Hvem bør delta i Herrens aftensmåltid?

VÅREN hadde kommet i det året som senere kom til å bli kalt året 33 e. Kr. Det var den 14. nisan, den første måneden i det hebraiske lunarår. Solen var gått ned under horisonten da Jesus Kristus og hans 12 apostler, som lå på løybenker rundt et dekket bord i en sal, spiste et måltid som besto av stekt lam, usyret brød, bitre urter og vin. Som trofaste jøder feiret de den årlige påskefest til minne om utfrielsen av israelittene fra trelldommen i Egypt. Da de nærmet seg slutten av måltidet, reiste den ene av dem seg, Judas Iskariot, og gikk ut, og om det som deretter skjedde, sier et øyenvitne følgende:

«[Jesus tok] et brød, og etter å ha uttalt en velsignelse brøt han det, ga det til sine disipler og sa: ’Ta, spis! Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og da han hadde takket, ga han dem det og sa: ’Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt «paktens blod», som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder.’» Og av andre beretninger framgår det tydelig at Jesus bestemte at denne begivenhet skulle gjentas, for han sa videre: «Gjør dette til minne om meg!» — Matt. 26: 26—28, NW; Luk. 22: 19.

Hvorfor befalte Jesus dette, og hva er betydningen av hans ord? Denne feiringen av «Herrens aftensmåltid», som Paulus kaller det, ble innstiftet for å lære Kristi etterfølgere til å vise verdsettelse, verdsettelse av det Jehova hadde gjort ved å sende sin Sønn, og i særlig grad verdsettelse av det Jesus Kristus hadde gjort, og for å gjøre det klart for dem hva det er som blir krevd av Jesu etterfølgere. I lydighet mot Jesu befaling vil Jehovas kristne vitner over hele verden komme sammen etter solnedgang den 14. nisan for å minnes sin Herres død, og denne dag faller i år ifølge vår moderne kalender på den 17. april.

La oss nå se på hva Jesu ord innebærer. Da Jesus sammenlignet sitt legeme med usyret brød, siktet han til sitt bokstavelige, kjødelige legeme, som i virkeligheten skulle bli livgivende føde for menneskeheten, akkurat som han tidligere hadde påpekt: «Det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.» Hva vinen angår, representerte den Jesu bokstavelige blod eller hans liv, ettersom sjelen eller livet er i blodet. Det tjente to hensikter: Det fjernet «verdens synd», og det gjorde en ny pakt gyldig, en pakt som Gud da innstiftet for at den skulle erstatte den gamle lovpakt som var blitt opprettet under Moses, og som nå var i ferd med å bli satt ut av kraft. — Joh. 6: 51; 1: 29; Jer. 31: 31—34; Ap. gj. 15: 14.

Ved denne spesielle anledning tok Jesus sine 11 trofaste apostler inn i en pakt om Riket. Vi leser om dette: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» Andre skriftsteder viser at det vil være 143 989 andre som skal få del i denne ære sammen med Jesus og hans 11 trofaste apostler, slik at de i alt skal utgjøre et antall på 144 001. Disse har alle del i den første oppstandelse og skal regjere som konger og prester i 1000 år. Det er bare de som tilhører denne gruppen, som har rett til å delta i Herrens aftensmåltid. — Luk. 22: 28—30; Åpb. 14: 1, 3; 20: 4—6.

Ikke noe problem tidligere

Det var en tid da det ikke var nødvendig å spørre om en skulle delta i Herrens aftensmåltid eller ikke. I den første kristne menighet ble alle innvigde og døpte kristne lemmer på Kristi legeme, og de ble salvet med hellig ånd, noe de beviste ved at de ble i stand til å benytte en eller flere av åndens mirakuløse gaver, som for eksempel evnen til å helbrede, tale i tunger og tyde tunger. Så lenge disse gavene ble gitt, var det klart for alle hvem som skulle nyte brødet og vinen under Herrens aftensmåltid.

Selv etter at disse gavene opphørte, da både apostlene og de som de hadde gitt disse gavene, hadde sovnet inn i døden, var det forholdsvist lett å avgjøre om en skulle delta eller ikke, om en var eller ikke var en åndsfødt sønn av Gud, et lem på Kristi åndelige legeme. Helt fram til vår tid har det vært slik at «så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. I fikk jo ikke trelldommens ånd, så I atter skulle frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!». Det kan også sies om dem: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene.» Slike skriftsteder som disse får bare sin anvendelse på dem som har håp om himmelsk liv i riket. — Rom. 8: 14, 15; 1 Joh. 3: 14.

I løpet av de mange århundrer fra apostelen Johannes’ død til slutten av det 19. århundre var det uten tvil noen av disse åndsfødte kristne på jorden, som vokste som hvete i en aker som var full av ugress, nøyaktig slik Jesus viste det i en lignelse. (Matt. 13: 37—43) I begynnelsen av 1870-årene begynte så Gud å samle sammen de åndsfødte kristne, og i 1919 begynte oppfyllelsen av Matteus 24: 31, som lyder: «Og han skal sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.» Kjensgjerningene viser at på den tiden utgikk det et kall for å få flere arbeidere i Guds vingård. Dette kallet fortsatte å gå ut inntil 1931, da alle arbeiderne ved slutten av ’dagens’ arbeid i vingården fikk sin belønning, penningen, nemlig navnet Jehovas vitner. — Matt. 20: 1—16.

De andre får

Særlig siden 1931 har Jehova Gud samlet til seg en stor skare av «andre får», mennesker som innvier seg til Gud for å gjøre hans vilje, og som viser at de elsker sine brødre og er åndeligsinnet. De har ikke håp om himmelsk liv slik som de siste eller levningen av dem som skal få del i det himmelske rike, men de ligner dem i alle andre henseender. De kan sammenlignes med de midlertidige innbyggerne i fortidens Israel. Disse påtok seg alle lovpaktens forpliktelser og fikk del i dens mange velsignelser, akkurat som deres motbilde i vår tid påtar seg de forpliktelser som er lagt på det åndelige israel, og får del i de samme velsignelser. Men like lite som en fremmed eller en midlertidig innbygger noensinne kunne bli konge, kan de som i dag utgjør den store skare av andre får, bli konger, det vil si bli blant dem som skal herske. — 5 Mos. 17: 15.

Siden 1931 har Rikets budskap i første rekke gått ut til denne store skare av andre får som har håp om liv på jorden. Det er imidlertid sannsynlig at det er fra disse de personer blir tatt som blir kalt til å fylle eventuelle ledige plasser som oppstår blant de 144 000 på grunn av at enkelte er utro og blir forkastet. Tidspunktet for ens innvielse vil således til en viss grad avgjøre om det er sannsynlig at en tilhører levningen, selv om det ikke kan avgjøres helt sikkert på grunnlag av dette.

Forskjellen

De som utgjør Kristi legeme, den lille hjord, og den store skare av andre får tar de samme innledende skritt. De består i at man tar til seg kunnskap, viser anger, omvender seg, viser tro på Gud, på Kristi offer og på Guds Ord, innvier seg til Gud for å gjøre hans vilje og blir døpt i vann. Jehova Gud handler imidlertid på en spesiell måte med dem som blir en del av Kristi åndelige legeme. På basis av deres tro på Kristi offer og deres innvielse erklærer han dem rettferdige, føder dem som åndelige sønner ved sin hellige ånd eller virksomme kraft og salver dem som lemmer på Kristi legeme. Alle disse blir også tatt inni den nye pakt, pakten om Riket. På grunn av det disse gjør, og det Gud gjør for dem, får de nå en sterk overbevisning om en belønning i form av himmelsk liv såfremt de er tro inntil døden. — Åpb. 2: 10.

Det er på disse og bare på disse at følgende ord av Paulus får sin anvendelse: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham. For i håpet er vi frelst; men et håp som ses, er ikke noe håp; hvorfor skulle en håpe det som han ser? Men dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi etter det med tålmod.» Og Johannes skrev angående disse: «I elskede! nå er vi Guds barn, og det et ennå ikke åpenbart hva vi skal bli; vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er.» — Rom. 8: 16, 17, 24, 25; 1 Joh. 3: 2.

For å avgjøre hvorvidt en bør nyte brødet og vinen under Herrens aftensmåltid, bør en stille seg selv følgende spørsmål:

Er jeg en åndelig israelitt, som Gud ved sin virksomme kraft har født til å bli et av hans åndelige barn som har håp om himmelsk liv? Er jeg en av dem som er tatt inn i den nye pakt som er blitt inngått med det åndelige israel? Er jeg blitt tatt inn i pakten om Riket? Har jeg i likhet med Paulus en fast overbevisning om at jeg vil få del i en himmelsk oppstandelse og bli forent med Herren Jesus i det himmelske rike? Ettersom Guds ånd selv vitner om dette, bør det ikke råde noen tvil hva dette angår. Står jeg i et lignende forhold til Gud og Jesus Kristus som de 11 apostlene som Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid med? Er jeg overbevist om at jeg har dette himmelske kall, dette håp? Er det det mine bønner, mine tanker og mine lengsler dreier seg om?

Hvis du er en gift mann og din hustru ikke er tatt inn i denne pakten om Riket, må du stille deg selv følgende spørsmål: Er jeg innstilt på å dø vel vitende om at jeg forlater henne for aldri mer å bli forent med henne på jorden, men for å bli forent med Jesus Kristus? Eller hvis du er en hustru og mor, må du stille deg selv følgende spørsmål: Er jeg innstilt på å forlate mine barn for aldri mer å være deres mor og være sammen med dem? Er det av større betydning for meg å være et medlem av Kristi brudeklasse enn å være min manns hustru på jorden? Ønsker jeg mer å være sammen med Jesus i all evighet enn med min kjære mann?

Dette er noen av de ting vi bør tenke over for å bli klar over det vi gjør, og over hvilket håp vi har. Da kan vi bli sikker på hvilken handlemåte vi bør følge under Herrens aftensmåltid, om vi skal nyte brødet og vinen eller ikke.

Hvis du virkelig er overbevist om at du er kalt til liv i himmelen, vil du forberede deg til det, arbeide for det og la det være det sentrale i ditt liv. Da vil du i likhet med apostelen Paulus være sikker, du vil være overbevist, ja, du har Guds ånds vitnesbyrd, for den vitner med din ånd at du er en åndelig sønn av Gud, en Herren Jesu medarving til Riket.

Hvis du har en slik fast overbevisning og Guds handlemåte med deg inntil nå underbygger din overbevisning, da vet du hvor du står, og du er klar over ditt forhold til Gud. Da bør du nyte brødet og vinen under Herrens aftensmåltid med forståelse av hvordan de symboliserer Kristi offer, det offer som gjorde det mulig for deg å komme i et slikt enestående forhold til Gud og få et slikt enestående framtidshåp, håp om himmelsk liv.

De som ikke deltar

Hvis du derimot ikke kan svare med et avgjort ja på alle de foregående spørsmålene, tilhører du den store skare av andre får. Da er du ikke tatt inn i pakten om Riket, og du har følgelig ikke håp om himmelsk liv, men håp om jordisk liv.

Du ønsker ikke desto mindre å holde deg nær til Guds paktsfolk, det åndelige israel, fordi du elsker Gud, og du er klar over hvem det er som utgjør hans folk, og du ønsker å slutte deg til det. Ved å innvie deg til Gud for å gjøre hans vilje får du nyte godt av de enestående velsignelser som følger med den nye pakt, selv om du ikke er tatt inn i denne pakten. Du kan se fram til å få del i de gleder som er forbundet med et liv i et jordisk paradis, til de gleder det gir å være med på den symbolske oppfyllelse av oppdraget med å oppfylle jorden og få leve for bestandig på jorden i fullkommenhet og lykke sammen med dine barn som har Jehovas velsignelse.

Det at du ikke har håp om himmelsk liv, bør ikke gjøre deg misfomøyd. Når alt kommer til alt, er ingen av oss berettiget til noe som helst. Det er alt sammen en ufortjent godhet, en ufortjent gunstbevisning. Hvis alle tilhørte Abrahams himmelske ætt, ville det ikke være noen slekter på jorden som denne ætt kunne velsigne. — 1 Mos. 12: 3; Gal. 3: 16, 29.

De andre får er like velkommen til å overvære Herrens aftensmåltid som de som tilhører levningen, selv om de ikke nyter brødet og vinen. De blir utsatt for den samme forfølgelse som levningen, og de finner stor hjelp i å ha en klar forståelse av det Jehova Gud har gjort, og i særdeleshet av det hans Sønn gjorde ved å tilveiebringe et offer for oss og foregå oss med et fullkomment eksempel.

Alle de åndsfødte kristne som tilhører levningen, alle som tilhører den store skare av andre får, og alle mennesker av god vilje overfor Gud bør derfor gi akt på Jesu befaling ved å komme sammen med Jehovas vitner i en av deres Rikets saler tirsdag aften den 17. april etter solnedgang — levningen for å nyte brødet og vinen, de andre som tilskuere, men alle sammen for å bli åndelig forfrisket ved å bli minnet om sannhetene i forbindelse med Kristi offer.