Veien beredes for ʼvirkelig frihetʼ
1. Hvilke oppsiktsvekkende ord sa Jesus til jødene, og hvorfor vakte de uro?
«FÅR da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.» Dette var noen rystende ord for det folk som betraktet seg selv som det frieste folk på jorden og som sanne tilbedere av den allmektige Gud. Ved Guds makt var de 500 år tidligere blitt utfridd fra Babylon. De ergret seg riktignok over det romerske styre, for de ønsket politisk selvstyre, men de betraktet aldri seg selv som slaver. De mente at de utøvde en rett form for tilbedelse og var rettferdige, og de betraktet seg derfor som frie. De så fram til at Messias skulle komme og befri dem for det romerske politiske åk, men de hadde den feilaktige tro at de la en slik rettferdighet for dagen at han ville ta imot dem med spesiell velvilje. De kunne ikke se at det var noe behov for å foreta forandringer hva religion angikk. Den som sa de ordene som rystet dem så sterkt, var Jehovas største profet, Jesus Kristus. På hvilket grunnlag kunne han si dette? — Joh. 8: 36.
2. a) I hvilken religiøs tilstand var den jødiske levning da den vendte tilbake i 537 f. Kr.? b) Hvilket styre var jødene underlagt i de neste 500 år? c) I hvilken tilstand befant de seg ved slutten av det første århundre etter Kristus?
2 Etter at jødene var blitt løslatt fra Babylon i 537 f. Kr., vendte en levning av trofaste jøder tilbake til Jerusalem som da lå øde. De hadde angret og renset seg for den avgudsdyrkelse som hadde ført til at de pådro seg Guds mishag og ble tuktet. De gjenoppbygde byen og dens tempel og slo seg ned som et i religiøst henseende fritt folk i sitt eget gudgitte hjemland. Etter dette fikk de erfare mange forandringer, for selv om den sanne tilbedelse ble gjenopptatt på den tiden, ble ikke kongedømmet i Davids ættelinje gjenopprettet. Den ene hedenske verdensmakt etter den andre hersket over dem, akkurat slik profetene Daniel og Esekiel hadde forutsagt. (Esek. 21: 27; Dan 4: 25) Men de var ikke noen gang siden blitt ført fullstendig bort fra sitt land som slaver, og ingen makt hadde igjen lagt landet fullstendig øde, slik Babylon gjorde på kong Nebukadnesars tid. I slutten av det første århundre før Kristus hadde de ikke desto mindre kommet i en form for trelldom som i langt større grad berøvet dem friheten, nemlig i åndelig trelldom. Denne trelldommen fikk et særlig fast grep om dem, for de var blinde for sin egen tilstand. — Joh. 8: 33.
Behov for åndelig frigjøring
3. Hvilken advarsel hadde Gud gitt jødene gjennom profeten Malakias?
3 Det var deres religiøse ledere som hadde ført dem inn i denne nye form for trelldom. (Mal. 2: 7, 8) Guds profet Malakias, som skrev den siste boken i de inspirerte hebraiske skrifter, hadde forutsagt at de skulle komme i en slik tilstand. Han advarte folket og sa at de for å unngå å bli rammet av Guds ugunstige dommer måtte slutte å bryte den lovpakt Gud hadde inngått med dem gjennom Moses. De måtte erkjenne at de åndelig sett var fremmedgjort for Gud, vende om, vise lydighet mot Jehova og vende tilbake til den sanne tjeneste for og tilbedelse av ham, den sanne Gud. De måtte bli som sine trofaste fedre, Abraham, Isak og Jakob, og som lydige barn overfor Gud. Malakias sa: «Se, jeg sender eder Elias, profeten, før [Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.» — Mal. 4: 5, 6.
4. a) Hvordan kom jødene igjen i et babylonisk fangenskap? b) Hva var det behov for, og hvilket arbeid måtte bli utført?
4 De jødiske religiøse ledere hadde føyd mange tradisjoner til Guds Ord, og derved omgikk de det som veide tyngre i loven. (Matt. 23: 23) Deres tilbedelse hadde utartet til det rene formvesen. De tjente Gud på en hyklersk måte og æret ham bare med leppene, og deres hjerte var langt borte fra ham. (Matt. 15: 3—9) De var selvrettferdige og søkte å bli æret og prist av mennesker. (Matt. 6: 1, 2, 5) Ved hjelp av sine mange tradisjoner og vedtekter hadde de villedet folket og fått dem til å bryte Guds lov og gjort dem til menneskers treller. Hvor disse religiøse lederne foraktet, undertrykte og utnyttet folket! (Joh. 7: 47—49) Folket var derfor i trelldom under jødedommen, i fangenskap under babylonisk religion, og samtidig var de som alle andre mennesker i trelldom under synd og død, som de offer de ofret under loven, ikke kunne befri dem for. (Gal. 1: 13, 14; Heb. 10: 4) De hadde behov for Guds foranstaltning som kunne gi dem virkelig frihet, nemlig Messias. Ifølge Daniels profeti om de 70 uker nærmet den tid seg da Messias skulle stå fram, og i 29 e. Kr. var det mange som ventet at han skulle framstå. (Luk. 3: 15) Det måtte derfor bli utført et arbeid for å berede veien for den som skulle frigjøre dem, ikke bare fra trelldom under jødedommen, men også fra synd og død. Dette ville bety virkelig frihet!
Johannes’ forberedende gjerning
5. a) Hvem benyttet Jehova som en forløper for Messias? b) Hvordan viser det Johannes sa til fariseerne og sadduseerne, at de virkelig hadde behov for å forbedre seg?
5 Malakias’ profeti måtte gå i oppfyllelse, og den gjorde det. En mann som var blitt født seks måneder tidligere enn Jesus, nemlig presten Sakarias’ sønn, døperen Johannes, viste seg å være den som skulle berede veien for fyrsten, Messias, Befrieren, som skulle bringe virkelig frihet. Hvor stort behov jødene hadde for Johannes’ forberedende gjerning, kan en se av det Johannes følte seg tvunget til å si til de fariseere og sadduseere som kom til ham for å bli døpt: «Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede? . . . Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild; han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild [i en dåp med ild].» (Matt. 3: 7—12; Luk. 3: 7—17) Hvor trellbundet var de ikke blitt!
6. a) Hvordan viste Johannes at han forsto hva som var hensikten med hans gjerning? b) Hvilket vitnesbyrd ga Johannes om Jesus?
6 Johannes døpte Jesus og ledet folket til ham. Han forsøkte ikke å hindre sine disipler i å følge Jesus. (Joh. 3: 28—30) Noen dager etter at han hadde døpt Jesus, sa han til noen av sine disipler: «Det er ham om hvem jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg. Og jeg kjente ham ikke; men for at han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann. Og Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham. Og jeg kjente ham ikke; men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Den du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med den Hellige Ånd; og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.» (Joh. 1: 30—34) Johannes fortalte sannheten, for Jesus hadde vært sammen med sin Far i himmelen i utallige århundrer før Johannes ble til.
7. Hvordan understøtter apostelen Matteus det vitnesbyrd Johannes kom med, og hvem ga et direkte vitnesbyrd om at Jesus var Messias, like etter at han ble døpt?
7 Matteus forteller om det Johannes siktet til, når han skriver: «Da kom Jesus fra Galilea [hvor Nasaret lå] til [elven] Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Men da Jesus var døpt, steg han straks opp av vannet, og se, himmelen åpnet seg for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.» — Matt. 3: 13—17; 2: 22, 23; se også Markus 1: 9—11; Lukas 3: 21—23.
Fangenskap under babylonisk religion
8. a) Hvilket bevis har vi for at det fangenskap jødene var i på Johannes’ tid, var et babylonisk fangenskap? b) Hvilket arbeid utførte derfor Johannes? c) Vis ut fra det Esaias sier i kapittel 39 og 40: 1—5, at dette er tilfelle.
8 At Johannes virkelig kom til et folk som var i fangenskap under babylonisk religion, et fangenskap som lignet det de tidligere hadde vært i da de var i landflyktighet i det gamle Babylon, framgår tydelig av hvordan Bibelen anvender de profetier som hadde forbindelse med den tiden da den trofaste levning av jødene vendte tilbake fra Babylon i 537 f. Kr. Johannes kom derfor for å få israelittene til igjen å vende tilbake fra landflyktighet. Esaias’ profeti, som hadde tilknytning til Babylon, blir anvendt på Johannes’ gjerning. I kapittel 39 i Esaias’ bok blir det fortalt hvordan de skatter kong Esekias hadde samlet i sitt slott i Jerusalem, skulle bli ført til Babylon, og at noen av Esekias’ etterkommere skulle bli hoffmenn i Babylons konges palass. Deretter sier Esaias, i kapittel 40, versene 1—5: «Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av [Jehovas] hånd har fått dobbelt for alle sine synder. Hør! Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for [Jehova]! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. Og [Jehovas] herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for [Jehovas] munn har talt.»
9. a) Hvordan ble det ryddet vei for Jehova da Esaias’ profeti gikk i oppfyllelse i fortiden, og hvordan ble Jehovas herlighet åpenbart? b) Gikk Jehova foran de jødene som vendte tilbake, på en slik måte at de kunne se ham? Forklar.
9 I fortiden ble det forutsagt at ved hjelp av kong Kyros av Persia skulle veien bli jevnet, slik at jødene skulle kunne vende tilbake fra sin landflyktighet i Babylon til sitt hjemland. Dette trøstet Jerusalem og herliggjorde Jehova Gud. Jehovas herlighet ble således åpenbart, slik at alt kjød kunne se det. Esaias profeterte at Jehova skulle gå foran de landflyktige jøder som vendte tilbake, og at han skulle være deres baktropp. Det å berede veien kunne derfor bli omtalt som å rydde vei for Jehova og gjøre en jevn vei for deres Gud. (Es. 52: 12) Jehova gikk ikke foran dem på en slik måte at jødene kunne se ham. Det var i stedet Serubabel, Jehovas representant, som førte dem ut av Babylon i 537 f. Kr.
10. a) Hvordan ryddet Johannes vei for Jehova? b) Hvordan viser Johannes at profetien i Esaias 40: 3, som har tilknytning til jødenes landflyktighet i Babylon, også fikk sin anvendelse på det arbeid Johannes utførte? c) Hva er det som beviser at det ikke var Jehova som kom på en synlig måte for å ta imot det velskikkede folk, selv om profetien sier at veien skulle bli beredt for Jehova?
10 Johannes ryddet i religiøs henseende veien for Jehova og gjorde i ødemarken en jevn vei for Gud. Han gjorde naturligvis ikke dette for at Jehova i bokstavelig forstand skulle reise på denne veien, men han beredte veien for Jehovas Messias eller Kristus ved å forberede et folk slik at det ville anerkjenne og ta imot Messias, som skulle lede dem ut i frihet. Døperen Johannes anvendte i virkeligheten under inspirasjon profetien i Esaias 40: 3 på seg selv da jødene spurte ham ut, slik vi leser i Johannes 1: 19—24: «Og dette er Johannes’ vitnesbyrd, da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham: Hvem er du? Da bekjente han og nektet ikke; han bekjente: Jeg er ikke Messias. Og de spurte ham: Hva da? Er du Elias? Han sa: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. De sa da til ham: Hvem er du? så vi kan gi dem svar som har sendt oss; hva sier du om deg selv? Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Esaias har sagt. Og de som var utsendt, var fariseere.» Denne forståelse av hvem denne profetien får sin anvendelse på, blir også understøttet av apostelen Matteus og de bibelske skribenter Markus og Lukas. Matteus sier: «I de dager sto døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken og sa: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær! For det er ham profeten Esaias taler om når han sier: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne!» (Matt. 3: 1—3; Mark. 1: 1—4; Luk. 3: 1—6) Da Johannes døpte Jesus, fikk han bevis for at Jesus var Guds Sønn, og at det ikke var Jehova han døpte. Han fikk høre Guds røst som et kraftig bevis for det. — Matt. 3: 13—17.
11. a) Hvordan var døperen Johannes lik Elias? b) Hvilket spesielt privilegium kunne Johannes glede seg over?
11 Som det var forutsagt, hadde Johannes Elias’ ånd og kraft, det vil si den nidkjærhet og det kraftige budskap som bevirket at mange ærlige jøder forbedret seg og vendte om. Han ledet dem til «Guds lam, som bærer verdens synd». Han framstilte for Jesus de menn som ble hans første disipler. Han var som «brudgommens venn» som er lykkelig over å få føre bruden fram for hennes elskede. — Joh. 3: 28—30; se til sammenligning 2 Korintierne 11: 2.
Veien til frihet er nå åpen
12. a) Behøver en person å være fange i bokstavelig forstand eller være i fengsel for å være i fangenskap? Forklar. b) Hvordan holder Babylon den store mange mennesker i fangenskap, og finnes det noen måte å komme ut fra den på?
12 Ut fra det som her er sagt, kan vi forstå at en for å være i fangenskap ikke behøver å være innenfor fengselsmurer eller være krigsfange i en annen nasjon, slik jødene var da de ble ført til Babylon. Nei, alle mennesker er i fangenskap under synd og død, og det store flertall av menneskene i vår tid befinner seg dessuten i et religiøst fangenskap under Babylon den store, den falske religions verdensrike. Religionssamfunnene både i den hedenske verden og i kristenheten forkynner babyloniske læresetninger og skikker og gjør sine tilhengere blinde for det som vil gi dem virkelig frihet. Veien til frihet blir likevel gjort kjent for alle mennesker i vår tid, og mange benytter seg av den. Hvordan blir den gjort kjent for dem?
13. a) Hvordan er det i vår tid blitt utført et stort arbeid for å berede veien til frihet fra fangenskap under babylonisk religion? b) Hvilken frihet nyter nå mange mennesker, og hvilken frihet kan trofaste mennesker se fram til?
13 løpet av de 40 årene som gikk før 1914 e. Kr., fikk en forståelse av mange betydningsfulle sannheter, for eksempel at Jesus kom til jorden som et menneske for å gi sitt menneskeliv som en løsepenge, og at han ble vekket opp fra de døde som en ånd, i et åndelig legeme, for å tre fram for sin Far, Jehova, i himmelen for å gjenløse menneskeslekten og deretter vende usynlig tilbake som konge. (1 Pet. 3: 18; 1 Kor. 15: 44) Særlig siden 1919 er det blitt forkynt at Jehovas utnevnte Befrier er nærværende som konge. Ja, den kjensgjerning at Guds Sønns, Messias’, rike ble opprettet i 1914, er blitt forkynt verden over av Jehovas vitner. Veien til frihet er blitt beredt. De som hører dette bli forkynt og følger fyrsten, Messias, Jesus Kristus, og som underordner seg under hans rike, nyter nå religiøs frihet. Når Babylon den store og de som støtter den, om kort tid blir fullstendig ødelagt, vil den sanne tilbedelses gamle rival bli borte. Den vil ikke lenger være en trusel mot menneskehetens åndelige frihet. Når kongen Kristus Jesus så har ødelagt resten av denne onde, sataniske tingenes ordning, vil menneskeheten få erfare fullstendig frihet under hans tusenårige styre, for han skal da fjerne menneskenes største fiende, døden, og all den sorg som følger den. — Rom. 8: 21; Åpb. 21: 1—4.