Hva slags kjærlighet fører til lykke?

HVEM ønsker ikke å være lykkelig, ja, å oppnå varig lykke? Mange venter at kjærlighet skal gjøre dem lykkelige. Men hva slags kjærlighet fører til lykke? Er det en hvilken som helst slags kjærlighet?

Hva for eksempel med kjærlighet til penger? Er det en kjærlighet som bringer virkelig lykke? Eller er det ikke slik at folk som har en slik form for kjærlighet, ’gjennomstinger seg selv med mange piner’? — 1 Tim. 6: 10.

De gamle grekere hadde fire ord som beskriver de fire former for kjærlighet, nemlig eʹros, stor·geʹ, phi·liʹa og a·gaʹpe. Det er interessant å legge merke til at hver av de fire former for kjærlighet som disse ordene beskriver, kan bidra til å gjøre en person lykkelig.

Det første ordet, eʹros, beskriver tiltrekningen mellom kjønnene. Gud viser at det er på sin plass å gi uttrykk for denne form for kjærlighet, for Bibelen oppmuntrer en gift mann til å glede seg i sin hustru. (Ordspr. 5: 15—20) Når gifte mennesker tar hensyn til hverandre og gir uttrykk for denne form for kjærlighet, vil det øke lykken i ekteskapet. — 1 Kor. 7: 3—7.

Eʹros må imidlertid holdes under kontroll, for den kan føre til en løsaktig, umoralsk oppførsel. Eʹros kan på en måte gi seg ut for å være noe annet enn det den i virkeligheten er. Den kan få en person til å tro at han viser broderlig hengivenhet, mens det i virkeligheten er tiltrekningen mellom kjønnene som får ham til å vise vennlighet mot en av det annet kjønn.

Stor·geʹ blir brukt om den naturlige hengivenhet som nære slektninger og særlig foreldre og barn har for hverandre. Dette ordet beskriver den hengivenhet som brødre og søstre har for hverandre, og det er mange sider ved den som bidrar til lykke. Det er denne form for kjærlighet som knytter en mor til sitt barn, og som får en far til å ’forbarme seg over sine barn’. — Sl. 103: 13; Es. 49: 15.

Denne naturlige hengivenhet, stor·geʹ, må imidlertid være ledet av bibelske prinsipper. Hvis ikke den blir det, kan det føre til at det blir vist utilbørlig partiskhet, for eksempel ved at en som har en ansvarsfull stilling, favoriserer noen av medlemmene i sin familie og derved berøver andre deres privilegier. En slik hengivenhet for familien kan også føre til at foreldre lar sine sentimentale følelser avholde dem fra å tukte sine barn på rette måte.

Phi·liʹa blir vanligvis definert som hengivenhet mellom venner som har visse felles interesser. De kristne bør ha og gi uttrykk for en slik vennskapelig hengivenhet overfor hverandre. (Rom. 12: 10; 1 Tess. 4: 9) Men denne vennskapelige hengivenhet må være ledet av Bibelens prinsipper, ellers kan den føre til at en søker dårlig omgang, noe som forderver gode seder. (1 Kor. 15: 33) Det kan sies at et slikt vennskap er noe en vanligvis må gjøre seg fortjent til, mens den hengivenhet som familiemedlemmer har for hverandre (stor·geʹ), til en viss grad er medfødt.

Det er interessant å legge merke til at Bibelen aldri bruker ordet phi·liʹa når den oppfordrer menneskene til å elske Gud, kanskje fordi Gud, som universets høyeste Overherre er den som med rette selv velger sin venner og selv avgjør hvem han vil ha nært fellesskap med. (Sl. 15: 1, 2) Jesus forsikret imidlertid sine disipler om at «Faderen selv elsker [phi·liʹa] eder». — Joh. 16: 27.

Ordet a·gaʹpe blir brukt for å beskrive den form for kjærlighet hvis mest karakteristiske trekk er at den er basert på prinsipper, og hvor dette bli understreket mer enn naturlig hengivenhet. Det blir brukt når det er tale om den kjærlighet som den allmektige Gud, Jehova, viste da han sendte sin Sønn til verden for at han skulle dø for syndere, og den kjærlighet Jesus viste da han ga sitt liv for sine venner. Ettersom den kjærlighet de kristne har til Gud, er basert på og ledet av rettferdige prinsipper, får deres kjærlighet dem til å holde Guds bud, uansett hva det måtte koste. — Mark. 12: 29, 30; Joh. 3: 16; 15: 13; Rom. 5: 8.

Den kjærlighet som de kristne har til hverandre, er heller ikke bare et uttrykk for vennskapelig og broderlig hengivenhet, men den er også basert på og ledet av rette prinsipper. Det er dette som viser at de er Kristi disipler. — Joh. 13: 34, 35.

I 1 Korintierne, kapittel 13, blir det beskrevet hvordan a·gaʹpe virker. Den søker ikke sitt eget; den gleder seg ved sannhet; den utholder, håper og tåler alt. Den faller aldri bort. Den må derfor føre til lykke, for, som Jesus sa: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» — Ap. gj. 20: 35, NW.

Men når en bestreber seg for å vise uselvisk kjærlighet i samsvar med rette prinsipper, må en også ha guddommelig visdom hvis det skal føre til virkelig lykke for en. En kan for eksempel konsentrere seg i en slik grad om å være selvoppofrende at det resulterer i at en får et nervesammenbrudd. Den uselviske kjærlighet som er basert på prinsipper, må derfor ledes av kunnskap og visdom for at den skal kunne legges for dagen på rette måte. — Fil. 1: 9, 10.

Det er tydelig at alle disse fire former for kjærlighet med rette har sin plass i en kristens liv. Eʹros er naturligvis for en stor del begrenset til det ekteskapelige forhold. Stor·geʹ eller naturlig hengivenhet er ikke begrenset til bare å omfatte slektninger som er knyttet til hverandre med blodets bånd, for en manns hustru blir hans nærmeste slektning, ettersom mann og hustru er ett kjød. Blant de kristne hersker det også en familiefølelse. Noen kan ha en faderlig eller moderlig hengivenhet for andre enn dem som er deres kjødelige avkom. — Mark. 10: 29, 30.

Mellom de kristne, mellom familiemedlemmer (for eksempel mellom far og sønn, akkurat som mellom Jehova og hans Sønn [Joh. 5: 20]) og mellom ektefeller bør det også være vennskap, phi·liʹa. Den kjærlighet vi viser, må også omfatte a·gaʹpe, den kjærlighet som er basert på prinsipper. Hvis familiemedlemmer og ektefeller skal kunne holde sammen, kan deres hengivenhet for hverandre ikke bare være basert på følelser og sentimentalitet. Av og til må det også eksistere en viss pliktfølelse; det kan dessuten være nødvendig å tilgi, å være barmhjertig, langmodig og utholdende, noe som i første rekke kan sies å være et utslag av a·gaʹpe.

Det kan med rette sies at alle fire former for kjærlighet, eʹros, stor·geʹ, phi·liʹa og a·gaʹpe, kan føre til et visst mål av lykke. Men de må bli ledet av bibelske prinsipper. Da kan de med Skaperens, Jehova Guds, godkjennelse føre til lykke nå og hjelpe en til å oppnå evig liv i lykke i Guds nye tingenes ordning.