Den tilsvarende løsepenge
Å LØSKJØPE betyr å skaffe løslatelse og utfrielse på grunnlag av en pris eller godtgjørelse. Prisen eller godtgjørelsen blir også kalt en løsepenge. I moderne språkbruk betegner uttrykket løsepenge i alminnelighet den sum som blir forlangt forat en som er blitt bortført eller kidnappet, skal slippes fri. I Bibelen blir imidlertid uttrykket først og fremst brukt for å betegne den foranstaltning Gud har gjort for å utfri ufullkomne mennesker fra trelldommen under synd og død og gi dem anledning til å vinne evig liv. Det er noe helt eget for den kristne religion å oppfatte en løsepenge som et middel til å komme fri fra synd og død, og det er dessuten en av dens mest grunnleggende lærdommer.
Vi kan ikke vente å forstå og verdsette læren om løsepengen hvis vi ikke først er i stand til å akseptere to grunnsannheter, nemlig at Gud er til og at Bibelen er hans Ord. Hvorfor skulle ikke Gud gi oss en åpenbaring om seg selv og opplyse oss om hvor vi kom fra, hvorfor vi er her, hva vi har i vente og hvorfor det onde har fått eksistere? Når Gud har sørget så rikelig for å mette alle våre materielle behov, er det da ikke rimelig å vente at han også ville sørge for å tilfredsstille alle våre åndelige behov? Jo, naturligvis. Når vi dertil gransker Bibelen og merker oss dens harmoni og oppriktighet, dens historie som så grundig er blitt bekreftet av både arkeologi og geologi, dens høye prinsipper og kloke ordspråk og framfor alt dens profetier, blir vi nødt til ’å trekke den slutning at en slik bok umulig kan være ufullkomne menneskers verk, men absolutt må være hva den gir seg ut for, nemlig den allmektige Gud Jehovas Ord. — Joh. 17: 17; 1 Pet. 1: 25; 2 Pet. 1: 20, 21.
Av Bibelen lærer vi at Gud har fire hovedegenskaper. Han er fullkommen i visdom, rettferdighet og kjærlighet og allmektig i styrke. (Job 12: 13; Sl. 62: 12; 97: 2; 1 Joh. 4: 8) I kraft av sin overhøyhet er han vår Konge, Lovgiver og Dommer som vi til alle tider er ansvarlige overfor, og på grunn av at han er vår Skaper, står vi fullstendig i gjeld til ham for alt vi har. — Es. 33: 22; Jak. 1: 17.
Jehova Gud skapte det første menneskepar i sitt bilde og sin likhet, altså med et visst mål av visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt. (1 Mos. 1: 26) Han ga dem moralbevissthet, samvittighet, så de kunne skjelne mellom rett og galt, Han skyldte ikke våre første foreldre noe, men de sto i takknemlighetsgjeld til Gud. Som en prøve på deres takknemlighet eller verdsettelse, ga Gud dem denne befaling: «Du må fritt ete av alle trær i haven; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» — 1 Mos. 2: 16, 17.
Alt Guds verk er fullkomment, og Adam og Eva kunne derfor ha adlydt den befalingen fullkomment hvis de hadde valgt å gjøre det. Adam valgte med forsett å være ulydig og dermed å synde («å synde» betyr bokstavelig «å forfeile målet»); og ble av den grunn dømt til døden. (1 Tim. 2: 14) «Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 17, 19) Det var en rettferdig dom.
Nåde for andre
Selv om denne dommen over Adam var rettferdig i seg selv, førte den vanskeligheter over andre, over hans avkom. Det er ikke så å forstå at Gud gjorde dem urett ikke mer enn en moderne stat gjør en morders barn urett ved å henrette deres far for mord. Den som gjør barna urett, er faren, som begår synd. Ved Adams ulydighet ble derfor alle hans etterkommere snytt for retten til livet, etter som de alle er født etterat han hadde syndet og tapt denne retten. «Synden kom inn i verden gjennom ett menneske og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Job 14: 4; Sl. 51: 7; Rom. 5: 12, NW.
Guds rettferdighet var tilfredsstilt da dødsdommen over Adam ble fullbyrdet, og den tilsa ikke at han måtte gjøre noe for Adams etterkommere, for det var Adam, ikke Gud, som hadde gjort at de tapte sin rett til livet. I sin store kjærlighet og visdom så imidlertid Gud likevel en anledning til å gjøre noe for dem av Adams etterkommere som ikke hadde sin fars egoistiske innstilling, men i stedet elsket rettferdighet. Ved hjelp av en løsepenge ville han opprettholde sin lovs storhet og samtidig tilveiebringe utfrielse for dem av Adams etterkommere som gjorde seg fortjent til det.
Hvem kunne skaffe til veie en slik løsepenge? Selvfølgelig ingen av Adams etterkommere, for ingen av dem hadde retten til livet. (Sl. 49: 8) Bibelen viser at Gud skjenket sin førstefødte Sønn, Ordet eller Logos, det privilegium å være menneskenes gjenløser. Etter som han var en åndeskapning, betydde dette at han måtte bli et menneske, for Guds lov krevde rettferdighet, en «tilsvarende løsepenge». Det var like umulig for en åndeskapning å tilveiebringe utløsningen som det var for et ufullkomment menneske. — 5 Mos. 19: 21; Joh. 1: 1; Kol. 1: 15.
Da Guds tid var inne, finner vi derfor at «Ordet ble kjød», at «Gud [utsendte] sin Sønn, som var frambrakt ved en kvinne». Ved at han tømte seg selv for sin åndelige herlighet og tok på seg en slaves skikkelse, «ble [han] i menneskers likhet». (Joh. 1: 14; Gal. 4: 4; Fil. 2: 7, NW) Han skulle kalles Jesus, «for han skal frelse sitt folk fra deres synder,» og derfor presenterte Johannes ham som «Guds lam som tar bort verdens synd». Jesus selv bevitnet at «Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sin sjel [eller: liv] som en løsepenge i bytte for mange». Paulus framholder læren om løsepengen kort og konsist: «For det er en Gud, og en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» — Matt. 1: 21; 20: 28; Joh. 1: 29; 1 Tim. 2: 5, 6, NW.
Da Jesus var et fullkomment menneske, svarte han nøyaktig til Adam før syndefallet. Da han frivillig ofret sitt uforspilte liv på torturpelen og Gud reiste ham opp fra de døde som en åndeskapning, hadde Jesus i sin besittelse retten til menneskelig liv med alle dets muligheter nøyaktig hva Adam hadde forspilt for menneskeslekten. Denne løsepengen framstilte Jesus i Guds nærvær, og i bytte for den fikk han menneskeslekten i den hensikt å gi mennesker som fortjente det, anledning til å vinne evig liv. — 1 Pet. 1: 18, 19.
Dette offer for synder var blitt forbilledlig framstilt ved de årlige ofringer på soningsdagen, som var foreskrevet i Mose lov. Da ble det ofret en ung okse og en bukk for folkets synder, og like etterpå ble disse dyrs blod, som representerte livet, framstilt for Gud i den aller helligste delen av tabernaklet eller templet, hvor Guds nærvær ble tilkjennegitt ved et overnaturlig lys. — Hebr. 9: 24—28.
Hva løsepengen fører til
I denne forbindelse er det ganske nærliggende å stille dette spørsmål: Hvorfor dør menneskene fremdeles når Jesus for over nitten hundre år siden kjøpte menneskeslekten for å gi den liv? Det kommer av at liksom Gud hadde fastsatt en tid da Kristus Jesus skulle komme til jorden og tilveiebringe løsepengen, så har han også fastsatt en tid da menneskeheten skal få høste gagn av den. (Rom. 5: 6) Siden pinsedagen i år 33 e. Kr. har imidlertid en liten gruppe utvalgte kristne, som Jesus kalte den «lille hjord», fått høste gagn av Kristi løsepenge. På grunn av sin tro på den og sin innvielse til Gud er de blitt erklært rettferdige i Guds øyne og har fått Guds hellige ånd eller virksomme kraft på en slik måte at de kan betraktes som hans åndelige sønner. Hvis de holder seg trofaste til døden, har de håp om å få del med Kristus i den «første oppstandelse» og få regjere med ham i tusen år som en del av Abrahams åndelige ætt, som skal velsigne alle jordens folk. — Luk. 12: 32; Rom. 5: 1; Gal. 3: 29; Åpb. 20: 5, 6.
Det store flertall av dem som kommer til å få gagn av Jesu gjenløsningsoffer, skal imidlertid få det Adam forspilte for dem, nemlig liv på jorden. Dette vil finne sted i en ny verden. Peter skrev følgende om den: «Men det er nye himler og en ny jord som vi venter ifølge hans løfte, og i dem skal rettferdigheten bo.» (2 Pet. 3: 13, NW) Og etter som størsteparten av Adams etterkommere ligger og sover i graven, inneholder løsepengen forsikring om at alle som er i Guds hukommelse, skal få en oppstandelse: «Vær ikke forundret over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde godt, til en livets oppstandelse, de som gjorde ondt, til en dommens oppstandelse.» — Joh. 5: 28, 29, NW.
Bibelens profetier viser at den nye verden er meget nær, og Guds Ord gir oss håp om at mange som nå lever, skal få komme gjennom denne overgangsperioden fra denne gamle tingenes ordning og til den nye tingenes ordning, akkurat som Noah og hans familie fikk. I den nye verden skal det bli gjort ende på all synd, sykdom og død, og vi kan derfor trygt si at noen som nå lever, aldri skal få se døden fordi de får overleve og komme inn i den nye verden. Det er på disse menneskene Jesu ord i Johannes 8: 51 og 11: 26 (NW) får sin anvendelse: «Sannelig sier jeg til dere: Hvis noen holder mitt ord, skal han aldri se døden i det hele tatt.» «Den som tror på meg, skal få leve, selv om han dør, og hver den som lever og tror på meg, skal aldri dø i det hele tatt.»
På den måten skal virkningene av Adams overtredelse bli visket ut hva angår alle som elsker sannhet og rettferdighet og som benytter seg av den anledning til å vinne liv som Gud tilbyr dem. Dermed vil det bli vist at Gud ikke bare er en Gud med fullkommen rettferdighet, med at han også er en Gud med fullkommen visdom og allmektig styrke, og framfor alt at han er en kjærlighetens Gud.
I tillegg til dette hevder Gud sin overhøyhet ved løsepengen. Han demonstrerer at hans hensikter alltid blir fullført og at hans ord ikke vender tomt tilbake til ham hva hans åndelige og menneskelige skapninger enn kan finne på å gjøre eller avholde seg fra å gjøre. (Es. 55: 11) Endelig blir han derved også i stand til å belønne alle dem av Adams etterkommere som beviser at Djevelen er en løgner ved at de bevarer sin ustraffelighet til tross for alle de fristelser og alt det påtrykk Djevelen kan utsette dem for. (Job, kapitlene 1 og 2) Læren om løsepengen er like logisk som den er rettferdig.