Jehovas vitner og spørsmålet om blod

 1. Hva ved blodet har man bedre forståelse av i dag?

BLODET er av livsviktig betydning. Selv om dette har vært anerkjent fra gammel tid av, har den nyere tids forskning resultert i en mer nøyaktig forståelse av blodets livsoppholdende funksjoner.

 2. Hva er en anerkjent terapeutisk behandlingsmåte, men hvem nekter å underkaste seg den?

² Den praksis å overføre menneskeblod spiller en viktig rolle i den moderne medisin. De som arbeider på det medisinske felt, og også mange andre, betrakter overføring av blod fra ett menneske til et annet som en anerkjent terapeutisk behandlingsmåte.⁠¹a Men det finnes noen som nekter blodoverføring eller blodtransfusjon, nemlig Jehovas vitner.

 3, 4. Hvilket bibelsk syn har Jehovas vitner på livet, og hvilke spørsmål oppstår?

³ Jehovas vitner er glad i livet og har dyp respekt for det. Det er en av grunnene til at de ikke røyker, bruker vanedannende stoffer eller søker om abort. Gjennom sitt studium av Bibelen har de lært å betrakte livet som hellig, som noe som bør beskyttes og bevares, både når det gjelder dem selv, og når det gjelder deres barn.

⁴ Hvorfor er så Jehovas vitner imot blodoverføring? Finnes det noe fornuftig grunnlag for en slik overbevisning, som de holder fast ved også når de blir stilt ansikt til ansikt med døden? Er den holdning de inntar til dette spørsmålet, fullstendig uforenelig med den moderne medisins viten og prinsipper?

 5. Hva er formålet med denne brosjyren, og hva vil den redegjøre for?

⁵ Dette emnet bør være av interesse for enhver lege, ettersom han når som helst kan bli stilt overfor spørsmålet om blodoverføring. Dette er svært sannsynlig, i betraktning av at det finnes over to millioner Jehovas vitner jorden over. Noen av dem bor sannsynligvis der hvor du bor. Denne brosjyren er skrevet med tanke på å hjelpe leger til å forstå Jehovas vitner som pasienter og til å ta tilbørlig hensyn til deres oppfatning. Først vil vi undersøke det religiøse grunnlag for deres standpunkt. Deretter, fra side 17, vil vi ta for oss de grunnleggende etiske normer som kommer inn i bildet, foruten en del oppdagelser og iakttagelser som er blitt gjort av erfarne leger, og som kan være av praktisk verdi når det gjelder å løse problemer i forbindelse med bruken av blod.

 6. Hvem er dette emnet av interesse for?

⁶ Også de som ikke er leger, blir oppfordret til å se nærmere på dette viktige spørsmålet. Den holdning Jehovas vitner inntar til blod, berører i virkeligheten rettigheter og prinsipper som angår hver enkelt av oss. Og den som kjenner til hva de tror, og grunnlaget for deres tro, vil bedre kunne forstå dette spørsmålet, som ofte har opptatt leger, jurister og dem som har studert Bibelen. Hva er så de viktigste momenter som kommer inn i bildet?

Det religiøse grunnlag

 7. Hvilke synspunkter gjør seg gjeldende med hensyn til bruken av blod, og på hvilket grunnlag har Jehovas vitner inntatt sitt standpunkt?

⁷ De fleste leger betrakter i første rekke bruken av blod fra et medisinsk synspunkt. De vurderer dette spørsmålet omtrent på samme måte som bruken av visse medisiner eller visse kirurgiske inngrep. Andre betrakter kanskje den holdning Jehovas vitner inntar mer som et moralsk eller juridisk spørsmål. De tenker kanskje på retten til å leve, myndigheten til å treffe avgjørelser med hensyn til ens egen kropp eller myndighetenes forpliktelser når det gjelder å beskytte borgernes liv. Alt dette er spørsmål som kommer inn i bildet. Det standpunkt Jehovas vitner inntar, er imidlertid framfor alt et religiøst standpunkt; deres holdning er basert på det Bibelen sier.

 8. Hvilket spørsmål stiller mange på bakgrunn av Jehovas vitners holdning?

⁸ Mange vil kanskje stille seg tvilende til holdbarheten i en slik påstand. De er klar over at en rekke kirkesamfunn støtter bruken av blod. I enkelte land oppretter de til og med blodbanker og oppfordrer folk til å gi blod. Følgende spørsmål oppstår derfor:

Hva sier Bibelen om det å tilføre kroppen blod?

 9, 10. Hva er det som viser at Bibelen har mye å si om blod, og hvilken befaling angående blodet kom Gud med tidlig i menneskenes historie?

⁹ Selv de som ikke betrakter Bibelen som Guds inspirerte Ord, må innrømme at den har mye å si om blod. Fra den første boken i Bibelen til og med den siste blir «blod» nevnt flere hundre ganger. Visse skriftsteder har spesielt å gjøre med spørsmålet om å opprettholde livet ved hjelp av blod. La oss i all korthet undersøke disse skriftstedene.

¹⁰ Den bibelske beretning viser at menneskenes Skaper og Livgiver uttalte seg angående spørsmålet om blod på et tidlig tidspunkt i menneskenes historie. Like etter den verdensomfattende vannflommen, da Gud første gang ga menneskene lov til å spise kjøtt av dyr, sa han til Noah og hans familie: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» — 1 Mosebok 9: 3, 4.

11. Hva er det som viser at det er noe mer som kommer inn i bildet når man dreper dyr for å bruke dem til føde?

¹¹ Skaperen kom her med forskrifter med hensyn til hva som kunne spises, på et tidspunkt da menneskeslekten fikk en ny start. (Jevnfør 1 Mosebok 1: 29.) Gud viste imidlertid at når det gjaldt å drepe dyr for å bruke dem til føde, var det noe mer som kom inn i bildet. Grunnen til det var at et dyrs blod representerte dets liv eller dets sjel. Enkelte bibeloversettelser gjengir derfor 1 Mosebok 9: 4 på denne måten: «Kjøtt med livet, (d. e.) med blodet i skal I ikke ete.» — Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse; Revised Standard Version; Moffatt.

12, 13. Hva knytter Skaperen til bruken av blod, og hvordan vet vi at dette ikke bare gjaldt dyreblod?

¹² Denne guddommelige bestemmelsen var således ikke bare en restriksjon med hensyn til kosthold, slik som når en lege råder en pasient til å unngå salt eller fett. Skaperen knyttet et meget viktig moralprinsipp til blodet. Ved at Noah og hans etterkommere lot blodet få renne ut i den utstrekning det var mulig, ville de vise respekt for den kjensgjerning at livet kommer fra Skaperen og er avhengig av ham. Men la oss se litt nærmere på dette spørsmålet.

¹³ Det skriftstedet som er sitert ovenfor, har bare med dyreblod å gjøre. Får det samme prinsippet sin anvendelse på menneskeblod? Ja, i enda høyere grad. For Gud sa videre til Noah: «Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; . . . Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» (1 Mosebok 9: 5, 6) Hvis altså dyreblod (som representerte et dyrs liv) var hellig for Gud, sier det seg selv at menneskeblod var enda mer hellig. De som fulgte disse guddommelige forskriftene, ville ikke utøse menneskeblod eller drepe mennesker, og de ville heller ikke spise blod av dyr eller av mennesker

Men var denne befalingen som Noah fikk, bare en midlertidig bestemmelse? Skulle den berøre senere generasjoner, vår generasjon innbefattet?

14, 15. Hvem gjaldt den befalingen Noah fikk med hensyn til blod, og hva sier en rabbiner i denne forbindelse?

¹⁴ Mange bibelgranskere er klar over at den bestemmelsen Gud her kom med, ikke bare gjaldt Noah og hans nærmeste familie, men alle mennesker fra den tiden av, ettersom alle som har levd etter vannflommen, har tilhørt Noahs slektslinje. (1 Mosebok 10: 32) Teologen og reformatoren Johan Calvin sa for eksempel om forbudet mot blod at «denne loven var blitt gitt til hele verden like etter vannflommen».⁠² Og Gerhard von Rad (professor ved Heidelberg universitet) omtaler 1 Mosebok 9: 3, 4 som «en bestemmelse som gjelder alle mennesker», ettersom alle mennesker stammer fra Noah.⁠³

¹⁵ Ettersom loven om blodet ble knyttet sammen med en uttalelse hvor Gud la vekt på at det skulle vises stor respekt for menneskenes liv, kan vi forstå den kommentaren rabbineren Benno Jacob kommer med:

«De to forbudene hører således sammen. De utgjør de mest grunnleggende befalinger til menneskeheten i ordets bokstavelige betydning. . . . Tillatelsen til å spise kjøtt, men uten dets blod, og forbudet mot å utgyte menneskeblod viser hvilken plass mennesket inntar i de levendes verden . . . Det hele kan sammenfattes på denne måten: Grunnen til forbudet mot å spise blod er av moralsk karakter. . . . Senere betraktet jødedommen denne passasjen som en uttalelse som inneholdt grunnleggende moralnormer for alle mennesker.» (Uthevet av oss)⁠⁴

Av den første del av 1 Mosebok utledet jødene senere sju «grunnleggende lover» for menneskene, og dette budet om blodet som ble gitt Noah og hans sønner, var en av dem.⁠⁵ Ja, til tross for at de fleste nasjoner ikke holdt denne loven, var den i virkeligheten en lov som gjaldt alle mennesker. — Apostlenes gjerninger 14: 16; 17: 30, 31.

16, 17. Hvilken lov til Israel viste at Guds forbud mot å spise blod fremdeles stod ved makt, og hva var den eneste måten israelittene kunne bruke blod på?

¹⁶ Senere, i sin lov til Israels folk, forbød Jehova Gud mord og viste derved at det han hadde sagt til Noah, fremdeles sto ved makt. (2 Mosebok 20: 13) På lignende måte forbød Gud også det å spise blod. Han sa:

«Og når noen av Israels hus eller av de fremmede som bor iblant dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk.» — 3 Mosebok 17:⁠10.

¹⁷ Israelittene hadde bare tillatelse til å bruke dyreblod på en måte. De kunne frambære det som et offer til Gud og på den måten vise at de anerkjente ham som Livgiveren, som de sto i gjeld til. Han sa til dem: «Kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen [eller livet] er i det.» — 3 Mosebok 17:⁠11.

18, 19. a) Hva måtte israelittiske jegere gjøre når de drepte dyr for å bruke dem til føde, og hvorfor? b) Hva viste de dermed at de var klar over?

¹⁸ Men hva med blodet av dyr som ble drept for at de skulle brukes til føde, og som ikke skulle ofres? Gud sa til sine tilbedere at når noen felte et vilt dyr eller en fugl, skulle «han la blodet renne ut og dekke det til med jord; for blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noe kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes». — 3 Mosebok 17: 13, 14; 5 Mosebok 12: 23—25.

¹⁹ Det å la blodet renne ut var ikke bare en religiøs seremoni; denne bestemmelsen var i virkeligheten en utvidelse av den loven Gud ga til Noah. Når noen drepte et dyr, skulle han være klar over at dets liv kom fra og tilhørte Gud. Ved ikke å spise blodet, men la det «renne ut» på alteret eller på bakken ga en israelitt på en måte dyrets liv tilbake til Gud.

20. a) Hva er det som viser at det var alvorlig å bryte Guds lov om blodet? b) Hvilke skriftsteder viser at en fikk skyld på seg ved å spise kjøtt med blodet i?

²⁰ Hvis en israelitt viste mangel på respekt for livet, som var representert ved blodet, ble det sett på som høyst alvorlig. Den som med vilje viste mangel på respekt for denne loven om blodet, skulle «utryddes», henrettes. (3 Mosebok 7: 26, 27; 4 Mosebok 15: 30, 31) Et visst mål av skyld påhvilte også den som spiste kjøtt av et selvdødt dyr eller av et dyr som var drept av et vilt dyr, og hvis kjøtt derfor inneholdt blod. — 3 Mosebok 17: 15, 16; jevnfør 3 Mosebok 5: 3; 11:⁠39.

Kunne Guds lov om blodet fravikes i en kritisk situasjon?

21. Hvilket bibelsk eksempel viser at Guds lov om blodet ikke kan fravikes i en kritisk situasjon?

²¹ Bibelen svarer nei. Det ble ikke gitt noen spesiell dispensasjon i vanskelige tider. Dette framgår av det som hendte med noen soldater i Israel på kong Sauls tid. De var utmattet etter en langvarig kamp og slaktet småfe og storfe og «åt kjøttet med blodet i». De var sultne og spiste ikke blodet med vilje, men fordi de hadde slikt hastverk med å få laget til det de skulle spise, sørget de ikke for at blodet fikk renne av dyrene på rette måte. Kunne det forhold at de befant seg i en kritisk situasjon, unnskylde deres handlemåte? Nei, Guds utnevnte konge var klar over at de hadde ’syndet mot Herren ved å ete kjøtt med blodet i’. — 1 Samuel 14: 31—35.

Gjelder den berettigede motvilje mot å spise blod også menneskeblod?

22. Hvorfor er det rimelig å trekke den slutning at Guds lov om dyreblod også gjelder menneskeblod?

²² Ja. Og det er fullt ut forståelig, for Guds lov forbød israelittene å spise «noe blod», «blod av noe kjøtt». (3 Mosebok 17: 10, 14, vers 10 fra eldre norsk oversettelse) Vi kan forstå hvordan det jødiske folk betraktet denne loven, ved å lese om hvordan noen av de jøder som hadde fulgt Jesus og lyttet til ham, ved en anledning reagerte. Ved denne anledningen talte Jesus på en symbolsk måte om å ’drikke hans blod’, for han visste at med tiden ville hans blod bli utgytt ved at han led en offerdød, og at det ville bringe liv til dem som viste tro på hans offer. (Johannes 6: 53—58) Noen av Jesu jødiske disipler, som tydeligvis ikke var klar over at han her brukte et symbolsk språk, ble sjokkert over hans ord og sluttet å følge ham. (Johannes 6: 60—66) Ja, tanken på å spise menneskeblod var intet mindre enn avskyelig for disse jødiske tilbedere av Gud.

Hva med de kristne?

23. Hvilken virkning hadde Messias’ offerdød på Moselovens restriksjoner med hensyn til kosthold?

²³ Moseloven pekte fram til at Messias skulle komme og gi sitt liv som et offer. Etter Jesu død var sanne tilbedere følgelig ikke lenger forpliktet til å holde Moseloven. (Romerne 10: 4; 6: 14; Kolossenserne 2: 13, 14) De restriksjoner med hensyn til kosthold som loven inneholdt, for eksempel forbudene mot å spise fettet eller kjøttet av visse dyr, var ikke lenger bindende. — 3 Mosebok 7: 25; 11: 2—8.

Gjelder så det guddommelige forbudet mot blod de kristne?

24. Hvilken avgjørelse ble truffet med hensyn til blod da spørsmålet om omskjærelse av de hedningekristne ble drøftet?

²⁴ Dette spørsmålet ble tatt opp til drøftelse i år 49 e. Kr under et møte som ble holdt av apostlene og de eldste i Jerusalem, som tjente som et sentralt eldsteråd for alle de kristne. Møtet ble holdt som følge av et spørsmål angående omskjærelsen. På dette apostelmøtet ble det vedtatt at ikke-jøder som ble omvendt til kristendommen, ikke måtte omskjæres. Under drøftelsen henledet Jesu halvbror Jakob rådets oppmerksomhet på andre ting som han mente det var viktig å ta med i den avgjørelse som ble truffet, nemlig at en skulle «avholde seg fra avgudenes urenhet og fra hor og fra det som er kvalt, og fra blod». (Apostlenes gjerninger 15: 19—21) Han henviste til Moses’ skrifter, hvor det kom fram at Gud allerede før loven ble gitt, hadde misbilliget umoralske kjønnslige forbindelser, avgudsdyrkelse og det å spise blod, som ville innbefatte å spise kjøtt av dyr som var kvalt, og som derfor inneholdt blod. — 1 Mosebok 9: 3, 4; 19: 1—25; 34: 31; 35: 2—4.

25. Hva er den avgjørelsen som det apostoliske rådet traff, nå en del av?

²⁵ Den avgjørelse rådet traff, ble kunngjort i et brev til de kristne menigheter. Dette brevet er nå en del av de inspirerte skrifter, som er nyttige «til lærdom, . . . til rettledning». (2 Timoteus 3: 16, 17) Avgjørelsen lød:

26, 27. Hvordan lød denne avgjørelsen, og hvordan vet vi at den ikke bare var et uttrykk for apostlenes personlige oppfatning?

²⁶ «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel.» — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

²⁷ Ja, selv om de kristne ikke var under Moseloven, var det ’nødvendig’ at de avholdt seg fra blod. Var dette bare apostlenes personlige oppfatning? På ingen måte. Som de sa, var denne avgjørelsen truffet i samsvar med Guds hellige ånd.

28. Hva skilte denne avgjørelsen mellom, ifølge professor Walther Zimmerli?

²⁸ Angående dette kristne vedtaket sa professor Walther Zimmerli ved Göttingen universitet i Vest-Tyskland:

«Ved den avgjørelse som det fortelles om i Apostlenes gjerninger 15, skilte den første jødekristne menighet mellom den lov Israel fikk ved Moses, og den befaling som gjennom Noah ble gitt til hele verden.» — Zürcher Bibelkommentare.⁠⁶

29. Hva er det som viser at befalingen om å holde seg borte fra blod var et moralsk krav og ikke bare en restriksjon som gjaldt kostholdet?

²⁹ Denne befalingen til de kristne om at de skulle ’avholde seg fra blod’, var ikke bare en restriksjon når det gjaldt kostholdet, men et viktig moralsk krav, noe som framgår av at det var like viktig som det at de ’avholdt seg fra avgudsoffer og hor’.

De første kristne og blod

30, 31. Hva er det som viser at kravet om å holde seg borte fra blod var bindende og ikke bare skulle gjelde en kort tid?

³⁰ Rådet i Jerusalem sendte denne tydelige avgjørelsen til de kristne menigheter, og det var noe som ga positive resultater. I Apostlenes gjerninger, kapittel 16, leser vi om Paulus og hans medarbeidere: «Etter som de nå dro fra by til by, påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem. Så ble da menighetene styrket i troen, og vokste i tall for hver dag.» — Apostlenes gjerninger 16: 4, 5.

Utgjorde den avgjørelse som det fortelles om i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, bare et midlertidig krav til de kristne?

³¹ Enkelte har hevdet at den avgjørelsen apostlene traff, ikke innebar at de kristne ble pålagt en varig forpliktelse. Beretningen i Apostlenes gjerninger viser imidlertid tydelig at det ikke forholder seg slik. Den viser at omkring ti år etter at rådet i Jerusalem kunngjorde avgjørelsen om at de kristne skulle «vokte seg for avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor», ga disse fortsatt akt på denne avgjørelsen. (Apostlenes gjerninger 21: 25) Dette viser at de var klar over at kravet om å avholde seg fra blod ikke bare gjaldt omvendte hedninger i ett område, og at det ikke bare skulle gjelde en kort tid.

32, 33. Hva sier Evsebios som viser at forbudet mot blod ble fulgt på hans tid?

³² Men hvordan var situasjonen i de senere århundrer, da kristendommen ble spredt til fjernere steder? La oss undersøke bevismaterialet fra de århundrer som fulgte etter at den avgjørelsen som står nedtegnet i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, var blitt kunngjort.

³³ Evsebios, en skribent i det tredje århundre, som blir betraktet som «kirkehistoriens far», forteller hva som hendte i Lyon (nå i Frankrike) i år 177. De kristne ble av religiøse fiender falskelig anklaget for å spise barn. I forbindelse med at noen kristne ble torturert og henrettet, imøtegikk en pike ved navn Biblias denne falske anklagen ved å si: «Hvordan kan vi spise barn — vi som til og med betrakter det som ulovlig å spise blod av dyr?»⁠⁷

34—36. Hva sa Tertullianus og Minucius Felix om de kristnes holdning til blod på deres tid?

³⁴ Lignende falske anklager fikk den første latinske teologen, Tertullianus (cirka 160—230 e. Kr.), til å påpeke at de kristne ikke drakk blod, selv om romerne ofte gjorde det. Han skriver:

«Dere opptrer på en umenneskelig måte overfor de kristne. Vi bruker ikke engang dyreblod ved våre måltider, for disse består av vanlig mat. . . . Når dere prøver de kristne, tilbyr dere dem blodpølser. Dere er naturligvis klar over at nettopp det dere benytter for å forsøke å få dem til å avvike fra den rette vei, er ulovlig for dem. Hvordan kan dere tro at de vil hige etter menneskeblod, når dere er klar over at de grøsser ved tanken på dyreblod?»⁠⁸

³⁵ Og angående den avgjørelse som blir omtalt i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, sier han: «Forbudet mot ’blod’ må vi betrakte som [et forbud] som i langt høyere grad gjelder menneskeblod.»⁠⁹

³⁶ Minucius Felix, en romersk advokat som levde til omkring år 250 e. Kr., påpeker det samme. Han skriver: «Vi holder oss langt borte fra menneskeblod, og vi bruker ikke engang blodet av spiselige dyr i maten vår.»⁠¹⁰b

37, 38. Hvilke uttalelser kom en biskop og en katolsk bibelforsker med om blod?

³⁷ Det historiske vitnesbyrd er så omfattende og så tydelig at biskop John Kaye (1783—1853) kategorisk kunne si: «De første kristne rettet seg samvittighetsfullt etter den avgjørelsen som apostlene i Jerusalem kunngjorde, og avholdt seg fra det som var kvalt, og fra blod.»⁠¹¹

Men er de «første kristne» og Jehovas vitner i vår tid de eneste som har hatt et slikt bibelsk syn?

³⁸ Nei, på ingen måte. I en kommentar til Apostlenes gjerninger 15: 29 henviser den katolske bibelforskeren Giuseppe Ricciotti (1890—1964) til hendelsen i Lyon (som er omtalt ovenfor) som et bevis for at de første kristne ’ikke kunne spise blod’. Han tilføyer så: «Men også i de etterfølgende århundrer, fram til middelalderen, støter vi på uventede ekkoer fra denne tidlige ’avsky’ [for blod], utvilsomt som følge av avgjørelsen.»⁠¹²

39. Hva ble det sagt på Quinisext-kirkemøtet om blod, og hva sa Otto av Bamberg til nyomvendte om blod?

³⁹ Ved Quinisext-kirkemøtet, som ble holdt i Konstantinopel i 692, ble det for eksempel sagt: «Guds Ord befaler oss å avholde oss fra blod, fra det som er kvalt, og fra utukt. . . . Hvis derfor noen heretter prøver å spise blod av noe dyr i en hvilken som helst form, skal han bli avsatt hvis han er prest, og utelukket hvis han er lekmann.»⁠¹³ Otto av Bamberg (cirka 1060—1139), en kjent prelat og evangelist, forklarte på lignende måte dem som ble omvendt i Pommern, «at de ikke skulle spise noe urent, eller noe som var selvdødt, eller som var kvalt, eller ofret til avguder, eller blod av dyr».⁠¹⁴

40. Hva skrev Martin Luther om Apostlenes gjerninger 15: 28, 29?

⁴⁰ Hvis vi beveger oss nærmere vår tid, finner vi at Martin Luther også var klar over hva den avgjørelse som ble truffet i år 49 e. Kr., innebar. Når han protesterte mot katolske framgangsmåter og læresetninger, hadde han en tilbøyelighet til å stille apostelmøtet i klasse med de kirkemøter som ble holdt senere, og hvor det ble truffet avgjørelser som ikke er noen del av Bibelen. Men han skrev likevel angående Apostlenes gjerninger 15: 28, 29:

«Hvis vi vil ha en kirke som retter seg etter dette kirkemøtet (noe som er rett, ettersom det er det første og det viktigste kirkemøtet og ble holdt av apostlene selv), må vi lære og insistere på at ingen fyrste, herre, borger eller bonde spiser gjess, dådyr, hjort eller flesk som er kokt i blod, . . . Og borgere og bønder må spesielt avholde seg fra røde pølser og blodpølser.»⁠¹⁵

41. Hvilken kommentar kom en baptistteolog med til 1. Mosebok 9: 3, 4?

⁴¹ I det 19. århundre skrev Andrew Fuller, som er blitt betraktet som «kanskje den mest framstående og innflytelsesrike av de baptistiske teologer», angående forbudet mot å spise blod i 1 Mosebok 9: 3, 4:

«Dette, som var forbudt for Noah, ser også ut til å ha vært forbudt for alle mennesker, og dette forbudet må heller ikke betraktes som om det er en del av seremoniene i den jødiske ordning. Forbudet gjaldt ikke bare før denne ordningen eksisterte, men kom ved de avgjørelser apostlene traff, også til å gjelde de hedningekristne; Apostlenes gjerninger XV. 20. . . . Blodet er livet, og det ser ut til at Gud betrakter det som hellig.»⁠¹⁶

42. Hvilket svar gav presten William Jones dem som ville ignorere Bibelens forbud når det gjaldt blod?

⁴² Kan en kristen hevde at det noen kaller «kristen, frihet», kan tillate ham å ignorere dette forbudet når det gjelder blod? I sin bok The History of the Christian Church svarer presten William Jones (1762—1846):

«Ikke noe kan være tydeligere enn forbudet i Apostlenes gjerninger XV. 28, 29. Kan de som henviser til sin ’kristne frihet’ hva dette spørsmålet angår, peke på noen del av Guds Ord som viser at dette forbudet senere er blitt opphevet? Hvis ikke, må vi tillate oss å spørre: ’Ved hvilken myndighet, bortsett fra Guds egen myndighet, kan noen av Guds lover oppheves?’» — Side 106.

43. Hva er Jehovas vitners beslutning med hensyn til blod, og hvilke kjensgjerninger og skriftsteder er den basert på?

⁴³ Den konklusjon vi må trekke, er klar og tydelig: Under den hellige ånds ledelse vedtok apostelmøtet at kristne mennesker som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, må ’avholde seg fra blod’, i samsvar med det krav Gud har stilt helt siden Noahs dager. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 1 Mosebok 9: 3, 4) Dette bibelske syn ble godtatt og fulgt av de første kristne, selv når det ville koste dem livet. Og opp gjennom århundrene er det blitt betraktet som ’nødvendig’ for de kristne å oppfylle dette kravet. Jehovas vitners beslutning om å avholde seg fra blod er således basert på Guds Ord, Bibelen, og blir støttet av mange eksempler fra kristendommens historie.

Medisinsk bruk av blod

44. Hvilke tre punkter er blitt fastslått, og hva er det bibelske grunnlag for hvert av dem?

⁴⁴ Det vi har drøftet inntil nå, viser at Bibelen inneholder følgende forbud: Et menneske skal ikke opprettholde livet ved hjelp av blod fra en annen skapning. (1 Mosebok 9: 3, 4) Når et dyrs liv blir tatt, må en sørge for at blodet, som representerer dette livet, får «renne ut» og på den måten blir gitt tilbake til Livgiveren. (3 Mosebok 17: 13, 14) Og ifølge den avgjørelsen som ble truffet på apostelmøtet, må de kristne ’avholde seg fra blod’, ikke bare dyreblod, men også menneskeblod. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Men får disse bibelske uttalelsene sin anvendelse på blodoverføring som en livreddende medisinsk behandlingsmåte?

45, 46. Hvilket spørsmål oppstår nå, og hvilke moderne legevitenskapelige behandlingsmåter kan Bibelens prinsipper sies å dekke?

⁴⁵ Enkelte hevder at det Bibelen forbyr, er å spise blod, og at dette er noe helt annet enn å gå med på blodoverføring, en medisinsk behandlingsmåte som ikke var kjent i bibelsk tid. Er dette et holdbart argument?

⁴⁶ Vi vil ikke benekte at denne Guds lov i bibelsk tid spesielt fikk sin anvendelse på det å bruke blod til føde. Intravenøs tilførsel av blod ble ikke benyttet på den tiden. Men selv om Bibelen ikke direkte drøftet moderne legevitenskapelige behandlingsmåter som innbefatter bruk av blod, dekket dens uttalelser i prinsippet slike behandlingsmåter.

47, 48. Hva skilles det ikke mellom i Apostlenes gjerninger 15: 29, og hvorfor ikke?

⁴⁷ Legg for eksempel merke til at de kristne fikk befaling om å ’avholde seg fra . . . blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 29) Det er ikke noe i denne uttalelsen som viser at en kan skille mellom det å føre blod inn i munnen og det å føre blod inn i blodkarene. Og er det i prinsippet noen forskjell?

⁴⁸ Legene vet at en person kan få næring gjennom munnen eller intravenøst. På lignende måte kan visse medisiner inntas på forskjellige måter. Enkelte antibiotika kan for eksempel tas gjennom munnen, i tablettform, eller sprøytes inn i musklene eller kretsløpssystemet (gis intravenøst). Sett at du hadde tatt et bestemt antibiotisk middel i tablettform, og at du så på grunn av en farlig allergisk reaksjon ble advart mot å bruke dette midlet i framtiden. Ville det da være fornuftig å tolke legens advarsel slik at du ikke lenger kunne ta dette midlet i tablettform, men at det ikke ville være farlig å sprøyte det inn i blodårene? Neppe! Det viktigste ville ikke være den måten dette antibiotiske midlet ble tatt på, men det at du avholdt deg fullstendig fra å bruke det. På lignende måte er det tydelig at befalingen til de kristne om å ’avholde seg fra blod’ innbefatter det å føre blod inn i kroppen, enten det inntas gjennom munnen, eller det føres direkte inn i blodårene.

Hvor viktig er dette spørsmålet for Jehovas vitner?

49. Hvilket fast standpunkt inntar Jehovas vitner, og hva er de overbevist om?

⁴⁹ Mennesker som er klar over hvor avhengige de er av Skaperen og Livgiveren, bør være besluttet på å følge hans befalinger. Dette er det faste standpunkt Jehovas vitner inntar. De er fullt ut overbevist om at det er rett å holde Guds lov, som sier at de må avholde seg fra blod. Når de inntar et slikt standpunkt, er det ikke på grunn av et innfall de selv har fått, eller på grunn av en eller annen fanatisk oppfatning som savner ethvert grunnlag Det er i lydighet mot den høyeste autoritet i universet, livets Skaper, at de nekter å føre blod inn i kroppen, enten ved å spise blod eller ved å gå med på blodoverføring.

50, 51. Hva er det som står på spill i spørsmålet om blod, og hvilke ord av salmisten tror vi fullt og fast på?

⁵⁰ For Jehovas vitner berører derfor spørsmålet om blod de mest fundamentale prinsipper som de baserer sitt liv som kristne på. Deres forhold til deres Skaper og Gud står på spill. De tror dessuten helt og fullt på salmistens ord: «Herrens lover er sannhet, de er rettferdige alle til sammen. . . . den som holder dem, har stor lønn.» — Salme 19: 10, 12.

⁵¹ De som bare ser på den umiddelbare virkning av de avgjørelser de treffer, kan kanskje tvile på at det å adlyde Guds lov om blodet «har stor lønn» Men Jehovas vitner er overbevist om at lydighet mot Skaperens befalinger vil være til varig gagn for dem.

52, 53. Hvilket standpunkt inntok de første kristne, og hva kunne det koste dem?

⁵² De første kristne så det på samme måte. Historien viser at deres lydighet overfor Gud noen ganger ble prøvd til det ytterste. I Romerriket ble de utsatt for press for at de skulle delta i avgudsdyrkelse eller være med på umoralske handlinger. Det at de nektet å gi etter for dette presset, kunne bety at de ble ført inn på den romerske arenaen for å bli revet i stykker av ville dyr. Men disse kristne holdt fast ved sin tro; de adlød Gud.

⁵³ Tenk på hva dette betydde. Det at de første kristne som var foreldre, nektet å bryte Guds lov, kunne til og med føre døden over deres barn. Men av historien vet vi at disse kristne ikke ga etter for frykt og ikke troløst vendte Gud og de prinsipper de levde etter, ryggen. De trodde Jesu ord: «Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve.» (Johannes 11: 25) Disse kristne rettet seg således etter apostlenes avgjørelse om at de skulle avholde seg fra det som var ofret til avguder, fra hor og fra blod, uansett hva dette kostet dem. Det å være trofast mot Gud betydde så mye for dem.

54. Hvilket ansvar påtar Jehovas vitner seg?

⁵⁴ I vår tid betyr det også så mye for Jehovas vitner. De føler seg med rette moralsk forpliktet til å treffe avgjørelser hva tilbedelse angår, for seg selv og for sine barn. Jehovas vitner venter derfor ikke at noen annen, hverken en lege, en sykehusdirektør eller en dommer, skal treffe disse moralske avgjørelsene for dem. De ønsker ikke at noen annen skal forsøke å påta seg deres ansvar overfor Gud, for det er i virkeligheten ingen annen som kan gjøre det. Det er et personlig ansvar den kristne har overfor sin Gud og Livgiver.

Er det å nekte blodoverføring en form for selvmord?

55, 56. a) Hvilke innvendinger kommer noen med mot det å nekte blodoverføring? b) Hvorfor kan Jehovas vitner ikke anklages for å begå selvmord, slik det fremgår av andres utsagn?

⁵⁵ Ved store blodtap som følge av skader, sykdom eller komplikasjoner i forbindelse med kirurgiske inngrep er det ofte blitt gitt blodoverføring i et forsøk på å redde liv. Når folk hører at noen nekter blodoverføring, mener de kanskje derfor at det er ensbetydende med at vedkommende vil ta sitt eget liv. Forholder det seg slik?

Er det å nekte blodoverføring «selvmord», eller er det å «gjøre bruk av retten til å dø»?

⁵⁶ Selvmord er det å ta sitt eget liv, en handling hvorved et menneske berøver seg selv livet. Men enhver som har det aller minste kjennskap til Jehovas vitner og det de tror, er klar over at Jehovas vitner ikke gjør noe forsøk på å forvolde sin egen død. Selv om de nekter blodoverføring, underkaster de seg gjerne alternative former for legehjelp. I en artikkel i The American Surgeon ble det helt korrekt sagt:

«I alminnelighet er det å avslå medisinsk behandling ikke ensbetydende med ’selvmord’. Jehovas vitner søker legehjelp, men nekter bare en bestemt form for legebehandling. Det å avslå en medisinsk behandling eller en del av den er ikke en ’forbrytelse’ en person begår mot seg selv med tanke på å berøve seg selv livet, slik som selvmord er.» (Uthevet av oss)⁠¹⁷

Professor Robert M. Byrn påpekte i Fordham Law Review at det ’i rettsvitenskapen er like stor forskjell på selvmordsforsøk og det å nekte å underkaste seg en livreddende behandlingsmåte som det er på epler og appelsiner’.⁠¹⁸ Og dr. David Pent fra Arizona i USA uttalte på en legekonferanse:

«Jehovas vitner ser det slik at hvis de skulle dø fordi de nekter blodoverføring, dør de for sin tro, omtrent på samme måte som de religiøse martyrer gjorde for mange hundre år siden. Hvis det er passivt medisinsk selvmord, vil jeg påpeke at det i dette øyeblikk er flere leger i denne forsamling som røyker sigaretter, og at det sannsynligvis i like høy grad er passivt selvmord.»⁠¹⁹

57. Hvorfor er det å nekte blodoverføring ikke ensbetydende med å gjøre bruk av retten til å dø?

⁵⁷ Hva så med den påstand at Jehovas vitner utøver sin «rett til å dø», når de nekter blodoverføring? Jehovas vitner ønsker i virkeligheten å leve. Det er derfor de søker legehjelp. Men de hverken kan eller vil handle i strid med sin dype, bibelske overbevisning.

58. Hvilken rett har domstolene tilkjent enkeltpersoner, og hvorfor er det rimelig?

⁵⁸ Domstoler har ofte hevdet det prinsipp at enhver har rett til legemlig integritet, og det innebærer at i siste instans er det en person selv som har rett til å avgjøre hva som skal gjøres med hans kropp. Og er det ikke slik du skulle ønske at det forholdt seg hvis du var syk og lå på sykehus? Ettersom det er ditt liv, din helse og din kropp det dreier seg om, er det rimelig at du får treffe den endelige avgjørelse med hensyn til om noe skal gjøres med deg eller ikke, ikke sant?

59, 60. a) Hvilken endelig avgjørelse må pasienten treffe? b) Hva er det som begrenser legens rett og plikt til å helbrede?

⁵⁹ Et slikt fornuftig og moralsk riktig syn får logiske konsekvenser. En brosjyre som er utgitt av den amerikanske legeforening, sier: «Pasienten må treffe den endelige avgjørelse med hensyn til hvorvidt han vil ta sjansen på en behandling eller en operasjon som legen anbefaler, eller om han vil ta den risiko å leve uten å gjøre noe. Det er individets naturlige rett, en rett som loven anerkjenner.» «En pasient har rett til å nekte å gi sitt samtykke til en livreddende behandling. Følgelig kan han også hvis han gir sitt samtykke, stille de betingelser, vilkår og krav han måtte ønske.»⁠²⁰

⁶⁰ Dette gjelder blodoverføring i like høy grad som en hvilken som helst annen «livreddende behandling». Dr. jur. H. Narr fra Tübingen i Vest-Tyskland sa: «Legens rett og plikt til å helbrede er begrenset av menneskets grunnleggende frihet til selv å bestemme over sitt eget legeme. . . . Det samme gjelder annen medisinsk behandling, og følgelig også det å nekte blodoverføring.»⁠²¹

61. Hvilken holdning har noen til det å bevare livet, og hvilket spørsmål reiser det?

⁶¹ Det er forståelig at noen blir sjokkert ved tanken på at en person vil nekte å ta imot blod hvis det kan være farlig eller endog dødbringende å avslå det. Mange mener at livet er det viktigste, at livet må bevares for enhver pris. Det er sant at det å bevare menneskeliv er et av samfunnets viktigste interesser. Men betyr dette at det å «bevare liv» kommer foran alle prinsipper?

62. Hva sier N. L. Cantor som viser at livets hellighet ikke er det som er av aller største verdi, og hvordan kan dette illustreres?

⁶² Som svar på dette spørsmålet sa Norman L. Cantor, som er dosent ved Rutgers universitet:

«Menneskeverdet blir framhevet ved at den enkelte selv får bestemme hvilke oppfatninger det er verdt å dø for. I århundrenes løp er en rekke edle årsaker, religiøse og verdslige, blitt betraktet som noe det er verdt å ofre seg for. De fleste regjeringer og samfunn, vår egen regjering og vårt eget samfunn innbefattet, betrakter ikke livets hellighet som det som er av den aller største verdi.»⁠²²

Cantor nevnte som et eksempel at når det har vært krig, har enkelte vært villige til å pådra seg skader og lide døden i sin kamp for «frihet» eller «demokrati». Betraktet deres landsmenn slike offer for prinsippenes skyld som moralsk forkastelige? Fordømte deres nasjoner en slik handlemåte, ettersom enkelte av dem som døde, etterlot seg enker eller barn som trengte en forsørger? Mener du at advokater eller leger skulle ha søkt domstolenes hjelp i den hensikt å forhindre at disse mennene på den måten ofret seg for sine idealer? Er det derfor ikke tydelig at det ikke bare er Jehovas vitner og de første kristne som har vært villige til å trosse farer for sine prinsippers skyld? Det er en kjensgjerning at en slik trofasthet mot prinsipper har vært høyt aktet av mange mennesker.

63. Hvilken holdning som vitnene inntar, skulle få alle til å avstå fra å prøve å tvinge på dem en behandlingsmåte som er i strid med deres prinsipper?

⁶³ Det er også verdt å understreke på nytt at selv om Jehovas vitner nekter blodoverføring, underkaster de seg gjerne alternative behandlingsmåter for å bevare livet. Hvorfor skulle da noen forlange at en person skal underkaste seg en bestemt behandlingsmåte, eller til og med gå så langt at de påtvinger vedkommende en behandlingsmåte som er i strid med hans prinsipper og dype religiøse overbevisning?

64. Hva sa et legetidsskrift om leger som prøver å påtvinge en pasient en behandling som krenker pasientens samvittighet?

⁶⁴ Dette har nemlig forekommet. Enkelte steder har leger eller sykehusledelsen til og med vendt seg til domstolene for å få tillatelse til å påtvinge en person blod. Angående dem som har fulgt en slik handlemåte, skrev dr. D. N. Goldstein i The Wisconsin Medical Journal:

«Leger som har inntatt en slik holdning, har forkastet de offer som alle martyrene har brakt, mennesker som har kastet glans over historien ved sin store prinsippfasthet, noe som til og med kostet dem livet. De pasienter som velger den visse død i stedet for å krenke sin religiøse samvittighet, er nemlig av det samme slag som de som måtte bøte med livet fordi de trodde på Gud, eller som valgte å dø på bålet framfor å underkaste seg [tvungen] dåp. . . . Det er vår plikt å redde liv, men vi kan spørre oss selv om vi ikke også har plikt til å verne om enkeltindividets integritet og bevare de få tegn på individualitet som gjør seg gjeldende i et stadig mer ensrettet samfunn. . . . Ingen lege burde søke rettslig hjelp for å bevare et legeme ved å ødelegge en sjel. Pasientens liv tilhører ham selv.»⁠²³

Legens rolle

65, 66. Hvorfor kan en lege bli nedslått når han får en pasient som nekter blodoverføring?

⁶⁵ Vi har sett at Jehovas vitner på grunn av sin sterke religiøse overbevisning unngår både mat som inneholder blod, og medisinsk bruk av blod. Men hvordan blir andre berørt av dette standpunkt, for eksempel leger som har dem som pasienter?

⁶⁶ Legene er opptatt av å redde eller av å forlenge pasientenes liv. Det er deres oppgave. Når en lege som er blitt opplært til å betrakte blodoverføring som en alminnelig behandlingsmåte, behandler en pasient som er alvorlig syk, eller som har mistet mye blod, kan han derfor bli nedslått når han får vite at pasienten nekter blodoverføring. Det er nok så at pasientens samvittighet, som er blitt opplært i samsvar med Bibelen, kanskje ikke tillater ham å ta imot blod, men legen har også en samvittighet og følger etiske normer som er av uhyre stor betydning for ham.

Bør en lege handle i samsvar med sin medisinske utdannelse og sin overbevisning hvis han mener at det er nødvendig med en blodoverføring for å redde en pasients liv, selv om pasienten nekter blodoverføring?

67, 68. Hvilke medisinske og juridiske prinsipper viser at en kirurg kan la være å følge sin egen overbevisning hvis den krenker pasientens samvittighet?

⁶⁷ Det er ingen tvil om at dette er en vanskelig situasjon. Men vi kan spørre oss selv: Hvis jeg var i den situasjon at min samvittighet som pasient var i strid med min leges oppriktige overbevisning, hvilken handlemåte mener jeg da burde bli fulgt? Det er interessant å merke seg hva dr. William P. Williamson sa ved en legekongress (First National Congress on Medical Ethics and Professionalism):

«Det legen først og fremst må være interessert i, er naturligvis pasientens ve og vel. Ettersom livet er en gave fra Skaperen til enkeltindividet og pasienten forvalter denne gaven, er det med rette pasienten som må treffe den endelige avgjørelse. . . . Legen bør behandle pasienten i samsvar med det pasientens religion foreskriver, og ikke påtvinge pasienten sine egne religiøse oppfatninger.» (Uthevet av oss)⁠²⁴

⁶⁸ Det finnes også en annen grunn, en juridisk grunn, til at pasientens samvittighet ikke må tilsidesettes. Som professor Byrn skrev i Fordham Law Review: «. . . Jeg mener ikke at legen på grunn av pasientens valg er nødt til å gjøre noe som er i strid med hans egen samvittighet. . . . Jeg mener at pasienten ikke på grunn av legens samvittighet er bundet til å gjøre noe som er i strid med det valg han selv har truffet, og legen må følgelig ha rett til å kunne velge ikke å gjøre noe. Den regel at pasienten skal bli underrettet før han gir sitt samtykke, ville være meningsløs hvis hans valg skulle være underordnet en samvittighetsfull leges avgjørelse.» (Uthevet av oss)⁠²⁵

69, 70. Hva bør en lege gjøre når en pasient nekter blodoverføring, i stedet for å trekke seg?

⁶⁹ Det er naturligvis den mulighet at en lege i en slik situasjon ’ikke gjør noe’, det vil si trekker seg fra det hele. Men er det det eneste alternativet? I artikkelen «Ekstraordinære kirurgiske framgangsmåter i forbindelse med voksne Jehovas vitner» sa dr. Robert D. O’Malley: «Det at pasienten nekter blodoverføring, er ikke noe legene bør bruke som en unnskyldning for å trekke seg.»⁠²⁶

⁷⁰ Hva kan så en lege gjøre? Dr. J. K. Holcomb sa i et medisinsk tidsskrift:

«Vi leger blir uten tvil skuffet eller til og med sinte når en sta pasient nekter å godta det vi ville betrakte som den behandlingsmåte som vil være å foretrekke. Men bør vi ærlig talt føle det på denne måten når pasienten oppgir en religiøs oppfatning som grunn for at han er uvillig til å akseptere en bestemt behandlingsmåte? Hvis vi er oppriktige overfor oss selv, vil vi måtte innrømme at vi går med på en mindre ideell behandlingsmåte i forbindelse med mange pasienter i vår daglige praksis. . . . Hvis vi kan gjøre det når det gjelder vår medisinske overbevisning, bør vi ikke da på lignende måte være villig til å gjøre det beste vi kan, når en pasients overbevisning, spesielt hans religiøse overbevisning, hindrer oss i å tilby det vi betrakter som den ønskede form for terapi? Vanligvis er pasienter som av religiøse grunner nekter blodoverføring og så videre, klar over hvilken medisinsk risiko deres beslutning innebærer, men de er villige til å ta denne risikoen og ber oss bare om å gjøre vårt beste.»⁠²⁷

71. Hva kan sies om hvorvidt pasienten og legen er moralsk forpliktet til å underkaste seg eller gi «ekstraordinær» behandling?

⁷¹ Det er også noe annet en må ta i betraktning når det gjelder den moralske side av spørsmålet. John J. Paris, som er dosent i samfunnsmoral, påpekte: «Både i medisinske kretser og i de kretser som verner om moralen, er det alminnelig enighet om at en person ikke er moralsk forpliktet til å underkaste seg ’ekstraordinær’ medisinsk behandling. Og hvis pasienten ikke er moralsk forpliktet til å underkaste seg en ’ekstraordinær’ behandling — hvor vanlig den enn kan være i den alminnelige praksis — er heller ikke legen eller dommeren moralsk forpliktet til å gi eller til å gi ordre om en slik behandling.»⁠²⁸ For Jehovas vitner, som lever i samsvar med Bibelen, er blodoverføring så absolutt en «ekstraordinær» behandlingsmåte. Ja, en slik behandlingsmåte er moralsk sett forbudt for dem.

Samarbeid mellom pasient og lege

72. Hvilken holdning inntar Jehovas vitner til legebehandling i sin alminnelighet, men med hvilket unntak?

⁷² Alle som er berørt av dette spørsmålet, kan være forvisset om at Jehovas vitner ikke er fanatikere som er imot legebehandling. Husk at Lukas, som nedskrev den bibelske beretningen hvor forbudet mot blod er omtalt, selv var lege. (Kolossenserne 4: 14) Når Jehovas vitner blir syke eller kommer ut for en ulykke, venter de derfor ikke at de skal bli «helbredet ved bønn», på en eller annen mirakuløs måte. Nei, de søker i stedet legehjelp. De forsøker ikke å fortelle legene hvordan de skal utøve sin legekunst, eller hvordan de skal gå fram i deres spesielle tilfelle. Det eneste de konsekvent ber legene om, er at det ikke må bli brukt blod.

73. Hva er Jehovas vitner klar over når de ber en lege operere uten å bruke blod?

⁷³ Jehovas vitner har stor respekt for legenes utdannelse og evner. De setter oppriktig pris på leger som gjør bruk av sin dyktighet når de behandler en pasient, men som behandler pasienten i samsvar med hans religiøse overbevisning. De er klar over at det krever mot av en lege å operere uten å kunne gjøre bruk av blod. Det skal også et visst mål av mot til for å handle i strid med kollegenes synspunkter og gå med på å behandle en pasient under forhold som medisinsk sett blir betraktet som langtfra gunstige.

74. Hvilke kjensgjerninger er Jehovas vitner oppmerksom på, og hvilken risiko er de villige til å ta?

⁷⁴ Jehovas vitner er naturligvis klar over at enkelte kirurgiske inngrep kan bety et så stort blodtap at en lege oppriktig mener at de ikke kan foretas på deres betingelser. De fleste kirurgiske inngrep kan imidlertid foretas uten blod. Det kan nok være at legene mener at operasjonen blir farligere når det ikke blir gjort bruk av blod. Men Jehovas vitner er villige til å ta denne økte risiko når de får hjelp av en modig, dyktig lege.

75. Hva var konklusjonen etter en vellykket operasjon uten blod?

⁷⁵ Under en paneldiskusjon ved Pennsylvania universitet fortalte dr. William T. Fitz om et interessant tilfelle. Det dreide seg om en 34 år gammel mann som hadde sterke blødninger på grunn av en svulst på tykktarmen. Mannen, som var et av Jehovas vitner, sa til legene at han «gjerne ville underkaste seg ethvert kirurgisk inngrep så lenge han ikke fikk blod». Legene samtykte i å operere ham og lovte at det ikke skulle bli gjort bruk av blod. Under og etter operasjonen var blodtapet så stort at hemoglobinmengden i pasientens blod sank til 2,4 gram pr desiliter. (Blodet inneholder normalt 14—15 gram hemoglobin pr. desiliter.) Men han døde ikke. Hans tilstand stabiliserte seg, og deretter steg blodprosenten. Sjefen for helsedepartementet, dr. Francis Wood, sa i en kommentar til legenes løfte om ikke å gi blod: «Jeg mener at dere hadde full rett til å gi dette løftet. Mannen ville komme til å dø hvis dere ikke opererte ham. Han hadde en mulighet til å bli frisk som følge av en operasjon uten blodoverføring. Jeg mener derfor at det var fullt ut berettiget at dere ga ham en sjanse på hans egne betingelser.»⁠²⁹

Legene fritas for ansvar

76. Hvorfor behøver ikke legene å være redde for at Jehovas vitner skal reise tiltale mot dem etter en operasjon uten blod?

⁷⁶ Legene er i en vanskelig stilling når de skal behandle et alvorlig tilfelle, for hvis de unnlater å gjøre bruk av alle tilgjengelige midler, kan det føre til at de blir tiltalt for forsømmelighet. Jehovas vitner er imidlertid villige til selv å bære ansvaret for at de nekter blodoverføring. De er villige til å undertegne juridisk bindende papirer som fritar legestaben og sykehuset for ansvar, slik at legene ikke behøver å være redde for at det skal bli reist tiltale mot dem hvis pasienten skulle bli tilføyd skade fordi de unnlot å bruke blod under operasjonen.

77. Hvilket formular anbefaler den amerikanske legeforening at pasienter som nekter blodoverføring, skal undertegne?

⁷⁷ Den amerikanske legeforening har anbefalt at pasienter som av religiøse grunner nekter å ta imot blod, undertegner et formular med tittelen «Nektelse av blodoverføring». Dette formularet lyder slik: «Jeg (Vi) anmoder om at det ikke må gis noen overføring av blod eller blodbestanddeler til ‐‐‐‐‐‐‐‐‐‐ under dette sykehusoppholdet, selv om den behandlende lege og hans assistenter skulle være av den oppfatning at dette er nødvendig for å redde liv eller helbrede. Jeg (Vi) fritar den lege som foretar behandlingen, hans assistenter, sykehuset og dets personale for ethvert ansvar for uheldige reaksjoner eller ugunstige resultater som skyldes at jeg (vi) ikke tillater at det blir brukt blod eller blodbestanddeler.»⁠³⁰ Dette dokumentet skal dateres og undertegnes av pasienten og av vitner som er til stede. En nær slektning, for eksempel en ektefelle eller en far eller mor (hvis det dreier seg om et barn), kan også undertegne.

78. Hvordan viser Jehovas vitner at de er villige til selv å bære ansvaret for sitt standpunkt?

⁷⁸ At Jehovas vitner er villige til selv å bære ansvaret for det standpunkt de inntar til blod, framgår også av at de fleste av dem bærer på seg et undertegnet kort med overskriften «IKKE BLODOVERFØRING!» Dette kortet viser at den som har undertegnet det, er klar over hva det å nekte å ta imot blod kan føre til. Selv om han skulle bli ført bevisstløs til en lege eller et sykehus, vil derfor denne undertegnede erklæringen klart og tydelig vise hvilken holdning han inntar.

Kan en lege eller et sykehus bli holdt ansvarlig hvis det ikke blir gitt blod?

79. Hva er blitt sagt om hvorvidt en lege kan bli holdt ansvarlig for ikke å ha gitt en pasient blod?

⁷⁹ Dette spørsmålet ble tatt opp i en artikkel i University of San Francisco Law Review. Det ble her henvist til en uttalelse av dommer Warren Burger, som senere ble høyesterettsjustitiarius ved De forente staters høyesterett, hvor denne sa at en rettslig tiltale som lød på forsømmelighet fra legens side, «synes å være uten støtte» i et tilfelle hvor det var blitt undertegnet et skriv som fritok legen for ansvar. Det het videre i artikkelen:

«Muligheten for en anklage som går ut på at det er blitt begått en kriminell handling, virker enda mer fjern. En kommentator som undersøkte det foreliggende materiale, sa: ’Jeg har ikke kunnet finne noen støtte for den påstand at legen skulle kunne pådra seg . . . straffeansvar . . . ved ikke å påtvinge en uvillig pasient blodoverføring.’ En slik risiko synes å være et produkt av juridisk oppfinnsomhet og ikke en realistisk mulighet.»⁠³¹

80. Hvordan er situasjonen i England når en pasient dør fordi han har nektet blodoverføring?

⁸⁰ Angående situasjonen i England sa Emergencies in Medical Practice: «Hvis situasjonen er blitt klargjort for pasienten og han dør uten å ha fått blodoverføring, kan det ikke treffes tiltak overfor legen, for ingen pasient er forpliktet til å bevare livet ved å gjøre bruk av spesielle eller ekstraordinære tiltak.»⁠³²

81, 82. Hva er en lege moralsk forpliktet til, men hva er han ikke moralsk forpliktet til?

⁸¹ En lege som skal foreta et kirurgisk inngrep på en pasient, vil naturlig nok ønske å forklare ham hvilke faremomenter som er forbundet med å nekte å ta imot blod. Men når han først har gjort dette, vil han ikke føle seg moralsk forpliktet til å gå lenger. Det vil i virkeligheten være moralsk uriktig å forsøke å «bryte ned» pasientens motstand eller å forsøke å skremme en pasient som er fast bestemt på å nekte blodoverføring, til å underkaste seg en slik behandling.

⁸² Ettersom Jehovas vitner villig påtar seg ansvaret for sin beslutning, er legene både juridisk og moralsk sett fritatt for enhver forpliktelse til å insistere på at det blir brukt blod. Og det er slik mange samvittighetsfulle og oppriktige leger ønsker at det skal være. «En kan ikke advare sterkt nok mot å svekke menneskets, også pasientens, selvbestemmelsesrett,» skrev kirurgen G. Haenisch fra Hamburg. «Det å gi legen myndighet til å gi en behandling som han mener er den rette, selv om den er i strid med pasientens ønske, må med bestemthet forkastes.» — Deutsche Medizinische Wochenschrift.⁠³³

83. Hva ville en lege med rette kunne anklages for hvis han påtvang en pasient blodoverføring?

⁸³ I betraktning av denne menneskerett har rettsvitenskapelige og legevitenskapelige publikasjoner i enkelte land gang på gang advart om at en lege (eller personalet ved et sykehus) som gir en pasient blodoverføring mot hans vilje, med rette kan anklages for legemskrenkelse eller forsømmelighet.

Hva med å gi pasienten blod uten å fortelle ham det, kanskje mens han er bevisstløs?

84, 85. Hvilken handlemåte ville være «høyst usmakelig etisk sett», og hvorfor?

⁸⁴ Mange oppriktige leger mener at det i enkelte situasjoner, for eksempel i forbindelse med uhelbredelig kreft, vil være til pasientens beste ikke å fortelle ham hele sannheten om hans tilstand. Selv om det kan være delte meninger om hvorvidt det er riktig å unnlate å fortelle en pasient alt om hans tilstand, er dette noe helt annet enn det å gi en pasient en behandling som en vet er i strid med hans vilje. Dr. Bernard Garner og hans medarbeidere understreket dette i en artikkel i New York State Journal of Medicine. De innrømmet at det har forekommet at en lege har latt en pasient som har vært et av Jehovas vitner, bli bevisstløs og deretter gitt ham blod, kanskje fordi han har tenkt: ’Det han ikke vet, har han ikke vondt av.’ Men de uttalte seg meget bestemt i den konklusjon de kom til: «Selv om motivet kan være uegennyttig, ville dette være høyst usmakelig etisk sett.»⁠³⁴

⁸⁵ Hvorfor det forholder seg slik, ble tydelig vist av Marcus L. Plante, professor i rettsvitenskap ved Michigan universitet. Han skrev at «legen står i et tillitsforhold til pasienten, og at han er absolutt forpliktet til aldri å villede pasienten — ved det han sier, eller ved å fortie noe — med hensyn til hva slags medisinsk behandling han har til hensikt å gi».⁠³⁵

86, 87. a) Hva skrev et medisinsk tidsskrift som kommer ut i Vest-Tyskland, om å gi en pasient blodoverføring mens han er bevisstløs? b) Hvilken rettserklæring understreket dette, og hva blir konklusjonen?

⁸⁶ På enkelte steder er det dessuten rettsstridig at en lege lover ikke å gi blod og så likevel gjør det uten at pasienten vet om det. I tidsskriftet Medical Tribune, som kommer ut i Vest-Tyskland, ble det for eksempel påpekt at «ikke noe blir forandret når pasienten blir bevisstløs». Grunnen til det er at ’når en kompetent pasient en gang uttrykkelig har sagt at han nekter blodoverføring, står dette også ved makt hvis han skulle bli bevisstløs’.⁠³⁶ Høyesterett i Kansas i USA understreket dette enda tydeligere ved å komme med følgende erklæring:

«. . . Enhver blir betraktet som herre over sin egen kropp, og han kan, hvis han er tilregnelig, tydelig gi uttrykk for at han nekter å underkaste seg et livreddende kirurgisk inngrep eller en annen form for medisinsk behandling. Det kan nok være at legen mener at en operasjon eller en bestemt form for behandling er ønskelig eller nødvendig, men loven tillater ham ikke å substituere pasientens dømmekraft med sin egen ved å gjøre bruk av noen form for knep eller bedrag.» (Uthevet av oss)⁠³⁷

⁸⁷ Det å gi et av Jehovas vitner blodoverføring ved å benytte seg av bedrag er følgelig i strid med samvittighetsfulle legers yrkesetikk. Det er noe som kan føre til at det blir reist rettslig tiltale mot en lege.

Respekt for foreldrenes ansvar

88, 89. a) Når er det følelsene særlig blir engasjert? b) Hvordan føler Jehovas vitner det, og hvorfor?

⁸⁸ Det er sannsynligvis når et barn kommer inn i bildet, at følelsene blir mest engasjert. Vi er alle klar over at barn trenger beskyttelse og omsorg. Gudfryktige foreldre er spesielt klar over dette. De har stor kjærlighet til sine barn, og de forstår fullt ut at de overfor Gud er forpliktet til å dra omsorg for dem og treffe avgjørelser som vil være til varig gagn for dem. — Efeserne 6: 1—4.

⁸⁹ Samfunnet er også klar over foreldrenes ansvar og erkjenner at det i første rekke er foreldrene som er bemyndiget til å dra omsorg for barna og treffe avgjørelser for dem. Det sier seg selv at når en familie har en religion, vil dette ha betydning i denne forbindelse. Barna vil i høy grad høste gagn av at denne religion understreker nødvendigheten av at foreldrene drar omsorg for dem. Det forholder seg slik med Jehovas vitner, som på ingen måte ønsker å forsømme sine barn. De er klar over at de overfor Gud er forpliktet til å sørge for at barna har mat, klær og et sted å bo, og at de også må dra omsorg for deres helse. De som virkelig forstår hvor nødvendig det er at de på rette måte sørger for sine barn, vil også innprente dem moralnormer og respekt for det som er rett. Som det er blitt nevnt, var de første kristne et eksempel hva dette angår. De underviste sine barn, og de levde også selv i samsvar med de moralnormer de innprentet barna. Historien forteller at hele familier led en voldsom død på de romerske arenaer fordi foreldrene ikke ville gå på akkord med sin tro.

90. a) Hva har vært følgene av at barn ikke har fått undervisning og opplæring? b) Hva legger Jehovas vitner stor vekt på hvorfor barna sine?

⁹⁰ Vi er alle klar over at det at foreldrene har unnlatt å undervise sine barn og sette et rett eksempel, er en av årsakene til at mange ungdommer i vår tid ikke har noen grunnleggende moralnormer. De bryr seg ikke om at de i sin søken etter spenning setter helsen og sitt eget og andres liv på spill. Er det ikke langt bedre for barn å ha foreldre som lærer dem å ha en god moral og respekt for opphøyde prinsipper? Foreldre som er Jehovas vitner, viser at de har kjærlighet både til sine barn og til sin Gud, ved å gjøre bruk av Bibelen for å hjelpe barna til å bli mennesker med en god moral. Når disse barna så er gamle nok til selv å kunne vite hva Bibelen sier om blod, støtter de foreldrenes beslutning om å ’avholde seg fra blod’. — Apostlenes gjerninger 15: 29.

Behøver en lege å føle at han bør gi blod til et barn i strid med foreldrenes og kanskje også barnets uttrykkelige ønske?

91, 92. Hvorfor bør ikke en lege føle at han må gi et barn blodoverføring stikk i strid med foreldrenes ønsker?

⁹¹ I betraktning av foreldrenes anerkjente ansvar vil det være moralsk riktig, i samsvar med rette prinsipper og konsekvent av en lege å erkjenne at kjærlige, omsorgsfulle foreldre også har det ansvar å treffe avgjørelser for sine mindreårige barn.

⁹² I denne forbindelse skrev dr. A. D. Kelly, som er sekretær for den kanadiske legeforening, at «foreldre til mindreårige barn og nærmeste slektning til bevisstløse pasienter har rett til å tolke pasientens vilje, og at vi bør godta og respektere deres ønske. . . . Jeg har ingen beundring for en domstol som samles til en skinnrettergang kl. 2 om natten for å frata foreldrene myndigheten over et barn.»⁠³⁸

93. Hvorfor er det i strid med all sunn fornuft å påtvinge et barn av Jehovas vitner blodoverføring?

⁹³ Enkelte leger og jurister har erkjent at en kompetent voksen har rett til å nekte blodoverføring. Men de har hevdet at hvis foreldre ikke tillater at det blir gitt deres barn blodoverføring, bør en blodoverføring bli påtvunget ved en rettskjennelse: En slik holdning er imidlertid fullstendig i strid med all sunn fornuft, noe som blir påpekt i tidsskriftet Forensic Science:

«Skal vi trekke den slutning at domstolene er villige til å gi barna en annen religion enn den deres foreldre har, når statistikken viser at det overveiende flertall av barna blir oppdratt i det samme religiøse samfunn som sine foreldre og holder seg til det? Ville ikke dette for barnas vedkommende være en krenkelse av nettopp de religiøse rettigheter som domstolen prøver å beskytte for de voksne ved å henvise til første tilleggsbestemmelse [til grunnloven] når den nekter å gi tillatelse til blodoverføring til voksne i strid med deres ønske? Påtvinger ikke domstolene i virkeligheten barna en religion hvis de nekter å gi tillatelse til at det blir gitt blodoverføring til voksne som motsetter seg det av religiøse grunner, mens de gir tillatelse til det når det gjelder barna til de samme voksne menneskene?»⁠³⁹

94. Nevn noe annet som viser at det er inkonsekvent å påtvinge barn blodoverføring.

⁹⁴ Det er også noe annet som gjør at det moralsk sett er ytterst inkonsekvent å påtvinge barn blodoverføring når deres foreldre har bedt om at andre behandlingsmåter må bli brukt. På noen sykehus er kanskje legene på ett rom i ferd med å gi et barn blodoverføring i strid med foreldrenes ønske. Men på en sal i nærheten er kanskje andre leger i ferd med å framkalle legale aborter og på den måten ta livet av barn som bare er noen få måneder yngre enn det barnet som blir påtvunget blodoverføring i den hensikt «å redde liv». Dette har fått tenkende mennesker til å lure på om det er et ønske om å «redde liv» som alltid er drivkraften når det blir gjort forsøk på å påtvinge noen blodoverføring.

95. Hva sa en skotsk foreleser om det å påtvinge voksne og barn blodoverføring?

⁹⁵ Tenk over hvilke følger en rettslig påtvunget medisinsk behandling som innebærer at foreldrene blir fratatt retten til å bestemme over sine barn, kan få. I Skottland skrev A. D. Farr, som holder forelesninger om forskjellige framgangsmåter ved blodoverføring, angående det å påtvinge voksne og barn blodoverføring:

«Når en minoritets religiøse oppfatning blir satt ut av betraktning, blir også hele det prinsipp som tillater en voksen å godta eller å forkaste en bestemt form for medisinsk behandling, satt ut av betraktning. . . . Staten er gradvis i ferd med å overta enkeltindividets rett til å treffe avgjørelser. Det er på denne måten frie land slutter å være frie og blir totalitære. Det var i virkeligheten ved at de tyske barna ble gjort til medlemmer av Hitlerjugend, at friheten og privatlivet til slutt ble undertrykt i Nazi-Tyskland. Dette er ikke bare fantasifulle spekulasjoner. Friheten er et dyrebart og forholdsvis sjeldent eie, et eie som det nidkjært bør vernes om i de land hvor den finnes. Og ett overgrep på enkeltindividets frihet er ett overgrep for mye.»⁠⁴⁰

96, 97. Hvordan bør en lege forholde seg når han står overfor valg av behandlingsmåter?

⁹⁶ Det kan være at en lege oppriktig mener at et barn trenger blodoverføring. Men betyr det at det ikke finnes noen annen behandlingsmåte som kan benyttes? Eller betyr det bare at han mener det er mer sannsynlig at det vil bli oppnådd et godt resultat med en blodoverføring enn med alternative behandlingsmåter? I denne forbindelse skrev en gruppe dommere i De forente stater i «Retningslinjer for dommeren i medisinske rettssaker som berører barn»:

⁹⁷ «Hvis en står overfor et valg av behandlingsmåter — hvis for eksempel legen anbefaler en behandlingsmåte som har 80 prosents sjanse for å gi et godt resultat, men som foreldrene ikke godkjenner, og foreldrene ikke har noe å innvende mot en behandlingsmåte som bare har 40 prosents sjanse for å gi et godt resultat — må legen benytte den behandlingsmåten som medisinsk sett innebærer en større risiko, men som foreldrene ikke har noe å innvende mot.»⁠⁴¹

98. Hvilken annen kjensgjerning taler imot tvungen blodoverføring?

⁹⁸ Disse dommerne sa også at «legevitenskapen ikke er kommet tilstrekkelig langt til at en lege med noenlunde sikkerhet kan forutsi at hans pasient vil komme til å leve eller til å dø, eller at han vil komme til å få en varig fysisk svakhet eller misdannelse». Er det ikke mye sannhet i det? Understreker ikke autoriteter på det legevitenskapelige område at de i beste fall bare kan si hva som sannsynligvis vil skje? Mange ansette kirurger og andre leger har derfor samarbeidet med Jehovas vitner og gitt både unge og gamle en god medisinsk behandling, samtidig som de har respektert deres oppfatning angående blod, som er basert på Bibelen.

«Hele mennesket» må tas i betraktning

99. Hvilken betydning har det at hele mennesket må tas i betraktning?

⁹⁹ Legene blir mer og mer klar over at de må ta «hele mennesket» i betraktning når de har med en pasient å gjøre. Det som trenger behandling, er ikke bare en skjoldbruskkjertel eller en lever, men hele personen, et menneske med følelser og oppfatninger som kan ha innvirkning på den måten det reagerer på når det får legebehandling. Dr. Grant F. Begley skrev i Texas Medicine at «når jeg behandler en sykdom som berører pasientens kropp, sinn og ånd, er det det han mener, som er viktig. Det er hans oppfatninger, ikke mine, som får ham til å føle frykt, nære tvil og være skyldbetynget. Hvis min pasient ikke mener at det er riktig med blodoverføring, spiller det liten rolle hva jeg mener».⁠⁴²

100, 101. Hva kan sies om å helbrede kroppen mens sinnet eller ånden blir nedbrutt?

¹⁰⁰ Det å ta «hele mennesket» i betraktning er både humant og praktisk i betraktning av de tragiske resultater som kan bli følgen av ikke å gjøre det. Dr. Melvin A. Casberg sa i The Journal of the American Medical Association: «En klartenkt lege må være oppmerksom på disse forskjellige, men innbyrdes forbundne deler — kroppen, sinnet og ånden — og forstå at hvis en helbreder kroppen, mens sinnet eller ånden er nedbrutt, vil en bare vinne en delvis seier. Ja, det kan til og med bety at det endelige resultat vil bli et nederlag.»⁠⁴³

¹⁰¹ En lege følger således en forstandig handlemåte og behandler «hele mennesket» når han viser respekt for pasientens religiøse overbevisning hva bruken av blod angår.

Er deres standpunkt ufornuftig medisinsk sett?

102—104. Hvilke kjensgjerninger viser at Jehovas vitners holdning til blodoverføring ikke er ufornuftig?

¹⁰² Mange er klar over at Jehovas vitner i første rekke er imot blodoverføring av religiøse grunner, men de sier likevel at deres standpunkt er ufornuftig medisinsk sett. Men er det det? Ettersom Jehovas vitners holdning til blod har tilknytning til et medisinsk spørsmål, vil det være gagnlig ganske kort å se på hva det å nekte blodoverføring fører til medisinsk sett.

¹⁰³ Bare i De forente stater, Japan og Frankrike blir omkring 15 millioner enheter med blod (hver på 500 kubikkcentimeter) overført hvert år. Det er på sin plass å spørre: Blir alt dette blodet gitt fordi det er nødvendig for å redde liv?

¹⁰⁴ Den konklusjon 800 européiske leger som var samlet i Paris, kom til, var at «blod ofte blir betraktet som en ’mirakelmedisin’ og gitt til pasienten enten han trenger det eller ikke». Disse legene var spesielt imot blodoverføringer hvor det bare blir gitt en halv liter blod, ettersom de betraktet disse som «verdiløse i 99 av 100 tilfelle».⁠⁴⁴ Ifølge en undersøkelse som ble foretatt i De forente stater, er 72 prosent av de blodoverføringer som blir gitt enkelte steder, ’unødvendige eller av tvilsom verdi’.⁠⁴⁵

105, 106. Hva er grunnen til at enkelte leger ikke har et objektivt syn på blodoverføring, og hva er grunnen til at noen dommere har anbefalt en alternativ behandlingsmåte?

¹⁰⁵ Dr. Rune Eliasson i Stockholm dristet seg til å gi uttrykk for den oppfatning at «altfor mange av dagens leger — suggerert av ordets makt over tanken — også har latt blodoverføringen bli omgitt av en nimbus, i hvis lys fordeler og ulemper ikke blir likt belyst».⁠⁴⁶

¹⁰⁶ Enten du godtar de religiøse grunnene til at Jehovas vitner ikke tar imot blodoverføring, eller ikke, er det verdt å undersøke ’fordelene og ulempene’ ved denne behandlingsmåten. Dette er spesielt tilfelle i betraktning av at enkelte dommere som har drøftet blodoverføring, har anbefalt at en pasients ønsker med hensyn til en alternativ behandlingsmåte bør bli fulgt hvis det er en tydelig risiko forbundet med den behandlingsmåten som vanligvis blir brukt.

Blodet — komplisert og unikt

107, 108. Hvilke usikkerhetsmomenter er forbundet med blodoverføring?

¹⁰⁷ Selv om enkelte kanskje er snare til å betegne nektelse av blodoverføring som «selvmord», vil den som vurderer spørsmålet på en ærlig måte, måtte innrømme at det er visse usikkerhetsmomenter og til og med farer forbundet med blodoverføring.

¹⁰⁸ Legene vet at blodet er uhyre komplisert. Dette er også tilfelle når det gjelder blodtypene. Ifølge oppslagsverkene finnes det mellom 15 og 19 blodtypesystemer. Angående bare ett av disse, Rh-blodtypesystemet, sier en bok som nylig er kommet ut, at «på det nåværende tidspunkt kan teoretisk sett nesten 300 forskjellige Rh-typer bestemmes».⁠⁴⁷

109—111. Hvilke andre trekk ved blodet er av stor betydning i forbindelse med blodoverføring?

¹⁰⁹ Noe annet som understreker blodets kompliserte og enestående sammensetning, er den store variasjon når det gjelder antistoffer. På et møte for vitenskapsmenn som ble holdt i Zürich, påpekte en gruppe engelske kriminologer at antistoffene er så forskjellige at blodet til enhver person kan sies å være spesielt og skille seg ut fra alle andres. Vitenskapsmennene håpet å kunne «rekonstruere personligheten til enhver som etterlater seg en blodflekk».⁠⁴⁸

¹¹⁰ Det faktum at blodet er et uhyre komplisert vev hvis oppbygning varierer fra person til person, er noe som er av stor betydning i forbindelse med blodoverføring. Dette er noe dr. Herbert Silver, som er knyttet til blodbank- og immunohematologiavdelingen ved Hartford sykehus i Connecticut, nylig påpekte. Han skrev at hvis en bare tar i betraktning de faktorer i blodet som det er mulig å foreta prøver av, «er sjansen mindre enn én på 100 000 for at en skal kunne gi en person blod som er nøyaktig likt hans eget».⁠⁴⁹

¹¹¹ Mange vil kanskje derfor, enten de har religiøse innvendinger mot blodoverføring eller ikke, nekte blodoverføring ganske enkelt fordi det i virkeligheten dreier seg om en organtransplantasjon hvor organet i beste tilfelle bare er delvis forlikelig med deres eget.

Hvor stor fare innebærer egentlig blodoverføringer?

112—114. Hvilke uttalelser viser at blodoverføringer medfører en stor risiko?

¹¹² Legene vet at det er en viss risiko forbundet med ethvert medisinsk preparat, selv med slike vanlige midler som aspirin og penicillin. Det er derfor rimelig å vente at en behandling med noe som er så komplisert som menneskeblod, innebærer en viss fare. Men hvor stor er egentlig denne faren? Og hvilken innvirkning kan dette ha på en leges syn på det standpunkt Jehovas vitner inntar?

¹¹³ En nøktern vurdering av kjensgjerningene viser at blodoverføring må betraktes som en behandlingsmåte som innebærer en betraktelig fare, og som til og med kan føre til døden.⁠⁵⁰

¹¹⁴ En autoritet på området, dr. C. Ropartz i Rouen i Frankrike, sa at «en flaske blod er en bombe». Ettersom de farlige følgene kanskje ikke viser seg før det har gått en tid, tilføyde ham at «den kan også være en tidsinnstilt bombe for pasienten».⁠⁵¹ I en publikasjon som er utgitt av myndighetene i De forente stater, sies det i en artikkel om de farer som er forbundet med blod, at

«. . . det å gi blod kan sammenlignes med det å sende en ladd pistol til en intetanende eller uforberedt person. . . . Akkurat som det finnes en sikringsmekanisme på en pistol, finnes det en sikringsmekanisme i forbindelse med blodoverføringer. Men hvor mange er det ikke som er blitt drept av skudd fra en pistol fordi de har trodd at den har vært ’sikret’?»⁠⁵²

Kan velinformerte leger avfeie de ovennevnte farer med at dette er overdrivelser?

115—117. Hvorfor kan velinformerte leger ikke avfeie farene og si at det er overdrivelser?

¹¹⁵ Det kan de neppe, for hvor store farene er, er noe legene ofte blir konfrontert med. Winfield S. Miller skrev i Medical Economics: «Det finnes ikke noe biologisk produkt som innebærer en større mulighet for skjebnesvangre feilgrep innen legevitenskapen, enn blod. Mer enn en lege har til sin sorg fått erfare at hver flaske blod i blodbanken er en potensiell flaske nitroglyserin.»⁠⁵³

¹¹⁶ Pasienten eller hans familie er kanskje ikke klar over farene før det er for sent. En ledende ekspert når det gjelder spørsmålet om blod, dr. J. Garrott Allen, som er knyttet til Stanford universitet i California, anslo at blodoverføringer volder minst 3500 amerikanere døden hvert år og skader ytterligere 50 000.⁠⁵⁴ Men det er god grunn til å tro at dette i virkeligheten er for lavt anslått. Tidsskriftet Southern Medical Journal sa for eksempel nylig at en beregning som gikk ut på at «mellom 3000 og 30 000 dødsfall skyldes blodoverføringer», sannsynligvis er en forsiktig beregning.⁠⁵⁵ Og la oss huske at dette bare er tall for ett land. Hvordan det forholder seg i den øvrige delen av verden, sies det ikke noe om.

¹¹⁷ På et møte som ble holdt av det amerikanske kollegium av kirurger, påpekte dr. Robert J. Baker at ’faren for uheldige virkninger av blod er langt større enn tidligere antatt, idet det hos en av 20 pasienter oppstår en reaksjon’. Hvor mange er klar over dette? Dr. Charles E. Huggins, en av sjefene for en stor blodbank, viste hvorfor denne meldingen angår oss alle. Han sa: «Meldingen er skremmende, men realistisk, for det samme problemet møter enhver institusjon verden over.»⁠⁵⁶

118. Hvorfor er det lite sannsynlig at problemene vil bli løst i nærmeste framtid?

¹¹⁸ Er det noen bedring i sikte? Mange, til og med enkelte leger, mener kanskje at vitenskapen er kommet langt hva det å overvinne farene ved blodoverføring angår. Men som det ganske nylig ble sagt i et nummer av tidsskriftet Surgery, «har det oppstått nye større problemer i forbindelse med massive transfusjoner, problemer som nesten ikke ble tatt i betraktning i det hele tatt for bare fem år siden, men som kan komme til å overskygge nesten alle de problemer som plaget samvittigheten til folk ved blodbankene, klinikere og forskere i de første 40 årene en hadde kliniske blodbanker».⁠⁵⁷

Hva består farene i?

119, 120. Hvilke ulike risikoer er forbundet med blodoverføringer?

¹¹⁹ Vi skal ikke utbre oss mer om det faktum at det er farer forbundet med blodoverføringer, men vi vil ganske kort komme inn på hva noen av disse farene består i. Mange leger er nok kjent med de nedenstående opplysningene, men disse opplysningene kan hjelpe andre til å forstå at selv om Jehovas vitner inntar et slikt standpunkt som de gjør, av religiøse grunner, har de også et medisinsk grunnlag for det.

¹²⁰ Læreboken Hematology inneholder denne tabellen:⁠⁵⁸

Forskjellige transfusjonsreaksjoner

Febrile

Leukocytt-antistoffer

Trombocytt-antistoffer

Pyrogener

Allergiske

Hemolytiske

(uforlikelig blod)

Overføring av sykdom

Serumhepatitt

Malaria

Syfilis

Cytomegalovirus-infeksjon

Massiv bakteriell kontaminasjon

Overbelastning av hjertet

Citratintoksinasjon

Kaliumintoksinasjon

Unormal blødning

Uforlikelig blod

Massiv transfusjon

Isosensibilisering

Hemosiderose

Forskjellig

Tromboflebitt

Luftemboli

Injeksjon av fremmed materiale

121, 122. Nevn noen umiddelbare skadelige reaksjoner som følge av blodoverføring.

¹²¹ Alle disse forskjellige reaksjonene som følge av blodoverføring er virkelig alvorlige, for de kan forårsake døden. La oss ta for oss noen av dem.

¹²² Først i tabellen finner vi de «umiddelbare» reaksjonene. En febril reaksjon eller feberreaksjon kan vanligvis behandles med godt resultat. Men som professor James W. Linman sier, kan det «forekomme alvorlige feberreaksjoner, og de kan utgjøre en tilstrekkelig påkjenning til at det kan stå om livet for pasienter som lider av visse akutte sykdommer».⁠⁵⁸ Blod som ikke passer, kan føre til en hemolytisk reaksjon, slik at de røde blodlegemer hurtig blir ødelagt, noe som kan føre til nyresvikt, sjokk og døden. Hemolytiske reaksjoner er spesielt farlige for pasienter som er bedøvet, for symptomene vil kanskje ikke bli oppdaget før det er for sent.⁵⁹

123—125. I hvilken grad er det en fare for overføring av sykdom ved blodoverføring?

¹²³ «Overføring av sykdom» er også tatt med blant de reaksjoner som kan oppstå. Er dette noe som utgjør noen virkelig fare?

¹²⁴ Hepatitt B (serumhepatitt) er en spesielt farlig komplikasjon ved blodoverføringer. Blodgiverens blod kan uten at det blir oppdaget, inneholde hepatittvirus, som kan skade helsen til den som får blodet, eller til og med volde ham døden. Jo flere overføringer en person får, desto større sannsynlighet er det for at han skal pådra seg serumhepatitt. Men det skal ikke mye blod til. Mindre enn en dråpe ville være tilstrekkelig; du kan få denne sykdommen av så lite som en million dels milliliter infisert blod.⁠⁶⁰

¹²⁵ Hvor sannsynlig er det at du skal pådra deg hepatitt hvis du får en blodoverføring? Det avhenger til en viss grad av hvor du bor, for hepatitt etter blodoverføring er vanligere i land hvor noe av blodet kommer fra betalte «blodgivere», fra slike som selger sitt blod.

126, 127. Hva kan sies om hvor mange som får serumhepatitt som følge av blodoverføring?

¹²⁶ I legetidsskrifter blir det ofte anslått at én prosent eller én av 100 får hepatitt som følge av blodoverføring.⁠⁶¹ Men kjensgjerningene tyder på at tallet i virkeligheten kan være mye høyere. Grunnen til det er at hepatitt B har en inkubasjonstid på opptil seks måneder, slik at sykdommen kanskje ikke opptrer før lenge etter blodoverføringen. Legene John B. Alsever og Peter Van Schoonhoven skrev i Arizona Medicine:

«Ved store kommunale blodgiversentraler har hyppigheten i løpet av de siste 10—15 årene vært omkring én prosent ved rapporterte retrospektive undersøkelser av klinisk påviselig sykdom. Men når en undersøker pasienter som har fått blodoverføring, i laboratoriet etter at det har gått mellom to og fire uker, finner en opptil ti ganger større infeksjonshyppighet.»⁠⁶²

¹²⁷ La oss se på dette fra en annen synsvinkel. Det er ofte blitt sagt at det i De forente stater forekommer 30 000 tilfelle av hepatitt som følge av blodoverføring i året, og at mellom 1500 og 3000 av disse får dødelig utgang.⁠⁶³ Hvis det var slik, ville det være alvorlig nok. Ifølge opplysninger fra det statlige senter for sykdomskontroll i De forente stater skal det der i landet forsiktig anslått forekomme 200 000 eller flere tilfelle av hepatitt B i året.⁠⁶⁴ Og hvem kan anslå hvor mange tilfelle av hepatitt som følge av blodoverføring som forekommer i alt i hele Nord- og Sør-Amerika, Europa, Afrika, Asia og Australia?

128. Hvorfor mener ikke Jehovas vitner at muligheten for å få serumhepatitt er en risiko som det er berettiget å ta?

¹²⁸ Enkelte betrakter naturligvis muligheten for å få hepatitt som følge av blodoverføring som en risiko det er berettiget å ta. En lege resonnerer kanskje slik: «Jeg vil heller at min pasient skal leve og få hepatitt, som jeg kan behandle, enn at han skal dø fordi han ikke har fått blodoverføring.» Men et slikt resonnement er ikke et holdbart grunnlag for å betrakte det at en pasient av samvittighetsgrunner nekter blodoverføring, som «selvmord» og noe som ikke er verdt å ta i betraktning.

Kan en pasient være sikker på at han vil overleve hvis han pådrar seg hepatitt som følge av blodoverføring?

129, 130. Kan en pasient være sikker på at han vil overleve hvis han pådrar seg serumhepatitt?

¹²⁹ Det er en kjensgjerning at enkelte autoriteter innrømmer at mellom ti og 12 prosent av dem som pådrar seg serumhepatitt som følge av blodoverføring, dør av denne sykdommen.⁠⁶⁵ Når det gjelder personer som er over 40 år, ligger dødeligheten på 20 prosent — en av fem dør.⁠⁶⁶ Av pasienter på over 60 år dør halvparten av dem som pådrar seg hepatitt, av denne sykdommen.⁠⁶⁷

¹³⁰ Det finnes heller ingen metode som kan benyttes for å fjerne den store risikoen for at en pasient skal pådra seg hepatitt som følge av blodoverføring. The Journal of Legal Medicine innrømmet at «ingen av de nå kjente metoder for lagring av blod uskadeliggjør virus. Ethvert middel som vil ødelegge eller endog bare svekke hepatittviruset, vil også ødelegge blodet eller blodbestanddelen».⁠⁶⁸

131, 132. I hvilken grad har moderne metoder fjernet risikoen for at en pasient skal pådra seg serumhepatitt som følge av blodoverføring?

¹³¹ Hva så med de framskritt som er blitt gjort med hensyn til de metoder som benyttes for å undersøke blodet, slik at infisert blod kan bli oppdaget og kassert? Dr. M. Shapiro ved den sørafrikanske blodoverføringstjeneste påpekte nylig at «selv med de mest følsomme prøver er det kanskje bare mulig å unngå ett av åtte tilfelle av hepatitt som følge av blodoverføring eller kanskje enda færre tilfelle bare ved laboratorieundersøkelser av blodgivernes blod».⁠⁶⁹

¹³² Selv om serumhepatitt var den eneste sykdom en kunne pådra seg som følge av blodoverføring, ville det derfor være tilstrekkelig medisinsk grunn til å ha betenkeligheter med å ta imot blod. Det er imidlertid en kjensgjerning at hepatitt ikke er den eneste sykdom en står i fare for å pådra seg ved blodoverføring. Legg merke til hvilke andre faremomenter som blir nevnt her:

133. Hvilket problem utgjør syfilisinfisert blod?

¹³³ «Blod bør betraktes som et farlig legemiddel og bør brukes med samme forsiktighet som for eksempel morfin.»⁠⁷⁰ På denne måten avsluttet professor H. Busch, som lederen avdeling for transfusjonsmedisin, en rapport som han la fram for en kongress for nordtyske kirurger. I rapporten nevnte han et dilemma i forbindelse med blodoverføringer. Han sa at det donerte blodet bør overføres i løpet av 24 timer; etter den tiden øker farene for stoffskifteforstyrrelser på grunn av forandringer i det lagrede blodet. På den annen side må blodet lagres i minst 72 timer for at det ikke skal kunne overføre syfilis. Og selv prøver som blir foretatt for å oppdage syfilisinfisert blod, utgjør ingen sikker beskyttelse, for det er ikke mulig ved hjelp av disse prøvene å oppdage syfilis i sykdommens tidligere stadier. Det er ikke her nødvendig å beskrive den skade en person kan bli tilføyd ved å få syfilisinfisert blod, eller hva det kan føre til for hans eller hennes familie.

134, 135. Hvilke andre sykdommer kan bli overført ved blodoverføring?

¹³⁴ Den tyske rapporten understreket også faren for at Cytomegalovirus-infeksjoner og malaria kan bli overført ved blodoverføring. Cytomegaloviruset er kjent for å være spesielt farlig for barn. Det var derfor med god grunn de tyske legene ble advart om at blodoverføringer kan medføre «svært alvorlige resultater, ja, til og med døden». Og den amerikanske legeforening uttalte at «økningen i utenlandsreiser og det at soldater har vendt tilbake fra områder med endemiske sykdommer, har resultert i en økning i antall tilfelle av malaria blant dem som får blodoverføring».⁠⁷¹

¹³⁵ I tropiske områder finnes det en rekke andre sykdommer som kan overføres ved blodoverføring, for eksempel Chagas sykdom (med en dødelighet på ti prosent), den afrikanske sovesyke, frambøsi og filariosis.⁠⁷²

136. Hvilken annen fare er forbundet med blodoverføringer, og hvor alvorlig er den?

¹³⁶ En annen fare som ikke må overses, er at blodet i høy grad kan bli infisert av bakterier. Visse typer av bakterier kan formere seg i nedkjølt blod, noe som utgjør en alvorlig trusel mot enhver som senere får dette blodet. Selv om færre pasienter blir rammet av denne komplikasjonen enn for eksempel av serumhepatitt, er følgene tragiske for dem som blir det. Dødeligheten ligger på mellom 50 og 75 prosent.⁠⁷³

137. Hva krever noen sykehus av pasientene på grunn av farene ved blodoverføring?

¹³⁷ Hva vil skje med farene i forbindelse med blodoverføring i framtiden? Dr. John A. Collins ved det medisinske fakultet ved Washington universitet sier: «Listen over overførte sykdommer vil variere og vil med sikkerhet vokse, og det at flere svulstframkallende virus etter hvert blir oppdaget i menneskeblodet, kan bli årsak til en god del engstelse.»⁠⁷⁴ Det er følgelig mange sykehus som nå krever at en pasient skal underskrive en erklæring om at han ikke vil holde legen eller sykehuset ansvarlig for skade som er et resultat av blodoverføring.⁠⁷⁵

138. Hva er den viktigste grunnen til at Jehovas vitner nekter blodoverføring?

¹³⁸ Betyr denne korte drøftelsen av bare noen av de medisinske risikoer som er forbundet med blod, at Jehovas vitner i første rekke nekter blodoverføring av medisinske grunner? Nei, det er ikke tilfelle. Den viktigste grunnen til at de nekter blodoverføring, er det Bibelen sier. De har i første rekke religiøse, ikke medisinske innvendinger. Ikke desto mindre understreker de alvorlige faremomenter som er forbundet med blodoverføring, at Jehovas vitners holdning er fornuftig også sett fra et medisinsk synspunkt.

Alternative behandlingsmåter

139—141. Hvilke alternativer finnes til blodoverføring?

¹³⁹ Hvis den handlemåte Jehovas vitner følger, var fanatisk, savnet ethvert grunnlag og under enhver omstendighet fikk uheldige følger for dem selv og kanskje også for andre, ville det være grunn til bekymring. Vi kan i denne forbindelse spørre:

Er det religiøse standpunkt Jehovas vitner inntar, så fullstendig i strid med samfunnets normer og med den medisinske viten at det ikke er grunn til å ta hensyn til det?

¹⁴⁰ Svaret er at det i de fleste tilfelle er mulig å ta hensyn til deres innvending mot blod, som er basert på Bibelen, ved å gjøre bruk av alternative behandlingsmåter.

¹⁴¹ Det er en kjent sak at legene ofte kan ’bygge opp pasientens blod’ før og etter operasjonen, for eksempel ved å benytte aminosyrer og ved å gi pasienten jern enten i form av tabletter eller i form av innsprøytninger.⁠⁷⁶c Dette kan resultere i at behovet for blodoverføring blir mindre. Dyp hypotermi (reduksjon av pasientens kroppstemperatur ved nedkjøling) har vist seg å være en fordel fordi det er en framgangsmåte som kan redusere blodtapet under et kirurgisk inngrep. Dette gjelder også barn.⁠⁷⁸ På lignende måte kan framkalt hypotensjon (nedsetting av blodtrykket) redusere blødningen fra mindre blodkar under operasjonen. Og det som har gitt de aller beste resultater, er sannsynligvis det at en er uhyre nøye med å underbinde selv de minste blodkar som er blitt kuttet over. En lege som har operert mange av Jehovas vitner, sa i tidsskriftet American Journal of Obstetrics and Gynecology:

«Det er ikke tvil om at når du opererer uten å ha anledning til å gjøre bruk av blodoverføring, vil du måtte forbedre din teknikk. Du blir litt mer nøye med å underbinde alle blodkar som blør.»⁠⁷⁹

Hvis en pasient har mistet mye blod under et kirurgisk inngrep eller ved en ulykke, er det da fornuftig å trekke den slutning at det ikke finnes noe alternativ til blod?

142, 143. Hva er det som i første rekke må til ved et stort blodtap?

¹⁴² Noen kjensgjerninger som professor James W. Linman trekker fram i Hematology, utgjør et godt grunnlag for en vurdering av dette spørsmålet:

«Blod er ikke et styrkemiddel eller et stimulerende middel. Det vil ikke bidra til at et sår blir legt, og bekjemper ikke en infeksjon. Og dets oksygentransporterende kapasitet utgjør sjelden eller aldri en begrensende faktor innen kirurgien. En blodoverføring tjener bare til å øke det totale blodvolum og til å øke blodets oksygentransporterende kapasitet, og den tilveiebringer dessuten naturlige plasmabestanddeler.» (Uthevet av oss)⁠⁸⁰

¹⁴³ La oss først se på spørsmålet om å «øke det totale blodvolum». Når en person mister mye blod, er det som i første rekke må til for å forhindre et «sjokk» med døden til følge, ofte å erstatte væsketapet. Ved en kongress for den sørafrikanske legeforening sa en blodoverføringsspesialist at en person kan miste opptil 1,5 liter blod og likevel ha over 60 prosent av sine røde blodlegemer,⁠⁸¹ en mengde som er tilstrekkelig til at vevet skal få den nødvendige næring. Men det er nødvendig med mer væske i pasientens årer for at de røde blodlegemer skal kunne sirkulere.

144. Hva slags væsker er å foretrekke ved store blodtap?

¹⁴⁴ Det britiske tidsskriftet Anaesthesia sa at oppløsninger som ikke inneholder blod, er mer effektive enn blod hva dette angår, for de fører ikke til nedsatt hjertevirksomhet, en ikke uvanlig komplikasjon ved blodoverføring. Artikkelen sa at når tilstrekkelige mengder helblod ikke frambrakte det ønskede resultat i forbindelse med en skade, hadde bruk av oppløsninger som ikke inneholdt blod, ofte ført til en oppsiktsvekkende bedring. Artikkelen sa derfor:

«Selv om en tilstrekkelig mengde helblod er tilgjengelig, er det imidlertid tvilsomt om det er den væske som er å foretrekke ved den innledende behandling med rask overføring til pasienter som har mistet mye blod.»⁠⁸²

145, 146. I hvilken grad kan en person tåle et blodtap, og hvorfor er alternative løsninger ikke bloderstatninger?

¹⁴⁵ Er det ikke rimelig at en person under normale omstendigheter bør kunne miste en halv liter blod eller mer uten at det skulle få alvorlige følger? Mange har gitt en halv liter blod og deretter gått direkte til sine daglige plikter. Kontrollerte kliniske undersøkelser har vist at en person med ’et stort blodvolum kan miste hele to liter helblod’ uten at det er nødvendig å gjøre noe annet enn å erstatte væsketapet med oppløsninger som ikke inneholder blod.⁠⁸³

¹⁴⁶ Hva så med spørsmålet om å «øke blodets oksygentransporterende kapasitet»? Legene vet at alternative løsninger i virkeligheten ikke er «bloderstatninger». Hvorfor ikke? Fordi hemoglobinet i de røde blodlegemer avgir oksygen til de forskjellige deler av kroppen. Oppløsninger som ikke inneholder blod, inneholder heller ikke oksygen.

Er det nødvendig å gi en pasient som har mistet mye blod, helblod eller pakkede røde blodlegemer, slik at kroppen kan få den nødvendige forsyning av oksygen?

147, 148. Hva har kjensgjerningene vist med hensyn til hematokritverdien eller hemoglobinnivået ved operasjon?

¹⁴⁷ Dette er en oppfatning som det ofte blir gitt uttrykk for, men er den i samsvar med kjensgjerningene?

¹⁴⁸ Hver desiliter blod inneholder normalt 14—15 gram hemoglobin. Legene sier vanligvis at ’under spesielle omstendigheter blir en hemoglobinmengde på mellom 10,3 og 10,5 gram betraktet som en trygg minsteverdi ved rutinemessige kirurgiske inngrep’.⁠⁸⁴ Men en stor del av et menneskes hemoglobin er i virkeligheten en reserve med tanke på særlig store anstrengelser. En sengeliggende pasient føler seg derfor ofte vel med så lite som fem-seks gram.⁠⁸⁵ M. Keith Sykes, som er professor ved den kliniske anestesiavdeling ved London universitet, påpekte nylig: «Selv om de fleste sykehus setter grensen for å gå med på å utføre eller å nekte å utføre en operasjon ved en verdi på ni-ti gram, må det understrekes at det ikke finnes noen avgjørende beviser for at verdier over dette nivået gjør en operasjon ’sikker’, eller at verdier under dette nivået utgjør en ekstra risiko ved et kirurgisk inngrep. Det synes derfor å være ufornuftig å fastsette det akseptable hemoglobinnivå ved vilkårlig å velge et tall.»⁠⁸⁶ Dr. Jeffrey K. Raines ved Massachusetts General Hospital uttalte seg på lignende måte da han sa at «vi kan la hematokritverdien bli mye lavere enn vi tidligere mente. Vi mente at en pasient måtte ha en hemoglobinmengde på ti, men vi vet nå at det i virkeligheten ikke er tilfelle».⁠⁸⁷ Dr. Ricardo Vela ved en anestesiavdeling i Madrid hadde erfaring hva dette angår, i forbindelse med pasienter som er Jehovas vitner. Han skrev at svært lave hemoglobinnivåer, som tidligere ville ha fått en til å betrakte operasjon som utelukket, «var noe pasientene klarte forbausende godt».⁠⁸⁸

149, 150. Hva vet man om hvorvidt en blodoverføring straks øker blodets oksygentransporterende kapasitet?

¹⁴⁹ Det er en annen side ved dette spørsmålet som ikke har vært særlig kjent, selv ikke blant leger.

Vil en blodoverføring straks øke blodets oksygentransporterende kapasitet?

¹⁵⁰ Mange tror det, men i et nummer av Anaesthesia kunne en for ikke lenge siden lese denne betydningsfulle uttalelsen: «Det er også verdt å huske at hemoglobinet i lagrede, røde blodlegemer som er tilsatt citrat, ikke er i stand til fullt ut å transportere oksygen til vevene før omkring 24 timer etter overføringen . . . ; en rask blodoverføring må derfor til å begynne med i første rekke betraktes bare som en volumekspander.»⁠⁸⁹ Forskere ved Ohio statsuniversitet har funnet at grunnen til dette er de kjemiske forandringer som finner sted i lagret blod. Deres undersøkelse viste at blod som hadde vært lagret i mer enn ti dager, «forbedrer ikke oksygentilførselen like etter overføringen, men kan tvert imot hemme den». Og de fant at oksygentilførselen fremdeles lå på under det normale 24 timer senere.⁠⁹⁰

Hva er noen av de væsker som blir brukt som alternativer til blod? Har de vist seg å være effektive? Hva er noen av fordelene ved dem?

151. Nevn noen av de væskene som blir brukt som alternativer til blod.

¹⁵¹ Den vanligste og lettest tilgjengelige plasmaerstatningen som brukes i en nødsituasjon, er alminnelig saltoppløsning (0,9 prosent). Den er lett å gjøre i stand, rimelig, stabil og kjemisk forlikelig med menneskeblod.⁠⁹¹ Ringers løsning, (Hartmanns løsning) er en elektrolyttoppløsning eller krystalloid oppløsning som er blitt brukt med godt resultat ved store brannskader og ved kirurgiske inngrep hvor pasientene har mistet opptil 66 prosent av blodets væskevolum.⁠⁹²

152. Hvilke andre plasmaekspandere er blitt brukt med godt resultat?

¹⁵² En annen behandlingsmåte er å erstatte blodtapet med kolloider, for eksempel med dextran. Det er en klinisk sukkeroppløsning som har vist seg å være verdifull både ved kirurgiske inngrep og ved behandling av brannskader og sjokk.⁠⁹³ Den blir noen ganger brukt sammen med en saltoppløsning for på den måten å utnytte de beste egenskapene i begge oppløsningene. Haemaccel er også blitt brukt som plasmaekspander med gode resultater ved forskjellige operative inngrep.⁠⁹⁴d

153. Hva kan sies om bruken av ulike ekspandere ved ulykker?

¹⁵³ Alle disse væskene har sine spesielle egenskaper og fordeler. Men med tanke på ulykkestilfelle hadde Anaesthesia følgende å si:

«I det første, akutte stadium er det forholdsvis uvesentlig nøyaktig hvilken væske som blir valgt, forutsatt at den ikke er direkte skadelig. Senere, når først sirkulasjonsvolumet er blitt økt, må de spesielle krav som må oppfylles i et bestemt tilfelle, tas i betraktning.»⁠⁹⁵

154, 155. Hva er det som viser at blod ikke er den eneste effektive erstatning ved blodtap?

¹⁵⁴ Betyr det at disse væskene bare kan brukes i forbindelse med ulykker? Nei, på ingen måte. Angående «alle større operative inngrep» skrev kirurger ved det medisinske fakultet ved Kentucky universitet:

«Hundre pasienter mistet hver 1000 milliliter blod mens de ble operert, og fikk to-tre ganger det volumet med Hartmanns løsning. Den postoperative dødelighet og sykdomsfrekvens ble ikke berørt av mangelen på blod i erstatningen. . . . Trass i den inngrodde tradisjon at blod er den eneste effektive erstatning ved blodtap, har den praksis å benytte saltoppløsninger utelukkende eller delvis når blod må erstattes, vunnet terreng ved mange klinikker.»⁠⁹⁶

¹⁵⁵ Selv om Jehovas vitner av religiøse grunner ikke vil ta imot blod, har de ingen innvendinger mot bruk av plasmaekspandere. Sett fra en leges synspunkt har derfor disse produktene den fordel at de kan brukes når pasienten er et av Jehovas vitner. Men det er også mange andre fordeler ved dem.

156, 157. Nevn noen av fordelene ved plasmaekspandere i forhold til blod.

¹⁵⁶ Professor E. A. Moffitt i Canada skrev: «Ikke-biologiske bloderstatninger kan framstilles i store mengder og lagres i lang tid. . . . Det som utgjør faremomenter ved blodoverføring, er det som er fordelene ved plasmaerstatninger: En unngår bakterie- eller virusinfeksjon, transfusjonsreaksjoner og Rh-sensibilisering.»⁠⁹⁷

¹⁵⁷ Det er en annen bemerkelsesverdig fordel ved å bruke plasmaekspandere. Når menneskeblod blir lagret, må det tilsettes kjemikalier for at det ikke skal koagulere. Senere, når dette blodet blir gitt til en pasient, kan tilsetningene forstyrre hans eget blods naturlige evne til å koagulere, og resultatet kan bli vedvarende blodtap. Hjertekirurgen dr. Melvin Platt har henledet oppmerksomheten på at dette problemet unngås når «en nøytral substans», for eksempel Ringers laktatløsning, blir brukt i stedet for lagret blod.⁠⁹⁸

Store operasjoner uten blod

158. Hva har dr. Denton Cooley erfart?

¹⁵⁸ Modige leger som har gått med på å operere Jehovas vitner uten å bruke blod, har ofte funnet at det har vært lærerikt. Dette framgår av den utvikling som i den senere tid har funnet sted når det gjelder operasjoner på åpent hjerte. Tidligere ble store mengder blod vanligvis brukt. Men operasjonsteamet ved Texas hjerteinstitutt med dr. Denton Cooley i spissen bestemte seg for å forsøke å operere Jehovas vitner. Fordi legene ikke kunne fylle den nødvendige hjerte-lungemaskinen med blod eller gi blod under eller etter operasjonen, benyttet de plasmaekspandere. Dr. Cooley sier: «Vi ble så imponert over resultatene i forbindelse med Jehovas vitner at vi begynte å bruke framgangsmåten på alle våre hjertepasienter. Vi har oppnådd forbausende gode resultater, og vi har også benyttet den ved våre [hjerte]transplantasjoner.» Han tilføyde: «Vi har en overenskomst med Jehovas vitner om ikke å gi blodoverføring under noen omstendigheter. Pasientene må så selv ta den risiko det innebærer, for vi har ikke engang blod i beredskap for dem.»⁠⁹⁹

159. Hvilke resultater har en i det lange løp oppnådd med «blodløs» kirurgi ved hjerteoperasjoner på voksne og barn?

¹⁵⁹ Hvilke resultater har en så i det lange løp oppnådd i forbindelse med «blodløs» kirurgi ved hjerteoperasjoner på voksne og barn? Dr. Jerome H. Kay i California skrev: «Vi har nå foretatt omtrent 6000 operasjoner på åpent hjerte ved Saint Vincents sykehus i Los Angeles. De fleste pasienter får ikke blod, og det er vårt inntrykk at de klarer seg bedre når vi ikke gir dem det.»⁠¹⁰⁰ En kanadisk undersøkelse som skaffet til veie detaljerte opplysninger, viste at når slike væsker som dextran og Ringers løsning ble brukt i stedet for blod, «sank antall dødsfall fra 11 til 3,8 prosent».⁠¹⁰¹ Slike operasjoner er også blitt utført med godt resultat på Jehovas vitner og deres barn i Australia, Sør-Afrika, Frankrike, England, Japan og her i Norge.

160, 161. Hva har skjedd med Jehovas vitner som har gjennomgått operasjoner hvor legene vanligvis mener at de må bruke blod?

¹⁶⁰ Erfarne kirurger er imidlertid klar over at det meste av det blod som blir brukt, ikke blir gitt under de dramatiske operasjoner, for eksempel operasjoner på åpent hjerte, men ved mer alminnelige operasjoner. Hva har så skjedd med Jehovas vitner som har trengt mer alminnelige operasjoner hvor store mengder blod vanligvis blir brukt?

¹⁶¹ En gruppe leger i New York fortalte i en artikkel med tittelen «Større operasjoner på Jehovas vitner» om en rekke tilfelle da det var blitt foretatt større kirurgiske inngrep, da for eksempel hele organer som var angrepet av kreft, var blitt fjernet, og forklarte at det var mulig å utføre disse operasjonene uten å gjøre bruk av blod ved å benytte en spesiell kirurgisk teknikk.⁠¹⁰² Andre operasjoner som med godt resultat er blitt utført uten bruk av blod, innbefatter store hode- og halsoperasjoner, omfattende kirurgiske inngrep i underlivet og amputasjon av bein og hofte.⁠¹⁰³ Etter at dr. J. Posnikoff hadde fjernet en stor pulsåresvulst i hjernen på et av Jehovas vitner, tok han avstand fra den «vanlige oppfatning blant de fleste nevrokirurger som går ut på at blodoverføring er absolutt nødvendig» ved slike hjerneoperasjoner. Han oppfordret andre kirurger til «ikke rutinemessig å nekte å utføre en større operasjon på dem som virkelig har behov for det, men som av moralske grunner ikke kan akseptere blodoverføring».⁠¹⁰⁴

162. Hva sier dr. Phillip Roen om sine erfaringer?

¹⁶² Dr. Philip R. Roen trakk følgende konklusjon i artikkelen «Store urologiske operasjoner uten blodoverføring»:

«De erfaringer vi har med operative inngrep på Jehovas vitner, har vist oss at det ikke nødvendigvis er påkrevd med blodoverføringer selv når hemoglobinnivåene er lave — så lave som fem gram pr. 100 milliliter. . . . Det standpunkt Jehovas vitner inntar ved å nekte blodoverføring ved nødvendige, større og omfattende operative inngrep, utgjør et stort problem og en utfordring for urologen. Slike pasienter kan ikke og må ikke avvises på grunn av sine religiøse oppfatninger. Vi har ikke nølt med å gjøre bruk av noen kirurgiske behandlingsformer når vi ikke har hatt tillatelse til å bruke blod.»⁠¹⁰⁵

Hva vil du gjøre?

163, 164. Hvilke kjensgjerninger viser at Jehovas vitner kan få medisinsk behandling trass i sin holdning til blodoverføring?

¹⁶³ I denne drøftelsen av Jehovas vitners holdning til blod har vi sett på visse viktige spørsmål. Vi har undersøkt grunnlaget for at de nekter blod, og vi har sett at de gjør det av religiøse grunner som er basert på Bibelen. Vi har også tatt for oss den etiske side av saken og vist at enhver har rett til å bestemme hva som skal gjøres med hans kropp, og å avgjøre hvilken medisinsk behandling som skal gis ham selv og hans barn. I forbindelse med legens rolle har vi sett at det å behandle pasienten i samsvar med dennes oppfatning er i overensstemmelse med de grunnleggende prinsipper for legeyrket. Og i forbindelse med de medisinske sider ved blodoverføring har vi vist at Jehovas vitner kan få medisinsk behandling trass i sitt standpunkt. Mange sykehistorier viser at dyktige, modige leger i de fleste tilfelle kan behandle pasienter som er Jehovas vitner med godt resultat uten å gjøre bruk av blod.

¹⁶⁴ Selv om det ovenstående er riktig, bør vi ikke se på dette bare som en teoretisk drøftelse av et interessant spørsmål. Vi kan alle komme i den situasjon at vi må bestemme hvordan vi personlig vil bruke disse opplysningene.

Hva med legens holdning?

165, 166. a) Hva bør en lege forstå når det gjelder Jehovas vitner, på bakgrunn av det foregående? b) Hva betyr det i praksis?

¹⁶⁵ I lys av det vi her har drøftet, bør en lege kunne forstå at Jehovas vitner ikke er religiøse fanatikere eller selvmordskandidater som motsetter seg all medisinsk behandling. Nei, de er fornuftige mennesker med en god moral, mennesker som gjerne vil leve. De er glad i livet og setter pris på en god helse, og det er derfor de søker kvalifisert legehjelp. Men en lege bør også forstå at Jehovas vitner tar sine religiøse oppfatninger alvorlig, og at de er fullt ut overbevist om at det ikke vil være riktig av dem og deres familie å ta imot blod. Når leger blir konfrontert med at vitnene nekter blod, bør de derfor ikke betrakte det som en ide som er bygd på følelser, og som kan ignoreres. Det dreier seg om en alvorlig religiøs overbevisning, som bør respekteres og settes høyt.

Hva betyr dette i praksis?

¹⁶⁶ Det betyr at hvis det skal bli vist respekt for prinsipper som lenge er blitt holdt i hevd, må Jehovas vitner ikke bli påtvunget blod. Det kan nok være at en lege må forandre sin terapi for å kunne ta hensyn til deres religiøse overbevisning. Men vil det ikke i det lange løp være bedre at en medisinsk behandling til en viss grad blir hemmet av religiøse overbevisninger, enn at fundamentale religiøse oppfatninger blir satt til side eller ignorert av den vanlige medisinske praksis? En likevektig vurdering av dette spørsmålet viser at det må forholde seg slik. Ved å samarbeide med et av Jehovas vitner kan en lege vise at han er oppriktig interessert i å ta hensyn til menneskerettighetene, og at han har respekt for individets rett til å følge sin religiøse samvittighet. Samtidig vil han behandle «hele mennesket», ved å gjøre bruk av de behandlingsformer som vil helbrede pasienten fysisk uten å skade ham følelsesmessig eller åndelig sett. Dette vil tjene pasientens interesser i det lange løp, og det vil føre til at de grunnleggende etiske normer som legen har gått inn for å være tro mot, blir, holdt i hevd.

Hva med Jehovas vitner og andre som er interessert i å følge Guds Ord?

167, 168. Hvilke råd får Jehovas vitner når de står overfor spørsmålet om blodoverføring?

¹⁶⁷ Denne drøftelsen av spørsmålet om blod bør øke vår respekt for Bibelens forbud mot å opprettholde livet ved hjelp av blod.

¹⁶⁸ Enhver kristen bestemmer seg med rette for å fortsette å holde fast ved sin tro. Når en kristen har med sykehuspersonale å gjøre, bør han legge en fornuftig og samarbeidsvillig ånd for dagen, samtidig som han gjør det klart at enhver medisinsk behandlingsform som blir brukt i hans tilfelle må være i samsvar med hans religiøse oppfatning, som gjør at han nekter å ta imot blod. Hvis det er nødvendig med en operasjon, er det viktig å drøfte det kristne standpunkt til blod med legene i forveien, slik at de kan forsikre pasienten om at det under ingen omstendigheter vil bli brukt blod før, under eller etter operasjonen. Og hvis en bestemt lege mener at han ikke kan utføre operasjonen uten å gjøre bruk av blod, vil en kristen som får vite det i forveien, kunne søke en annen lege.

169. Hva viser Jehovas vitner ved sitt standpunkt angående blod, i samsvar med de første kristnes eksempel?

¹⁶⁹ Når Jehovas vitner bestreber seg på å følge Guds lov angående blodet, viser de at de er klar over at de har fått livet fra Skaperen, og at deres liv avhenger av ham, Livgiveren. Skaperen sier i Bibelen at de kristnes lykke og fortsatte eksistens avhenger av at de viser tro og lydighet. (1 Johannes 2: 3—6) Av den grunn ville de første kristne heller risikere å dø enn å handle i strid med sin religiøse oppfatning. Jehovas vitner i vår tid er like fast besluttet på å bevare sitt gode forhold til Gud. De vil derfor fortsette å adlyde Guds befaling og ’avholde seg fra blod’. — Apostlenes gjerninger 15: 29.

HENVISNINGER

  1. The Gift Relationship (1971) av professor Richard M. Titmuss, side 27.

  2. Calvin’s New Testament Commentaries; The Acts of the Apostles, bind II, side 50.

  3. Genesis — A Commentary (1961) av Gerhard von Rad, side 128.

  4. Genesis (1974) av B. Jacob, redigert av E. I. og W. Jacob, side 64.

  5. The Torah: A Modern Commentary, Genesis (1974) av W. Gunther Plaut, side 86.

  6. Zürcher Bibelkommentare 1. Mose 1—11 (1967), side 330.

  7. The History of the Christian Church (1837) av William Jones, side 106.

  8. Tertullian, Apologetical Works, and Minucius Felix, Octavius, oversatt av Rudolph Arbesmann (1950), side 33.

  9. The Ante-Nicene Fathers, bind IV, sidene 85, 86.

 10. The Ante-Nicene Fathers, bind IV, side 192.

 11. The Ecclesiastical History of the Second and Third Centuries (1845) av John Kaye, biskop i Lincoln, side 146.

 12. The Acts of the Apostles (1958) av Guiseppe Ricciotti, side 243.

 13. Nicene and Post-Nicene Fathers of the Christian Church av Philip Schaff og Henry Wace, bind XIV, side 395.

 14. Tertullian, bind I, oversatt av C. Dodgson (1842), side 109.

 15. Luther’s Works, bind 41 (Church and Ministry III), redigert av Eric W. Gritsch, side 28.

 16. The Complete Works of the Rev. Andrew Fuller (1836), side 751.

 17. The American Surgeon, juli 1968, side 542.

 18. Fordham Law Review; bind 44, 1975, sidene 23, 24.

 19. American Journal of Obstetrics and Gynecology, 1. juni 1968, side 395.

 20. Medicolegal Forms with Legal Analysis (1976), sidene 24, 38.

 21. Medical Tribune (på tysk), 19. mars 1976, side 30.

 22. Rutgers Law Review, bind XXVI, 1973, side 244.

 23. The Wisconsin Medical Journal, august 1967, side 375.

 24. The Journal of the American Medical Association, 5. september 1966, sidene 794, 795.

 25. Fordham Law Review, bind 44, 1975, side 29.

 26. The Journal of Abdominal Surgery, juni 1967, side 160.

 27. The Cape County Journal, juni 1967, side 5.

 28. University of San Francisco Law Review, sommeren 1975, side 28.

 29. Surgery, Gynecology & Obstetrics, april 1959, sidene 503, 504.

 30. Medicolegal Forms with Legal Analysis (1976), side 85.

 31. University of San Francisco Law Review, sommeren 1975, sidene 27, 28.

 32. Emergencies in Medical Practice (1971), redigert av C. Allan Birch, side 564.

 33. Deutsche Medizinische Wochenschrift, 19. desember 1975, side 2622.

 34. New York State Journal of Medicine, mai 1976, side 766.

 35. Fordham Law Review, bind 36, 1968, side 651.

 36. Medical Tribune (på tysk), 19. mars 1976, side 30.

 37. Natanson v. Kline et al., 186 Kan. 393, 350 P.2d 1093, 1104.

 38. Canadian Medical Association Journal, 18. februar 1967, side 432.

 39. Forensic Science, juli 1972, side 135.

 40. God, Blood and Society (1972) av A. D. Farr, side 115.

 41. Crime and Delinquency, april 1968, side 116.

 42. Texas Medicine, desember 1970, side 25.

 43. The Journal of the American Medical Association, 3. juli 1967, side 150.

 44. Ouest-France, 10. mars 1975.

 45. Drugs (1973), bind 6, side 130.

 46. Obstetrik och gynekologi (1962), redigert av Carl Gemzell, side 206.

 47. God, Blood and Society (1972) av A. D. Farr, side 32.

 48. Die Welt, 14. oktober 1975.

 49. The Journal of the American Medical Association, 12. april 1976, side 1611.

 50. Clinical Hematology (1974) av professor Maxwell M. Wintrobe, side 474.

 51. Le Concours Médical, 1. april 1972, side 2598.

 52. Oasis, februar 1976, sidene 23, 24

 53. Medical Economics, 11. desember 1967, side 96.

 54. The National Observer, 29. januar 1972, side 1.

 55. Southern Medical Journal, april 1976, side 476.

 56. Chicago-avisen Tribune, 10. oktober 1969, side 2.

 57. Surgery, februar 1974, sidene 274, 275.

 58. Hematology (1975) av professor James W. Linman, side 991.

 59. Journal of Forensic Sciences, januar 1969, side 87.

 60. The Gift Relationship (1971) av professor Richard M. Titmuss, side 142.

 61. Journal of Hygiene, oktober 1974, side 173; Southern Medical Journal, april 1976, side 477.

 62. Arizona Medicine, april 1974, side 263.

 63. Annals of the New York Academy of Sciences, 20. januar 1975, side 191.

 64. The American Journal of the Medical Sciences, september-oktober 1975, sidene 276, 281; Morbidity and Mortality Weekly Report, 7. mai 1976, side 3; Inspection News, november-desember 1972, side 18.

 65. Scandinavian Journal of Infectious Diseases, bind 6, 1974, side 286.

 66. Hematology (1975) av professor James W. Linman, side 994.

 67. The Gift Relationship (1971) av professor Richard M. Titmuss, side 147.

 68. The Journal of Legal Medicine, juni 1976, side 19.

 69. South African Medical Journal, 24. januar 1976, side 107.

 70. Die Welt, 9. desember 1974.

 71. General Principles of Blood Transfusion (1973), side 15.

 72. Tropical Diseases Bulletin, september 1972, sidene 828, 848.

 73. Hematology (1975) av professor James W. Linman, side 995.

 74. Surgery, februar 1974, side 275.

 75. Medicolegal Forms with Legal Analysis (1976), side 83.

 76. The Journal of Thoracic and Cardiovascular Surgery, juli 1974, side 3.

 77. Mayo Clinic Proceedings, november 1976, side 725.

 78. Medical World News, 4. desember 1970, side 7.

 79. American Journal of Obstetrics and Gynecology, 1. juni 1968, side 395.

 80. Hematolagy (1975) av professor James W. Linman, side 985.

 81. South African Medical Journal, 24. januar 1976, side 107.

 82. Anaesthesia, juli 1968, sidene 395, 396.

 83. Archives of Surgery, januar 1969, side 52.

 84. Anaesthesia, juli 1968, side 413; Mayo Clinic Proceedings, november 1976, side 726.

 85. Postgraduate Medicine, november 1959, side A44.

 86. Canadian Anaesthetists’ Society Journal, januar 1975, side 8.

 87. RN Magazine, mai 1975, side 38.

 88. Bibliotheca Haematologica, «Intentional Hemodilution», Nr. 41, 1975, side 270.

 89. Anaesthesia, mars 1975, side 150.

 90. The Dispatch (Columbus, Ohio), 31. august 1972, side 1B.

 91. Anaesthesia, juli 1968, sidene 418, 419.

 92. Annals of the New York Academy of Sciences, 14. august 1968, side 905; The Journal of the American Medical Association, 29. mars 1971, side 2077.

 93. Blood Transfusion in Clinical Medicine (1972) av professor P. L. Mollison, sidene 150, 153.

 94. Surgical Clinics of North America, juni 1975, side 671.

 95. Anaesthesia, juli 1968, side 416.

 96. The Journal of the American Medical Association, 5. februar 1968, sidene 399, 401.

 97. Canadian Anaesthetists’ Society Journal, januar 1975, side 12.

 98. The Elks Magazine, august 1976, side 14.

 99. San Diego-avisen Union, søndag 27,. desember 1970, side A-10.

 100. The Journal of the American Medical Association, 3. desember 1973, side 1231.

 101. Toronto-avisen Star, 22. november 1975, side A8.

 102. New York State Journal of Medicine, mai 1976, sidene 765, 766.

 103. The Journal of the American Medical Association, 5. februar 1968, side 399.

 104. California Medicine, februar 1967, sidene 124, 127.

 105. New York State Journal of Medicine, 15. oktober 1972, sidene 2526, 2527.

[Fotnoter]