelige Leder, Jesus Kristus, som selv var blitt oppreist fra de døde. Saulus hadde på en mirakuløs måte selv truffet ham og fikk instrukser fra ham med hensyn til sin framtidige handlemåte. Saulus ble med en gang en etterfølger av den oppstandne Jesus Kristus og ble senere en Kristi apostel, og hans navn ble forandret fra Saulus til Paulus. For å vise at Jesu Kristi oppstandelse var et bevis for «en oppstandelse . . . av rettferdige og av urettferdige», skrev denne apostelen Paulus:

⁴ «For dersom de døde ikke oppstår, da er heller ikke Kristus oppstanden; men er Kristus ikke oppstanden, da er eders tro unyttig, da er I ennå i eders synder, . . . Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.» — 1 Kor. 15: 16—20.

 5. Hvordan påpekte Paulus overfor domstolen i Aten hva Guds hensikt var?

⁵ Med tanke på en forestående dommens dag for alle mennesker oppreiste Gud sin Sønn Jesus Kristus fra de døde. I sine ord til Høyesterett i Aten i Hellas påpekte apostelen Paulus at Gud hadde denne hensikt, da han sa: «Han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 22—31.

 6. Hvordan gjorde også apostelen Peter i Cesarea oppmerksom på at Jesus Kristus skulle være dommer?

⁶ Da Paulus’ medapostel Peter befant seg i et hjem i Cesarea, pekte også han på Jesu Kristi framtidige dommerembete da han sa til den italienske høvedsmannen Kornelius: «Ham oppvakte Gud på den tredje dag, og ga ham å åpenbare seg, ikke for hele folket, men for de vitner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var oppstanden fra de døde. Og han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.» — Ap. gj. 10: 40—43.

 7. a) Hvem er den høyeste Dommer og hvorfor har han utnevnt en annen dommer til å dømme menneskeslekten? b) Hvilket formål tjener derfor de dødes oppstandelse?

⁷ Den allmektige Gud, som oppreiste sin Sønn Jesus Kristus fra martyrdøden, er himmelens og jordens høyeste Dommer. Vi leser i Hebreerne 12: 23 (NW) at han er «Gud, alles Dommer». Gud har rett til å utnevne andre dommere, og han utnevnte sin Sønn Jesus Kristus til å være alle menneskers framtidige dommer, for han hadde dødd som et offer for dem. Da Jesus Kristus var et menneske her på jorden, henledet han oppmerksomheten på at hans himmelske Far hadde utnevnt ham til å være menneskenes dommer. Han påpekte at det skulle bli en dommens dag, og at han på denne dag skulle tjene som den dommer som var blitt utnevnt av Gud, hans Far, selv om det ville gjøre det nødvendig at han ble oppreist fra de døde for at han kunne holde dom og utføre sin dommergjerning overfor alle. En oppstandelse av både rettferdige og urettferdige var derfor noe som måtte finne sted for at denne gjerningen kunne bli utført.

 8. Hvorfor anklaget jødene Jesus for å være en lovbryter og gudsbespotter etter at han hadde utført sitt mirakel ved Betesda-dammen?

⁸ Ved Betesda-dammen hadde Jesus i ett nå helbredet en jødisk mann som hadde vært syk i 38 år. Ettersom Jesus med Guds hjelp hadde gjort denne gode gjerning på den jødiske sabbatsdag, forfulgte jødene ham. Jesus ga dem følgende svar: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» De kritiserende jøder likte ikke det han sa, for vi leser: «Derfor sto da jødene ham enn mer etter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin Fader og gjorde seg selv Gud lik.» Eller, som en annen oversettelse gjengir hans ord, «gjorde seg selv guddommen lik». — Joh. 5: 17, 18; The New Testament — An Expanded Translation (Wuest).

En forbilledlig oppstandelse allerede nå

 9, 10. Med hvilke ord gjorde Jesus oppmerksom på at han var blitt utnevnt til å være en dommer under Gud?

⁹ Det var i denne forbindelse at Jesus gjorde oppmerksom på at han var blitt utnevnt til å være en dommer under Gud. Jesu apostel Johannes, Sebedeus’ sønn, beretter om dette med følgende ord:

¹⁰ «Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjør; for det han gjør, det gjør Sønnen likeså; for Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør; og han skal vise ham større gjerninger enn disse, for at I skal undre eder. For liksom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil. [Hvorfor?] For Faderen dømmer heller ikke noen, men har gitt Sønnen hele dommen, for at alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke til dom; men er gått over fra døden til livet.» — Joh. 5: 19—24

11. Hvordan hadde Gud oppreist døde før vår tidsregnings begynnelse og hvilket oppstandelsesmirakel utførte han i år 33?

¹¹ Før Jesu tid hadde Gud ved hjelp av hellige profeter oppreist døde mennesker, for eksempel sønnene til to mødre. Vi leser angående dette i Hebreerne 11: 35: «Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse.» To år etter at Jesus sa ordene i Johannes 5: 19—24, hadde nå den tid kommet da Gud skulle oppreise sin egen sønn Jesus Kristus fra de døde, og det skjedde på den 16. dag i den jødiske lunarmåneden nisan i året 33 ifølge vår tidsregning.

12. Hvilken makt ga Gud sin sønn Jesus Kristus ved hans oppstandelse, og hva var han deretter i stand til, slik han selv hadde sagt?

¹² Ved denne oppstandelse gjorde Gud sin Sønn Jesus Kristus levende for bestandig i himmelen ved å ikle ham udødelighet og uforgjengelighet som en åndelig Sønn av Gud. (Åpb. 1: 5, 18; 1 Pet. 3: 18, 19) Da var det at Gud ga livgivende makt til sin Sønn, slik at han ble i stand til å gi liv til dem som han ønsket å gjøre levende, og han ga dem således en anledning til å få leve for bestandig i Guds kommende, rettferdige tingenes ordning. På den måten ville sønnen etterligne sin himmelske Far ved å gjøre alt det som Faderen viser ham skulle gjøres til gagn for døde mennesker. Disse gjerninger som Guds Sønn skal gjøre i framtiden, vil være større enn dem han gjorde da han var på jorden, større enn den gjerning han gjorde da han helbredet den mannen som hadde vært syk i 38 år. Det er grunnen til at Gud, den himmelske Far, utnevnte ham til å være dommer.

13. a) Hvem er den største, Faderen eller Sønnen? Begrunn svaret b) Hvorfor bør vi ære Sønnen akkurat som vi ærer Faderen?

¹³ Den som sender, er større enn den som blir sendt. Det var Jesus selv som sa det. (Joh. 13: 16) Gud sendte Sønnen, som er mindre enn ham, og Jesus sa også av den grunn: «Faderen er større enn jeg.» (Joh. 14: 28) Faderen utnevnte Sønnen, som er mindre enn ham, til å være dommer og overga alt domsarbeid med hensyn til menneskene til Sønnen, som døde som et offer for dem. Hvis vi mennesker respekterer Faderens makt til å utnevne, bør vi ære ham som han utnevner som dommer. Akkurat som vi bør ære Gud, Faderen, som er «alles Dommen, bør vi også ære Sønnen som han utnevner til å dømme menneskene. Hvis vi ikke ærer Sønnen som Guds utnevnte dommer, ærer vi naturligvis heller ikke Gud, Faderen, som ga sin Sønn makt til å dømme. Vi kan ikke med rette ære Gud, Faderen, og samtidig overse Sønnen som dommer.

14. a) Hva er avhengig av at vi ærer Faderen og Sønnen? b) Hvem må vi tro på etter å ha hørt Jesu ord hvis vi vil oppnå liv?

¹⁴ Vårt evige liv er avhengig av at vi således ærer Sønnen som dommer på samme måte som vi ærer den himmelske ’Fader, som har sendt ham’. Ved hjelp av Johannes’ skrevne beretning i Bibelen hører vi i dag Jesu ord i denne henseende. Hvis vi etter å ha hørt disse ordene gjør som Jesus sa, nemlig «tror ham som har sendt meg», vil vi oppnå evig liv. Et slikt liv vil vi kunne få glede oss over i Guds lovte rettferdige tingenes ordning under hans rike.

15. Fra hva og til hva går den over som hører og tror?

¹⁵ Legg merke til det forunderlige som sies om dem som således har evig liv fordi de hører Jesu ord med tro og lydighet og deretter tror på Faderen som sendte ham. Jesus sier om hver enkelt av dem: «Han . . . kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.» (Joh. 5: 24) Det er i en spesiell åndelig betydning at enhver som hører og tror, går over fra døden til livet allerede nå mens han i den nåværende tid legger tro for dagen.

16. Hva satte Jesus opp som motsetning til det å gå over fra døden til livet, og hvordan skal en da forstå dette uttrykket?

¹⁶ La oss merke oss at Jesus bruker ordet «dom» som en motsetning til det at en «er gått over fra døden til livet». I betraktning av dette er det tydelig at ordet «dom» slik det her blir brukt av Jesus, betyr en ugunstig dom, en fordømmelse. Det betyr at en person er dømt til evig død. Det er grunnen til at dr. James Moffatts bibeloversettelse sier: «Han vil ikke pådra seg noen dom, han har allerede gått over fra døden til livet.» Den autoriserte engelske bibeloversettelse av 1611, som ble godkjent av kong Jakob i England, sier likeledes: «Han . . . skal ikke komme under fordømmelse; men har gått over fra døden til livet.»a

17. Hvem talte Jesus spesielt om i Johannes 5: 24, og hvilken oppgave skulle disse få ifølge Matteus 19: 27—29?

¹⁷ Da Jesus Kristus for 1900 år siden sa disse betydningsfulle ordene, talte han spesielt om den menighet av troende som Gud, den himmelske Far, skulle ta ut fra menneskene og gjøre til meddommere sammen med Jesus Kristus i himlene. Det var med henblikk på denne menighet av meddommere at Jesus sa til sine apostler: «Sannelig sier jeg eder: I som har fulgt meg, I skal i gjenfødelsen [gjenskapelsen, NW], når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone, også sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller akrer for mitt navns skyld, skal få mangefold igjen og arve evig liv.» (Matt. 19: 27—29) Det vil naturligvis være mer enn 12 personer som skal være dommere sammen med Jesus Kristus i hans himmelske rike.

18. Hvem skal hele menigheten av Jesu meddommere dømme, og hvordan framgår dette av Paulus’ ord i 1 Korintierne 6: 2?

¹⁸ Hele menigheten av meddommere skal dømme mange flere enn de bokstavelige Israels 12 stammer. Under den fremste Dommer Jesus Kristus skal de dømme alle mennesker, både levende og døde. Apostelen Paulus skrev angående dette til menigheten: «Vet I ikke at de hellige skal dømme verden? og dersom verden blir dømt ved eder, er I da uverdige til å dømme i de ringeste saker» nå? (1 Kor. 6: 2) Det vil således bli mange slike meddommere.

19, 20. a) Når var det en gikk over fra døden til livet ifølge Jesu ord i Johannes 5: 25? b) Hvem er de «døde» han talte om, og hvordan framgår dette av hans uttalelse i Matteus 8: 21, 22?

¹⁹ La oss imidlertid ta for oss de ordene Jesus sa til de jøder som ønsket å drepe ham fordi han tilsynelatende hadde brutt sabbaten og opptrådt som en gudsbespotter, som en som gjorde seg selv Gud lik. Etter at Jesus hadde talt om ikke å komme til dom og om å gå over fra døden til livet, påpekte han at den tid hadde kommet da dette bemerkelsesverdige skulle finne sted. Han sa: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den time kommer, og er nå,b da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.» — Joh. 5: 25.

²⁰ Hvem er disse døde som hører Guds Sønns røst, og som, hvis de gir akt på det de hører, får leve nå? Det er helt tydelig at det ikke er de personer som allerede ligger døde i gravene. Det kan ikke være dem, for Jesus sa at den time da slike døde skulle høre hans røst og få leve fordi de ga akt på den, ikke bare skulle komme, men «er nå», det vil si på den tiden da Jesus sa dette. Disse som ’lever nå’, var mennesker på jorden som engang var døde i åndelig forstand, på en billedlig måte, og som ikke befant seg i bokstavelige graver. Da Jesus sa dette, var alle mennesker i Guds, alles Dommers, øyne under dødens fordømmelse. Det må ha vært den slags åndelig døde mennesker Jesus siktet til da han sa til den jødiske sønnen som ønsket å dra hjem for først å få begrave sin far: «Følg meg, og la de døde begrave sine døde!» (Matt. 8: 21, 22) Jøden burde la sine åndelig døde slektninger begrave hans far når han i bokstavelig forstand var død og skulle gravlegges. Ved å følge Jesus ville han befinne seg på veien til evig liv og ikke være blant de åndelig døde som i Guds øyne var fordømt.

21, 22. a) Hvem var en gang blant de åndelig døde mennesker ifølge Efeserne 2: 1, 2, 4—6, og hvorfor var de det? b) Hva er årsaken til at de har gått over fra døden til livet?

²¹ De som blir kristne ved å legge sann tro for dagen, var en gang blant de åndelig døde mennesker i verden. Apostelen Paulus minnet menigheten om dette da han sa: «Dessuten er det dere Gud gjorde levende enda dere var døde i deres overtredelser og synder, som dere engang vandret i i samsvar med tingenes ordning i denne verden. . . . Men Gud, som er rik på barmhjertighet, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende sammen med Kristus, selv da vi var døde i overtredelser — ved ufortjent godhet er dere blitt frelst og han reiste oss opp sammen og satte oss sammen i de himmelske steder i forening med Kristus Jesus.» — Ef. 2: 1, 2, 4—6, NW.

²² Ettersom de som følge av at de hadde tro på Kristus, ikke lenger vandret i overtredelser og synder mot Gud, tok Gud sin fordømmelse bort fra dem. Han oppreiste dem fra deres åndelige død og ga dem håp om evig liv i sin kommende, nye ordning.

23. a) Hvordan har de «døde» hørt Guds Sønns røst siden han forlot jorden? b) Hvem er disse «døde» ifølge 1 Peter 4: 5, 6?

²³ Da Jesus var på jorden som menneske, hørte jødene hans røst direkte. Ved å gi akt på det han hadde å si, kunne de allerede da begynne å gå på veien til evig liv. Etter at han døde og ble oppreist og til sist vendte tilbake til himmelen, kunne de imidlertid høre «Guds Sønns røst» bare på en indirekte måte. Hvordan? Jo, de kunne det ved å høre det som han hadde lært, bli forkynt, eller ved å lese det han hadde forkynt og lært. Apostelen Peter tenkte på slike åndelig døde mennesker som hørte det gode budskap om Jesus ved hjelp av forkynnere, da han skrev: «Disse menneskene skal gjøre regnskap for ham som er rede til å dømme dem som lever, og dem som er døde. Ja, av denne grunn ble det gode budskap også forkynt for de døde, for at de med hensyn til kjødet kunne bli dømt fra menneskers synspunkt, men med hensyn til ånden kunne leve fra Guds synspunkt.» — 1 Pet. 4: 5, 6, NW.

24. Hvordan blir disse «døde» levende fra Guds synspunkt?

²⁴ Ved å ta imot det gode budskap og vandre i samsvar med det blir de åndelig levende fra Guds synspunkt. Ved hjelp av sin livgivende ånd oppreiser Gud dem fra deres åndelig døde, fordømte tilstand og gjør dem levende så de kan følge i Menneskesønnens, Jesu Kristi, fotspor.

25. a) Hva unngår de som går over fra den ene tilstand til den andre? b) Hvilken egenskap hos dem viser at de har gått over fra døden til livet?

²⁵ Ettersom fordømmelsen er blitt tatt bort fra dem, ’kommer de ikke til dom’, men blir mennesker som «er gått over fra døden til livet», som Jesus tidligere sa. (Joh. 5: 24) Denne overgang fra en dødlignende tilstand i overtredelser og synder til åndelig liv blir beskrevet av apostelen Johannes med følgende ord: «Undre eder ikke, brødre, om verden hater eder! Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden. Hver den som hater sin bror, er en manndraper, og I vet at ingen manndraper har evig liv blivende i seg.» For at hans kristne brødre skulle fortsette å vise seg verdige til evig liv i Guds nye tingenes ordning, tilføyer Johannes: «Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 13—15, 18.

26. Hva tilskynder kjærligheten dem til å gjøre, og fra hvis synspunkt er de derfor levende?

²⁶ En slik kjærlighet er en frukt av Guds ånd som kristne legger for dagen, og den driver dem til å adlyde Guds bud. Som 1 Johannes 5: 3 minner oss om: «Dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge.» De som holder Guds bud som gjelder for Kristi etterfølgere, er virkelig levende fra Guds synspunkt, åndelig levende allerede nå.

[Fotnoter]

«Vers 24 . . . . [Levendegjørelsen] fullbyrdes i ham; han har evig liv (3: 15), det vil si den høyeste form for åndelig liv, som ved hans inntreden i det messianske rike når sin fullendelse i herlig messiansk [liv]. Ved å bli en troende er han gått over fra åndelig død . . . til evig liv (liv i høyeste potens), og kommer ikke for en (fordømmende se til sammenligning 3: 18) dom fordi han allerede har oppnådd dette liv. Resultatet av dette er: [han skal slett ikke se døden]; 8: 51. [Han er gått over] til det fullkomne. Se 3: 18; 1 Joh. 3: 14.»

De kursiverte ordene i parenteser og klammer i ovenstående sitat er en oversettelse av de greske ord som dr. Meyer har benyttet.