Dåp av dem som er disipler
«Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matt. 28: 19, 20, NW.
1, 2. Hvordan har menneskene dyrket skaperverket framfor Skaperen når det gjelder vann?
RENT, friskt vann — det er en av de mange velsignelser den store Skaper har gitt menneskene. Opplyste, ærbødige mennesker takker og priser elvenes Skaper, Jehova, livets og all god gaves Giver. Men mange folkeslag i gammel tid som ikke kjente Skaperen, rettet sin tilbedelse mot elvene. Et eksempel på dette har vi i de gamle egyptere, som tilba Nilen. De sang følgende hymne til Nilen: «Du som kommer til dette landet for å gi liv til Egypt når du i din godhet lytter til menneskenes bønner . . . alle gode tings skaper, såkornets herre . . . blir kornkammerne overfylt, forrådskammerne fulle og de fattiges eiendeler mangedoblet.»
2 Selv om det er lenge siden disse menneskene sluttet å tilbe Nilen som gud, forekommer elvedyrkelse den dag i dag. India og dets naboland har en mengde «hellige elver» og «elveguder», som spiller en viktig rolle i menneskenes liv. En av de mest berømte «hellige elver» er den mektige Ganges, som mange tror har sitt utspring i håret til Siva, en av guddommene i hinduenes treenighet. Alle gode hinduer er overbevist om at de vil få åndelig styrke og kraft ved å bade i Ganges’ vann. De tror at bare en dråpe av dette «hellige» vannet på tungen eller øyelokkene til en døende mann er nok til å rense ham for synd.
3. Forklar hvilken likhet det er mellom kristenhetens og de ikke-kristne religioners seremonielle bruk av vann.
3 Elvekultus appellerer kanskje ikke til deg. Du synes kanskje ikke at det er et rimelig religiøst krav at du skal tilbe vann. Du betrakter kanskje vann som en velsignelse, men ikke som noe som skal tilbes. Men visste du at bruken av vann i alle religionssamfunn stort sett blir betraktet på samme måte som det blir betraktet av de store skarer mennesker som bader i Ganges for å oppnå åndelig styrke og kraft? Likheten består i at hinduene mener at selve badingen bringer velsignelse, mens tilhengerne av andre religionssamfunn mener at stenking, overøsing eller neddukking gjør det.
4. Hva blir den religiøse bruk av vann betraktet som?
4 Kristenhetens kirkesamfunn er også av den oppfatning at synder på en eller annen måte kan renses bort i vann, og at en derfor oppnår en eller annen form for åndelig velsignelse ved å bruke vann i forskjellige religiøse seremonier. Dette framgår av at disse kirkesamfunnene betegner bruken av vann som et «sakrament». Ifølge de gresk-katolske og romersk-katolske religionssamfunn er dåpen det første av sju sakramenter, og ifølge de fleste protestantiske trossamfunn er den det første av to. Det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for den oppfatning religionssamfunnene i kristenheten og den ikke-kristne verden har om at en som i forbindelse med en religiøs seremoni blir neddukket i vann eller får vann stenket på seg eller øst over seg, oppnår nåde, hellighet eller åndelig velsignelse.
5. Blir bruken av vann i forbindelse med en kristen religiøs seremoni godkjent av Bibelen?
5 Finnes det noen måte å bruke vann på i forbindelse med en kristen seremoni som blir godkjent av Bibelen? Ja, det gjør det. Det skriftstedet som ble sitert i begynnelsen av denne artikkelen, viser at det er tilfelle, for det inneholder et påbud som Kristus Jesus, kristendommens grunnlegger og leder, kom med. Han sa: ’Gå og døp.’ Han omtalte også mennesker som skulle bli døpt i samsvar med hans befaling, som mennesker som var skikket til å bli «disipler».
6. Hvorfor er det så viktig å ha kjennskap til hva Bibelen sier om vanndåp?
6 Bibelen lærer at det å bli døpt i vann er en av de første lydighetshandlinger alle som innvier seg til Jehova Gud, må foreta. Ettersom det forholder seg slik, vil vi gjerne vite grunnen til det, og hvor stor betydning vanndåpen egentlig har. La oss først se litt nærmere på hva den kristne dåp, som Bibelen omtaler, ikke er. Den falske lære om at dåpen er et sakrament, har ført til at det er blitt gjort en stor urett mot menneskene. Hvordan det? Jo, for denne læren har fått folk til å tro at dåpen i seg selv er av verdi og formidler nåde og gagn til den som blir døpt. Det blir påstått at selve den handling å bli neddukket i eller vætet med vann bevirker forunderlige ting for den som blir døpt.
Påstanden om sakramental verdi
7. Hva hevder den katolske kirke angående dåpen?
7 Følgende opplysninger er hentet fra The Catholic Encyclopedia, bind II, og vi siterer dem her for å vise hvordan den katolske kirke ser på dåpsseremonien. «’Forordningen for armenierne’ i bullen ’Exultate Deo’ fra pave Eugenius IV. . . . ’Den hellige dåp inntar førsteplassen blant sakramentene, for den er døren til det åndelige liv; ved den blir vi nemlig gjort til Kristi lemmer og innlemmet i Kirken. . . . Virkningen av dette sakrament er ettergivelse av alle synder, arvesynden og personlige synder, og likeledes av all straff som følger med disse synder.’»
8. Forklar hvilken forskjell det er mellom Bibelens lære og kristenhetens lære hva angår a) tilgivelse av synder, b) frigjøring fra synd og død, c) straff for overlagt synd og d) medlemskap i den åndelige menighet.
8 Katolikkene tror altså at den som blir dukket ned i vann eller får vann øst over seg, vil oppnå liv i himmelen, for de lærer at «den opprinnelige synd berøvet menneskeslekten en ufortjent rett til å komme til himmelen». Det er innlysende at den lære at vanndåpen er et sakrament og fører til tilgivelse av arvesynden, fordunkler mange av Guds Ords sannheter. En får ikke tilgivelse for synder bare fordi en blir vætet med vann, hverken for arvesynden eller annen synd. Det er bare gjennom Jehovas foranstaltning i forbindelse med Kristi Jesu offer at en kan oppnå en slik tilgivelse. Jesu fullkomne, ofrede menneskeliv frigjør menneskeheten fra synd og død, slik det framgår av Johannes 1: 29, 2 Korintierne 5: 21, Hebreerne 9: 24—26 og 1 Johannes 2: 1, 2. Neddukking i vann kan heller ikke frelse enkeltpersoner som tilhører denne fordervede verden, fra den straff som følger med overlagt synd. Dette framgår tydelig av Johannes 15: 19, Galaterne 1: 3, 4 og Åpenbaringen 18: 3—8. Et menneske blir heller ikke ved vanndåpen gjort til medlem av kirken, Kristi legeme eller åndelige menighet. — 2 Tess. 2: 13; Joh. 17: 6; Rom. 8: 30.
9—11. Hva er det videre som tydelig viser at påstanden om at dåpen er et sakrament, ikke er kristen?
9 The Catholic Encyclopedia sier videre angående vanndåpen: «Også den skikk som ble praktisert av hedenske religiøse systemer viser tydelig hvor naturlig og uttrykksfullt symbolet med det ytre bad ble ansett for å være når det gjaldt å antyde indre renselse. Det viser seg at renselsesvann har vært brukt av babylonierne, assyrerne, egypterne, grekerne, romerne, hinduene og andre.» Denne katolske kilden har rett i at vask og dåp i vann også i hedenske religionssamfunn blir betraktet som et sakrament som har stor gagnlig virkning. Ikke-katolske autoriteter er enige med denne katolske kilden i at dette er tilfelle, og fra begge hold blir det derved vist at den ikke-kristne påstand eller teori om at vanndåpen er et sakrament, er av demonisk eller djevelsk opprinnelse.
10 The Two Babylons av Hislop sier i denne forbindelse: «Denne lære om gjenfødelse ved dåpen er også hovedsakelig babylonisk. Noen vil kanskje steile over at gjenfødelsen i det hele tatt har vært kjent i den hedenske verden, men hvis de bare tar seg en tur til India, vil de få se at [mennesker] som aldri har åpnet sine ører for kristen undervisning, er like fortrolige med uttrykket og selve forestillingen som vi selv. Vi finner at forskjellige av fortidens forfattere gir direkte vitnesbyrd både med hensyn til denne [babyloniske] dåp i seg selv og hensikten med den. . . . Etter hva Tertullianus forsikrer oss, ble de som således ble døpt, som et resultat lovt ’GJENFØDELSE og tilgivelse av alle deres løgner’. En vet at våre egne hedenske forfedre, Odins tilbedere, har praktisert dåpsskikker som — når de blir sett på bakgrunn av deres erklærte formål — viser at de i det minste til å begynne med må ha trodd at deres nyfødte barns medfødte skyld og forderv kunne vaskes bort ved at de ble stenket med vann, eller ved at de med det samme de ble født, ble dukket ned i innsjøer eller elver. Ja, læren om gjenfødelsen ved dåp ble også funnet utbredt blant de innfødte på den andre siden av Atlanterhavet, i Mexico, da Cortez og hans krigere gikk i land på deres kyster. . . . Leseren har allerede fått se hvor trofast Roma har etterlignet hedensk mystisisme i forbindelse med dåpen. Alle de andre eiendommeligheter som er knyttet til den romersk-katolske dåp, for eksempel bruken av salt, spytt, chrisma eller salvelse med olje eller at en tegner korset i pannen, er likeledes hedenske.»
11 I de forskjellige dåpsseremonier innen kristenheten finner vi i vår tid følgende trekk: Bruken av faddere, det at en puster i ansiktet på dåpskandidaten for å drive ut onde ånder, korsets tegn, håndspåleggelse, det at det legges vigslet salt i dåpskandidatens munn, at hans ører og nesebor blir berørt med prestens spytt, salvelse med olje, en trefoldig renselse, hvitt slør, tente lys og andre levninger av tilbedelsesformer som ikke har sin støtte i Bibelen. The Catholic Encyclopedia og andre religiøse autoriteter viser at disse trekkene er levninger av demoniske skikker eller djevledyrkelse, og at de følgelig ikke er kristne.
Den kristne dåp
12, 13. a) Hvilken veileder har vi i denne forbindelse? b) Når får Jesu befaling i Matteus 28: 19, 20 sin anvendelse? c) Hvorfor har den særlig stor betydning nå?
12 For å finne ut hva den kristne dåp virkelig betyr, må vi ikke vende oss til tradisjoner eller hedenske religioner, men til Bibelen, Guds hellige Ord, de kristnes religiøse veileder. (Matt. 15: 1—9; Mark. 7: 1—8) Den kristne dåp er klart og tydelig omtalt i Matteus 28: 19, 20.
13 Jesus uttalte disse ordene (Matt. 28: 19, 20), som inneholder veiledning i forbindelse med dåpen, en tid før han fór opp til himmelen på den 40. dag etter at han var blitt oppreist fra de døde i år 33 e. Kr. Ordene utgjør en befaling som skulle gjelde fra den tid den ble gitt, og opp gjennom århundrene fram til avslutningen på tingenes ordning. Avslutningen på tingenes ordning er den tidsperiode menneskene har befunnet seg i siden 1914 e. Kr. Så lenge det nå i vår tid finnes mennesker som er skikket til å være disipler, og som er blitt det ved forkynnelsen av Guds Ord, er det rett og i samsvar med Kristi Jesu befaling at de blir døpt. Ja, befalingen i Matteus 28: 19, 20 har større kraft og virkning nå i «endens tid» enn noen gang tidligere, for Jehovas trofaste vitner har utvidet arbeidet med å forkynne og undervise til å omfatte «alle folkeslag», og disipler over hele jorden reagerer positivt på dette arbeidet. I tjenesteåret 1969 ble 120 905 døpt rundt om på jorden. — Mark. 13: 10.
14. a) Nevn beviser for at de første kristne var lydige mot Jesu befaling. b) I hvilke land blir den fulgt nå?
14 Kort tid etter at Jesus hadde kommet med befalingen om å gjøre disipler og døpe dem, nærmere bestemt ti dager etter hans himmelfart, på pinsefestens dag, ble cirka 3000 jøder og omskårne jødiske proselytter omvendt til troen på Jesus Kristus. Da og der, i Jerusalem, begynte Kristi apostler å handle i lydighet mot hans befaling. De døpte disse omskårne troende i vann, «på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse». (Ap. gj. 2: 1—41) Beretningen i Apostlenes gjerninger 10: 1—48 viser at senere ble mennesker som ikke var jøder, og som aldri hadde vært underlagt israelittenes lovpakt, døpt i Jesu Kristi navn. Den dåp som Jesus ga befaling om, fikk således sin start ved den kristne menighets begynnelse og har siden fortsatt, og nå ved «avslutningen på tingenes ordning» blir det døpt disipler av alle folkeslag. Dette er den bruk av vann som Bibelen foreskriver i forbindelse med den kristne religiøse seremoni som består i å dukke noen under vann. Jesu påbud blir fremdeles fulgt.
Ikke alle er skikket til å bli døpt
15. Hvem er skikket til å bli døpt med den kristne dåp?
15 Jesu ord viser tydelig hvem som er skikket til å bli døpt: «Gjør disipler . . . idet dere døper dem.» (Matt. 28: 19, NW) Disipler er mennesker som er lærlinger, som sitter inne med opplysninger og gjør seg opp en mening om det de har fått opplysninger om, som i dette tilfelle har å gjøre med Kristus Jesus, hans himmelske Far, Jehova Gud, Guds Ord, Guds hensikter og deres personlige forhold til Jehova gjennom Jesus Kristus. Du spør kanskje: «Hvis dette er tilfelle, hvordan kan da spebarn bli døpt? Er de skikket til å bli døpt med den kristne dåp, som Jesus ga befaling om?»
16, 17. a) Hvorfor er dåp av spebarn i strid med det som sies i Matteus 28: 19? b) Hva er det som viser at en slik dåp ikke er av apostolisk opprinnelse?
16 Kan spebarn angre og omvende seg, ta til seg kunnskap, legge tro for dagen og vie sitt liv til Jehova Gud? Nei, det kan de ikke. De kan med andre ord ikke bli disipler. Og ettersom dåpen ikke er noe sakrament, tilfører den ikke i seg selv den døpte noe av verdi. Dåp av spebarn er følgelig uten verdi og uten støtte i Guds Ord. Les beretningen i Apostlenes gjerninger 10: 44—48 om Kornelius’ omvendelse. Legg merke til at den hellige ånd falt på dem som hørte Guds Ord. Disse menneskene ble skikket til å bli døpt og ble dukket under vann. En kan ikke si at spebarn hører Guds Ord og forstår det, slik at de blir skikket til å bli døpt med den kristne dåp.
17 Neander, trolig den ledende historiker når det gjelder den tidlige, etter-apostoliske kristne menighet, har følgende å si om dåp av spebarn: «Tro og dåp var alltid forbundet med hverandre; og derfor er det høyst sannsynlig at dåpen bare ble utført i de tilfelle da begge deler kunne falle sammen, og at den skikk å døpe spebarn var ukjent på den tiden.» «At det ikke finnes noe spor etter spebarnsdåp så sent som (iallfall ikke tidligere enn) på Irenaeus’ tid, og at den ble anerkjent som en apostolisk tradisjon først i løpet av det tredje århundre, taler imot og ikke for at den har apostolisk opprinnelse.» — Planting and Training of the Christian Church.
18. Hvilke voksne mennesker er skikket til å bli døpt med den kristne dåp?
18 Ettersom en som skal bli døpt, må være en disippel, er det tydelig at hverken spebarn eller voksne mennesker som ikke er kjent med eller interessert i Guds Ord, er skikket til å bli døpt med den kristne dåp. Da Jesus kom med sin befaling, understreket han ikke bare at de som oppfylte kravene, måtte bli gjort til disipler, men også hva de måtte ha lært, for han sa at de skulle lære «å holde alt det jeg har befalt dere». (Matt. 28: 20, NW) Det at de har lært å holde Jesu påbud, betyr mer enn at de bare har fått opplysning om hva disse påbudene går ut på. En kan få vite noe uten å gjøre noe med det, men når en har lært noe, kommer det til uttrykk ved at en reagerer positivt.
19. Hvilken holdning må de som ønsker å bli døpt, innta til Guds Ord, og hvordan viser de at de inntar en slik holdning?
19 I Apostlenes gjerninger 2: 41 leser vi derfor at «de som nå tok imot hans ord, ble døpt». Andre mennesker i den første kristne menighet ble døpt «da de nå trodde Filip». Det var troende mennesker som «lot . . . seg døpe, både menn og kvinner». (Ap. gj. 8: 12) Det som viser at disippelen reagerer positivt på Guds Ord, er at han tar et skritt som alle mennesker som ønsker å vinne liv, må ta. Det er det edleste og mest opphøyde skritt mennesker kan ta. (Joh. 17: 2, 3; Sl. 119: 1, 2) Det er et skritt som bringer et menneske i det rette forhold til Skaperen. Det er bare ved å ta dette skrittet at en virkelig kan tilbe Gud. Det fører dessuten til evig liv. Det er det å foreta en personlig innvielse til Jehova.
Innvielse først
20. Hva omfatter en kristens innvielse?
20 Å innvie betyr å erklære, stadfeste, uttrykke høytidelig, vie. Det sikter til den handling å sette noe til side eller å vie noe til et bestemt formål. Det er den handling hvorved en person begynner å følge en bestemt handlemåte eller en ting blir tatt i bruk for et bestemt formål. Når vi anvender dette på Kristi Jesu disipler, ser vi at innvielse for slike mennesker vil si at de vier seg helt og fullt til Jehova Gud og til tjenesten for eller tilbedelsen av ham. Det er en personlig ting. Det er en handling som blir foretatt av en som uten forbehold har bestemt seg for å gjøre Jehova Guds vilje. (Ordspr. 14: 27) Innvielsen er et uttrykk for fullstendig tillit til Jehova og viser at den som tar dette skrittet, vet at Jehova er Gud, at Gud har rett, og at hans sak vil seire. Det finnes ikke tvil i den innvigdes hjerte og sinn, og han gleder seg over å kunne stille seg på Jehovas side. «Dere bør legge vekk den gamle personlighet, som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og bør ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet.» (Ef. 4: 22—24, NW) De kristne er etterfølgere av Kristus Jesus, og de har innvigd seg til Jehova Gud og tjener ham. — Ap. gj. 11: 26.
21. Hvem er det som nå står i et nært forhold til Jehova Gud?
21 Jesu befaling viser at disiplene i og med sin innvielse kommer i et nært forhold til Jehova Gud. Det er nå hundretusener av trofaste, kristne vitner for Jehova på jorden som har tatt det skritt å innvie seg og symbolisert det ved å bli døpt i vann. De tjener trofast Jehova og forkynner hans ord, til hans pris og til velsignelse for sine medmennesker.
22. Hvorfor må lydige disipler bli døpt?
22 De symboliserer sin innvielse ved vanndåpen. Det er der dåpen kommer inn i bildet. Som Jesus sa: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem . . . og lærer dem.» (Matt. 28: 19, 20, NW) Disippelen må bli døpt hvis han skal kunne oppfylle Bibelens krav. Dåpen er en offentlig, høytidelig seremoni som viser at en har bestemt seg for å gjøre Guds vilje. Det kreves av innvigde mennesker at de skal la seg døpe i vitners nærvær. Det må bli gitt synlige beviser for at vedkommende har innvigd seg, for innvielsen markerer et vendepunkt i hans liv, og hans kristne brødre har rett til å vite det, slik at de vet hva de fra nå av kan vente av ham.
23. a) Hvorfor symboliserer Jehovas vitner sin innvielse, og hvordan gjør de det? b) Hva var Jesu dåp et symbol på? c) Hva var hans jødiske disiplers dåp fram til år 36 e. Kr. et symbol på? d) Hva har dåpen i tiden deretter vært et symbol på?
23 Vi trenger ikke å være på utkik etter noe som kan være et passende symbol på vår innvielse, for Bibelen viser at dåpen er et slikt symbol, og det finnes ikke noe mer passende symbol. De kristne er etterfølgere av Kristus Jesus. «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor.» (1 Pet. 2: 21) Kristus ble døpt av døperen Johannes som et symbol på at han framstilte seg som et medlem av det innvigde, jødiske folk. «Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. . . . Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» (Matt. 3: 13—17; Sl. 40: 8, 9; Heb. 10: 7) Det framgår tydelig av beretningen at Jesu himmelske Far, Jehova, hadde behag i at Jesus framstilte seg for ham, og i den handling som symboliserte det. Medlemmene av den første kristne menighet fulgte det eksempel Jesus satte, og ble døpt. (Ap. gj. 10: 48; 8: 12, 36, 38, 39) Med hensyn til dem som tilhørte det jødiske folk, var deres dåp fram til år 36 e. Kr. også et symbol på at de framstilte seg som medlemmer av et innvigd folk. I tiden deretter var det at de kristne ble døpt, enten de var av jødisk eller ikke-jødisk herkomst, et symbol på deres innvielse. Jehova sluttet å handle med jødene gjennom lovpakten etter at Jesus døde i år 33 e. Kr. og den tid da Israel var blitt vist spesiell gunst, hadde utløpt og det kristne budskap begynte å bli brakt ut til ikke-jøder. Nå i vår tid står følgelig både jøder og ikke-jøder, mennesker av alle raser, likt foran Jehova Gud. Alle har anledning til å foreta en personlig innvielse og deretter symbolisere den ved vanndåpen.
[Bilde på side 415]
Hinduene tror at det å vaske seg i deres hellige elv, Ganges, er et sakrament, og at de vasker bort sine synder
[Bilde på side 416]
Ettersom spebarn ikke kan være disipler, er dåp av spebarn uten verdi
[Bilde på side 418]
Dåpen er en offentlig seremoni som viser at disippelen har innvigd seg til å gjøre Guds vilje; 120 905 disipler ble døpt i tjenesteåret 1969