Håpet for sjelen
Hvor lenge kommer du til å eksistere? Hva vil døden bety for deg — pine, glede eller utslettelse! Denne artikkelen vil hjelpe deg til å tenke over det håpet Bibelen gir for sjelen.
HVORFOR bygger menneskene monumenter og reiser statuer over hverandre? Hvorfor bevarer de omhyggelig minnet om andre mennesker i museer, biografier og historiebøker? En amerikansk general svarer: «Nasjonenes monumenter er alle sammen protester mot tilintetgjørelse etter døden; det samme er statuer og inskripsjoner; det samme er historien.» Hvorfor foretrekker mange døende mennesker sykdom og smerter framfor døden? Hvorfor klamrer de seg til de siste rester av dette liv, selv om det kan være aldri så pinefullt, til tross for at de ifølge sin bekjennelse nærer håp om et liv etter dette? Er det slik fordi de frykter for muligheten av å komme til helvete i stedet for til himmelen? Nei, grunnen er snarere den at de simpelthen ikke kan gjøre seg fortrolig med den tanken at de, de viktigste personer i deres univers, med deres følelser, evner og ærgjerrige mål, er kommet til veis ende, skal slutte å være til. De ville faktisk foretrekke pine! For å sitere dikteren Bailey, som ikke delte hinduenes eller buddhistenes håp om nirvana eller en fullstendig utslukkelse: «Helvete er tåleligere enn tilintetgjørelse.»
For det første menneske utgjorde ikke dette noe problem. Hans Skaper hadde gitt ham et fullkomment sunt legeme, et våkent, aktivt sinn, en hustru som var hans medhjelp, og en vakker hage eller park å leve i. Døden var langt borte fra hans tanker, for det ville ikke være noen død så lenge han fortsatte å holde sin Skapers befalinger trofast. (1 Mos. 2: 15—25) Men så falt han fra, og «synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker». (Rom. 5: 12) Mannen og kvinnen ble så kastet ut av Edens hage, og fikk erfare hvordan deres frister hadde løyet for kvinnen. Han hadde lovt at opprørerne skulle få fortsette å leve som mennesker, men øyeblikkelig kom Skaperens dødsdom over dem og de ble utvist fra Edens hage. I sin tid rammet døden deres sønn Abel, og der lå han, stille og kald. Den sorgen som denne altfor tidlige død må ha voldt dem, var bare en del av de mange sorger og bekymringer som skulle komme. Den frykten dette fylte deres hjerter med, skulle ikke bli fjernet før deres egne hjerter stoppet å slå i døden, for den døende Adam hadde fått erfare at det eneste han hadde kunnet bli far til, var en menneskeslekt «som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid». — Heb. 2: 15; 1 Mos. 3: 1—4, 16.
For noen triste framtidsutsikter dette var! Av sitt familieoverhode Adam fikk menneskene vite hvor sørgelig deres skjebne var. Han var blitt dannet av jordens muld, og livets ånde, som var blitt blåst inn i hans nese, hadde satt i gang livsprosessen, hadde gjort ham levende. Lydighet mot Skaperen ville ha gjort det mulig for hans og hans etterkommeres legemer av støv å forbli i live til Hans pris. Ulydighet ville gjøre dem uverdige til livet. De måtte gå tilbake til intethet! «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» — 1 Mos. 2: 7; 3: 19; 5: 1.
Men «tanken på å bli til intet etter døden er en uutholdelig byrde for et ærbart menneske,» sa Dryden, og talte da på vegne av dem som bekjenner seg som kristne, og også, kunne man tilføye, på vegne av dem som ikke er ærbare. Ingen mennesker liker å tenke på at deres arbeid, enten det er godt eller dårlig, skal bli til intet, at de selv skal smuldre til støv, deres navn forsvinne fra menneskenes lepper og deres berømmelse gå ned i glemsel. Mange som ikke kan tiltrekke seg oppmerksomhet ved gode gjerninger, legger seg til og med etter å gjøre dårlige gjerninger for å bli lagt merke til, for å bli en person av betydning, forat menneskene skal huske dem lenge og snakke om dem.
Trangen til å vekke oppmerksomhet, til å bli husket, eller enda bedre, til å fortsette å eksistere, førte til at det ble født en ny tanke i sinn som traktet etter trøst og oppmuntring. Dette, tenkte de, er da sikkert ikke alt når det gjelder menneskene. De kan tenke, resonnere, planlegge, ja, til og med oppfinne eller «skape» i en bestemt betydning av ordet. «Kan noe som bare er støv, gjøre det?» tenkte de. Deres svar på dette ble uttrykt slik av den greske filosof Aristoteles: «Hva det enn er inne i oss som føler, tenker, ønsker og gjør levende, så er det noe himmelsk, guddommelig, og følgelig uforgjengelig.» Ja, slik må det være, tenkte de! Mennesket dør i virkeligheten ikke, kan ikke dø! Mennesket er udødelig!
Men hvordan lot så denne tanken seg forene med de faktiske forhold man kan iaktta i forbindelse med døden, livets opphør? Noen la merke til at det i drømme var mulig å dra ut på lange reiser, uhindret av fysiske forhold. Når de våknet, lå de igjen på samme sted hvor de sovnet. Deres venner og slektninger kunne bevitne at de hadde vært der hele tiden. Enkelte mennesker var raske til å tolke dette som bevis for at de hadde noe levende inne i seg — en sjel kalte de det — som kunne overvinne fysiske begrensninger og slippe bort fra legemet. En udødelig sjel var det, og her hadde man da endelig en utvei fra dødens fryktelige virkelighet — intetheten.
Beretningen om dette kommer fram ved arkeologiske utgravninger på oldtidens boplasser. I Ghassul fra før vannflommen på Noahs tid fant man steinsatte graver med ornamenter og leirkrukker som opprinnelig inneholdt mat da begravelsen fant sted. Mat til den avdøde sjel! I oldtidens Eridu gjorde man lignende oppdagelser. Menneskene der mente at dyrene også hadde udødelighet. Hvordan kan det bevises? En ung gutts steinsatte grav inneholdt ikke bare guttens og hans hunds ben, men også en bolle med mat til gutten og et ben til hunden!
Som følge av at menneskene hadde slike idéer som at jordbundne mennesker kunne dra bort til en åndeverden, fikk de også den tanken at det kunne opprettes kontakt med en «gudenes verden». Derfra var det bare et kort skritt til å tro på forbindelse med de kjære avdøde, til fedredyrkelse og guddommeliggjøring av «store» menn som hadde gått «hinsides».
Menneskesjelen
Således ble det dannet en lære, læren om sjelens udødelighet, læren om at sjelen unnslipper, at den overlever. Ifølge denne oppfatningen var sjelen det virkelige menneske, det indre menneske. Kroppen var bare det ytre skallet som huset sjelen under dens jordiske ferd og dens prøvelser, og som bare ble kastet bort i likhet med sommerfuglens kokong, mens sjelen svevde opp til himmelen. Sjelen var en udefinerbar, immateriell ting.
Man kan imidlertid finne det merkelig at man finner beviser for denne troen hos de folk som alltid sto utenfor tilbedelsen av Jehova, nemlig i sivilisasjonen før vannflommen, som ble ødelagt, i den babyloniske kultur etter vannflommen, i de egyptiske, assyriske, medo-persiske, greske og hedenske romerske religiøse organisasjoner og andre.
Enda merkeligere må det være, i det minste for kristenhetens mennesker som er blitt opplært i udødelighetslæren, at deres bøkenes bok framholder så utvetydig at sjelen er selve mennesket. Den sier ikke som kristenhetens lærere at sjelen blir inngytt i legemet ved fødselen, at legemet blir født, men ikke sjelen. Bibelen sier at sjeler blir født, at Jakobs hustru Silpa «fødte Jakob disse barn, seksten sjeler». Deres religiøse hyrder godtar gjerne evolusjonistiske idéer om at menneskelegemet har utviklet seg fra et eller annet dyr, men de sier at det som gjorde dette legeme til et menneske i Guds bilde, var at Gud inngjøt en sjel i det. — 1 Mos. 46: 18.
Bibelen sier at Jehova skapte, ikke utviklet, det første menneske: han «dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel». Sjelen er ikke noe immaterielt, udefinerbart noe inne i mennesket, men blir klart definert som en kombinasjon av et legeme av jordens muld eller støv, og livets ånde. Når mennesket dør, foregår den prosessen som gjorde mennesket til en sjel, den omvendte veien, «og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden [livskraften] vender tilbake til Gud, som ga den». (1 Mos. 2: 7; Pred. 12: 7) Blir så bevisstheten bevart ved at en «sjel» unnslipper? Eller er den «ånden» som vender tilbake til Gud, noe som har bevissthet? Nei, for det står skrevet om mennesket: «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» Han går tilbake til intethet. — Sl. 146: 4.
Mellom sin fødsel og død legger sjelen for dagen menneskelige egenskaper som virker forbausende i forbindelse med noe som sies å være overjordisk og guddommelig. Den kan ete og drikke, slåes med sverdets egg og sønderrives av en løve. (Luk. 12: 19; Jos. 11: 11; Sl. 7: 2) Ja, sjelen er i sannhet menneskelig; menneskeskapningen er sjelen, og når menneskeskapningen dør, så dør også sjelen, hele sjelen. Tro det ikke fordi vi sier det. Tro det fordi Gud sier det: «Den sjel som synder, den skal dø.» — Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.
«Men,» innvender noen, «den døde kroppen som ligger der foran oss når et menneske dør, det livløse liket, kan da ikke være alt som er tilbake av en sjel. Livet er borte, bevisstheten, følsomheten. Det må være en ’sjel’ som forlater det døde legemet og lever videre.» Men er det nå slik? Det ordet i Haggai 2: 13 som i den vanlige norske bibeloversettelsen er gjengitt med «lik», omtales i den engelske bibeloversettelsen som et «dødt legeme», og begge disse uttrykkene er oversatt fra det hebraiske ordet nephesh, som andre steder er oversatt med «sjel». Det døde legeme er altså i Bibelens språk virkelig en død sjel, og i 4 Mosebok 6: 6 [NW] brukes dette uttrykket i forbindelse med at den som ønsker å være seremonielt ren, «skal . . . ikke komme nær noen død sjel». Hva er det som er galt ved å si det på den måten? Ikke noe! Taler vi ikke om et lik som et «dødt menneske», selv om bare en del av det som utgjør et menneske, fremdeles er for hånden? Et levende menneske er en levende sjel. Et dødt menneske er en død sjel.
Er det så vanskelig å godta at når et menneske dør, så er det ikke noe liv tilbake, ikke noe som overlever et eller annet sted? Spør du fremdeles: «Hvor ble det av livet?» For å hjelpe deg til å forstå dette, kunne vi spørre: «Når vann spaltes i sine to bestanddeler, vannstoff og surstoff, hvor blir det så av vannet?» Eller hvor blir det av lysflammen når den ikke får mer surstoff? For et øyeblikk siden forbandt stoffet i veken seg med surstoff i en forbrenningsprosess, og det ble en flamme. Hvor er flammen nå? Svaret er i begge tilfelle «ingen steder». Det kreves vannstoff og surstoff for å danne vann; skill dem at, så holder vannet opp å eksistere. Det kreves brennbart stoff og surstoff for å frambringe en flamme; skill dem at, så holder flammen opp å eksistere. Det kreves et legeme og livets ånde for å frambringe en sjel; skill dem at, så holder sjelen opp å eksistere.
Nå vil du kanskje spørre: «Hvis Gud skapte meg slik, hvordan skal det så gå med meg når jeg dør? Hvilken framtid er det for meg?»
Hvilken framtid er det for sjelen?
Dette spørsmålet har ført nasjoner som forkaster Jehova Gud og hans Sønn Kristus Jesus, bort i læren om sjelens udødelighet. Dette har imidlertid ikke vært tilfelle med dem som nedskrev de foregående inspirerte bibelske beskrivelser av en dødelig sjel. Du kan være sikker på at de hadde et håp. Vær forvisset om at den Gud som ga det første, fullkomne menneske håp om å få leve for evig hvis han var lydig, ikke lot disse trofaste bibelske skribenter være uten håp, selv om de måtte dø.
Apostelen Paulus tar et tilbakeblikk over noen av disse trofastes livshistorie i det ellevte kapitel av sitt brev til hebreerne. Han beretter levende om deres trosseirer, deres seirer over sverd, ild, ville dyr og fiendtlige riker, og også over deres egne svakheter. Hvorfor utholdt de alt dette så trofast? «Forat de kunne få del i en bedre oppstandelse». (Heb. 11: 32—35) Det er oppstandelse som er vårt håp — ikke udødelighet!
Hvordan kan en sjel som har gått i oppløsning, bli oppreist i en oppstandelse? Hva er det som oppreises? Hvilke spor er det tilbake av trofaste mennesker som nå har vært døde i mange hundre år? Den eneste faktor i hele universet som gjør oppstandelsen mulig, er et minne eller en hukommelse, den største hukommelse i universet, Guds hukommelse. «Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugudeliges navn råtner bort.» (Ordspr. 10: 7) De som er forsettlig onde, kommer til å være døde for evig, døde og glemt, men på grunn av Jehovas enestående minne er trofaste mennesker som Abraham, Isak og Jakob bevart i hans erindring, «for fra hans synspunkt lever de alle». (Luk. 20: 38, NW) Det er sant at som levende sjeler har de for lengst opphørt å eksistere, de ’er ikke til’, men Jehova er den Gud «som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til». — Rom. 4: 17.
De trofastes livsmønstre blir bevart uutslettelig og nøyaktig i alle detaljer i minnet hos ham som har personlig kjennskap til hver enkelt av de tilsynelatende utallige stjerner: «Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn.» (Sl. 147: 4) De trofaste er gjemt i Guds ubegrensede minne der de ligger i sine graver, hvor det enn måtte være, og det står også skrevet at «den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut». (Joh. 5: 28, 29) Han som i sin uforlignelige makt skapte eller dannet de første menneskelige sjeler, kan gjendanne trofaste menneskesjeler og gi dem liv igjen. Det er dette som menes med oppstandelse.
Dette er i virkeligheten menneskenes ønskers mål, fullbyrdelsen av deres lange søken etter en fortsatt tilværelse, svaret på deres spørsmål, slik det ble uttrykt av den trofaste Job: «Når en mann dør, lever han da opp igjen?» (Job 14: 14) «Ja,» svarer Bibelen, «hvis han på grunn av sin trofasthet blir bevart i Guds minne.» Noen av de mennesker som lever nå i denne vanskelige tiden, i denne gamle verdens siste dager, kan til og med oppnå enda større velsignelser, nemlig det privilegium å få overleve denne verdens ende og aldri dø, akkurat som dengang «noen få mennesker, nemlig åtte sjeler, ble ført trygt gjennom vannet» da vannflommen i Noahs dager skyllet over jorden. (1 Pet. 3: 20, NW) Måtte dine lengsler, din gransking og dine fornuftslutninger føre deg bort fra de falske, hedenske løfter om udødelighet og hjelpe deg til å kunne tro og håpe på de løfter Gud har gitt i sitt Ord.