Syndens skamplett blir fjernet

ETTER at Jehova Gud hadde avsluttet sin skapervirksomhet, inspiserte han alt han hadde gjort, og erklærte at det var «overmåte godt». (1. Mos. 1: 31) Alt han hadde gjort, var fullkomment. (5. Mos. 32: 4) Da synden trengte inn i denne rettferdige ordningen, var det som om en uønsket kreftcelle trengte inn i et sunt legeme.

Det er i virkeligheten ikke bare mennesker som har gjort opprør mot Gud og syndet. Bibelen taler om «de engler som hadde syndet». (2. Pet. 2: 4) Det var en åndeskapning, Satan Djevelen, som først ledet Adam og Eva inn på deres urette vei. (Joh. 8: 43, 44) Det er imidlertid ingenting som kan gjøres for disse onde åndene. De var fullkomne og traff sitt valg med overlegg. Deres synd kunne derfor ikke unnskyldes. Den skamplett som deres syndighet representerer, vil bli fjernet fra universet ved at de blir endelig tilintetgjort når Guds tid er inne til det. — Matt. 25: 41.

På samme vis valgte Adam og Eva å synde. Selv om de var skapt fullkomne, handlet de urett med overlegg. Dermed ble de frivillig slaver av synden, slik som Jesus selv forklarte: «Den som gjør synd, er syndens trell.» (Joh. 8: 34) De ble til slutt fjernet fra skueplassen, da Gud lot dem dø som følge av deres ufullkommenhet, som igjen skyldtes deres synd. — 1. Mos. 3: 19; 5: 5.

Med oss er det imidlertid annerledes. Vi er også slaver av synden, men ikke utelukkende på grunn av eget valg. Vi er syndere fordi vi ble født som det, som om vi skulle ha blitt solgt som slaver før vi ble født. (Rom. 5: 12; 7: 14) Jehova Gud har derfor i sin kjærlighet truffet tiltak for at vi skal kunne komme ut av trelldommen under synden, om vi virkelig ønsker det.

Problemet løses

I forbindelse med Israels folk viste Jehova at han aksepterer løskjøpingsprinsippet. Hvis for eksempel en israelitt ble fattig og måtte selge seg som slave til en ikke-israelitt, kunne en nær slektning løskjøpe ham, gi løsepenger for ham, om han var i stand til det. (3. Mos. 25: 47—49) Prisen ble nøyaktig regnet ut, slik at løskjøpingen gikk helt riktig for seg.

Jehova innførte også likhetsprinsippet når det gjaldt syndeskyld. Hvis for eksempel en israelitt hadde voldt fysisk skade på en av sine landsmenn, måtte han i henhold til rettferdigheten lide samme slags skade. Loven sa uttrykkelig at «liv [skulle gis] for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme». — 2. Mos. 21: 23—25.

I samsvar med dette ville Gud tillate at menneskeheten ble løskjøpt fra slaveriet under synden, men dette måtte skje i henhold til rettferdigheten. Den pris som skulle betales, måtte være korrekt, ikke noen bagatell, som om det som skulle løskjøpes, ikke hadde noen særlig verdi. Hva var prisen? Tenk deg om. Det Adam hadde gitt avkall på, var fullkomment, syndfritt menneskelig liv, med mulighet for å leve evig. Det var noe meget verdifullt.

Intet som menneskene har i sin besittelse, har en slik verdi. Selv de rikeste i hele verden må før eller senere dø. Alt de har av sølv og gull er utilstrekkelig til å forlenge deres ufullkomne liv, og det kan selvfølgelig ikke kjøpe evig liv. Salmisten sa under inspirasjon: «Ingen kan løse ut sin bror og gi Gud løsepenger for ham . . . så han kunne leve evig og aldri gå i sin grav.» (Sal. 49: 8—10) Hjelpen kunne derfor ikke komme fra menneskeslekten, den måtte komme utenfra.

Gud åpenbarte først at han hadde til hensikt å gi denne hjelpen, like etter at Adam og Eva hadde valgt å synde i stedet for å være lydige. Han forutsa at det skulle komme en «ætt» som ville motstå den onde åndeskapningen som hadde ført menneskeheten ut i synd. (1. Mos. 3: 15) Ved en rekke åpenbaringer opp gjennom tidene identifiserte han den familie som skulle frembringe denne ætten. Til slutt utpekte disse åpenbaringene et forlovet par som het Josef og Maria, og som levde i Palestina da Romerriket hadde makten. — 1. Mos. 22: 15—18; 49: 10; Luk. 1: 26—35.

Dette forlovede paret fikk beskjed om at Maria skulle føde en sønn som skulle komme til å spille en avgjørende rolle når det gjaldt å fjerne syndens skamplett fra Guds skaperverk. I en drøm sa Jehovas engel til Josef: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt. 1: 20, 21) Her var det endelig en som kunne «løse ut sin bror».

Jesus ble født som Marias sønn og var derfor virkelig en jøde av Davids slekt. Men som det ble åpenbart senere, hadde han eksistert i himmelen før han ble menneske. Ved Jehovas mirakuløse kraft ble hans liv overført til Marias morsliv, slik at Guds Sønn kunne fødes som menneske. (Joh. 1: 1—3, 14) Dermed arvet ikke Jesus den syndighet som alle mennesker fram til hans tid hadde vært befengt med. I likhet med Adam var han fullkommen. I motsetning til Adam bevarte han sin lydighet. Jesus var derfor enestående i menneskenes historie. Han var et menneske som aldri syndet. Apostelen Peter sa: «Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn.» Paulus forklarte at Jesus var «hellig, god og ren, skilt ut fra syndere». — 1. Pet. 2: 22; Hebr. 7: 26.

Jesus var dermed i besittelse av det eneste som i verdi svarer til et fullkomment menneskeliv: et annet fullkomment menneskeliv. Da han døde, var ikke hans død «syndens lønn». (Rom. 6: 23) Jesus hadde ikke gjort seg fortjent til å dø. Følgelig ofret han ved sin død noe som nøyaktig svarte til det fullkomne liv Adam hadde tapt. — 1. Tim. 2: 6.

Jesu offer hadde nøyaktig den motsatte virkning av hva Adams synd hadde. Apostelen Paulus sa: «For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» (1. Kor. 15: 22) Jesus kunne bruke sitt fullkomne menneskeliv som en løsesum som kunne løskjøpe menneskeheten fra synden. «Han som gav seg selv i døden for våre synders skyld, for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter Gud vår Fars vilje.» — Gal. 1: 4.

Frigjøring fra synden

Nå finnes det altså en utvei for menneskeheten! En løsesum er blitt betalt. Betyr dette at alle nå automatisk blir frigjort fra trelldommen under synden og ført tilbake til fullkommenhet? Egentlig ikke. Måten denne foranstaltningen virker på, ble forklart av Jesus selv da han sa: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Ja, det er de som tror på Jesus Kristus, han som Gud brukte til å skaffe til veie løsepengen, som vil få evig liv, et liv som Adams overlagte ulydighet hadde avskåret dem fra.

De som virkelig godtar Jesu offer, har allerede nå gagn av det. De er naturligvis fremdeles ufullkomne. Guds tid for å gjenreise menneskeheten til en bokstavelig menneskelig fullkommenhet er ennå ikke kommet. Men hvis de på grunn av ufullkommenhet begår en synd, vil ikke dette ugjenkallelig bryte deres forhold til deres himmelske Far. Apostelen Johannes skrev: «Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde [begå en synd, NW]. Men om noen synder [begår en synd, NW], har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.» (1. Joh. 2: 1, 2) Ja, hvis vi på grunn av ufullkommenhet faller i synd, kan vi be til Gud på grunnlag av Jesu offer, i tillit til at Jehova vil tilgi oss. — 1. Joh. 1: 7—9.

Sier vi da med dette at synden ikke betyr noe lenger? Kan vi, på grunn av denne kjærlige foranstaltning, nå begå alle de synder vi vil, og være sikre på å få tilgivelse på grunn av Jesu offer? Nei, det er slett ikke tilfelle. Hvis vi ønsker å nyte godt av denne foranstaltningen, må vi innta den samme holdning til synden som Jesus har. Han ’elsker rettferd og hater urett’, og det må vi også gjøre. (Hebr. 1: 9) I likhet med Paulus bør vi ’kjempe mot oss selv og tvinge kroppen til å lystre’, så vi kan overvinne tilbøyeligheten til å synde. (1. Kor. 9: 27) Dette betyr at vi klart må forstå hva synd er, og at vi må kjempe for å motstå den. Gud vil hjelpe oss med dette, og det kan føre til at vi virkelig blir forandret. — Rom. 12: 2.

Hvis vi derimot ikke bekjemper våre syndige tendenser, kan det være at det apostelen Paulus videre sier, vil få sin anvendelse på oss: «For hvis vi praktiserer synd med overlegg etter å ha fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer tilbake for synder, men det er en sikker, fryktelig forventning om dom.» — Hebr. 10: 26, 27, NW.

Og så til slutt: De som viser at de, til tross for sitt ufullkomne kjød, virkelig ønsker å slippe bort fra trelldommen under synden, har enda bedre framtidsutsikter. De blir lovt en anledning til å få leve i en ny ordning, der synd skal være noe som hører fortiden til. Den vil være fullstendig fjernet fra Guds skaperverk. Da blir det slik at «ingen skader og ødelegger noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til [Jehova], som vannet dekker havets bunn». (Jes. 11: 9) Under inspirasjon uttalte salmisten det løftet at «om en liten stund er den ugudelige [eller: den som synder med overlegg] borte», mens derimot «de tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred». — Sal. 37: 10, 11.

Alle de dårlige resultatene som synd gir — sykdom, død og fremmedgjøring for Gud — vil høre fortiden til. (Åp. 21: 3, 4) Og Guds hensikt med jorden skal fullt ut bli gjennomført. — Matt. 6: 9, 10.

Ja, takket være Jesu gjenløsningsoffer har endelig troende mennesker fått den vidunderlige anledning til å komme ut fra trelldommen under synden. Salmistens oppmuntrende ord er derfor meget betimelige: «Hold deg fra det onde og gjør det gode, så skal du bo trygt for alltid. For [Jehova] elsker det som er rett, han forlater ikke sine fromme. De blir bevart til evig tid.» — Sal. 37: 27, 28.