«Demonenes bord» kontra «Jehovas bord»
«Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord.» — 1 Kor. 10: 21, NW.
1. Hvorfor blir Jehovas alter kalt et «bord», og hvilket klagemål hadde han mot dem som tjente ved det?
GUDS alter blir kalt et «bord» fordi det som blir ofret på det, blir sammenlignet med mat. (Esek. 41: 22) Det er derfor prestene som tjener ved dette offerbord: «Men de levittiske prester, Sadoks sønner, som tok vare på det som var å vareta i min helligdom, da Israels barn forvillet seg bort fra meg, de skal tre nær til meg for å tjene meg, og det skal stå for mitt åsyn og frambære for meg fett og blod, sier [Jehova], Israles Gud. De skal gå inn i min helligdom, og de skal tre nær til mitt bord for å tjene meg.» (Esek. 44: 15, 16) Han beklaget seg med disse ord over prester som forsømte sin plikt: «Dere ofrer urent brød på mitt alter. Og dere sier: Hvormed har vi tulsmussset deg? Ved at dere sier: Jehovas bord er foraktelig. Og når dere frambærer det blinde som offer, det er ikke noe ondt! og når dere ofrer det lamme og syke, det er ikke noe ondt! . . . mitt navn skal bli stort blandt hedningene, sier hærskarenes Jehova. Men dere vanhelliger det ved at dere sier: Jehovas bord er urent, og dets frukt, ja, dets mat, er foraktelig.» — Mal. 1: 7, 8, 11, 12, AS.
2. Hvorfor skulle prestene være hellige, og hvordan måtte offermaten være forat den skulle bli godtatt?
2 Prester som frambar Guds mat på hans alter, måtte være rene i sin ferd: «De skal være hellig for sin Gud og ikke vanhellige sin Guds navn; for de bærer fram [Jehovas] ildoffer, sin Guds mat, derfor skal de være hellige.» «Og presten skal brenne det på alteret; det er et ildoffermåltid for [Jehova].» Den maten som skulle ofres, måtte være frisk og lytefri for å bli godtatt på Jehovas alterbord. — 3 Mos. 21: 6, 21; 3: 11; 22: 21, 25.
3. Hva er «demonenes bord», og hvem ble forledet til å ofre til dem?
3 Demonenes bord er det alter som det blir ofret til demonene på. Demonene er usynlig onde åndeskapninger, og fortidens israelitter ble gang på gang fristet til å ofre til dem. «De ofret til maktene [demonene, NW], som ikke er av Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nyss oppkommet.» «Og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene [demonene, AS], og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret il Kana’ans avguder, og landet ble vanhelliget ved blod.» — 5 Mos. 32: 17; Sl. 106: 36, 38.
4. Hvilken prøve ble de kristne i det første århundre satt på, og hvilken avgjørelse traff det styrende organ i dette spørsmål?
4 I det første århundre av den kristne tidsalder ble Kristi etterfølgere i hedenske land satt på prøve med hensyn til dyr som ble ofret til hedenske avguder, En del av offerdyret ble ofret på avgudsalteret, en annen del gikk til avgudsprestene, og resten av kjøttet ble fortært av tilbederne på en fest som enten kunne bli holdt i templet eller i et privathus. På grunn av økonomiske behov eller for selvisk vinnings skyld var det imidlertid noen som leverte kjøttet til slakterne forat de skulle selge det i slakterbodene. Etter som dette kjøttet var blitt ofret til avguder og til de demoner som gudebildene representerte, betraktet fortidens israelitter det som en avskyelig handling å ete slikt kjøtt, som noe de ble urene av. Hvordan skulle de hedninger som ble kristne, forholde seg til denne saken? Det styrende organ for de kristne i det første århundre kom sammen for å drøfte dette spørsmålet, og besluttet at de «nødvendige ting» var: «At dere avholder dere fra det som er ofret til avgudene, og fra blod og fra det som er drept uten at blodet er tappet ut, og fra utukt.» — Ap. gj. 15: 22—29, NW.
5. Hva slags mat advarte Paulus de kristne mot å spise, og hvorfor gjorde han det for deres brødres skyld?
5 I den gamle hedenske byen Korint i Grekenland var det en jødisk synagoge, og som et resultat av at Paulus forkynte for dem som tilhørte den, ble en hel del av dem kristne, deriblant synagogeforstanderen og hans hus. Også mange andre korintiere ble kristne. I Korint var det en slakterbod eller kjøttforretning hvor det ble solgt kjøtt av dyr som først var blitt ofret seremonielt til avguder. I sitt første brev til de kristne i Korint, fra det åttende kapitel og utover, drøfter Paulus spørsmålet «hva nå det vedkommer å ete av avguds-offerne». Han fraråder å spise slikt kjøtt forat ikke kristne som mangler den rette kunnskap og forståelse, skulle bli rystet når de så det, eller bli forledet til å gjøre noe imot sin samvittighet. «For dersom noen ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet? da går jo den skrøpelige fortapt for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død! Men når I således synder mot eders brødre og sårer deres skrøpelige samvittighet, da synder I mot Kristus.» — 1 Kor. 8: 1, 4, 10—12.
6. Hva annet enn samvittigheten spilte inn, og hvorfor måtte de helligede kristne unngå den faren?
6 Men dette var ikke bare et samvittighetsspørsmål. Hvis en spiste ting som var ofret til avguder, var det fare for at en kunne begå den synd som består i avgudsdyrkelse. Da apostelen Paulus argumenterte imot det å begå avgudsdyrkelse på denne måten, benyttet han seg av den kjensgjerning at de helliggjorte kristne som han skrev til, feiret «Herrens aftensmåltid» eller «Herrens nattverd», som den blir kalt, det årlige minne om Herren Jesu død. — 1 Kor. 11: 20.
7. Hva sier derfor apostelen Paulus i 1 Korintierne 10: 6—22 i sin redegjørelse, der han henviser til Herrens aftensmåltid?
7 Paulus’ redegjørelse kaster lys over betydningen av Herrens aftensmåltid, og vi lærer sannheten om det å kjenne når vi leser hans redegjørelse. Han sier: «Nå er disse ting blitt eksempler for oss, så vi ikke skal bli mennesker som har lyst til skadelige ting, slik som de hadde lyst til det. Bli heller ikke avgudsdyrkere som noen av dem, som skrevet er: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og de sto opp for å ha et larmende svirelag [foran gullkalven].’ La oss heller ikke praktisere utukt, som noen av dem drev utukt [sammen med tilbedelsen av Ba’al-Peor], for så å falle, tjuetre tusen av dem på én dag. . . . Derfor, mine elskede, fly fra avgudsdyrkelsen. Jeg taler som til forstandige mennesker; døm selv det jeg sier. Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke delaktighet i Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke delaktighet i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi, selv om vi er mange, ett legeme, for vi har alle del i det ene brødet. Se på det som er Israel i kjødelig forstand: Har ikke de som spiser ofrene, fellesskap med alteret? Hva skal jeg da si? At det som blir ofret til en avgud, er noen ting, eller at en avgud er noen ting? Nei, men jeg sier at det folkeslagene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud, og jeg ønsker ikke at dere skal få fellesskap med demonene. Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord. Eller ’egger vi Jehova til nidkjærhet’? Vi er da vel ikke sterkere enn han?» — 1 Kor. 10: 6—22, NW.
8. Hvorfor ville det altså være bra å unnlate å gå i et avgudstempel for å spise eller å la være å spise hvis en kristen bror forteller at kjøttet først var blitt ofret til avguder?
8 Det ville derfor være tilrådelig for en kristen å avholde seg fra å gå i et avgudstempel for å spise et måltid etter som kjøttet det var tilberedt av, var blitt ofret til templets avgud. Hvorfor? For å unngå å gi svake og ubefestede iakttagere inntrykk av at en tilber avguden, og for å unngå faren for å komme til å gå på akkord og drive avgudsdyrkelse. Med hensyn til det kjøtt som blir solgt i mákellon eller slakterboden, sier Paulus videre: «Alt det som selges i slakterboden, kan I ete uten at I for samvittighetens skyld spør mer etter det; for jorden og alt det som fyller den, hører Herren til. Og dersom noen av de vantro ber eder til gjest [i sitt hjem eller til en fest], og I vil gå dit, da kan I ete alt som settes framfor eder, uten at I for samvittighetens skyld spør mer etter det. Men dersom noen [ikke den vantro verten, men en kristen bror med en svak samvittighet] sier til eder: Dette er avgudsoffer, da la være å ete det, for hans skyld som sa eder det, og for samvittighetens skyld! Jeg mener ikke ens egen samvittighet, men nestens. For hvorfor skal min frihet dømmes av en annens samvittighet? Dersom jeg nyter det [kjøttet] med takk [til Gud]; hvorfor skal jeg da spottes for det som jeg takker for? Enten I altså eter eller drikker, eller hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!» — 1 Kor. 10: 25—31.
Delaktighet med demoner
9. Hva gjør man hvis man spiser kjøtt til ære for demoner, og hvilken illustrasjon på dette henter Paulus fra israelittenes ofringer?
9 Når en eller annen spiser kjøtt som er blitt ofret til avguder, og gjør det med den tanke at han derved ærer en avgud, hva gjør han da? Jo, han spiser av demonenes bord, han gjør seg delaktig med demonene, han har fellesskap eller delaktighet med dem. Hvordan det? Undersøk igjen de versene som er siert ovenfor (1 Kor. 10: 18—21, NW), og du vil da få se at apostelen Paulus benytter det kjødelige Israel som eksempel og spør: «Har ikke de som spiser ofrene, fellesskap med alteret?» Det var ikke bare prestene som spiste av ofrene, men også de israelitter som skaffet ofrene til veie. Angående prestene spør Paulus i det foregående kapitel: «Vet I ikke at de som gjør tjeneste i templet, får sin føde av templet, og de som tjener ved alteret [Jehovas bord], deler med alteret?» (1 Kor. 9: 13) Men når israelittene frambar takkoffer eller fellesskapsoffer, spiste også de av offeret. (3 Mos. 7: 11—37) Blodet av dette fellesskapsofferet (NW) ble stenket på Jehovas alter, og fettet ble brent på alteret som Jehovas direkte andel av offeret. Offerets fett var hans «brød» eller «mat». (3 Mos. 3: 11; 7: 14, 22—26; 9: 18—20; 17: 5—7; 21: 6; 22: 25) Brystet og det høyre låret fra offeret skulle tilhøre den presten som forrettet ved offerhandlingen. (3 Mos. 7: 28—36; 9: 21; 10: 14, 15) Resten av kjøttet ble spist av de israelitter som frambar fellesskapsofferet. — 3 Mos. 7: 15—21; 19: 5—8.
10. Hva hadde israelittene ved at de spiste av fellesskapsofferet, og hva kan vi derfor si om navnet på dette offeret?
10 De israelitter som spiste av fellesskapsofferet, hadde derfor delaktighet eller fellesskap med det alter som det ble ofret på. Alteret tilhørte Jehova Gud, det var Jehovas bord som hans prester ofret hans mat på til ham. Ved at israelittene spiste av det fellesskapsoffer hvis fett ble ofret som mat til Jehova Gud, hadde de således fellesskap med ham eller måltid med ham. De var allerede hans folk ved at han hadde utvalgt dem og på grunn av den pakt han hadde inngått med dem gjennom mellommannen Moses. Men ved at de på denne måten fikk av fellesskapsofferet sammen med hans prester og hans alter, hadde de et særlig fellesskap med Jehova Gud. De spiste av det forbilledlige «Jehovas bord». Derfor er navnet «fellesskapsoffer» så passende, selv om den greske Septuaginta-oversettelse av de hebraiske skrifter kaller det for et freds offer og et frelsesoffer. — 1 Sam. 10: 8; 11: 15; 13: 9; 1 Kong. 3: 15; 8: 63, 64; 9: 25; 3 Mos. 3: 1; 22: 21, LXX.
11. Hva viser 3 Mosebok 17: 5—7 at israelittene var nødt til å gjøre for å kunne nyte dette fellesskap med Gud?
11 Forat israelittene skulle kunne nyte dette spesielle fellesskap med Gud ved hans bord, var det forbudt for dem å ofre til demonene: «Derfor skal Israels barn . . . føre dem [sine dyr] fram til inngangen til sammenkomstens telt, til presten, og ofre dem som takkoffer [fellesskapsoffer, NW] til Herren. Og presten skal sprenge blodet på Herrens alter ved inngangen til sammenkomstens telt og brenne fettet til en velbehagelig duft for Herren. Og de skal ikke mer ofre sine slaktoffer til de onde ånder [demoner, NW].» — 3 Mos. 17: 5—7.
12. Når Paulus advarer imot å spise avguds-offer i 1 Korintierne, kapitel 10, er da grunnen at avguden og det dyret som blir ofret til den, har noen betydning i seg selv, eller hvorfor gjør han det?
12 Av en lignende grunn bør den levende og sanne Guds tilbedere holde seg vekk fra avguds-offer, framholder Paulus. Ikke så å forstå at gudebildene i seg selv er noe mer enn det gull eller sølv eller de stener eller det tre eller andre materialer de er laget av. Det forholder seg heller ikke slik at det som blir ofret til en avgud, antar en annen beskaffenhet eller verdi og opphører med å være blant det som er skapt av Jehova Gud. Det livløse, materielle gudebilde representerer imidlertid en demon. «Alle folkenes guder er avgudsbilder; men Jehova gjorde himlene.» (Sl. 96: 5, AS) «Alle folkeslagenes guder er demoner [djevler]. Men Herren, han gjorde himlene.» (Septuaginta, Thomson; Bagster) Når en tilbeder var til stede ved en offerfest og spiste en del av det dyret som var blitt ofret til avguden, spiste han derfor av «demonenes bord», for avgudsalteret tilhørte demonene. Når han drakk av vinbegeret ved en slik offerfest, drakk han av «demonenes beger». Han fikk da «fellesskap med demonene». Derfor sa Paulus til de kristne i Korint: «Det folkeslagene ofrer, det ofrer de til demoner og ikke til Gud, og jeg ønsker ikke at dere skal få fellesskap med demonene. Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord.» Jehova er nidkjær. Han fordrer udelt hengivenhet.
13. Hva viser apostelen Paulus her at «Jehovas beger», og «Jehovas bord» er forbundet med?
13 Men hva mener Paulus her med «Jehovas beger» og «Jehovas bord»? Det er forbundet med det beger og det brød som Paulus viser til i sin redegjørelse som en grunn til at de kristne burde unngå all usikkerhet med hensyn til mat som er ofret til avguder. Han sier: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke delaktighet i Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke delaktighet i Kristi legeme?» (1 Kor. 10: 16, NW) Paulus sikter her til det beger og det brød som Herren Jesus Kristus brukte da han innstiftet «Herrens aftensmåltid» eller «Herrens nattverd», som mange steder i kristenheten blir kalt «kommunion» — et ord av latinsk opprinnelse som egentlig betyr «fellesskap». Før vi kommer nærmere inn på hvordan Paulus redegjørelse gjelder oss i vår tid, skal vi derfor gå nitten hundre år tilbake i tiden og se hva Jesus foretok seg i året 33 (e. Kr.).
«Herrens aftensmåltid»
14. Hvor sørget Jesus for at han fikk feire sin siste påske? Hvem feiret han den sammen med, og hvorfor med dem?
14 Fire av Jesu disipler, Matteus, Markus, Lukas og Paulus, gir oss en detaljert beretning om det som fant sted ved den anledning. Matteus var personlig til stede som en av de tolv apostler. Paulus fikk sin opplysning om det «fra Herren» ved direkte åpenbarelse. (1 Kor. 11: 20, 23) Alle beretningene skiller seg litt fra hverandre i språkføring og enkelte detaljer, men alle gir et ensartet bilde av hovedtrekkene. Som en trofast kjødelig jøde ga Jesus instrukser om at påsken skulle feires i Jerusalem, den hellige stad Jehova hadde knyttet sitt navn til. (5 Mos. 16: 1—7) Hvem var Jesus sammen med da han feiret sin siste påske den kvelden? Ikke som i tidligere år med sin familie, det vil si, med sin jordiske mor Maria og med hennes sønner, Jesu halvbrødre. Hun og hennes sønner var naturligvis også i Jerusalem for å feire påsken, for neste ettermiddag var hun ved den torturpelen Jesus ble hengt på, og han snakket til henne fra den. Hennes andre sønner hadde utvilsomt tatt henne med opp til Jerusalem i forbindelse med påsken. De grupper som kom sammen for å feire påsken i Jerusalem, var imidlertid små, i alminnelighet på om lag ti personer, og Jesus ordnet det slik at han feiret denne siste påsken sammen med sine tolv apostler. Ved bordet sa han til dem: «Jeg har inderlig ønsket å spise dette påskemåltid med dere før jeg lider; for jeg sier dere: Jeg skal ikke spise det igjen før det blir oppfylt i Guds rike.» (Luk. 22: 15, 16, NW) Jesus hadde derfor noe spesielt i sinne denne påskeaften. Hva var det? Det var å innstifte en ny nattverd eller et nytt aftensmåltid for dem.
15. Hvordan beskriver Matteus Herrens aftensmåltid?
15 Det som fant sted, og det Jesus sa, ifølge Matteus som var til stede der, var følgende: «Mens de fortsatte å spise, tok Jesus et brød, og etter å ha uttalt en velsignelse brøt han det, ga det til sine disipler og sa: ’Ta, et! Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og da han hadde takket, ga han dem det og sa: ’Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt «paktens blod», som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg slett ikke drikke noe av denne vintreets frukt før den dag da jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.’ Etterat de til slutt hadde sunget lovsanger, gikk de ut til Oljeberget.» — Matt. 26: 26—30, NW.
16, 17. a) Hva gjorde Jesus med brødet? b) Hva er grunnen til at Jesus ikke forvandlet eller transsubstantierte brødet og gjorde det om til sitt eget kjøtt?
16 Det hele brødet Jesus tok, var usyret brød eller en ugjæret kake. Loven sa at det ikke måtte finnes surdeig i noe jødisk hus ved påskehøytiden eller i de sju etterfølgende dager. (2 Mos. 12: 8, 15, 17—21; 13: 6—10) Jesus skar ikke brødet opp med en kniv. Det usyrede brød var flatt og sprøtt. Han brøt det derfor opp slik det var vanlig å gjøre det ved alle måltider når de spiste brød til maten på den tiden. (Matt. 15: 36; 14: 19; Mark. 8: 6, 19; Luk. 24: 30; Ap. gj. 27: 35) Først uttalte han imidlertid en velsignelse. Han velsignet Gud. Derfor sier Lukas og Paulus i sine beretninger at han takket: «Han tok også et brød, takket, brøt det, og ga det til dem idet han sa: ’Dette betyr mitt legeme som skal gis til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’» (Luk. 22: 19, NW; 1 Kor. 11: 23, 24) Det behøver derfor ikke være knyttet noen bestemt betydning til det at han brøt brødet. Han gjorde det for å dele det ut til dem, akkurat som da han mettet de fem tusen og deretter de fire tusen.
17 Jesus la imidlertid en spesiell betydning i det brødet som han brøt og ga dem: «Dette betyr mitt legeme som skal gis til gagn for dere.» Han utførte ikke noe mirakel med disse ordene, slik at han forvandlet eller transsubstantierte brødet og omgjorde det fra usyret bakverk til menneskelig kjøtt. Han hadde fremdeles hele sitt eget kjød, og han var nødt til å ha hele sitt kjød uplettet og uredusert forat han skulle kunne framstille seg selv som et fullkomment offer. Hans legeme måtte være som det påskelam de nettopp hadde spist av og som var et bilde på ham, «Guds lam som tar bort verdens synd!» På hvilken måte? Jo, på følgende måte: «Det skal være et lam uten lyte, av hankjønn, årsgammelt.» Ja, som «et ulastelig og lyteløst lam [uttalt om Kristus]». Han forvandlet derfor ikke brødet, men brukte det bare som et symbol på sitt legeme. — Joh. 1: 29 og 2 Mos. 12: 5 og 1 Pet. 1: 19.
18. Hvilket legeme mente Jesus da han sa «mitt legeme»?
18 Symboliserte brødet Kristi eget legeme? Ja, det symboliserte hans eget legeme, hele hans legeme, også hans hode, alt det som han skulle gi til deres gagn. Jesus siktet til sitt eget legeme, det legeme som han deretter knytter til sitt eget blod når han taler om begeret. I trettitre og et halvt år hadde dette legemet inneholdt det blodet som nå skulle utgytes på torturpelen på Golgata. Livet i hans kjødelige legeme var dets blod. Da han kom til Johannes for å få dette legeme døpt, siterte han Salme 40: 7—9 og anvendte dens ord på seg selv: «Derfor sier han idet han trer inn i verden: Offer og gave [i form av dyr] ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» — Heb. 10: 5—7.
19. Hva bar Jesus i dette legeme, og hva ble derved åpnet for hans disipler?
19 Etter som hans legeme skulle gis til gagn for hans disipler, tok han det ikke tilbake ved sin oppstandelse fra de døde, men den allmektige Gud, hans himmelske Far, gjorde i stand et annet legeme til ham, ikke på jorden, men i himmelen — et åndelig legeme, «en bygning av Gud, . . . evig i himlene». (2 Kor. 5: 1) Mens Jesus befant seg i sitt naturlige, jordiske legeme, var han gjenstand for hån og spott fra motstandere. «Kristus led i kjødet,» og til tross for alle lidelser bevarte han sin rettskaffenhet overfor Gud ubeskåren. Apostelen Peter sier også «Kristus selv led for dere og etterlot dere et mønster forat dere skal følge nøyaktig i hans fotspor. Han begikk ingen synd, . . . Han bar selv stedfortredende våre synder i sitt eget legeme opp på pelen.» (1 Pet. 4: 1; 2: 21, 22, 24, NW) Han ga avkall på sin menneskelige eksistens, sin eksistens i kjødet, til fordel for sine disipler. Derved åpnet han en vei til himmelen for dem, «helligdommen, som han har innvigd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød». — Heb. 10: 19, 20.
20. Hvilken rolle skulle Jesu blod spille, og hvordan viste Jesus dette ved aftensmåltidet?
20 Jesus var ikke bare kjød, det vil si en blodløs inkarnasjon eller materialisasjon. Han kom for å gjenløse menneskebarn av blod og kjøtt, og det står derfor skrevet: «Etter som da barna har del i blod og kjøtt, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.» (Heb. 2: 14) Da Jesus innstiftet dette aftensmåltid som hans disipler skulle feire til minne om ham, henledet han derfor deres oppmerksomhet på den rolle som hans blod skulle spille. Han tok begeret, som var fylt med noe som ifølge hans egne ord var «vintreets frukt». Og «da han hadde takket, ga han dem det og sa: ’Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt «paktens blod», som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder’». (Matt. 26: 27, 28, NW; Mark. 14: 23, 24) «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere.» (Luk. 22: 20, NW) Jesus kommenterte således det spesielle formål hans blod skulle tjene, nemlig å sette i kraft en ny pakt med tilgivelse av mange disiplers synder. Han ga altså både sitt blod og sitt kjød til fordel for dem.
21. Hvorfor sammenlignet ikke Jesus her sitt blod med påskelammets blod, men hvis ord siterte han her?
21 Legg merke til at Jesus ikke sammenlignet sitt blod med påskelammets blod. Det er riktig at påskelammet var et forbilde på Jesus, «Guds lam». Det er også riktig at påskelammets blod i fortidens Egypt ble strøket på dørstolpene og dørtrærne til israelittenes hus, slik at Jehovas ødeleggende engel skulle se det og gå forbi deres hus uten å drepe deres førstefødte barn og dyr på innsiden. På samme måte må disiplene til Guds Lam få sine «hjerter renset fra en ond samvittighet» og åpent bekjenne hans blod. (2 Mos. 12: 7, 21—23; Heb. 10: 19, 20, 22; 9: 14, NW) De blir derfor også gjenløst, «med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam». (1 Pet. 1: 19) Det var imidlertid ikke påskelammets blod som satte i kraft den lovpakten som profeten Moses var mellommann for. Det var ikke påskelammets blod som ble stenket på lovpaktens bok og på folket samtidig med at Moses sa: «Dette er paktens blod, den pakt som [Jehova] oppretter med eder på alle disse ord.» (2 Mos. 24: 7, 8) Nei, det var blodet fra noen andre dyr, og etter som Jesus talte om opprettelsen av en ny pakt mellom Jehova Gud og sine disipler; siterte han Mose ord «paktens blod» og anvendte disse ordene på sitt eget blod.
22. Hvilke dyr ble ifølge apostelen Paulus drept ved innstiftelsen av den «første pakt» ved Sinai berg?
22 Hvilke dyr ble slaktet ved innstiftelsen av den «første pakt» ved Sinai berg? Apostelen Paulus skriver om dem: «En pakt er gyldig når ofrene er døde, for den er ikke i kraft på noe tidspunkt mens det menneske som har opprettet pakten lever. Følgelig ble heller ikke den første pakt innstiftet uten blod. For da alle bud etter Loven var blitt forkynt av Moses for hele folket, tok han blodet av de unge oksene og av gjetene sammen med vann og skarlagenrød ull og isop og stenket det på selve boken og på hele folket, og sa: ’Dette er den pakts blod som Gud har pålagt dere.’» (Heb. 9: 17—20, NW) Både gjeter og unge okser ble drept for å skaffe blod.
23, 24. a) Hva slags offer ble ifølge Moses ofret ved innstiftelsen av den gamle lovpakten? b) Hva ble gjort med kjøttet, og hva ble gjort med blodet, og hvis blod ble derved forbilledlig framstilt?
23 Legg nå merke til hva slags offer de frambar ved innstiftelsen av den gamle lovpakt i den tredje måned etter påsken: «Siden sendte [Moses] noen unge menn av Israels barn dit, og de bar fram brennoffer og ofret slaktoffer av okser til takkoffer [fellesskapsoffer, NW] for [Jehova]. Og Moses tok halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet sprengte han på alteret (Jehovas bord); Så tok han paktens bok og leste den opp for folket; og de sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre og lyde. Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakt som [Jehova] oppretter med eder på alle disse ord.» — 2 Mos. 24: 5—8.
24 Legg merke til at det ikke bare var brennoffer, men også fellesskapsoffer. Til slike fellesskapsoffer ble det vanligvis brukt småfe, får og gjeter, og Paulus viser at det ble ofret gjeter i forbindelse med disse fellesskapsofrene. Det vil si at ikke bare Jehova fikk av dem i og med at han fikk fettet, men at også prestene fikk sin del, nemlig høyre lår og skulderstykke, og hvis det ikke var slik at prestene fikk hele resten av disse fellesskapsofrene ved denne anledning, må Israels representanter, de «sytti av Israels eldste», ha spist resten av fellesskapsofrene. Derved hadde hele Israel ved sine prester og sine representanter fellesskap med Jehova Gud ved hans alter da den gamle lovpakten ble innstiftet. Blodet av alle de okser og gjeter som ble drept der ved Sinai-berg, var et bilde på blodet til Jesus, Kristus, mellommannen for Jehovas nye pakt, for blodet fra disse dyrene ble blandet sammen i skåler og deretter stenket på lovboken og på folket. Om Jesus står det skrevet: «[Han gikk], nei, ikke med blodet av gjeter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn i det hellige sted og oppnådde en evig utløsning for oss.» (Heb. 9: 12, NW) Jesus døde som offer for å tilveiebringe sitt eget blod.
25. Hva lovte Jehova i Jeremias 31: 31—34 å tilveiebringe, og hvorfor var blod et nødvendig grunnlag for dette?
25 Jehova lovte å avskaffe den gamle lovpakt og opprette en ny pakt ved en profet som var større enn Moses. Dette framholdt han i Jeremias 31: 31—34. Jehova sa følgende med hensyn til den rolle han skulle spille i forbindelse med den nye pakt: «Jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.» Forat misgjerningen skulle bli tilgitt og synden lovmessig fjernet, var det nødvendig med noe bestemt som skulle utgjøre grunnlaget for denne nye pakt. Hva var så det? Det var utgytt blod. Hebreerne 9: 22, som følger etter beretningen om innstiftelsen av den første pakt, sier: «Og nesten alt blir etter loven renset med blod, og uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.»
26. Hva sa derfor Jesus med rette ved Herrens aftensmåltid, og hvem er så berettiget til å drikke av begeret?
26 Det var derfor nødvendig at blodet til Jesus, det fullkomne menneskelige offer, ble utgytt forat vi skulle bli utløst fra syndens og overtredelsenes fordømmelse, en fordømmelse vi ikke kunne bli utfridd fra ved hjelp av dyreofrene under den tidligere lovpakten. (Heb. 9: 15) Etter som den nye pakt innebar løfte om Guds tilgivelse av synder, og etter som vinen i begeret var et bilde på Jesu rene, fullkomne livsblod som var nødvendig i forbindelse med den nye pakt, sa Jesus med rette: «Dette betyr mitt ’paktens blod’ som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder.» (Matt. 26: 27, 28, NW) De kristne som blir tatt med i den nye pakt og som derved blir åndelige israelitter, er de kristne som er berettiget til å drikke av begeret ved Herrens aftensmåltid.
Å drikke hans blod
27. Hvilken pakt viser de billedlig at de er med i ved å drikke av dette begeret, og hvordan blir de berørt av det?
27 Ved å drikke av begeret viser de kristne åndelige israelitter billedlig at de er i den nye pakt og mottar fordeler av det ved at de oppnår Guds tilgivelse av synder gjennom Jesu blod. Ved at de drikker av begeret, viser de at de drikker hans blod på en billedlig måte. Når de drikker av dette begeret, viser de billedlig at de blir gagnet, ikke fordømt. Når de drikker Jesu blod på denne billedlige måte, drikker de ikke fordømmelse over seg selv, men fordeler som er forbundet med livet, for det er liv i hans blod. Når de ved tro drikker hans blod på en billedlig måte, blir de ikke dømt til døden, liksom de heller ikke kan bli dømt til døden for å spise forbudt mat når de ved tro spiser hans legeme, hans kjød, på en billedlig måte. Det forholder seg i stedet slik at de høster gagn til evig liv.
28. Hvordan framstilte Jesus saken fra dette standpunkt i Johannes, kapitel 6?
28 Jesus framstilte saken fra denne siden da han sa følgende til jødene og derved sjokkerte mange av dem: «Sannelig sier jeg til dere: Den som tror, har evig liv. Jeg er livets brød. Deres forfedre spiste manna i ørkenen og døde likevel. Dette er det brød som kommer ned fra himmelen, så hvem som helst kan spise av det og ikke dø. Jeg er det levende brød som kom ned fra himmelen; hvis noen spiser av dette brød, skal han leve evig; og sannelig, det brød jeg skal gi, er mitt kjød til gagn for verdens liv. . . . Uten at dere spiser Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke noe liv i dere. Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den siste dag; for mitt kjød er virkelig føde, og mitt blod er virkelig drikke [ikke dødbringende, ikke ulovlig drikke]. Den som spiser mitt kjød og drikker mitt blod, fortsetter å være i forening med meg, og jeg i forening med ham. Liksom den levende Far utsendte meg, og jeg lever på grunn av Faderen, så skal også den som spiser av meg, leve på grunn av meg. Dette er det brød som kom ned fra himmelen. Det er ikke som da deres forfedre spiste og likevel døde. Den som spiser av dette brød, skal leve evig.» Simon Peter sa at disse ord var «ord med evig liv». — Joh. 6: 47—58, 68, NW.
29. Hvilke to nødvendige ting ga Jesus for sine etterfølgeres liv, og hvilken betydning må brødet ha forat det skal svare til begerets betydning?
29 Jesus ga både sitt kjød og sitt blod til gagn for sine etterfølgeres liv. Han ga en symbolsk framstilling av disse nødvendige betingelser for å oppnå evig liv i og med brødet og vinbegeret ved det aftensmåltid han innstiftet. Han hevdet at begeret med vin representerte det bokstavelige blod som måtte til for å gi den nye pakt gyldighet. På tilsvarende måte må også det brød han brøt og delte ut, ha en bokstavelig menneskelig verdi — det må bety hans kjødelige legeme, som han gir for å skaffe liv til dem som får komme inn i den nye verden.
30. Hva betyr det å drikke hans blod, men hva gjorde de jødene som ble rystet ved tanken på å gjøre det?
30 Å drikke hans blod vil ikke si å påta seg ansvaret for hans død, men det betyr at man ved tro aksepterer det i takknemlighet og innsuger gagnet av hans livsblod som ble uttømt som offer. Det var de som forlangte at Jesus skulle bli drept ved å bli hengt på torturpelen, som ble rystet ved tanken på å drikke hans blod og som nektet å drikke det ved tro. De var de menneskene som påtok seg ansvaret for hans død etterat stattholder Pontius Pilatus hadde uttalt: «Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod.» De sa: «Hans blod komme over oss og over våre barn!» (Matt. 27: 24, 25) Senere kom den jødiske Høyesterett med denne innvending overfor apostlene: «Dere er bestemt på å føre denne manns [Jesu] blod over oss,» men likevel nektet de å drikke Jesu blod på en billedlig måte og derved vise at de var uskyldige. — Ap. gj. 5: 27, 28, NW.
31. Hva sier Paulus angående de jødiske prester som avslo å drikke det, og hvem er derfor berettiget til å drikke Jesu blod på en symbolsk måte ved Herrens aftensmåltid?
31 Etter som disse jødene i troløshet således nektet å drikke hans blod, ble de ikke ført inn i den nye pakt, og de fikk heller ikke drikke det eneste livgivende ’virkelige drikke’ til frelse. Mange var prester. Apostelen sier derfor følgende om de prester som avviste Jesu offer og fortsatte å tjene ved det materielle alter i Herodes’ tempel i Jerusalem: «Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet; for de dyr hvis blod [på soningsdagen] bæres inn i helligdommen ved [den jødiske] ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes opp utenfor leiren [Israels leir]; derfor led også Jesus utenfor porten [Jerusalems port], forat han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Heb. 13: 10—13) De som går ut til ham utenfor denne gamle tingenes ordning, drikker på en billedlig måte hans blod ved tro. De er berettiget til å drikke det på en symbolsk måte fra begeret ved «Herrens aftensmåltid». Hver enkelt av dem høyakter «paktens blod, som han ble helliget ved». (Heb. 10: 29) Når de spiser av det emblem brødet utgjør, gjør de det som verdige fordi de kan si: «Ved denne vilje [Guds vilje] er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle.» — Heb. 10: 10.
Delaktighet med Jehova i stedet for med demoner
32, 33. a) Hvem hadde israelittene fellesskap med da de spiste av fellesskapsofferet, og hvorfor? b) Hvordan var det avgudsdyrkerne hadde delaktighet med demonene og drakk deres beger?
32 Stemmer det som er framholdt i de foregående avsnitt, overens med apostelen Paulus’ ord i 1 Korintierne 10: 16—21? Det burde det gjøre. Er det tilfelle? Apostelen Paulus taler der om offer, offer til demonene og offer til Jehova Gud. Disse ofrene var fellesskapsoffer, og de altre de ble ofret på, ble sammenlignet med ’bord’ fordi det ble frambåret offermat på dem. Det alter som det ble frambåret offer til Jehova Gud på, kalte Han selv for «Jehovas bord». (Mal. 1: 7, 12, AS) Når det ble frambåret et fellesskapsoffer for Jehova, skulle det ifølge loven samtidig frambæres vin som drikkoffer, og den skulle da helles ut på alteret. (4 Mos. 15: 8—16; 2 Mos. 29: 40; 30: 9) Når tilbederne spiste sin tildelte porsjon av fellesskapsofferet, ’spiste de av «Jehovas bord»’ og de ’nøt det med takk’. Ved at de spiste de offer hvis fett var blitt oppbrent på alteret og hvis blod ble stenket på det, hadde de «fellesskap med alteret». Dette alter tilhørte Jehova Gud, det var hans bord hvorpå hans mat ble ofret. Ved at de hadde delaktighet med Jehova i et offer, delte de i realiteten med Jehova — de hadde fellesskap med ham, var sammen med ham om å nyte mat.
33 På lignende måte var det når avgudsdyrkere ofret til demonene og spiste sin del av offeret. Da spiste de «av demonenes bord». De hadde derved «fellesskap med demonene» — de hadde delaktighet, selskap eller samfunn med demonene og spiste sammen med dem. Når de drakk av et vinbeger ved en fest til ære for demonene, drakk de «demonenes beger». Dette hjelper oss til å forstå hva som finner sted når en deltar i Herrens aftensmåltid.
34. Hvordan skal man på bakgrunn av denne sammenligning betrakte Herrens aftensmåltid, og hva forstår vi derfor at brødet og vinbegeret betyr?
34 Ved den ovennevnte sammenligningen antyder apostelen Paulus at Herrens aftensmåltid må betraktes som et offermåltid. Hva skal man da forstå med «brødet som vi bryter» og «velsignelsens beger som vi velsigner»? Det usyrede brød skal oppfattes som «Kristi legeme», som han ga Gud for verdens liv — hans syndfrie kjød, som er «virkelig føde». Vinbegeret som Jesus framsa takk over, skal oppfattes som «Kristi blod», som han ga den nye pakt gyldighet med, og som er «virkelig drikke». Dette fullstendige offer av Kristus blir her betraktet som noe som tilsvarte det fellesskapsoffer som ble frambåret ved innstiftelsen av pakten, da fettet ble brent på Jehovas alter og blodet ble delt og den ene halvdelen ble stenket på Guds alter, mens den andre halvdelen ble stenket på Guds lovbok og dernest på det folk som ble tatt med i pakten. Det store alterlignende arrangement Kristi offer blir frambåret på, kaller apostelen Paulus for «Jehovas bord», og av dette «bord» spiser de kristne i den nye pakt. Begeret med Kristi blod, som blir stenket på Jehovas store alterarrangement og på hans nye pakts symbolske bok, er «Jehovas beger», og det blir symbolsk framstilt ved vinbegeret i forbindelse med Herrens aftensmåltid.
35. Hvilke større ting viser de kristne på en billedlig måte at de har delaktighet i når de forsyner seg av brødet og begeret, og med hvem på jorden har de delaktighet?
35 De kristne i den nye pakt som drikker av vinbegeret og spiser av det usyrede brød, viser ved denne handling at de nyter Kristi menneskelige offer, både dets blod og dets kjød. De viser derved på en billedlig måte hvordan de ’drikker Jehovas beger’ og ’spiser av «Jehovas bord»’ og derved har «fellesskap med alteret». De viser billedlig hvordan de har delaktighet i det gode som består i tilgivelse av synder og i frelse ved Kristi ofrede blod og kjød. Nå blir derfor det store spørsmål: Med hvem er det de har delaktighet eller fellesskap eller samfunn eller forbindelse når de hver dag gjør dette ved tro og hvert år gjør det på en symbolsk måte ved Herrens aftensmåltid? «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke delaktighet [gresk: koi.no.ni’a] i Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke delaktighet [koi.no.ni’a] i Kristi legeme?» Jo, men med hvem er det en har delaktighet i disse ting? Det er selvfølgelig delaktighet med hele «Guds menighet», med alle som «er blitt helliggjort i forening med Kristus Jesus, kalt til å være hellige». (1 Kor. 1: 2, NW) Det vil si: Med alle de åndelige israelitter som er i den nye pakt.
36. Men hvem har de i første rekke delaktighet med, og i hvilke ting? Hvordan gjelder dette også guddommelig opplysning?
36 Men er det alt? Er dette hele rekkevidden av Paulus’ redegjørelse? Nei! Vi har nemlig også delaktighet med Jehova Gud, og først og fremst med ham. Akkurat som man har «fellesskap med demonene» hvis man med en tilbedende holdning spiser av offer som er frambåret for avguder, så har vi fellesskap eller delaktighet med Jehova når vi tar til oss av det store offer som ble frambåret for Jehova av Kristus én gang for alle. Vi antar Kristi offer som ble frambåret for Jehova, som et offer for oss. Jehova er selvfølgelig ikke med på å dele det bokstavelige usyrede brød og det bokstavelige vinbeger ved Herrens aftensmåltid, men han har sin andel i det virkelige kjød og blod som brødet og begeret bare symboliserer. Ved at vi i fellesskap nyter dette ene offeret som er det eneste antagelige offer for Gud, og som han lar oss få nyte godt av, er Han og vi partene i en ny pakt. Ja, og vi har delaktighet i noe sammen, vi har fellesskap med ham, akkurat som vi har det når det gjelder guddommelig opplysning, Angående dette står det skrevet: «Dette som vi har sett og hørt, beretter vi også for dere om, forat dere også kan ha fellesskap [koi.no.niʹa] med oss. Og dette vårt fellesskap [koi.no.niʹa] har vi med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. Hvis vi sier: ’Vi har fellesskap [koi.no.niʹa] med ham,’ og vi likevel fortsetter å vandre i mørket, lyver vi og praktiserer ikke sannheten. Men hvis vi vandrer i lyset liksom han selv er i lyset, har vi fellesskap [koi.no.niʹa] med hverandre, og blodet fra hans Sønn Jesus renser oss fra all synd.» — 1 Joh 1: 3, 6, 7, NW.
37. Hvem må de som spiser av Herrens aftensmåltid, være fullstendig hengitt til, og hvorfor?
37 Valget står altså mellom Jehova Gud og demonene. Det går ikke an å følge noen kompromissets vei, man kan ikke være lunken, man kan ikke mene snart det ene, snart det andre. Man må tilbe enten den eneste sanne Gud Jehova eller de falske demonguder helt og udelt. Hvis de kristne i denne pakt kommer sammen for å «spise Herrens aftensmåltid» og gjør det til minne om ham, og de så tar del av emblemene, brødet og vinbegeret, da erklærer de at de spiser av «Jehovas bord» og at de har fellesskap med alteret», nemlig Jehovas alter. Av denne grunn må de være fullstendig for ham. De kan ikke dele opp sin tilbedelse og tjeneste. De kan ikke samtidig delta i de offer som denne verdens nasjoner (kristenheten innbefattet) bærer fram for de mange forskjellige slags avguder i vår moderne tid.
38. Hvordan kan man gjøre seg til løgner ved å forsyne seg av emblemene ved Herrens aftensmåltid, hva ville dette egge Jehova til, og hvilke følger ville det få?
38 Dere som er med på å feire Herrens aftensmåltid,dere kan ikke på en og samme tid «drikke Jehovas beger og demonenes beger, dere kan ikke spise av ’Jehovas bord’ og demonenes bord». Så sier apostelen Paulus. «Gå ikke i ulikt åk med vantro, for hva fellesskap [koi.no.niʹa] har lys med mørke? . . . Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For vi er den levende Guds tempel:» (2. Kor. 6: 14-16, NW) Hvis du prøver å dele din kjærlighet, din hengivenhet, din tilbedelse og din tjeneste mellom Jehova Gud og demonene, da gjør du deg selv ved din hyklerske handling til en løgner hvis du deltar i Herrens’ aftensmåltid og spiser av emblemene. Du gir deg derved ut for å ha fellesskap med lysets Gud eller for å ha delaktighet med ham, mens du i virkeligheten absolutt ikke har det. Du narrer deg selv. Du handler hyklersk. Du ’vandrer i mørket, lyver og praktiserer ikke sannheten’. Du ’egger Jehova til nidkjærhet’, for han «er en Gud som fordrer udelt hengivenhet». Han vil ikke godta en delt kjærlighet. (2 Mos. 34: 14, NW) Hvis man egger ham på denne måten, får det alvorlige følger. Hvorfor? Jo, som Paulus sier: «Vi er da vel ikke sterkere enn han?» (1 Kor. 10: 22, NW) Nei, det er vi ikke. Vi har ingen styrke som kan holde stand mot og motvirke den ødeleggelse han fører over, oss hvis vi egger ham til nidkjærhet. — Sl. 78: 58—64.
Han elsker rettferdighet og rett; jorden er full av [Jehovas] miskunnhet. Himlene er skapt ved [Jehovas] ord, og all deres hær ved hans munns ånde. All jorden frykte for [Jehova], for ham beve alle de som bor på jorderike! For han talte, og det skjedde; han bød, og det sto der. — Sl. 33: 5, 6, 8, 9.