da de vandret gjennom ørkenen mot Løftets land. Mannabrødet ga ikke evig liv til israelittene og den store hop av alle slags folk som var med dem. Jesus sa derfor: «Jeg er livets brød. Deres forfedre spiste manna i ørkenen og døde likevel. Dette er det brød som kommer ned fra himmelen, så hvem som helst kan spise av det og ikke dø.» Så forklarte han at det brød han ga for verdens liv, var sitt kjøtt. (Joh. 6: 48—51, NW) Men disse israelittene i ørkenen drakk ikke noe slags blod, for det var forbudt dem, ikke bare i den guddommelige pakt med deres stamfar Noah, men også i bestemmelsene i lovpakten, som de hadde fått ved sin mellommann Moses. Den mannaen fra himmelen som de spiste, var blodløs, og i denne henseende var den lik Jesu kjøtt. Kjøttet skulle ikke spises uten at blodet var tappet ut av det. Det som den nye verdens lydige menneskehet skal spise for å få evig liv, vil derfor være likt blodløst kjøtt, som Jesus skaffet til veie ved å komme ned fra himmelen.

24. Hva annet snakket han om enn dette kjøtt for verdens liv?

²⁴ Jesus talte derfor om noe mer enn den manna som gis for verdens liv, da han sa: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke noe liv i dere. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den siste dag; for mitt kjøtt er virkelig føde, og mitt blod er virkelig drikke. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, fortsetter å være i forening med meg, og jeg i forening med ham. Liksom den levende Far utsendte meg, og jeg lever på grunn av Faderen, så skal også den som spiser av meg, leve på grunn av meg. Dette er det brød som kom ned fra himmelen. Det er ikke som da deres forfedre spiste og likevel døde. Den som spiser av dette brød, skal leve evig.» — Joh. 6: 53—58, NW.

25. Hva blir altså resultatet av at man spiser hans kjøtt og drikker hans blod? Og hva betyr «liv i dere» her?

²⁵ Legg merke til at Jesus her sa at de som ikke bare spiser hans kjøtt, men også drikker hans blod, fortsetter å være i forening med ham og han i forening med dem. Dette betyr at de blir gjort til lemmer på hans legeme, at de blir døpt til Kristus og derved døpt til den slags død han døde. Jesu mat var å gjøre sin Fars vilje, og de spiser Jesu kjøtt ved å gjøre Guds vilje sammen med Jesus, og fullføre den som han gjorde. (Joh. 4: 34) Hvis ikke hans disipler følger denne handlemåten, har de ikke noe liv i seg. «Liv i dere» betyr ikke nødvendigvis iboende liv eller udødelighet i himlene. Det betyr noe i likhet med det Jesus nevnte da han sa: «Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som har gitt akt, skal leve. For liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg.» (Joh. 5: 25, 26, NW; Knox) At lemmene på Kristi legeme har ’liv i seg selv’, betyr derfor at de sammen med Jesus får den forrett å utgyte velsignelsene fra hans ofrede liv over den lydige menneskehet i de tusen år hans rike varer. De blir hans himmelske brud, «Lammets hustru». I denne stilling vil de være som en mor for de jordiske barn av ham som er «evig fader, fredsfyrste», Jesus Kristus. (Åpb. 19: 7—9; 21:9, 10; Es. 9: 6) Det er derfor bare den «lille hjord», «brude»-skaren, som spiser Menneskesønnens kjøtt og også drikker hans blod. I Johannes 6: 25—58 var det heller ikke minnemåltidet Jesus snakket med disse jødene om. Det var mange av dem som forlot ham den gangen.

Å delta på en verdig måte

 1. Hva drøfter Paulus i 1 Korintierne angående minnehøytiden?

DA APOSTELEN Paulus i sitt første brev til korintierne henviste til minnehøytiden eller Herrens aftensmåltid, drøftet han ikke spørsmålet om hvem som skulle nyte emblemene, men hva emblemene betydde, og hvordan man skulle nyte dem verdig eller på en verdig måte.

 2. Hvordan var det at disse korintierne ikke feiret minnehøytiden på en konsekvent og verdig måte og til sitt eget beste?

² Helt i begynnelsen av brevet sitt pekte han på at det var sekter og religiøse klikker blant dem, og han spurte: «Er Kristus blitt delt?» Det var misunnelse og tretter blant dem, og derfor var de ikke åndelige, men kjødelige, og oppførte seg lik verdslige mennesker. (1 Kor. 1: 11—13; 3: 1—4) Dette passet seg ikke for dem som nøt minnehøytidens emblemer, for brødstykket symboliserte jo enheten i Kristi legeme. De kunne heller ikke dyrke religiøse ledere og si: «Jeg holder meg til den, eller til den.» Heller ikke kunne de dyrke seg selv ved pengegriskhet eller begå noen annen slags avgudsdyrkelse, for det var demonisme. De som på en sånn måte spiste av «demonenes bord», kunne ikke med rette delta i «Jehovas bord» ved Herrens aftensmåltid. Den gang var det også noen som tok med seg sin egen aftensmat til menighetens møtested. Før Herrens aftensmåltid hadde de selskapelig samvær der, og spiste så mye mat at de absolutt ikke var i en slik tilstand at de kunne forstå betydningen av Herrens aftensmåltid på rette måte. Dessuten overså de noen ved sitt selskapelige samvær og lot dem være sultne. På den måten kunne det bli slik at noen først og fremst hadde lyst på Herrens aftensmåltid for å få seg litt mat. Alt dette var en uverdig måte å feire minnehøytiden på, og det var ikke til deres eget beste. — 1 Kor. 11: 17—22.

 3, 4. Hvordan kan deltagere bli skyldige angående Herrens legeme og blod?

³ Etter å ha forklart de bud han hadde mottatt fra Herren angående Herrens aftensmåltid, fortsatte Paulus og sa: «For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer. Derfor, hver den som spiser brødet og drikker Herrens beger uverdig, vil bli skyldig angående Herrens legeme og blod. Et menneske bør først godkjenne seg selv etter å ha gransket seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom mot seg selv hvis han ikke gjør