Hvem var Jesus Kristus?
HVORDAN så Jesus ut? Det er blitt laget tusener av malerier og skulpturer av ham. Men det finnes ingen fotografier av ham, og ingen av hans samtidige har beskrevet hans ytre, slik at kunstnerne har hatt noe å gå etter. Bibelen forteller oss ingenting om fargen på hans hår eller hans øyne, heller ikke om hans høyde, vekt eller andre særegenheter ved hans utseende. De tegningene av ham som finnes i dette bladet, er i likhet med alle andre bilder som er blitt laget av ham, bare et produkt av en kunstners forestillingsevne.
Det er mange som er blitt beundret på grunn av sitt utseende, men Jesus Kristus ble ikke berømt på grunn av hvordan han så ut.
Han var uten tvil mandig og pen. Bibelen viser at han ved Guds ånds mirakuløse kraft ble født som et fullkomment menneske. «Jesus gjorde stadig fremskritt i visdom og fysisk vekst,» sier en av hans etterfølgere, legen Lukas. — Matteus 1: 20, 21; Lukas 2: 52, NW.
Men det at Jesus var en fullkommen mann, betyr ikke at han var en supermann hva utseende angår. Han hadde heller ikke en glorie rundt hodet. Bibelen viser at han kunne gå for å være et ganske alminnelig menneske. Han kunne for eksempel dra opp til Jerusalem uten å bli gjenkjent av mengden. Og da soldatene drog ut for å arrestere ham, måtte den forræderske disippelen Judas vise dem hvem han var. — Johannes 7: 10—13; Matteus 26: 47, 48.
Det er tydelig at bibelskribentene betraktet Jesu utseende som noe som var av mindre betydning. Det de la vekt på, var hans gjerning og de personlige egenskaper han la for dagen da han utførte sin gjerning på jorden.
En bemerkelsesverdig gjerning
Tenk litt over den bemerkelsesverdige gjerning Jesus utførte da han var her på jorden, og du vil forstå hvilken innflytelse han hadde på menneskenes historie. Ingen annen har noen gang utrettet det han gjorde.
Bibelen viser at han hadde en førmenneskelig tilværelse som en himmelsk Sønn av Gud. Han var en meget nær og trofast medarbeider av Gud i forbindelse med skapelsen av alle ting. (Kolosserne 1: 13—17) Da det oppstod en situasjon som gjorde det nødvendig for ham å påta seg et guddommelig oppdrag her på jorden som ville bety at han måtte bli født, leve og dø som et menneske, påtok han seg villig dette oppdraget.
Hvilken situasjon var det som gjorde dette nødvendig? Adam hadde valgt å synde i Eden. Han krenket Guds klart uttrykte lov, noe som betydde at han måtte dø. Hele menneskehetens fullkomne forfader mistet på den måten menneskelig fullkommenhet og håpet om å oppnå evig liv på en paradisisk jord, ikke bare for seg selv, men også for alle sine ufødte etterkommere. (Romerne 5: 12; 1. Mosebok 2: 15 til 3: 24) Ingen ufullkommen sønn av Adam kunne gi menneskeheten det som var gått tapt, tilbake. Guds fullkomne norm for rettferdighet krevde at et fullkomment menneske, en som tilsvarte Adam, ofret sitt liv for å gjenløse menneskene. Men hvordan kunne et slikt fullkomment menneskeliv skaffes til veie? Jehova Gud sørget selv for det og tilfredsstilte på den måten rettferdighetens krav, samtidig som han viste hvor stor kjærlighet han selv hadde til menneskene. — Salme 49: 7—10; 1. Johannes 4: 9.
Gud sendte sin egen Sønn, den som stod ham aller nærmest, fra himmelen. Det at denne ble født som et barn og vokste opp og ble en fullkommen mann, var noe som måtte til for at han skulle kunne fullføre sin gjerning. Ved sitt liv viste han sin fullstendige lojalitet overfor Gud. Han gjorde det klart at hans hengivenhet overfor Jehova ikke skyldtes et ønske om å oppnå noen personlig vinning, og han viste at Adam også kunne ha vært trofast mot sin Skaper hvis han hadde ønsket det. Ved at Jesus døde som en fullkommen mann, kunne menneskene, som hadde arvet synd, ufullkommenhet og død, bli gjenløst. Nå kunne de som var villige til å godta denne gjenløsningen, ha muligheter til å oppnå evig liv i en rettferdig, ny ordning.
Ikke noe annet menneske i historien har gjort en større gjerning enn dette.
Han søkte ikke å oppnå ære selv
Jesus gjorde ikke alt dette for selv å oppnå berømmelse. I en bønn til sin himmelske Far sa han: «Jeg har forherliget deg på jorden.» — Johannes 17: 4.
Hans syn på sin egen rolle kommer på en fin måte til uttrykk i disse ordene: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en løsepenge for mange.» (Markus 10: 45) Og han henledet på en ydmyk måte oppmerksomheten på Ham som gjorde alt dette mulig, da han sa: «Så høyt har Gud elsket verden [av mennesker] at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16.
En enestående lærer
I løpet av de tre og et halvt årene Jesu offentlige tjeneste varte, fra år 29 til år 33, viet han all sin tid til å undervise andre. Og for en lærer han var! «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.» Denne spontane bemerkningen kom fra noen menn som ved en anledning hørte Jesus undervise. Ved en annen anledning sies det at alle som hørte ham, «undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn». Ja, de som selv hørte Jesus, fant at han var en enestående lærer. — Johannes 7: 46; Lukas 4: 22.
Hans mest berømte tale er den såkalte Bergprekenen. Den dype visdom og den usedvanlig gode kjennskap til den menneskelige natur som kommer til uttrykk i denne prekenen som Jesus holdt ute i det fri, vakte ikke bare forundring hos dem som hørte ham den gangen, men den har også vakt forundring hos millioner av mennesker i århundrenes løp, både lærde og ulærde. Den nå avdøde psykiatrikeren dr. James F. Fisher gav ved slutten av en fremgangsrik karriere uttrykk for sin verdsettelse av denne prekenen med disse ordene: «Hvis du samler alle de sakkyndige artikler som er blitt skrevet av de best kvalifiserte psykologer og psykiatrikere om emnet mentalhygiene — hvis du setter dem sammen og foredler dem og skjærer vekk overflødige ord — hvis du . . . får den dyktigste nålevende poet til å uttrykke disse ubedervede smuler av ren vitenskapelig viten i presise vendinger, da ville du få en klosset og ufullstendig oppsummering av Bergprekenen.»
Hvis du skulle ønske å gjøre deg kjent med denne den største av alle prekener, bør du slå den opp i bibelen din. Du vil finne den i Matteus, kapitlene 5 til og med 7. Det vil bare ta deg omkring 15 minutter å lese den. Du vil der finne tanker som i høy grad dekker menneskenes største behov, ikke minst nå i denne kritiske tiden. Du vil finne prinsipper som vil hjelpe deg til å komme ut av det med andre og til å ha dine egne følelser under kontroll. Du vil bli hjulpet til å finne den virkelige meningen med livet, hvilke ting i livet du i første rekke bør være opptatt av, og hvordan du kan komme i et godt forhold til Gud. Og det vil ikke ta deg mer enn 15 minutter! Da Jesus hadde avsluttet sin preken, «var folket slått av undring over hans lære. For han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde». — Matteus 7: 28, 29.
Jesu undervisning var effektiv fordi han talte det han hadde hørt av Gud, sin Far. (Johannes 14: 10) Han satte ikke sin lit til menneskelige tradisjoner, slik som de jødiske skriftlærde gjorde. Han hadde dessuten ekte kjærlighet til sine oppriktige tilhørere. Fordi han elsket dem av hjertet, fant det han sa, gehør hos dem, og det var noe som vakte dyp respekt hos dem. De merket seg hvordan han skilte seg ut fra de skriftlærde og andre religiøse lærere, som ikke blandet seg med folket. De holdt dem på tre skritts avstand, for å si det slik, for at de ikke skulle bli besmittet av ’hopen som ikke kjente loven’. De betraktet «hopen» som «forbannet». — Johannes 7: 49.
Jesus derimot talte med stor medfølelse. Han sa: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige.» (Lukas 4: 18) Hans budskap var enkelt, kortfattet og tydelig. Han illustrerte det han ønsket å poengtere, ved hjelp av ting hans tilhørere kjente godt. Han bestrebet seg på å nå dypt ned i deres hjerte. Han tilskyndte dem til å forandre sitt sinn og sitt hjerte, til å angre gale tanker og handlinger og til å slå inn på en ny vei i livet, en vei som ville føre til at de kom i et godt forhold til Gud, og gav dem et virkelig håp for framtiden.
Sammenlign Jesu måte å undervise på med de prekener og politiske taler som du kanskje av og til hører. Noen av dem er kanskje godt laget. Noen inneholder mange pene ord. Noen talere tordner på talerstolen og skaper splittelse og stridigheter. Men hvor mange av disse talerne har kjærlighet til dem som tilhører de brede lag av folket, og har evnen til å sette seg i deres sted?
Jesus viste ikke sin medfølelse med andre bare i ord. Han hjalp dem som hadde stort behov for fysisk hjelp. Han gav dem mat, helbredet syke og oppreiste til og med deres kjære fra de døde. Gud hadde gitt ham makt til å gjøre dette, og han brukte denne makten fullt ut. Til sine tider hadde han ikke engang tid til å spise og hvile. Han hadde virkelig et stort hjerte. — Matteus 14: 14; Markus 6: 38—44; 8: 22—25; 10: 13, 14; Lukas 8: 49—56; Apostlenes gjeringer 10: 38.
Et av de mest fremtredende trekkene ved Jesu undervisning var at han også sørget for at framtidige generasjoner ville høste gagn av hans innflytelse. Da den korte tiden han forkynte, var forbi, hadde han undervist og opplært en gruppe disipler, slik at de kunne sendes ut i verden og fortsette det arbeid han hadde påbegynt. De disiplene han etterlot seg, var ikke bare i stand til selv å undervise, men de var også i stand til å opplære andre med tanke på at de skulle bli lærere. Det arbeid han påbegynte, har antatt slike dimensjoner at det nå omfatter hele verden. Det blir nå gjort disipler blant «alle folkeslag», slik som han forutsa. — Matteus 28: 19, 20.
En kjærlig, modig leder
Jesus tok ledelsen blant sine disipler. De kom aldri med innvendinger imot det, ettersom han ubestridelig var den som var best egnet til det. Han var et fullkomment eksempel for dem. Alt det han oppfordret dem til å gjøre, gjorde han selv. Ikke bare i ord, men også ved sitt eksempel lærte han dem å elske sin neste, ja, til og med sine fiender. Derfor ble det under hans lederskap på jorden aldri utgytt blod. Han kunne aldri anklages for å ha utgytt så mye som en dråpe av et annet menneskes blod. Da en av hans disipler hogg øret av en motstander, unnlot han heller ikke å gjøre noe med det, men helbredet det straks. — Lukas 6: 32—36; 22: 50, 51.
Samtidig la han hele tiden mens han var på jorden, stort mot og stor mandighet og styrke for dagen. I Markus 10: 32 leser vi for eksempel: «De var nå på vei opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem. Disiplene var oppskaket, og de som fulgte med, var redde.» Ved denne anledningen var Jesus for siste gang på vei til Jerusalem sammen med disiplene. Han visste at han ville bli henrettet der. Datidens religiøse ledere ønsket å få all ære selv. Av den grunn var de bestemt på å drepe ham. Jesus visste det da han gikk opp til Jerusalem, og han sa det til disiplene. (Versene 33, 34) Han trakk seg ikke tilbake, men gikk foran dem på veien, til sine fryktsomme disiplers forundring. For en modig leder de hadde!
Noen dager senere, da Jesus stod for retten med fare for å bli dømt til døden og den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus spurte ham om han var konge, svarte han: «Jeg er konge.» (Johannes 18: 37) Han løy aldri for å redde sitt skinn. Han avla modig et vitnesbyrd om det rike han representerte, Guds rike.
Samme dagen ble Jesus dømt til døden, pisket, utstyrt med en tornekrone, slått i ansiktet, spyttet på og til slutt naglet til en torturpæl for å lide den mest smertefulle død. Helt inntil slutten påtok han seg sitt ansvar som en kjærlig, modig leder. Da han trakk sitt siste åndedrag, avla han sin siste rapport for sin himmelske Far med disse ordene: «Det er fullbrakt!» — Johannes 19: 30.
[Uthevet tekst på side 7]
Ingen annen har noen gang utrettet det Jesus Kristus gjorde da han var på jorden
[Uthevet tekst på side 8]
«Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen,» utbrøt noen som hørte Jesus
[Uthevet tekst på side 9]
Jesus kunne ikke anklages for å ha utgytt noens blod men leget i stedet andres sår
[Bilde på side 6]
Det menneskene mistet på grunn av Adam, gjenvant Jesus
ADAM
JESUS
[Bilde på side 7]
Jesus æret Gud, ikke seg selv
[Bilde på side 8]
Jesus holdt Bergprekenen
[Bilde på side 9]
Han viste kjærlig interesse for barna