Framtidig liv ved en oppstandelse

«Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder.» — Joh. 6: 53.

1, 2. Hva sa Jesus i Johannes 6: 53, 54, og hvem må finne det vanskelig å forstå disse ordene?

LÆREN om menneskesjelens udødelighet er temmelig utbredt. De som tror på den, må finne det vanskelig å godta følgende ord av Jesus Kristus, som står nedtegnet i Bibelen i Johannes 6: 53, 54:

² «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.»

 3. Hvilke spørsmål er det logisk at de som tror på sjelens udødelighet, stiller angående begrepene «liv i eder» og oppstandelsen?

³ Hvis det er slik som mange påstår, nemlig at menneskesjelen allerede er udødelig og fortsetter å leve etter at dens nåværende legemlige hylster dør, hvorfor behøver vi da å ete «Menneskesønnens», Jesu Kristi, kjød og drikke hans blod for å kunne ha ’liv i oss’? Hvis sjelen slipper fri når legemet dør, slik at den kommer levende over i åndeverdenen, hvorfor må da et menneske bli oppreist i en oppstandelse for å kunne leve på nytt? Vi må alle innrømme at det er logisk å stille disse spørsmålene.

 4. Hvem blant Jesu tilhørere fant det vanskelig å forstå hva Jesus talte om, og hvordan forholder det seg i vår tid?

⁴ Til og med Jesu Kristi tilhengere hadde vanskeligheter med å godta det han sa, for det står videre: «Men da Jesus visste med seg selv at hans disipler knurret over dette, sa han til dem: Volder dette eder anstøt?» (Joh. 6: 61) Noen av våre lesere kan også ha vanskelig for å forstå Jesu ord. Men Jesus visste likevel hva han snakket om den gangen, for han trodde ikke at menneskesjelen er udødelig. Dette framgår av hans egne ord.

 5. Hvilke uttalelser viser at Jesus ikke trodde på menneskesjelens udødelighet?

⁵ En gang sa Jesus til sine disipler: «Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].» (Matt. 10: 28) Senere, før han ble arrestert i Getsemane hage, sa han til sine disipler: «Min sjel er bedrøvet inntil døden.» (Matt. 26: 38; Mark. 14: 34) Jesus siterte ofte fra Esaias’ profeti og aksepterte det den sa om ham: «De ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, . . . han uttømte sin sjel til døden.» — Es. 53: 9, 12.

 6. Hva skulle noen ifølge Johannes 6: 53, 54 gjøre med Jesu menneskelige offer før den ytterste dag», og hvordan skulle det gå med dem på denne dagen?

⁶ Det var derfor Jesus i Johannes 6: 53, 54 påviste at han skulle bli et menneskelig offer, og at noen skulle ete eller nyte godt av hans kjød og drikke hans blod før «den ytterste dag». De ville komme til å dø i sin tid, men med tanke på hver enkelt av dem sa Jesus: «Jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» Ifølge den uttalelsen Marta fra Betania kom med i Johannes 11: 24, var de dødes oppstandelse ventet nettopp på «den ytterste dag». Martas bosted var i nærheten av Jerusalem. Her hadde Jesus en tid etter påsken i år 31 e. Kr. talt om at Gud hadde gitt ham det oppdrag å oppreise de døde. Han var blitt utsatt for kritikk fra religiøst hold fordi han hadde helbredet en mann på sabbatsdagen og bedt ham om å ta sin seng og gå hjem. Som svar på denne kritikken sa Jesus:

 7, 8. a) Hvem gjør Jesus Kristus levende, og i likhet med hvem fortjener han å bli æret, og hvorfor? b) Hvem er det som nå går over fra døden til livet? c) Hva slags oppstandelse skal Menneskesønnen gi alle dem som er i gravene?

⁷ «For liksom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil. For Faderen dømmer heller ikke noen, men har gitt Sønnen hele dommen, . . . Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.

⁸ Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For liksom Faderen har liv i seg selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn. Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse. Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv; som jeg hører, så dømmer jeg, og min dom er rettferdig; for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» — Joh. 5: 21—30.

 9. Hva blir det lagt stor vekt på i de ordene av Jesus som er sitert ovenfor?

⁹ I de ordene som er sitert ovenfor, legger vi merke til at det blir lagt stor vekt på dommen, og at ordene «dømme» og «dom» forekommer i alt sju ganger. Det sies også at de som gjør det onde, har en «dommens oppstandelse» i vente.

10. Hvem blir dommen over menneskene overlatt til i løpet av Kristi tusenårige styre, og hvorfor kan ikke hans dommer appelleres?

¹⁰ Oppstandelsen blir altså knyttet sammen med en dom. Fordi Guds Sønn fra himmelen ble «en menneskesønn» på jorden, har han fått myndighet til å dømme hele menneskeheten. Gud, Faderen, har altså gjort sin trofaste Sønn til sin meddommer. I løpet av Jesu Kristi tusenårige styre er dommen over hele menneskeheten overgitt til Guds Sønn, hans meddommer. En dom som blir avsagt av Guds Sønn, lar seg ikke appellere, for den vil være fullkommen. Den dommergjerning Jehova Gud vil utøve etter den tusenårige dommens dag, kommer ikke til å finne sted som følge av at oppreiste mennesker appellerer til Jehova som den Høyeste dommer, den siste dømmende instans. — 1 Kor. 15: 24—28.

DET ER MULIG Å GÅ OVER FRA DØDEN TIL LIVET NÅ

11. Hvordan forklarte Jesus i Johannes 5: 24, 25 hvorfor de som trodde på ham, gikk over «fra døden til livet»?

¹¹ Da Jesus Kristus var på jorden, handlet han som Guds talerør overfor menneskene. De som hørte på Jesus, Guds Sønn, og trodde det han sa, trodde dermed også på Gud, Faderen. Dette ville være til stort gagn for de jøder som hørte Jesus, slik det framgår av følgende uttalelse som han kom med til jødene: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet.» Hvordan kunne dette gå til? Jesus forklarer dette når han videre sier: «Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.» (Joh. 5: 24, 25) De som bokstavelig talt var døde og lå i graven på den tiden, kunne selvfølgelig ikke høre Jesu ord og gi akt på det han sa i den «time» han talte om. Hvilke døde var det da Jesus snakket om?

12, 13. a) Hvilke «døde» siktet Jesus til da han sa at de som hørte på hans ord, skulle leve? b) Hva kunne Paulus i betraktning av dette skrive til dem som var «døde» ved sine overtredelser og synder?

¹² Ettersom Jesus sa at den «time» da dette skulle skje, «er nå», kunne han bare sikte til de mennesker som vandret omkring på jorden, men som var under dødens fordømmelse på grunn av den ufullkommenhet og synd de hadde arvet fra Adam. Sett fra Guds synspunkt er hele menneskeheten i sin alminnelighet «død»; den har ingen rett til livet, og den «lønn» synden gir den, er døden. (Rom. 6: 23) Men ved å høre og gi akt på Jesu «ord» kan menneskene bli befridd for den fordømmelse som hviler over dem på grunn av at de er dømt til døden av Gud, og derved billedlig talt ’gå over fra døden til livet’.

¹³ På grunn av denne guddommelige ordning kunne apostelen Paulus skrive følgende til de «hellige» i Efesos, som trodde på Kristus Jesus: «Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder . . . Gud, som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser — av nåde er I frelst — og oppvekt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus [i forening med Kristus Jesus, NW], for at han i de kommende tider [i de kommende tingenes ordninger, NW] kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.» — Ef. 1: 1; 2: 1, 4—7.

14. Hvor sitter de som er blitt gjort åndelig levende på denne måten, hva utgjør de, og hvem må de forbli i forening med?

¹⁴ De som ble frigjort fra dødens fordømmelse og gjort åndelig levende for å sitte med Kristus Jesus «i himmelen», ble gjort til lemmer på Kristi «legeme» til medlemmer av hans menighet. De ble også bygd opp til en «tempel»-klasse som Gud kunne bo i ved sin hellige ånd liksom i et «hellig tempel». (Ef. 1: 22, 23; 2: 20—22) Ettersom de er Kristi «legeme», er de på en spesiell måte «i forening med Kristus Jesus». De må forbli i forening med ham. — Joh. 15: 4, NW.

15. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med den uttalelsen at Faderen «har liv i seg selv»?

¹⁵ På disse menneskene får følgende ord av Jesus sin anvendelse: «Liksom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil.» (Joh. 5: 21) Dette betyr at også Sønnen har makt til å overføre liv til andre. Jesus forklarte grunnen til dette da han sa: «For liksom Faderen har liv i seg selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.» (Joh. 5: 26) Hva betyr det egentlig at Faderen har «liv i seg selv»? Betyr det bare at han er i live som den eneste «levende og sanne Gud»? (1 Tess. 1: 9) Betyr det at han har uavhengig liv eller iboende liv, eller med andre ord udødelighet? En amerikansk bibeloversettelse (An American Translation) forstår det slik, for den gjengir Johannes 5: 26 på denne måten: «For liksom Faderen er selveksisterende, så har han gitt Sønnen selveksistens.» Det er i tråd med dette når en bibeloversettelse på moderne engelsk av Farrar Fenton oppfatter betydningen av navnet Jehova som «evig-levende» og derfor gjengir Esaias 42: 8 slik: «Jeg er Evig-Levende — for det er mitt navn.» Jehova er også blitt kalt «Den selveksisterende».

16. Hvorfor ville det ikke ha vært noe enestående hvis det at Sønnen fikk «liv i seg selv», bare betydde at han fikk fullkomment liv?

¹⁶ Argumentasjonen i den sammenheng hvor vi finner uttrykket «liv i seg selv», viser imidlertid at det betyr noe mer enn at han er selveksisterende. Uttrykket betyr at den himmelske Far har et slikt forråd av liv i seg selv at han i likhet med en jordisk far kan overføre liv til andre. Av denne grunn kunne han overføre liv til sin Sønn i en slik grad at også han ville bli i stand til å overføre liv til andre. Hvis det at Faderen ga Sønnen den evnen å ha «liv i seg selv», bare betydde at Sønnen fikk fullkomment liv, ville ikke dette ha vært noe enestående. Hvorfor ikke? Fordi Gud også har gitt fullkomment liv til de himmelske engler. Ikke nok med det, men han ga også Adam og Eva fullkomment liv i Edens hage. Hvorfor fikk så Guds Sønn «liv i seg selv»?

17. Hvorfor fikk Sønnen «liv i seg selv», og hvordan harmonerer hans bønn i Johannes 17: 1, 2 med dette?

¹⁷ Det var fordi Guds Sønn ga sitt fullkomne menneskeliv som et gjenløsningsoffer for hele menneskeheten. (Matt. 20: 28; 1 Tim. 2: 5, 6) På denne måten kunne han kjøpe menneskene tilbake fra den død de var fordømt til på grunn av nedarvet ufullkommenhet. Med dette i tankene kunne Jesus innlede sin bønn på påskenatten med disse ord: «Fader! timen er kommet; herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg, liksom du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham.» — Joh. 17: 1, 2.

18. Hvordan kommer denne sannheten tydelig til uttrykk i R. A. Knox’ oversettelse av Johannes 5: 26, og når fikk Kristus myndighet til å overføre liv til andre?

¹⁸ En annen engelsk bibeloversettelse (The New Testament of Our Lord and Saviour Jesus Christ av Ronald A. Knox) griper fatt i denne sannheten og lar den komme til uttrykk i sin gjengivelse av Johannes 5: 26. Den lyder slik: «Liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg.»a Etter at Jesus Kristus hadde lidt offerdøden og var blitt oppreist og hadde frambåret verdien av sitt fullkomne menneskeliv for sin himmelske Far, kunne han få myndighet og makt til å overføre de gagnlige virkninger av dette til dem som hadde behov for det — nemlig hele den dødsdømte og døende menneskehet. Derfor kan vi lese følgende i Romerne 6: 23: «Den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»

19. Hvorfor er det på sin plass at Gud benytter Jesus Kristus til å dømme menneskene?

¹⁹ Som et menneske av kjøtt og blod kunne ’Menneskesønnen’, Jesus, tre fram for Gud med en verdi som nøyaktig tilsvarte det som Adam hadde forspilt for alle sine etterkommere ved sin overlagte synd i Eden. (Heb. 2: 9, 14, 15; Joh. 1: 14) Ettersom Jehova Gud benytter ’Menneskesønnen’, Jesus Kristus, til å gi liv til den dødsdømte og døende menneskehet, er det også på sin plass at det er ham Jehova bruker til å dømme den gjenløste menneskehet.

20. Hva sa Jesus i Johannes 5: 26, 27 angående myndigheten til å dømme, og hvordan bekreftet Paulus dette i sin tale på Areopagos?

²⁰ I overensstemmelse med dette sa Jesus videre: «Således har han [Faderen] også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn.» (Joh. 5: 26, 27) Fordi Jesus Kristus, som nå er herliggjort, en gang selv var et menneske i en fordervet, verdslig tingenes ordning, kan han være en både barmhjertig og rettferdig dommer overfor dem som han har gjenløst fra døden. Dette var noe apostelen Paulus ga klart uttrykk for overfor den høyeste juridiske forsamling i fortidens Athen da han sto blant dommerne på Areopagos og sa: «Han [den Gud som var ukjent for dem] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 23, 31.

[Fotnote]

Den amerikanske bibeloversettelsen Good News Bible gjengir Johannes 5: 26 slik: «Liksom Faderen i seg selv er kilden til liv, har han på samme måte gjort sin Sønn til livets kilde.» (Utgitt av American Bible Society i 1976.)