Et nært og dyrebart forhold

 1, 2. a) Hvordan ble Jesus nær knyttet til sine «brødre»? b) Hvilken forbindelse· har dette med Herrens aftensmåltid?

DET er én kjensgjerning som trer meget tydelig fram når man studerer oppfyllelsen av bildet med Israels førstefødte, og det er det overordentlig nære forhold Jehova bringer i stand mellom Jesus og den åndelige menighet av førstefødte, som sammen med ham får utgjøre Abrahams ætt. Hvis vi atter ser på Paulus’ brev til hebreerne, kan vi legge merke til at han understreker dette i Hebreerne 2: 10—18, hvor han forklarer at det sømmet seg «gjennom lidelser å fullende deres frelses høvding [Jesus Kristus]» da han «førte mange barn til [himmelsk] herlighet». Og ettersom disse mange barn «har del i blod og kjød, fikk også han [Jesus] i like måte del deri, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen . . . for engler tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av; derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder».

² Ja, disse barn er nær knyttet til Jesus som en del av den lovte ætt, men nå vil vi feste vår oppmerksomhet på en annen likhet som er nevnt, nemlig at både Jesus og disse hans «brødre» har «del i blod og kjød». Hermed knyttes straks forbindelsen med Herrens aftensmåltid og de sannheter som Jesus da drøftet, og som vi lovte å repetere.

 3. Hvordan så Jesus fram til den siste påske sammen med sine disipler?

³ Som en trofast jøde hadde Jesus alltid holdt den årlige påskefest den 14. nisan, men ettersom han var fullt klar over at han skulle avslutte sin tjeneste og fullende sin offervei til rett tid i egenskap av det virkelige ’påskeoffer’, så han fram til denne siste påske sammen med sine disipler som en begivenhet av overmåte stor betydning. Til og med valget av det hus hvor den skulle feires, var forbundet med ualminnelige omstendigheter — et interessant tilfelle av detaljert forutviten, som Peter og Johannes fant i overensstemmelse med virkeligheten, «så som han [Jesus] hadde sagt dem». Senere, «da timen kom» og han lå til bords med sine disipler, sa han til dem: «Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med eder før jeg lider.» — Luk. 22: 7—16.

 4. Hva innstiftet Jesus ifølge Paulus’ beretning ved avslutningen av sin siste påske, og med hvilke ord?

⁴ Da påskemåltidet var inntatt i overensstemmelse med alle de krav som var knyttet til det, innstiftet Jesus noe helt nytt. Vi kan lese om det som fant sted i den beretning Paulus gir, og som han har fått ved direkte åpenbaring «fra Herren». Han forteller at «Herren Jesus den aften da han skulle utleveres, tok et brød, og etter å ha takket, brøt han det og sa: ’Dette betyr mitt legeme som er til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’ Han gjorde det samme med begeret også, etter aftensmåltidet, og sa: ’Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod. Fortsett å gjøre dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg’». — 1 Kor. 11: 23—25, NW.

 5. a) Hva blir framhevd i Jesu siste tale til sine disipler? b) Hva må man være på vakt mot i forbindelse med Herrens aftensmåltid?

⁵ Når viser på denne beretningen og på det Jesus sa til sine disipler den natten (nedtegnet i Johannes, kapitlene 13 til 17), og på skriftsteder som har tilknytning til dette, kommer vi til at det er to vesentlige ting som blir framhevd, nemlig de goder de som spiser brødet og drikker av begeret på en verdig måte, får motta, og de goder de i fellesskap får del i. De som har rett til å delta, ønsker selvfølgelig ikke å gjøre seg skyldige i å spise og drikke «uverdig», noe apostelen advarer imot, og vi vil derfor med det samme ganske kort nevne et par vanlige misforståelser som fører til synsmåter og framgangsmåter som er ubibelske, selv om de nok kan bli hevdet og fulgt i all oppriktighet. — 1 Kor. 11: 27.

 6. Er det noe som gjør det berettiget å feire Herrens aftensmåltid til stadighet?

⁶ For det første: Jesu ord: «Fortsett å gjøre dette, så ofte dere drikker det,»· gjør det ikke berettiget å feire Herrens aftensmåltid til stadighet. Hvor ofte ble påsken feiret? Selvfølgelig bare en gang i året, på årsdagen den 14. nisan, og det kunne ikke falle jødene inn å gjøre det annerledes. På denne dato og i løpet av det samme døgn Jesus feiret påsken, døde han som en oppfyllelse av det påsken var et forbilde på, og han døde «en gang for alle». Paulus sa at «så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død». Det er derfor logisk at den høytid som tjener til minne om hans død, bør feires årlig på årsdagen den 14. nisan, som i år begynte ved solnedgangen den 17. april 1962. — 1 Kor. 11: 25, 26; Heb. 9: 26, NW.

 7. Hva er det som viser at transsubstansiasjonslæren ikke er i samsvar med Bibelen?

⁷ For det annet: Jesu ord: «Dette betyr mitt legeme . . . mitt blod [eller som det ofte blir oversatt: Dette er mitt legeme . . . mitt blod]» rettferdiggjør ikke transsubstansiasjonslæren. Brødet og vinen ble ikke bokstavelig talt hans kjøtt og blod ved den anledning, slik det hevdes i denne læren. Heller ikke blir dette påståtte mirakel gjentatt av et menneske som tjener som prest hver gang Messen blir feiret. Kristi offer behøver ikke å bli gjentatt i noen forstand. Dette er et av de kraftigste argumenter i brevet til hebreerne, der Paulus sier: «Heller ikke for at han [Kristus] flere ganger skulle ofre seg selv . . . men nå er han åpenbart én gang ved tidens ende for å bortta synden ved sitt offer.» Ved dette ene offer «er vi [de sanne kristne] helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle». — 1 Kor. 11: 24, 25, NW; se Hebreerne 9: 25—10: 10.

 8. Hva slags uttrykk benyttet Jesus seg ofte av, og hvorfor er det viktig å merke seg dette?

⁸ Jesus brukte ofte illustrerende uttrykk, noe han også gjorde da han sa: «Dette betyr [er] mitt legeme . . . mitt blod.» Ved en annen anledning sa han: «Jeg er døren til fårene.» Men hvem ville vel et øyeblikk tro at han bokstavelig talt ble en dør? — Joh. 10: 7.

 9. Hvorfor er det galt og til skade å betrakte Herrens aftensmåltid som et sakrament?

⁹ Og endelig: Jesus innstiftet ikke noe sakrament, det vil si et religiøst ritual eller en religiøs seremoni som man vinner fortjenstfullhet ved å delta i. Det ligger til den menneskelige natur å stole på at man ved å delta i seremonier på en eller annen måte oppnår en gunstig stilling i Guds øyne. Israels folk begikk denne feilen, og det samme gjør kristenheten i vår tid. Det var bare to ting av symbolsk natur Jesus bød sine etterfølgere å underkaste seg eller feire, nemlig dåpen og Herrens aftensmåltid, men det er mer til skade enn til gagn å gjøre dette hvis det som disse ting er et bilde på, i virkeligheten ikke har funnet sted og fremdeles ikke kommer til uttrykk i hjerte og sinn og handlemåte.

10. Hvilke gode ting lærer vi å forstå når vi studerer dette emne?

¹⁰ Men la oss nå granske de mer positive og konstruktive sider ved dette viktige emne, slik at vi bedre kan forstå og verdsette de store goder som blir symbolsk uttrykt ved Herrens aftensmåltid, og som blir de åndelig førstefødte til del. Det er imidlertid ikke bare mottagelsen av disse goder som kommer billedlig til uttrykk, men også — og det er enda mer bemerkelsesverdig — den storslagne måte hvorpå disse menneskene har delaktighet både med hverandre og med Kristus Jesus og først og fremst med Jehova selv i visse goder og privilegier.

Goder de mottar

11. Hva siktet Jesus til da han sa: «Dette betyr mitt legeme»?

¹¹ Tenk først over de ord vår Herre uttalte da han tok brødet: «Dette betyr mitt legeme som skal gis til gagn for dere.» Når vi tar for oss et annet skriftsted som har tilknytning til dette, kommer det tydelig fram at Jesus siktet til sitt eget kjødelige legeme. Da han kom til Johannes for å bli døpt, anvendte han på seg selv de ord som lang tid forut var blitt nedskrevet ved inspirasjon i Salme 40: 7—9. Dette framgår av hva Paulus har å si om saken: «Derfor sier han [Jesus] idet han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; . . . Da sa jeg: Se, jeg kommer . . . for å gjøre, Gud, din vilje.» For å fullføre denne offerbane måtte derfor Kristus ’lide i kjødet’, og dette kulminerte i den faktiske tilveiebringelse av gjenløsningsbetalingen da han «bar våre synder på sitt legeme opp på treet». — Luk. 22: 19, NW; Heb. 10: 5—7; 1 Pet. 4: 1; 2: 24.

12. Hvilken betydning tillegger Bibelen en menneskelig skapnings blod, og hvordan gjelder dette i Jesu tilfelle?

¹² Men «mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle», var selvfølgelig ikke bare kjød. Det var jo heller ikke «det første menneske, Adam, [som] ble til en levende sjel, og som Jesus fullkomment tilsvarte. En menneskelig levende sjel er en skapning av kjøtt og blod. Det er faktisk ikke kjødet, men blodet Bibelen bruker som et uttrykk for livet eller sjelen. «Blodet er sjelen,» og «blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det». Det er derfor ved ham, Jesus, «vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom». Paulus nevner meget passende både blod og kjød når han forteller om at Jesus oppga sin menneskelige tilværelse for sine disipler og derved åpnet veien for dem til å oppnå liv i himmelen: «Da vi alltså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvigd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød.» — 1 Tim. 2: 5, 6; 1 Kor. 15: 45; 5 Mos. 12: 23; 3 Mos. 17: 11; Ef. 1: 7; Heb. 10: 19, 20.

13. Hva slags utfrielse kan Kristi etterfølgere nå glede seg over?

¹³ Som tidligere nevnt er det ikke bare slik at den himmelske belønning i og med dette er sikret disse menneskene, men det at Jesus fikk del i blod og kjød, har dessuten allerede nå ført med seg en utfrielse fra «mørkets makt», for han døde i den hensikt å «utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid». Hva slags utfrielse er dette? Jesus sa følgende til dem som var ført inn i den organisasjon eller det hus som han, Sønnen, er utnevnt til å være overhode for: «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder. . . . Trellen blir ikke i huset til evig tid; sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.» Hvilke store goder dette er! — Kol. 1: 13; Heb. 2: 15; 3: 6; Joh. 8: 31—36.

14, 15. a) Hvordan blir det å drikke tillagt symbolsk betydning i Bibelen? b) Hva framgår av den handling som foretas av dem som er berettiget til å spise brødet og drikke av begeret, og hvordan støtter Jesu ord dette?

¹⁴ Vanligvis spiser og drikker vi for å opprettholde livet. Men denne enkle handling blir ofte tillagt symbolsk betydning i Bibelen, som for eksempel da Jesus talte til kvinnen ved brønnen og sa: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke! da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann . . . en kilde med vann som veller fram til evig liv.» (Joh. 4: 10, 14) De som er berettiget til å spise brødet og drikke av begeret ved Herrens aftensmåltid, viser likeledes på en symbolsk måte at de i takknemlighet tar imot de goder av livsviktig betydning som skyldes Jesu offer, hans eget kjød og blod, som er frambåret til beste for dem. Man kan derfor si at de på en figurlig måte og ved tro spiser hans kjød og drikker hans blod. Hvis vi ikke er klar over hvordan det virkelig forholder seg med dette, kan det lyde besynderlig og endog anstøtelig. Men husk at Jesus selv uttrykte det på denne måten, noe som fikk jødene til å knurre imot ham. Til og med mange av hans disipler ble rystet og sluttet å følge ham, mens Peter sa følgende på vegne av de 12: «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.» De ord Jesus uttalte, og som framkalte en så kraftig reaksjon, var disse: «Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen; om noen eter av dette brød, skal han leve evinnelig; og det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv. . . . Der som I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham.» — Joh. 6: 51, 53—56, 68, 69.

¹⁵ De ord av Jesus som er sitert til slutt her minner oss om den andre siden ved det emne vi behandler, nemlig delaktigheten i et nært og dyrebart forhold i forening med ham.

Goder de får delaktighet i gjennom den nye pakt

16. Hva kan vi slutte oss til av rammen omkring innstiftelsen av Herrens aftensmåltid og av den måten hvorpå Jesus talte til sin himmelske Far i bønn?

¹⁶ Selve rammen om begivenhetene dengang Jesus innbød sine 11 trofaste disipler til å spise brødet og drikke av begeret — de lå jo alle omkring det samme bord — vitner om et vennskapelig og nært forhold. La oss belyse dette med et eksempel: Sett at du ønsket å få en innflytelsesrik mann til å gjøre deg en spesiell tjeneste, og han så svarte: ’Kom og snakk med meg om dette på mitt kontor.’ Da ville du regne med at saken kom til å bli drøftet på en forretningsmessig måte. Men hvis han sa: ’Kom hjem til meg og spis middag med oss og la oss snakke om det da,’ ja, da ville du straks føle det som om slaget var mer enn halvveis vunnet. Jesus uttalte noen av de største og dypeste sannheter da han var sammen med sine disipler denne siste aften, og i den avsluttende bønn til sin himmelske Far, som står nedtegnet i Johannes, kapittel 17. Denne bønn og likeledes innledningen til den viser det meget nære forhold Jesus selv sto i til sin Far. Han hadde talt til sine disipler og sett på dem mens han talte, deretter behøvde han bare å ’løfte sine øyne mot himmelen’ og fortsette med å tale, men nå henvendt til sin Far. Så enkelt var det. — Joh. 17: 1.

17. a) Hvor lærer vi om den nye pakt, og hvilket motsetningsforhold kommer der til uttrykk? b) Hva går den nye pakts betingelser ut på?

¹⁷ Da Jesus tok vinbegeret for å sende det til sine disipler, sa han: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere.» (Luk. 22: 20, NW) Denne henvisning til den nye pakt er meget viktig, både når det gjelder de goder de fikk motta, og de goder de i fellesskap fikk del i. Hvis vi på nytt vender oss til Hebreerbrevet, kan vi finne noe som hjelper oss til å få en klar forståelse av denne pakten og dens betydning. Når det er tale om en ny pakt, innebærer det et motsetningsforhold til en tidligere, gammel pakt, og behovet for noe nytt innebærer ofte at det gamle forkastes. Om dette sier Paulus: «Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir foreldet og gammelt, vil snart falle bort.» Den tidligere pakt var den gamle lovpakt som ble inngått med det kjødelige Israel med Moses som mellommann. Men Jehova ’fant mangler’ ved folket under den pakten, og så langt tilbake i tiden som i profeten Jeremias’ dager ble det uttalt at en ny pakt var lovt: «Dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier [Jehova]: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte . . . Jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.» — Heb. 8: 8, 13, UO; Jer. 31: 33, 34.

18. Hvilke to ting trådte i kraft ved Jesu utgytte blod i tilknytning til den nye pakt?

¹⁸ For at en pakt skal bli gjort gyldig, og også for at misgjerning skal bli tilgitt, kreves det utgytelse av blod. «For en pakt blir gyldig ved døde offer, . . . og uten at blod blir utgytt, finner ingen tilgivelse sted.» Jesus er mellommannen for den nye pakt, som er gjort gyldig ved hans utgytte blod, noe som også framskaffer det juridiske grunnlag for virkelig tilgivelse av synder, til og med for ’renselse av vår samvittighet’, mens den gamle lovpakt som var basert på dyreoffer, bare gjorde dette i det ytre og på en forbilledlig måte, «til kjødets renhet». — Heb. 9: 13, 14, 17, 22, NW.

19. Med hvem er den nye pakt inngått?

¹⁹ Hvem er den nye pakt inngått med? Med de kristne som utgjør den sanne menighet, den «lille hjord» som skal sitte med Jesus på hans rikes himmelske trone. De første av disse var de som deltok ved det første aftensmåltid som Jesus innstiftet. Han visste at også andre ville bli ført inn i det samme forhold. Det kan vi se av hans bønn: «Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg.» (Joh. 17: 20) Disse menneskene utgjør det åndelige Israel i motsetning til det kjødelige Israels folk under den lovpakt som ble innstiftet ved Sinai berg. Denne handlemåte overfor det åndelige Israel hører selvfølgelig hjemme i et annet bilde enn det vi tidligere har behandlet angående hvordan Gud gjorde noe spesielt for jødenes førstefødte før de forlot Egypt. Lovpakten ble ved Moses’ mellomkomst inngått med hele folket, ikke bare med dets førstefødte.

20. Hva må vi huske når det gjelder Bibelens mange bilder?

²⁰ I denne forbindelse vil vi nevne at Bibelen er full av bilder og illustrasjoner som tjener som eksempler til gagn for oss i vår tid. Hvert bilde har sin egen betydning, og vi bør i alminnelighet ikke prøve å få det ene bilde til å passe inn i det andre, liksom vi heller ikke bør prøve å gjøre det med de mange illustrasjoner i de kristne greske skrifter, slik at vi forsøker å få «får» til å passe med «stridsmenn» eller med «levende steiner». — 1 Kor. 10: 11; Joh. 10: 14; 2 Tim. 2: 3; 1 Pet. 2: 5.

21. Hvilken framgangsmåte ble fulgt ved frambæring av fellesskapsoffer, og hvilken betydning hadde det?

²¹ Når vi betrakter de offer som ble frambåret ved innstiftelsen av den gamle lovpakten, ser vi at de innbefattet «takkoffer» eller «fellesskapsoffer» (NW). Kort fortalt skulle blodet av slike offer stenkes på Jehovas alter, som også kalles et «bord», og fettet ble brent på dette alter som Jehovas del av offeret. Brystet og høyre lår tilkom den tjenstgjørende prest, og de israelitter som frambar offeret, spiste det som var igjen av kjøttet mens de befant seg ved sammenkomstens telt. Under innstiftelsesseremonien ved Sinai berg ble dette siste gjort av «sytti av Israels eldste», som representerte folket. Ved en slik anledning nøt israelittene et spesielt fellesskap med Jehova ved hans «bord». Samtidig ble det forbudt dem å frambære offer til demonene ved deres bord, slik det ble gjort av de nasjoner som omga dem, og som utøvde falsk religion. — 3 Mos. 7: 11—37; 17: 5—7; 2 Mos. 24: 9—11; Esek. 44: 16.

22. Hvordan knyttet Paulus disse offer sammen med Herrens aftensmåltid?

²² Dette var et av de eksempler til vårt gagn som Paulus hadde i tankene da han knyttet det sammen med Herrens aftensmåltid i et brev til de åndelige israelitter i Korint: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke delaktighet i Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke delaktighet i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi, selv om vi er mange, ett legeme, for vi har alle del i det ene brødet. Se på det som er Israel i kjødelig forstand: Har ikke de som spiser ofrene, fellesskap med alteret? Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord.» — 1 Kor. 10: 16—18, 21, NW.

23. Hvilket spesielt fellesskap framgår det derav at deltagerne har a) med hverandre, b) med Kristus Jesus og c) med Jehova?

²³ Når vi trekker konklusjoner av dette, kan vi se at Herrens aftensmåltid må betraktes som et offermåltid, og Kristi offer blir sammenlignet med fellesskapsofferet, som allerede fortalt. Ved å drikke av begeret og spise brødet tilkjennegir de kristne i den nye pakt at de har delaktighet og nært fellesskap og dyrebart samfunn 1) med hverandre, nemlig i den nye pakts tjeneste som den forente menighet av åndelige israelitter, idet de utgjør «ett legeme» under sitt Hode, Jesus Kristus, og videre 2) med Kristus Jesus idet de har del i syndenes forlatelse ved hans ofring av sitt kjød og blod og dessuten har ’samfunn med hans lidelser’ og blir «gjort lik med ham i hans død» i håpet om å «få del i guddommelig natur» i den «første oppstandelse», og som det viktigste av det hele, 3) med Jehova Gud, Opphavet til hele ordningen. — 2 Kor. 3: 6; Fil. 3: 10; 2 Pet. 1: 4; Åpb. 20: 6.

24. Hvorfor er enheten med Jehova av størst betydning, og hvordan understrekte Jesus dette i sin bønn?

²⁴ I forbindelse med det siste punktet bør vi huske at det var Jehova som gjorde det mulig for Jesus å frambære et slikt offer, og derfor var det helt passende at Paulus talte om «Jehovas beger» og «Jehovas bord». Det var til Jehova at Jesus frambar verdien av sitt offer for at den skulle bli anvendt i overensstemmelse med Guds vilje, først til gagn for det åndelige Israel. Den nye pakt er Jehovas. Jesus la stor vekt på dette nære og dyrebare forhold til den himmelske Far i sin bønn for sine disipler den siste aften han var sammen med dem. Han ba om at «de må alle være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss . . . for at de skal være fullkommet til ett, så verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, liksom du har elsket meg». — Joh. 17: 20—26.

25. Hvor og hvordan beskrev Paulus den nye pakts tjeneste, og hvordan bekrefter Peter hans ord?

²⁵ I den oppsummering vi nå har kommet med, er det et par punkter vi ikke tidligere har drøftet, som vi ønsker å knytte noen kommentarer til. Det første gjelder den nye pakts tjeneste. Paulus behandler dette i 2 Korintierne 3: 4—4: 6 (NW), og viser at den nye pakts herlighet langt overgår lovpaktens. Han sier at «vi [de kristne] . . . lik speil reflekterer Jehovas herlighet», idet ’vårt eget hjerte er blitt opplyst av den herlige kunnskap om Gud ved Kristi åsyn’ og vi dernest ved å forkynne det gode budskap reflekterer dette lyset og «gjør sannheten kjent» for andre. Det er riktig at Herrens «andre får» på grunn av sin nære tilknytning til den levning av den lille hjord som fremdeles er på jorden, deltar i den samme tjeneste, men forpliktelsen til å gjøre dette hviler i første rekke på dem som er i den nye pakt, det åndelige Israel, som Peter kaller «et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys». — Joh. 10: 16; 1 Pet. 2: 9.

26. a) Hvordan blir gjenløsningsofferets fortjeneste på en spesiell måte anvendt til gagn for det åndelige Israel? b) Hvilket skille ser vi i denne henseende mellom disse og de «andre får»?

²⁶ Videre er det viktig å huske at det er i en spesiell hensikt Kristi offers fortjeneste blir anvendt til gagn for dem som blir åndelige israelitter, slik at de blir rettferdiggjort eller blir erklært rettferdige av Gud mens de fremdeles befinner seg i kjødet. Det er Guds vilje at disse menneskene skal ofres med Kristus, og dette kan ikke skje på en antagelig måte uten at de først er rettferdiggjort. Deretter blir de født av Gud som hans åndelige sønner med et nytt håp, håp om himmelsk liv. Dette skjer ved Guds ånds innvirkning, og det er også ved denne ånd de blir salvet eller får lovlig anerkjennelse som medlemmer av det legeme eller den menighet som Kristus er hode for. Også i denne henseende ser vi et klart skille mellom disse og de «andre får». Selv om de sistnevnte må lide og til og med gi sitt liv fordi de stiller seg på Guds rikes side, ofrer de ikke sitt håp om liv på jorden i det gjenopprettede paradis. Guds ånd virker til gagn for dem for å støtte dem og gjøre dem rustet til å klare sin del av Rikets tjeneste og til å ha en rett oppførsel, men den vekker ikke håpet om en himmelsk oppstandelse til live i dem. — Rom. 5: 1, 2; 8: 15—17; Kol. 1: 18.

27. a) Hvorfor bør alle får-lignende mennesker være til stede ved Herrens aftensmåltid? b) Hvilke viktige sannheter blir da understrekt til gagn for alle?

²⁷ Etter denne korte gjennomgåelse av de storslagne goder som de i den nye pakt får motta, og de goder de i fellesskap får del i, og videre det nære og dyrebare forhold de kommer inn i, kan vi bedre forstå hvilket strålende privilegium de har, og hvilket stort ansvar de har. De «andre får» bør også lære om disse viktige sannheter som inngår som et viktig ledd i Guds hensikt, selv om de ikke kan trenge inn i dem i den forstand at de får erfare dem selv. Det årlige møte i forbindelse med Herrens aftensmåltid er derfor i sannhet et møte som er noe for seg selv. Alle oppriktig interesserte mennesker er velkommen og bør forsøke å komme. Et slikt møte er et uttrykk for sann tilbedelse, for man kan si at alle de tilstedeværende er kommet til «Jehovas bord» på en symbolsk måte, selv om bare de som har Guds ånds vitnesbyrd for at de er Guds åndelige sønner, «Guds arvinger og Kristi medarvinger», vil ta til seg av emblemene, nemlig det usyrede brød og vinen. Men ved å høre på det som blir sagt den kvelden, vil alle få en økt forståelse av hvor viktig det er å tjene Jehova og arbeide for hans rike i en usplittet og helhjertet tilbedelses ånd, hvor viktig det er å avholde seg fra enhver handlemåte som kan tilkjennegi at man tjener ved «demonenes bord», og hvor viktig det er å holde seg nær forbundet med den nye verdens samfunn, Jehovas innvigde tjenere, ettersom dette er den tid da Jehova har samlet alle fårene i «enhet . . . som en hjord i kveen». — Mika 2: 12, NW; Joh. 10: 16.

28. Hvordan ble Salme 116 oppfylt på Jesus, og hvordan gjelder den alle i den nye pakt?

²⁸ De som vet at de har et himmelsk håp, og som har åndens vitnesbyrd slik vi allerede har nevnt, bør derimot ta til seg av emblemene, men de må passe på at de gjør det verdig, etter å ha ’prøvd seg selv’. Disse åndelige sønner må nøye gi akt på alt som skal til for at de skal kunne bevare sin dyrebare og sterke enhet med hverandre, med sin Herre, sitt Hode, og framfor alt med Jehova. Med full verdsettelse av alt de har fått fra hans hånd, bør de be slik Jesus ba ifølge en bestemt profetisk salme: «Hvormed skal jeg gjengjelde [Jehova] alle hans velgjerninger imot meg?» De må likeledes ha den samme faste besluttsomhet han hadde, og som kommer til uttrykk i den samme salmen: «Deg vil jeg ofre takkoffer, og [Jehovas] navn vil jeg påkalle. Jeg vil holde for [Jehova] mine løfter.» I sine bestrebelser for å fullende sin offervei i trofasthet og være «tro inntil døden» blir de holdt oppe av Jesu herlige løfte: «Så vil jeg gi deg livsens krone.» For en trøst og for en sterk forsikring Jesus må ha funnet i nødens stund, og likeledes de som følger den samme offervei, ved å lese følgende ord som Jehova lot nedtegne for lang tid siden: «Kostelig i [Jehovas] øyne er hans frommes død.» — 1 Kor. 11: 28; Åpb. 2: 10; Sl. 116: 12—19.

Derfor, hver som eter brødet eller drikker Herrens kalk uverdig, han blir skyldig i Herrens legeme og blod. Men hvert menneske prøve seg selv, og så ete han av brødet og drikke av kalken! for den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke gjør forskjell på Herrens legeme. — 1 Kor. 11: 27—29.